2.1 Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Thomas Breen, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, mener at pasientens autonomi og menneskerettighetene er viktige og grunnleggende prinsipper innenfor all behandling. Innenfor psykisk helsevern er frivillighet i behandlingen og redusert og riktig bruk av tvang mål for hele tjenesten. Komiteen viser til at regjeringen om kort tid vil legge frem en nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang som skal gjelde for perioden 2012–2015. Komiteen erkjenner at det uansett i noen situasjoner og overfor noen pasienter vil være nødvendig å bruke tvang, herunder sikkerhets- og kontrolltiltak, av hensyn til pasienten selv og/eller av hensyn til andre mennesker og samfunnet for øvrig.

Komiteen viser til at det er en liten gruppe pasienter med alvorlig psykisk sykdom som samtidig har en forhøyet risiko for alvorlig voldsutøvelse. Disse anses som særlig farlige for andre personer. Denne gruppen er ikke en homogen gruppe, og farligheten er ikke alltid knyttet sammen med pasientens psykiske lidelse. Farligheten kan være knyttet til andre forhold av individuell, demografisk eller kontekstuell karakter.

Komiteen mener at det er mange forhold rundt tvang, innhold og tilbud i psykiatrien som kunne vært gjenstand for nye politiske avklaringer. Det gjelder også forholdet mellom kriminalomsorgen og psykiatrien og grunnlaget for å bli kjent strafferettslig utilregnelig. Dette er imidlertid ikke forhold som regjeringen berører i denne saken.

Komiteen viser til at proposisjonen omhandler sikkerhetsbestemmelsene i de regionale sikkerhetsavdelingene, lovgrunnlag for etablering og sikkherhetsbestemmelser rundt enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og etablering av en nasjonal koordineringsenhet. Lovendringene omfatter ikke vilkår for tvangsbehandling, overføring til de regionale sikkerhetsavdelingene eller omfanget/lengden av behandlingen.

Komiteen mener likevel at saken omfatter viktige og vesentlige endringer i loven som har stor betydning for pasienter, ansatte og pårørende som har forbindelse med de regionale sikkerhetsavdelingene, og som omfattes av den nasjonale koordineringsenheten. Det er spørsmål som berører menneskerettigheter, den enkeltes autonomi og prinsipielle forhold mellom straff og behandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, er derfor glad for at regjeringen i proposisjonen har gått grundig inn i forholdet til menneskerettighetene, Grunnloven og rettsavgjørelser som berører disse spørsmålene.

Komiteen viser til at pasientgrunnlaget for de regionale sikkerhetsavdelingene tilsier at voldsadferd er en aktuell problemstilling ved disse avdelingene. Volden kan ramme andre pasienter, besøkende og personell, og ved rømming personer utenfor avdelingene. Ulike rutiner for registrering av aggresjon, trusler, tilløp til vold og vold viser at dette skjer ved disse avdelingene jevnlig. I 2011 var det ved Regional sikkerhetsseksjon Helse Bergen HF registrert 67 episoder med alvorlige skader rettet mot personalet; samme år ved St. Olavs Hospital HF var det registrert totalt 494 skademeldinger forårsaket av totalt 14 pasienter. Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst har politianmeldt forhold som gjentatte trusler, vold, gisseltaking, rusmiddelbruk og andre straffbare forhold som gir grunnlag for anmeldelse.

Komiteen viser til at det i 2006 på oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet ble gjennomført en spørreundersøkelse angående ransaking ved slike avdelinger. Svaret viser faktiske funn av blant annet kniv, barberblad, sprengstoff, ammunisjon, sverd, bajonett og skytevåpen. Det er ikke noen sentral oversikt over rømming og rømmingsforsøk. Komiteen viser til at det imidlertid er kjent at rømminger og forsøk på rømming i noen grad forekommer.

Komiteen viser til at i høringen har bedre sikkerhet i forbindelse med disse avdelingene fått bred støtte fra dem som er ansvarlige for enhetene, de berørte fagorganisasjonene og pasientorganisasjoner.

