Vedlegg 1
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av 25. november 2011, vedlagt representantforslag fra stortingsrepresentantene Solveig Horne, Ib Thomsen, Øyvind Korsberg og Karin S. Woldseth, samt mitt svar av 25. november 2011 på spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 276 fra representanten Solveig Horne.
Foreldrenes plikt til å forsørge sine barn følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66. Begge foreldre skal bidra til forsørgingen og utdanningen etter deres økonomiske evne. Foreldre har forsørgingsplikt for barna uavhengig av om de bor sammen med dem eller ikke. Den som ikke bor sammen med barna, oppfyller forsørgingsplikten sin ved å betale faste pengetilskudd (barnebidrag) til barna, jf. barneloven § 67.
Barnebidrag er et privatrettslig anliggende mellom foreldrene, og foreldrene kan avtale barnebidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan de be det offentlige ved Arbeids- og velferdsetaten (NAV) fastsette barnebidraget, jf. barneloven § 70. Samlet sett er bidragsregelverket utformet ut fra en avveining av hva som er praktisk og samtidig rettferdig i de fleste tilfeller ved offentlig fastsettelse. Dette har sammenheng med at et offentlig regelverk skal gjelde for de fleste, både de med god og ikke fullt så god økonomi. Bidragsregelverket er et resultat av en rekke avveininger og vurderinger som gjensidig henger sammen og utfyller hverandre, hvor hensynet til forsørgelsen av bidragsberettigede barn står i fokus, men hvor også de bidragspliktiges og bidragsmottakeres interesser som parter skal tas vare på.
Det følger av barneloven § 71 første ledd første punktum og forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 3, at det ved offentlig fastsettelse av barnebidrag tas utgangspunkt i hva barnets underhold koster og at faste underholdskostnader (sjablonger) skal benyttes. Barnets underholdskostnad skal fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter inntektene deres, jf. fastsettelsesforskriften § 2. Dette innebærer at den av foreldrene som har høyest inntekt skal betale den største andelen av forsørgelsesutgiftene. Ved den offentlige fastsettelsen av bidraget skal det videre tas hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne, og hvor mye samvær den bidragspliktige har med barnet. Dersom den ene av foreldrene av ulike årsaker mangler forsørgelsesevne, vil forsørgelsesbyrden helt eller delvis falle på den andre forelderen.
Bidragsplikten er høyt prioritert i norsk lovgivning. Dette innebærer at foreldrene innenfor rimelighetens grenser har plikt til å innrette seg slik at de er i stand til å oppfylle forsørgingsplikten. Foreldrene står i utgangspunktet fritt (jf. at loven er privatrettslig) til å innrette seg slik de måtte ønske, men det er ikke uten videre gitt at de ved sine valg kan fri seg fra den lovbestemte forsørgingsplikten og føre byrdene over på den andre av foreldrene eller det offentlige. Dersom en av foreldrene er uten inntekt eller inntekten er vesentlig lavere enn det forelderen bør kunne tjene ut fra utdanning og evner, kan inntekten til en eller begge foreldre fastsettes etter skjønn etter fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd andre punktum. Inntekten regnes som vesentlig lavere når den er redusert med mer enn 20 prosent, jf. fastsettelsesforskriften § 4 sjette ledd siste punktum.
Til tross for adgangen til å skjønnsfastsette inntekten ved inntektsreduksjoner utover 20 prosent, var tidligere forvaltningspraksis slik at det å være hjemme med små barn under tre år i seg selv ble ansett som en rimelig grunn til å ha en inntektsreduksjon utover 20 prosent. Både daværende Likestillingsombudet og Likestillingsnemnda kom til at dette var i strid med likestillingsloven. Det var således denne forvaltningspraksisen som ble drøftet og foreslått endret i St.meld. nr. 19 (2006-2007) Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag, ikke det generelle unntaket som aksepterer en inntektsreduskjon inntil 20 prosent, se meldingens punkt 7.4.3 hvor det blant annet er uttalt:
”Departementet vil derfor foreslå at en bidragspliktig eller bidragsmottaker som velger å være hjemme med nye barn, må bære de økonomiske konsekvensene av dette valget. Det innebærer at det å være hjemme med nye barn under tre år ikke i seg selv vil være en rimelig grunn til å være uten inntekt, og vedkommendes inntekt vil bli gjenstand for skjønnsfastsettelse. (…)”
Stortinget sluttet seg til dette forslaget, og praksisen ble endret fra 1. januar 2009.
