I dokumentet ble følgende forslag fremmet 28. mars
2012:
«1. Stortinget ber regjeringen
sikre at kompliserte spareprodukter som ‘warrants’ ikke blir tilbudt
ikke-profesjonelle investorer.
2. Stortinget ber regjeringen sikre at
det opprettes et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.
3. Stortinget ber regjeringen sikre at
Finanstilsynet legger større vekt på forbrukerhensyn.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
og begrunnelse for forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, lederen Torgeir
Micaelsen, Torfinn Opheim, Knut Storberget og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet,
Jørund Rytman, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen og Christian
Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore
Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen,
og fra Venstre, Borghild Tenden, viser til at finansministeren
har uttalt seg om forslaget i brev av 25. april 2012 til finanskomiteen.
Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen mener det er svært viktig
at forbrukernes interesser og rettigheter ivaretas på en god måte,
særlig i et marked som er så komplekst og viktig for forbrukerne
som finansmarkedet. Komiteen er bekymret for at kombinasjonen
av generelt synkende inntjening hos foretakene, lavt rentenivå og
ønske om høy avkastning hos kundene kan resultere i økt salg av
produkter hvor kundene ikke kan forventes å forstå fullt ut hvilken
risiko de tar. Slike produkter gir ofte høye inntekter til foretakene,
men ikke tilsvarende høy forventet risikojustert avkastning for investorene.
Komiteen vil sterkt understreke
at finansnæringen har ansvaret for å gi egnede og gode råd til sine
kunder, og gjøre seg fortjent til den tillit mellom forbrukerne
og næringen vi er avhengige av for å ha et velfungerende finansmarked.
Det er også viktig at forbrukerne tar ansvar for de investeringer
de gjør, men de skal kunne være trygge på at finansnæringen bare
gir råd om egnede og forsvarlige plasseringer, og at dette skjer
på en god og opplysende måte, også skriftlig.
Komiteen vil gi forslagsstillerne
honnør for å fremme forslag som retter søkelyset mot forbrukernes
interesser og rettigheter i finansmarkedet.
Komiteen er kjent
med at Finanstilsynet i pressemelding 46/2011 av 15. desember 2011 skriver
at de etter undersøkelse av verdipapirforetakenes salg av spareprodukter
har funnet at mange verdipapirforetak selger warrants og andre kompliserte
spareprodukter. Finanstilsynet konkluderer med at «selv om warrants
og andre kompliserte produkter utgjør en liten andel av det totale
sparevolumet, viser undersøkelsen at mange verdipapirforetak selger
disse produktene», og påpeker at «et kjennetegn ved slike produkter
er ofte at høye honorarer medvirker til at kundens forventede avkastning
kan bli lav, samtidig som risikoen kan være høy». Tilsynene viste
at kundene ofte ikke har fått tilfredsstillende informasjon ved
kjøp av denne type produkter.
Komiteen registrerer nevnte funn
i Finanstilsynets gjennomgang og ser betenkeligheter med det omfanget
salget av warrants og andre spareprodukter har fått. Selv om omfanget
av salget utgjør en liten andel av det totale sparevolumet, kan
investering i slike produkter få alvorlige følger for de forbrukere
det gjelder. Investeringsrådgivning er en konsesjonsbelagt tjeneste
som det stilles omfattende krav til gjennom lov og forskrift. Det
følger av de nåværende krav til god forretningsskikk at kunder og
potensielle kunder skal gis relevante opplysninger i en forståelig form
slik at kunden i rimelig grad er i stand til å forstå arten av,
og risikoen knyttet til, de finansielle instrumentene som tilbys.
Det er viktig at dette ivaretas, og dette ansvaret påhviler tilbyderen.
All informasjon gitt til kunder og potensielle kunder skal være
korrekt, klar og ikke villedende. Rådgiveren skal ikke framheve
potensielle fordeler ved en investeringstjeneste eller et finansielt
instrument uten også å gi balansert informasjon om relevant risiko.
Slike foretak plikter også å innhente nok informasjon om erfaringen,
den finansielle situasjonen og investeringsmålet til sine kunder
og potensielle kunder, slik at foretaket kan vurdere og anbefale hvilke
investeringer som er egnet for kunden. Dersom foretaket ikke innhenter
de opplysninger som kreves, må foretaket avstå fra å gi råd til
kunden. Komiteen viser til at Finanstilsynet ved
alvorlige brudd på reglene kan trekke tilbake konsesjoner eller
varsle at det vurderer et slikt tiltak. Komiteen legger
til grunn at sanksjonene brukes i tilfeller hvor reglene er overtrådt.
Komiteen viser til at Finansdepartementet tidligere
har presisert, blant annet i brev til Finanstilsynet 30. juli 2010,
at det, med de stadig nye produktløsninger som markedsføres, er
viktig at tilsynet retter sterk oppmerksomhet mot forbrukerrelaterte
spørsmål og utøver effektivt tilsyn også på dette området, herunder
påser at foretakene gir relevant og forståelig informasjon om de
ulike finansproduktene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at det
i dag ikke er forbudt å gi ikke-profesjonelle kunder (forbrukere)
råd om å investere i warrants eller andre komplekse investeringsprodukter.