Komiteen støtter derfor regjeringen i at det er behov for bedre sikkerhetsbestemmelser i de regionale sikkerhetsavdelingene, særlige sikkerhetsbestemmelser i en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og etablering av en nasjonal koordineringsenhet.

Komiteen har merket seg at flere høringsinstanser har reist kritikk med hensyn til at tidsperspektivet på lovarbeidet og behandlingen av dette har vært kortere enn normalt. Noen brukerorganisasjoner har også uttrykt bekymring for at de foreslåtte bestemmelsene kan få en uheldig virkning på pasienter i regionale sikkerhetsavdelinger. På den annen side har flere høringsinstanser særlig innen helsetjenesten, arbeidstakerorganisasjoner og justissektoren uttalt at det er behov for lignende bestemmelser i flere helseinstitusjoner, som for eksempel akuttpsykiatriske avdelinger og lokale sikkerhetsavdelinger.

Komiteen ber på dette grunnlag om at departementet følger med på effekten av de nye bestemmelsene, herunder om bestemmelsene bidrar til måloppnåelsen som forutsatt. Stortinget orienteres på egnet måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for at regjeringen fremmer en egen sak for Stortinget som omfatter sikkerheten ved de lokale psykiatriske enhetene, grensegangen mellom psykiatrien og kriminalomsorgen og straffelovens bestemmelser om uttilregnelighet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener spørsmålet om hva som skal kreves for at personer skal bli kjent strafferettslig utilregnelige, krever større drøftelser enn regjeringen legger opp til i dette lovforslaget. Disse medlemmer mener vilkårene for idømmelse av psykisk helsevern også bør drøftes i denne saken. I den sammenheng mener disse medlemmer at det er riktig å gå bort fra det medisinske prinsipp og over til å bruke det psykologiske for avgjørelser av om man skal idømmes behandling eller fengsel/forvaring. Det medisinske prinsipp innebærer at dersom man er psykotisk på gjerningstidspunktet, anses man utilregnelig uavhengig av hva som var motivasjonen for handlingen. Det psykologiske prinsipp tilsier at sykdommen må ha vært utløsende for ugjerningen for at gjerningspersonen skal unntas fra straff. En slik endring vil være å gå i samme retning som forslaget for øvrig. Et slikt forslag har også kommet opp fra flere fagpersoner i tilknytning til 22. juli-saken.

2.2 Om særlige sikkerhetsbestemmelser i regionale sikkerhetsavdelinger

Komiteen viser til at målgruppen for innleggelse ved landets regionale sikkerhetsavdelinger er pasienter med alvorlig sinnslidelse eller mistanke om dette, og som har aktuell risiko for alvorlig voldelig adferd overfor andre. Det er en begrenset og selektert gruppe. Pasientene kommer etter henvisning fra det psykiske helsevernet etter psykisk helsevernloven eller fra dom eller henvisning basert på straffeloven og videre psykisk helsevernloven. Komiteen vil understreke at de endringene som proposisjonen omfatter, ikke berører personer som dømmes etter straffeloven § 39a (dom på tvungen omsorg).

Komiteen viser til at dagens lov stiller krav om begrunnet mistanke for undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler. Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt, med unntak av etter nødretten. Disse begrensningene i muligheten for undersøkelse mener fagmiljøene innebærer at det er usikkerhet knyttet til risikonivået for medpasienter, personell og omgivelser, med tanke på at innleggelsen skyldes risiko for spontan eller planlagt alvorlig voldsutøvelse mot andre.

Komiteen mener at kravet om konkret mistanke og forbudet mot undersøkelser av pasientens hulrom enten fører til en for lav sikkerhet hvis det praktiseres slik loven krever, eller at praksisen blir slik at lovgrunnlaget og rettssikkerheten for praksisen ikke er god nok.

Komiteen viser til at rutinemessige undersøkelser kan oppleves som integritetskrenkende, men det avhenger av på hvilken måte og i hvilke sammenhenger de gjennomføres. I samfunnet ellers, for eksempel ved adgang til Stortinget eller ved landets flyplasser, gjennomføres det rutinekontroller som etter dagens lovverk ville vært ulovlige ved landets regionale sikkerhetsavdelinger for spesielt farlige pasienter.

