Det felles reisefrihetsområdet innen Schengen medfører at også kriminaliteten i stigende omfang er grenseoverskridende. Det er derfor et økende behov for å fjerne rettslige og faktiske hindringer for etterforskning og strafforfølgning på tvers av landegrensene. Internasjonalt rettslig samarbeid på det strafferettslige området er nødvendig. Det er viktig at flest mulig land deltar i et slikt samarbeid, slik at ingen stater får karakter av fristed for forbrytere. Også Norge må følge med på den utviklingen som skjer på området, særlig innen Europa, og bør slutte seg til nye internasjonale avtaler om strafferettslig samarbeid som kan bidra til en effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Det har den senere tid vært et utstrakt arbeid innen EU for å bedre det internasjonale samarbeidet innen strafferetten. Som et ledd i dette arbeidet vedtok EU Konvensjon av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater. En tilleggsprotokoll til denne konvensjonen ble vedtatt 16. oktober 2001. Også i Europarådet har det blitt vedtatt en ny tilleggsprotokoll til 1959-konvensjonen, som innebærer en videreutvikling av det strafferettslige samarbeidet innen Europarådet. Dette er Annen tilleggsprotokoll til 1959-konvensjonen som er utformet etter inspirasjon av 2000-konvensjonen.

Enkelte av bestemmelsene i 2000-konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater er Schengen-relevante, og således allerede bindende også for Norge. For at de øvrige bestemmelsene i denne konvensjonen og tilleggsprotokollen av 2001 skulle kunne gjøres gjeldende, inngikk Norge og Island en avtale med EU i 2003 om anvendelsen av visse bestemmelser i konvensjonen av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater og protokollen av 2001 til denne konvensjonen.

Formålet med 2000-konvensjonen, 2001-protokollen og Annen tilleggsprotokoll er å fremme et tettere internasjonalt samarbeid i kampen mot kriminalitet, for å effektivt kunne straffeforfølge og forebygge kriminalitet på tvers av landegrenser. Det rettslige samarbeidet gjøres enklere og mer fleksibelt, eksempelvis ved regler om direkte oversendelse av dokumenter til forkynning og anmodninger om bevisopptak mv. Avtalene regulerer videre enkelte former for rettslig samarbeid som ikke tidligere er konvensjonsregulert, som for eksempel avhør ved video- og telefonkonferanse, avlytting av telekommunikasjon og overvåkning av banktransaksjoner. De har også enkelte bestemmelser om politisamarbeid i form av bl.a. felles etterforskningsteam og hemmelig etterforskning mv.

I proposisjonen foreslås lovendringer som departementet mener er nødvendige for at Norge skal kunne ratifisere Tilknytningsavtalen og Annen tilleggsprotokoll. Det foreslås i tillegg enkelte lovendringer som ikke strengt tatt anses påkrevd for å kunne ratifisere avtalene, men som Justisdepartementet mener er ønskelige for å gjøre lovverket på området mer tilgjengelig og for at det skal gi et mer dekkende uttrykk for rettstilstanden.

I proposisjonen bes det også om Stortingets samtykke til å ratifisere nevnte avtaler. I denne innstillingen blir bare lovforslagene behandlet. Det vises til egen innstilling om vedtak om samtykke til avtalene.

I proposisjonen legger departementet frem forslag til endringer i domstolloven, utleveringsloven, straffeprosessloven, ekomloven og politiloven.

Departementet foreslår å endre domstolloven slik at denne vil åpne for elektronisk oversendelse av anmodninger om forkynning.

Departementet går imidlertid inn for at Norge tar forbehold mot Annen tilleggsprotokoll artikkel 16 om postforkynning. Departementet bemerker at vi i medhold av 2000-konvensjonen vil ha mulighet for postforkynning til alle EU-statene.

Departementet går også inn for å endre straffeprosessloven samt utleveringsloven slik at det tilrettelegges for at kravene i 2000-konvensjonen artikkel 18 om kommunikasjonskontroll samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon, kan imøtekommes. Det er i dag teknisk mulig å gjennomføre direkte overføring av kommunikasjon samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon til fremmed stat. Metoden benyttes imidlertid ikke innenfor det rettslige samarbeidet. Konvensjonsforpliktelsen og forslagene imøtekommer således den teknologiske utviklingen på området. Ved å legge til rette for umiddelbar overføring vil kontroll kunne skje mer effektivt idet den anmodede staten ikke involveres i den praktiske og tekniske gjennomføringen. Forslaget vil således også virke ressursbesparende.

Ifølge departementet vil endringene føre til en forenkling og effektivisering av det internasjonale samarbeidet i straffesaker, for eksempel ved at rettsanmodninger i større grad sendes direkte og elektronisk. Det må antas at dette vil medføre mindre bruk av ressurser. Samtidig kan det muligens forventes at implementeringen av konvensjonsbestemmelsene kan føre til at det oftere enn før vil bli anmodet om bistand fra norske myndigheter. Totalt sett antas det at lovendringene ikke vil medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.