Det generelle unntaket i fastsettelsesforskriften som aksepterer en inntektsreduksjon inntil 20 prosent uten at inntekten fastsettes etter skjønn, har følgelig ikke vært gjenstand for en særskilt vurdering om endring før Likestillings- og diskrimineringsombudet (Ombudet) kom med sin uttalelse 10. november 2010. En uttalelse fra ombudet er ikke rettslig bindende. Bakgrunnen for unntaksbestemmelsen må ses i sammenheng med at barnebidrag er et privatrettslig anliggende, og det er begrenset hvilke krav til handlingsmønstre det offentlige kan pålegge privatpersoner. Innen rimelighetens grenser må derfor foreldre kunne foreta selvstendige valg. Noen slike valg vil kunne bidra til økt ervervsevne, og dermed økt forsørgelsesevne på sikt. Andre valg vil kunne gi motsatt effekt. Prinsippet om foreldrenes valgfrihet innenfor de gitte rammene gjelder, som nevnt ovenfor, uavkortet for alle. Ombudet har i sin uttalelse konkludert med at det generelle unntaket fra skjønnsfastsettelse av inntekt ved uttak av 80 prosent foreldrepenger ved fastsettelse og endring av barnebidrag er i strid med likestillingsloven. Uttalelsen er prinsipielt interessant i et barne- og likestillingsperspektiv, og er derfor påklaget til Likestillings- og diskrimineringsnemnda (Nemnda). Nemndas vedtak anses å ha sterk rettstiftende karakter
Etter mitt skjønn kan det være gode grunner for å endre dagens ordning, og det kan være gode grunner for å beholde den. Eksempelvis er foreldrepenger og engangsstøtte lovbestemte støtteordninger for at foreldre skal kunne være hjemme med et barn etter fødsel eller en adopsjon. Etter mitt syn kan det stilles spørsmål ved om valget mellom blant annet uttak av 100 eller 80 prosent foreldrepenger skal være styrt av andre forhold, som at en er bidragsmottaker eller bidragspliktig.
I den grad det er foreldrenes reetablering med nye barn i nye forhold som gjør dagens regler vanskelig å akseptere, gjør jeg oppmerksom på at det i bidragsregelverket tas hensyn til nye barn vedkommende har forsørgeransvar for også i andre sammenhenger, for eksempel ved vurderingen av den bidragspliktiges bidragsevne. Bidragsevnevurderingen innebærer at den bidragspliktige av inntekten sin skal få beholde midler til skatt, trygdeavgift, eget underhold, bolig og midler til egne barn i egen husstand før barnebidraget fastsettes. Dersom utgangspunktet skal være at det er den enkelte forelderen med den nye partneren som er nærmest til å bære de økonomiske konsekvensene av nye barn, må konsekvensen være at dette også skal gjelde i forhold til bidragsevnevurderingen. Et slikt resultat innebærer i realiteten at det i bidragssammenheng ikke vil være anledning til å ivareta hensynet til nye barn i noen sammenheng. Dette kan synes urimelig, siden svært mange personer etablerer seg med nye barn og nye familier etter et samlivsbrudd.
Representantene ber om at det umiddelbart fremmes nødvendige lovendringer for å sikre at en forelder ikke skal belastes økonomisk i de tilfeller hvor ekspartneren velger å være hjemme med redusert eller ingen lønn etter å ha fått barn med ny partner. Jeg vil på bakgrunn av Nemndas avgjørelse vurdere gjeldende regelverk og forskrift på nytt, også om den generelle adgangen til å disponere noe av sin tid etter samlivsbrudd uten overprøving av myndighetene, må bortfalle/opphøre. Jeg vil også vurdere å endre regelverket slik at det i bidragssammenheng ikke lenger skal kunne tas hensyn til bidragspartenes nye barn i noe tilfelle, heller ikke ved bidragsevnevurderingen. Etter mitt syn er det hensiktsmessig å avvente denne vurderingen til Nemndas avgjørelse foreligger slik at alle sider av saken blir belyst.