Komiteen støtter derfor at lovens endres slik at det kan foretas rutinemessige undersøkelser i forbindelse med innleggelse og før og etter utganger i regio-nale sikkerhetsavdelinger. Komiteen støtter også at det bør foreligge en grunn til mistanke når det foretas undersøkelse av pasienter, rom og eiendeler utenom ved innleggelse, og før og etter utganger i regionale sikkerhetsavdelinger. Slike undersøkelser skal kun foretas dersom faglig ansvarlig fatter vedtak om dette.

Komiteen støtter også at dersom det foreligger en begrunnet og sterk mistanke om at en pasient i kroppen skjuler farlige gjenstander eller ulovlige stoffer, kan det foretas undersøkelser av kroppens hulrom. Faglig ansvarlig må vedta en slik undersøkelse. Andre tiltak bør vurderes først, og undersøkelsen skal bare kunne utføres av helsepersonell.

Komiteen støtter videre at vedtak om undersøkelse utenom innleggelser og utganger, samt vedtak om undersøkelser av kroppens hulrom, må nedtegnes uten opphold og begrunnes. Slike vedtak skal også kunne påklages kontrollkommisjonen.

Komiteen viser til at dagens lovgivning ikke har noen bestemmelser som gir adgang til å undersøke eller avvise personer som besøker en helseinstitusjon. Dette gir muligheter for at det blir fraktet inn farlige gjenstander og stoffer. Dette skaper utrygghet ved institusjonene. Komiteen viser også til at det ved sikkerhetsavdelingene er innlagt personer som tilhører kriminelle nettverk. Kontroll av besøkende er derfor avgjørende for å skape trygghet for at avdelingene er rene for farlige gjenstander og stoffer. Komiteen støtter lovforslaget om at undersøkelsene kan omfatte enhver, men vil understreke at det er en kan-formulering som muliggjør en differensiert sikkerhetskontroll, og at undersøkelsen ikke må medføre at konfidensielt innhold i brev eller dokumenter avsløres eller ødelegges når det gjelder offentlige myndighetsrepresentant, diplomatisk eller konsulær representant, advokat og den som opptrer på pasientens vegne i klagesak. Vanlige undersøkelser tilsvarende de som foretas på flyplasser og ved offentlige bygninger, må kunne gjennomføres rutinemessig og uten seleksjon.

Komiteen viser til at retten til fri kommunikasjon er en grunnleggende rettighet, og at pasienter etter loven har rett til forbindelse med omverdenen, herunder å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker. Innskrenkninger i dette må være hjemlet i lov og begrunnet. Komiteen støtter at det etableres en hjemmel for kontroll og andre begrensninger i retten til forbindelse med omverdenen. Dette kan kun igangsettes når det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner, slik som risiko for rømming, alvorlig voldsutøvelse, innføring av medikamenter, rusmidler, rømmingshjelpemidler eller farlig gjenstand eller risiko for angrep på pasienter.

Beslutningen om innskrenkninger må begrunnes og fattes av faglig ansvarlig. Innskrenkningene må stå i rimelig forhold til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten. Vedtak om tiltak skal nedtegnes uten opphold og begrunnes. Vedtaket skal kunne påklages kontrollkommisjonen av pasienten selv eller nærmeste pårørende.

Komiteen slutter seg videre til unntakene fra kommunikasjonskontroll som foreslås, og særlige sikkerhetstiltak ved besøk.

Komiteen slutter seg til forslaget om å innføre vandelskontroll av personer som utfører arbeid ved regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, og at dette kravet også omfatter dem som arbeider der nå.

