1. Sammendrag
- 1.1 Nærmere om vikarbyrådirektivet
- 1.2 Konstitusjonelle forhold
- 1.3 Beslutningen i EØS-komiteen
- 1.4 Høringer
- 1.5 Reservasjonsretten i EØS-avtalen
- 1.6 Forholdet til norsk rett
- 1.7 Økonomiske og administrative konsekvenser
- 1.8 Konklusjon og tilråding
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/104/EF om vikararbeid (vikarbyrådirektivet) ble vedtatt i EU 19. november 2008. Formålet med direktivet er å øke beskyttelsen av ansatte i vikarbyråer og anerkjenne vikarbyråers plass i arbeidsmarkedet. Direktivet tillater begrensninger i adgangen til å leie inn og ut arbeidskraft når det er begrunnet i allmenne hensyn. Direktivet anses som EØS-relevant.
Fristen for å gjennomføre direktivet i EU var 5. desember 2011. Beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen er ennå ikke fattet. Gjennomføring av direktivet nødvendiggjør lovendringer. Stortingets samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning er således nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. For ikke å forsinke ikrafttredelsen legges det opp til at Stortinget på forhånd gir sitt samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning.
Arbeidsdepartementet har etter oversendelsen av proposisjonen oversendt Stortinget en lovproposisjon med de nødvendige lovendringer, jf. Prop. 74 L (2011–2012) om endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv.
Utkast til beslutning i EØS-komiteen og direktiv 2008/104/EF i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
Innenfor EU er det store forskjeller med hensyn til bruk av innleid arbeidskraft og i de innleides rettslige stilling, status og arbeidsvilkår. Kommisjonen fremmet på 1990-tallet en rekke grunnleggende forslag knyttet til deltidsarbeid, midlertidig ansettelse og ansettelse gjennom vikarbyrå. Det ble etter noe tid inngått avtaler, ved egne direktiv, om deltidsarbeid og midlertidig ansettelse. Kommisjonen fremmet i 2002 forslag til et direktiv som tok utgangspunkt i de punktene det var oppnådd enighet om mellom partene. Vikarbyrådirektivet ble vedtatt i EU i november 2008.
Vikarbyrådirektivet har flere formål, herunder å øke beskyttelsen av de arbeidstakerne som er utleid fra vikarbyråene, og forbedre deres vilkår gjennom å innføre et prinsipp om likebehandling, samt bidra til å skape arbeidsplasser.
Vikarbyrådirektivet oppstiller en ramme for beskyttelse av vikaransatte som er ikke-diskriminerende, gjennomsiktig og står i rimelig forhold til formålet, samtidig med at den respekterer mangfoldet i arbeidsmarkedene og arbeidsmarkedsrelasjonene. Det understrekes at arbeidsavtaler uten tidsbegrensning (fast ansettelse) er den alminnelige formen for ansettelsesforhold.
Forbud mot og restriksjoner på anvendelsen av arbeidskraft innleid fra vikarbyrå er tillatt dersom reglene kan begrunnes i allmenne hensyn. Dette gjelder særlig beskyttelse av de utleide arbeidstakerne, krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk. Direktivets liste over hensyn er ikke uttømmende. Vilkåret allmenne hensyn må forstås som henvisning til den alminnelige lære om allmenne hensyn som er utviklet av EU-domstolen, blant annet når det gjelder reglene om fri bevegelse av tjenester. I EU-domstolens rettspraksis er det blant annet lagt til grunn at beskyttelse av arbeidstakere er et legitimt allment hensyn.
Det sentrale i direktivet er et krav om likebehandling, som innebærer at arbeidstakere som leies ut fra et vikarbyrå, minst skal ha de lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende ville ha fått dersom vedkommende var blitt direkte ansatt i innleievirksomheten for å utføre samme arbeid. Likebehandlingen skal omfatte ulike sider ved lønn, arbeidstid og ferie.
Direktivet tillater at det gjøres unntak fra likebehandlingsprinsippet ved tariffavtale eller dersom arbeidstakerne har fast ansettelse med garantert lønn i vikarbyrået.
