Stortingets presidentskap legger med dette frem forslag om vedtakelse av en teknisk og språklig revidert versjon av Stortingets forretningsorden. Forslaget tar ikke sikte på materielle endringer av reglene i forretningsordenen. Det foreslås likevel enkelte mindre justeringer for å tilpasse reglene til gjeldende praksis.

Stortingets forretningsorden er Stortingets eget reglement, vedtatt av Stortinget i plenum. Forretningsordenen gir regler om Stortingets konstituering, om Stortingets og komiteenes saksbehandling, om debattene, permisjoner, stortingsrepresentantenes taushetsplikt og en rekke andre forhold av betydning for Stortingets funksjon. Helt siden 1814 har det vært forutsatt i Grunnloven § 66 at Stortinget skulle vedta en egen «Orden» som stortingsrepresentantene var forpliktet til å rette seg etter. Etter at statsrådene fikk rett til å møte og tale i Stortinget, ble også de pålagt å rette seg etter forretningsordenen (jf. forretningsordenen § 41).

Stortingets forretningsorden ble vedtatt første gang allerede på det første ordentlige storting i 1815. Frem til 1830 nedsatte hvert nye storting en egen reglementskomité som reviderte regelverket, slik at forretningsordenen ble vedtatt i ny versjon for hvert storting. Deretter har reglementet vært mer statisk, og har blitt videreført i det vesentlige uendret fra et storting til det neste. Praksis har lenge vært at det ved begynnelsen av hver sesjon, når det nye storting konstitueres, formelt vedtas at den gjeldende forretningsordenen «godkjennes» også for den nye stortingssesjonen (jf. nåværende § 1 første ledd femte punktum). Endringer av forretningsordenen har stort sett vært gjennomført på mer avgrensete områder som følge av konkrete behov. Mer gjennomgripende revisjoner skjedde i 1839, 1871, 1890 og senest i 1966.

Dagens forretningsorden bygger altså på versjonen vedtatt i 1966. Siden den gang har det vært gjort en rekke endringer og tilføyelser, men ingen helhetlig gjennomgang av forretningsordenens tekniske kvalitet, språk og brukervennlighet. De mange endringene har ført til at regelverket over tid har blitt mer uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig. Det er også lite konsekvent, både når det gjelder språkbruk og regeltekniske løsninger. Noen eksempler kan nevnes:

• Noen paragrafer er svært lange og omfattende. Det gjelder særlig § 12, som inneholder en opplisting av komiteene og deres hovedansvarsområder. For kontroll- og konstitusjonskomiteen gis det også omfattende regler om saksbehandlingen i saker om konstitusjonelt ansvar og om forvaltningskontroll. Denne og enkelte andre paragrafer kan med fordel splittes opp, for å gjøre det enklere å finne frem til de enkelte reglene.

• Det er en god del regelteknisk variasjon. F.eks. brukes det stort sett ikke paragrafoverskrifter, bortsett fra i niende kapittel. Alle moderne lover og forskrifter har paragrafoverskrifter, som gjør regelverket lettere å finne frem i.

• Kapittelinndelingen og -overskriftene er til dels misvisende. F.eks. har tredje kapittel tittelen «Om komiteene og arbeidsordningen», men kapitlet inneholder også regler om Stortingets budsjettbehandling. Også for øvrig bør en del bestemmelser flyttes til andre kapitler.

• Det er en god del «innskutte» paragrafer (f.eks. §§ 34 a, 37 a, 45 a, 49 a) som man med en fullstendig omnummerering kunne fått inn i en kontinuerlig nummerrekke.

På denne bakgrunn er det etter presidentskapets syn på tide med en helhetlig regelteknisk revisjon av forretningsordenen. Den foreslåtte revisjonen vil som nevnt ikke berøre det materielle innholdet av reglene i forretningsordenen, med enkelte unntak som er nærmere beskrevet nedenfor.