Komiteen finner at det vil være formålstjenlig med en presisering av bestemmelsen i § 4A-3 tredje ledd og fremmer følgende forslag:

"I psykisk helsevernloven skal § 4A-3 tredje ledd andre punktum lyde:

Vedtak om overføring til regional sikkerhetsavdeling kan settes i verk uten hinder av at vedtaket er påklaget til kontrollkommisjonen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er lite konkretisert om lovforslaget krever faglig oppdatering for helsepersonell eller økt bruk av sikkerhetspersonell for å gjennomføre økte sikkerhetstiltak i sikkerhetsavdelingene. Disse medlemmer oppfordrer derfor regjeringen til å komme tilbake til Stortinget på egnet måte dersom det er behov for tiltak for å styrke bevilgningene til sikkerhetsavdelingene som følge av behov for kompetanseheving.

2.3 Om særlige sikkerhetsbestemmelser i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå

Komiteen slutter seg til at det i sjeldne tilfeller kan være behov for en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. En slik enhet skal være en del av en regional sikkerhetsavdeling, men kan fysisk lokaliseres et annet sted. Komiteen slutter seg til at dette også kan være et annet sted enn i en helseinstitusjon, for eksempel fengsel. En forutsetning er at enheten faglig og fysisk tilfredsstiller de samme krav som stilles til helseinstitusjon. Komiteen viser til at med de krav som stilles til sikkerhet, vil lokalisering i en helseinstitusjon kunne medføre at denne fremstår som et fengsel for de andre pasientene, pårørende og ansatte.

Komiteen mener at eventuell overføring til enheten skal skje sjelden og bare i helt spesielle tilfeller. En overføring kan bare vedtas i særskilte tilfeller hvor det er særlig risiko for rømming, gisseltaking, alvorlig voldelig adferd, eller angrep mot pasien-ten selv, medpasienter eller personell. Komiteen støtter regjeringens vurdering av at det skal mye til for at pasienten i seg selv kan være årsak til at det foreligger en samlet risiko som tilsier dette. Det kan være tilfeller hvor pasienten har konkrete planer og tidligere har vist seg i stand til å kunne gjennomføre dette. Det skal også legges vekt på samfunnsmessige konsekvenser av en rømming. Det skal vurderes konkret om risikoen kan reduseres tilstrekkelig i regionale sikkerhetsavdelinger for øvrig.

Komiteen mener at de obligatoriske sikkerhetstiltakene som vil gjelde ved denne enheten, er et sterkt inngrep i den enkeltes autonomi og privatliv. De fleste av sikkerhetstiltakene i enheten må anses som nødvendige for at overføring skal kunne skje. Komiteen mener at det er nødvendig å stille krav til at sikkerhetstiltakene er obligatoriske, og at de fleste anses som nødvendige for at denne enheten ikke skal utvikle seg til et permanent tilbud til en større gruppe pasienter. Komiteen mener de nye sikkerhetstiltakene som nå gjøres mulige for de regio-nale sikkerhetsavdelingene, tilsier at det er i ytterst få tilfeller det skal være nødvendig å ta i bruk denne særskilte sikkerhetsenheten.

Komiteen slutter seg til at det er politiet som foretar vurderinger knyttet til faren for angrep utenfra og de samfunnsmessige konsekvensene av rømming. Det er imidlertid den faglig ansvarlige som etter en helhetsvurdering skal fatte beslutningen om overføring, og denne kan ikke bygge sin vurdering på politiets anbefaling alene.

Komiteen slutter seg til at vedtak om overføring til enheten bare kan treffes for inntil seks måneder av gangen. På bakgrunn av de særlige obligatoriske sikkerhetstiltak som enheten vil ha, støtter komiteen at pasienten skal holdes adskilt fra andre pasienter på et lavere sikkerhetsnivå. Dette vil imidlertid kreve at det kompenseres med samvær med andre.

Komiteen slutter seg til at det innføres hjemmel for undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler, og at dette gjøres ved overføring, samt før og etter utganger og ved mistanke. Når det gjelder undersøkelse av pasientens hulrom, gjelder de samme bestemmelsene som for regionale sikkerhetsavdelinger.

Komiteen slutter seg til at det etableres en hjemmel for at politiet skal kunne utlevere relevante opplysninger om personer som ønsker tilgang til enheten med særlig høyt sikkerhetsnivå. Unntatt er diplomater, konsulære personer og offentlige myndighetspersoner som i lov er tillagt et særskilt ansvar for å føre tilsyn og kontroll med psykisk helsevern. Personer med relevante anmerkninger skal nektes adgang til enheten. Komiteen støtter forslaget om obligatorisk undersøkelse av enhver som skal inn og ut av enheten.