Det kan legges til grunn at direktivets likebehandlingsprinsipp gjennomgående vil innebære noe økte lønnskostnader for bemanningsforetak som leier ut arbeidskraft. Hvor stor denne effekten vil være, kan variere.
Direktivet inneholder bestemmelser om informasjon, tilgang til felles goder, representasjon, forbud mot visse avtaler mellom vikarbyrået og innleievirksomheten og krav om regler som skal sikre etterlevelsen av direktivet.
Gjennomføringen av vikarbyrådirektivet i norsk rett krever lovendringer. Stortinget må gi sitt samtykke til en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.
Fristen for å gjennomføre direktivet i EU var 5. desember 2011. For å hindre at Norge forsinker ikrafttredelse av beslutning om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, fremmes forslag om at Stortinget gir sitt samtykke før EØS-komiteen treffer sin beslutning. Det vil dermed ikke være nødvendig for Norge å ta forbehold om konstitusjonelle prosedyrer ved beslutning i EØS-komiteen.
Dersom den endelige beslutningen i EØS-komiteen skulle avvike vesentlig fra det utkastet som er lagt frem i proposisjonen, vil saken bli fremmet på nytt for Stortinget.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 hvor det innledningsvis redegjøres for innholdet i EØS-komiteens beslutning.
Regjeringen vil tilkjennegi sin politikk og sine ambisjoner vedrørende norsk arbeidsliv og bruk av vikarbyrå i EØS-komiteen når denne treffer beslutning om innlemmelse av vikarbyrådirektivet i EØS-avtalen i form av en erklæring. Det vil bli slått fast at den legger til grunn at norske regler vedrørende bruk av ansatte i vikarbyrå er forenlig med direktivet. Det vil bli understreket at Norge vil føre en ambisiøs politikk for å sikre at fast tilsetting fortsatt er hovednormen i norsk arbeidsliv, og for å sikre akseptable lønns- og arbeidsvilkår for ansatte i vikarbyrå.
Høringsnotatet som ble sendt ut, med frist desember 2010, inneholdt en redegjørelse for direktivet, samt en vurdering av forholdet mellom norsk rett og direktivet og hvilke konsekvenser en gjennomføring i norsk rett vil medføre.
Av de 56 høringsuttalelser som kom inn, hadde 40 merknader. Det fremkom ikke argumenter mot innføring av direktivets prinsipp om likebehandling av lønns- og arbeidsvilkår. Det fremkom imidlertid ulike syn på rekkevidden av likebehandlingsprinsippet. Direktivet er et minimumsdirektiv. Arbeidstakersiden ønsker at likebehandlingen skal omfatte så mye som mulig, blant annet pensjon og dekning av arbeidsrelaterte utgifter. Arbeidsgiversiden vil generelt begrense området for likebehandlingsprinsippet til det minimum de anser at direktivet krever.
LO og de fleste arbeidstakerorganisasjonene sluttet seg til vurderingen og konklusjonen om at dagens begrensninger på adgangen til å leie inn arbeidstakere fra vikarbyrå kan opprettholdes, men de krevde innført nye tiltak for å sikre etterlevelsen av likebehandlingsprinsippet og øvrige regler om innleie. Arbeidsgiverorganisasjonene og Advokatforeningen ga uttrykk for at direktivets begrensninger i adgangen til å ha nasjonale restriksjoner på innleie medførte at Norge må oppheve arbeidsmiljølovens regler om vilkår for innleie.
En tilleggshøring, med frist 30. januar 2012, inneholdt forslag til ytterligere tiltak for blant annet å sikre gjennomføringen av nye regler om likebehandling som følge av vikarbyrådirektivet. LO og flere andre organisasjoner meddelte nå at de er imot innlemmelse av vikarbyrådirektivet i EØS-avtalen.
Høringsrundene viser at det er uenighet med hensyn til en vurdering av muligheten for å beholde de norske vilkårene for innleie ved en innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Flere uttaler at de frykter at Norge vil bli tvunget til å lempe på vilkårene for innleie som er nedfelt i arbeidsmiljølovens og tjenestemannslovens bestemmelser. De mener derfor at regjeringen må reservere seg mot å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Andre arbeidstakerorganisasjoner slutter seg til regjeringens vurdering om at dagens innleieregler kan opprettholdes. NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner mener at vilkårene for innleie av arbeidskraft ikke er forenlig med direktivets krav, og må mykes opp dersom direktivet skal innlemmes i EØS-avtalen.