Komiteen mener at pasienter i enheten skal ha rett til å motta besøk, benytte telefon, sende og motta brev og pakker, men at slik aktivitet alltid skal kontrolleres med ulike tiltak av sikkerhetshensyn.

Komiteen støtter at pasienten kan klage vedtaket om overføring til enheten til kontrollkommisjonen, men at en slik klage ikke får oppsettende virkning. Komiteen forstår at det kan reises spørsmål ved om en slik overføring innebærer en så ytterligere begrensning i friheten at kontrollkommisjonens vedtak også burde omfattes av særreglene i tvisteloven kapittel 36. En slik regel innebærer at saken får en rask rettslig avklaring, og at domstolen kan prøve alle sider av saken. Komiteen støtter imidlertid regjeringens forslag. Selve frihetsberøvelsen vil være gjenstand for domstolsprøving etter tvisteloven kapittel 36 eller straffeloven § 39 b m.v. Innstrammingen i frihetsberøvelsen som enheten innebærer, vil være gjenstand for vurdering i kontrollkommisjonen hver sjette måned. I tillegg vil vedtak som normalt kunne bringes inn for domstolene, selv om ikke særlige rettergangsregler i tvisteloven kapittel 36 kommer til anvendelse. Det kan reises sak etter tvistelovens alminnelige rettergangsregler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at den nye forsterkede enheten skal benyttes i tilfeller hvor det er særlig risiko for rømming, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell. Det skal foretas en vurdering av fareelementet hver sjette måned, og det er overlegen som skal avgjøre hvorvidt en pasient kvalifiserer for enheten med forsterket sikkerhet. Vurderingen skal basere seg på hvorvidt pasien-ten er farlig for omgivelsene, eller omgivelsene er farlig for vedkommende. Dette etter råd fra blant annet politiet og andre aktører i samfunnet som har relevant informasjon om sikkerhets/trusselbildet. Disse medlemmer mener disse endringene er uproblematisk for tilfeller fremover i tid.

Disse medlemmer mener det er grunnlag for å debattere om denne endringen kan komme i konflikt med Grunnloven §§ 96 og 97 som setter begrens-ninger for å gi lover tilbakevirkende kraft, det vil si å la loven gjelde for handlinger begått før loven trer i kraft. Det har frem til nå blitt ansett grunnlovsstridig å belegge allerede utførte handlinger med ekstra byrder.

Departementet støtter seg imidlertid til en høyesterettsdom fra 1948 og sier at man kan anvende nye regler «innen rimelige grenser». Etter dette viser departementet til omleggingen fra bruk av sikring til forvaring og til at Høyesterett i 2004 godtok at en som var dømt til sikring, ble overført til forvaring midt i soningen. Videre støtter departementet seg til at lovendringen delvis er begrunnet i beskyttelse av pasientene selv, og at dette taler for å godta et strengere sikkerhetsregime. Disse medlemmer velger å støtte departementets tolkning av at dette ikke er i strid med Grunnloven §§ 96 og 97.

Disse medlemmer presiserer likevel at regjeringens tidligere juridiske vurderinger av lovverket knyttet til tolkningen av tilbakevirkende kraft har medført at Høyesterett har satt regjeringens endringer til side. Disse medlemmer forutsetter at det er gjort grundige analyser av denne problemstillingen før fremleggelsen av forslaget til nytt lovverk.

Disse medlemmer er også opptatt av at endringsforslagene ikke må komme i konflikt med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5. Disse medlemmer registrerer at flere sentrale aktører i sine høringssvar ber om at dette blir tatt hensyn til i den videre behandling. Disse medlemmer ber derfor om at man i forbindelse med implementering av loven innretter seg slik at man ikke kommer i strid med menneskerettighetene.

Disse medlemmer påpeker at det i perioder kan være så få personer i enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå at hele oppholdet kan oppleves som isolasjon. Dette forholdet er det etter disse medlemmers syn nødvendig å avklare grundigere enn det er gjort i forslaget slik det foreligger. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen kan gjøre dette uten at det er behov for opphold i behandlingen av lovforslaget.

Disse medlemmer støtter at enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå kan lokaliseres innenfor fengselsmurer. Disse medlemmer mener derimot at det på grunnlag av at tilbudet kan lokaliseres innenfor fengselsmurene og ut fra innretningen tilbudet i enhet for særlig høyt risikonivå har i lovforslaget, bør begrenses hvem som kan flyttes til en slik enhet.

Disse medlemmer mener det både prinsi-pielt og praktisk er stor forskjell på å bruke mer isolasjon, mer skjerming og ikke minst plassering innenfor fengselsmurer for personer som er dømt til psykisk helsevern, og for pasienter som er lagt inn til behandling. Disse medlemmer viser i den anledning til at det lenge har vært bærende elementer i norsk rettsvesen og helsevesen at syke personer ikke skal straffes. Disse medlemmer mener at det å kunne bli flyttet til et tilbud som er lokalisert i fengsel, uten at man er dømt eller har utført en kriminell handling, trolig vil oppleves som straff både for pasien-ten selv og for pårørende. Disse medlemmer mener dette er i strid med signal som Stortinget tidligere har sendt vedkommende behandlingstilbud til psykisk syke pasienter. Disse medlemmer viser eksempelvis til at det har vært bred tilslutning til å utvide tilbudet med psykiatriambulanser. En av begrunnelsene for dette har vært at man ikke ønsker at uniformert politi skal håndtere slike pasienter, av hensyn til pasienten, men også med tanke på hvordan allmennheten oppfatter situasjonen i slike saker. Disse medlemmer viser også til høringsinnspillet fra Advokatforeningen om dette spørsmålet. Disse medlemmer mener derfor at enhet med særlig høyt risikonivå skal være forbeholdt personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven. Disse medlemmer utelukker imidlertid ikke at det kan være behov for mer omfattende tiltak enn dem man har i dag, også for pasienter som ikke er dømt til tvungent psykisk helsevern, men som er innlagt for behandling. Disse medlemmer mener imidlertid at dette tilbudet kan gis innenfor de regionale sikkerhetsavdelingene. Disse medlemmer mener derfor at dersom regjeringen ser behov for å styrke muligheten for ytterligere sikkerhetstiltak i dagens regionale sikkerhetsavdelinger, må regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I psykisk helsevernloven skal ny § 4A-8 første ledd første punktum lyde:

I særskilte tilfelle hvor det er særlig risiko for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell, kan den faglig ansvarlige vedta at pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern, skal overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.»

2.4 Nasjonal koordineringsenhet

Komiteen viser til at det i dag ikke er en samlet nasjonal oversikt verken over hvor mange som er dømt til overføring til tvungen psykisk helsevern, eller over hvor den enkelte til enhver tid befinner seg i systemet. Koordinering mellom helsetjenesten og justissektoren er en utfordring. Komiteen viser til at dette ble påpekt av rapporten fra gruppen som ble ledet av Øystein Mæland og overlevert til regjeringen i 2008. En slik enhet var etablert ved daværende Helse Øst RHF, og utredningsgruppen anbefalte at det ble etablert en nasjonal enhet.

Komiteen viser til at høringsrunden gir bred tilslutning til etablering av en slik enhet, og slutter seg til forslaget. Komiteen viser til at enheten skal utarbeide og oppdatere retningslinjer for å sikre nødvendig samhandling og oppfølging mellom helsetjenesten og justissektoren, veilede helseforetakene ved valg av behandlingssted og føre oversikt over tiltalte og domfelte til psykisk helsevern. Komiteen viser til at formålet med oversikten er å gi helsetjenesten informasjon for å kunne planlegge tjenestetilbudet, ha nødvendig informasjon slik at de to sektorene kan ivareta sine oppgaver koordinert og ivareta sine plikter overfor pasienten og samfunnet.