Problemstillinger og innspill fra høringen vil bli ytterligere drøftet i lovproposisjonen.
Spørsmålet om Norge bør reservere seg mot innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen har vært fremme. Et grunnprinsipp i EØS-avtalen er at det skal være et felles regelverk innen de områdene som avtalen omfatter, jf. artikkel 102.
Det vises til proposisjonens kapittel 6 hvor det redegjøres nærmere for hvordan nye rettsakter skal besluttes og eventuelt muligheten til å reservere seg.
Det er vanskelig å forutse de samlede konsekvensene, direkte og indirekte, ved bruk av reservasjonsretten.
Gjennomføring av vikarbyrådirektivet i norsk rett vil kreve endringer i:
lov nr. 62 av 2005 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
lov nr. 3 av 1983 om statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven)
lov nr. 21 av 1988 om ferie (ferieloven).
For å gjennomføre direktivets likebehandlingsprinsipp må det foretas endringer i regelverket for lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere utleid fra vikarbyrå.
Det tas også sikte på å foreslå en rekke lovendringer som ikke følger direkte av direktivet, med det formål å sikre at reglene om likebehandling etterleves.
I tillegg vil det bli fremmet forslag om enkelte lovendringer for å avklare, presisere eller understøtte allerede gjeldende regler om ut- og innleie av arbeidskraft.
Det legges til grunn at gjeldende innleiebestemmelser i arbeidsmiljøloven § 14-12 er i samsvar med direktivet artikkel 4 nr. 1, og at reglene kan begrunnes i slike allmenne hensyn som gir anledning til å ha begrensninger i adgangen til innleie.
Lovendringene og forholdet mellom direktivets artikkel 4 nr. 1 og innleiereglene i arbeidsmiljøloven § 14-12 er nærmere omtalt i Prop. 74 L (2011–2012) om endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv.
Gjennomføring av direktivet forventes ikke å medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for det offentlige.
Vikarbyrådirektivet vil først og fremst få konsekvenser for de private aktørene, henholdsvis vikarbyråene, de som leies ut fra disse foretakene, og inn-leievirksomhetene. Det er knyttet usikkerhet til hvor omfattende disse konsekvensene vil være for den enkelte aktør, og hvilken effekt forslagene vil ha på arbeidsmarkedet som sådan.
Vikarbyrå som ikke allerede tilbyr sine ansatte lønns- og arbeidsvilkår i tråd med likebehandlingsprinsippet i direktivet, vil måtte forbedre vilkårene tilsvarende. Ulike tiltak for å sikre gjennomføring og etterlevelse av reglene vil også kunne få økonomiske og administrative konsekvenser for vikarbyråene og dem som benytter deres tjenester.
Formål med vikarbyrådirektivet er å gi bedre rettigheter til innleide arbeidstakere, i tillegg til gi hensiktsmessige rammer for vikarbyråers utleie av arbeidskraft. Man ønsker å sikre at omfanget av og arbeidsvilkårene ved innleie ikke undergraver målene om et arbeidsmarked med hovedvekt på faste ansettelser. Sentralt er kravet om likebehandling mellom arbeidstaker som innleid og som ansatt.
For arbeidsmarkedet vil innføring av likebehandlingskravet bidra til at arbeidsleie i større grad vil begrense seg til de situasjoner der det er et reelt behov for fleksibilitet. Dette vil samtidig kunne bidra til å hindre sosial dumping, i tillegg til at mange utleide med loven i hånd vil kunne kreve bedre vilkår enn det de blir tilbudt i dag.
Det legges til grunn at dagens norske regler som begrenser adgangen til å leie inn arbeidskraft, kan opprettholdes ved gjennomføring av direktivet.
Arbeidsdepartementet tilrår på denne bakgrunn deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2008/104/EF om vikararbeid (vikarbyrådirektivet).
Utenriksdepartementet slutter seg til dette.