Dersom man skulle sikre seg fullt ut mot salg av slike produkter,
må det loveregulering til. Flertallet mener at det
reiser betydelig avgrensningsproblematikk fordi det hele tiden skjer
produktutvikling i dette markedet, og spørsmålet kompliseres ytterligere ettersom
enkelte typer av warrants er børsnoterte, slik at ikke-profesjonelle
investorer uansett selv kan legge inn ordre om kjøp og salg av warrants
på norske eller utenlandske investeringsplattformer. Flertallet er
derfor av den oppfatning at den mest hensiktsmessige måten å begrense
denne typen produkter på er gjennom strenge krav til rådgivning,
frarådning og markedsføring og tilsyn med salget.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, er
av den klare oppfatning at kontroll med denne type salg er et prio-ritert
område for Finanstilsynet, og ber finansministeren sikre at dette
følges opp.
I likhet med forslagsstillerne har
flere av komiteens medlemmer både gjennom henvendelser
fra enkeltpersoner og gjennom mediene blitt forelagt flere eksempler
som kan gi grunnlag for å se nærmere på nemndenes virke. Det er formidlet
betydelig frustrasjon knyttet til ulike deler av nemndenes saksbehandling. Komiteen er
bekymret for om nemndene per i dag fungerer som det «lavterskeltilbudet»
det er ment å være.
Komiteen mener at det en forutsetning
for dagens nemndstruktur at nemndene er satt sammen på en balansert
måte, og at nemndene tilføres tilstrekkelig kompetanse og ressurser
slik at de kan behandle klager på en forsvarlig måte og med en rimelig
saksbehandlingstid. Det er viktig at klagers rettssikkerhet ivaretas
ved de konkrete saksbehandlingsregler og rutiner i nemndene. Komiteen viser
til at finansministeren i Stortingets muntlige spørretime 11. april
2012 uttrykte at det er grunnlag for å se nærmere på hvordan Finansklagenemnda
fungerer og er organisert i dag, og hvordan vi best kan lovforankre
den utenrettslige tvisteløsningen på finansmarkedsområdet. Komiteen støtter
dette.
Komiteen er kjent med at finansministeren
nå har to konkrete forslag til vurdering, som begge kan bidra til
å styrke forbrukernes rettigheter og stilling. Et forslag fra Banklovkommisjonen
går ut på at også kunder av finansforetak som ikke er tilknyttet
en klagenemnd, skal kunne kreve nemndbehandling av en tvist, mens
finanskriseutvalget har foreslått at finansforetak som ikke etterlever
nemndvedtak i forbrukerens favør, må dekke forbrukerens kostnader
i forbindelse med en eventuell rettssak. Komiteen stiller
seg positiv til disse forslagene, og imøteser finansministerens
oppfølging.
Komiteen er videre kjent med
at et offentlig utvalg har avgitt NOU 2010: 11 om nemndbehandling
av forbrukertvister, hvor utvalget foreslår endringer av det utenrettslige
tvisteløsningstilbudet. I tillegg la EU-kommisjonen 29. oktober 2011
fram forslag om nye EU-regler om utenrettslig tvisteløsning. NOU-en
vil følges opp parallelt med prosessen i EU. Komiteen er
underrettet om at de nye EU-reglene vil ha betydning for reguleringen
av forbrukertvister i Norge, at utfallet av disse prosessene vil
kunne påvirke virksomheten i Finansklagenemnda, og ber således om
å bli holdt orientert om framdriften i det arbeidet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
i denne sammenheng til mandatet for det ovennevnte utvalget som
ble oppnevnt av regjeringen ved kongelig resolusjon 27. november
2009, hvor det legges til grunn at næringslivets rolle i det norske
nemndsystemet skal videreføres. Som det påpekes i det mandatet,
innebærer dagens modell med nemnder at den enkelte bransje selv
tar et ansvar, også økonomisk, for tvisteløsning.
Flertallet viser til at vi har
god og lang erfaring med utenomrettslige tvisteløsninger i Norge. Tilbudet
består i hovedsak av Forbrukertvistutvalget, som er offentlig finansiert,
og av frivillige nemnder etablert i samarbeid mellom Forbrukerrådet
og bransjer. Flertallet mener det er viktig at vi
også har en velfungerende ordning for utenrettslig tvisteløsning
innen bank og forsikring, som både forbrukerne og finansnæringen
har tillit til.
Flertallet viser til at Finansklagenemnda
er et utenrettslig tvisteløsningsorgan etablert i 2010 av Forbrukerrådet,
Næringslivets Hovedorganisasjon, Finansnæringens Fellesorganisasjon,
Finansieringsselskapenes Forening og Verdipapirfondenes fore-ning,
etter en sammenslåing av det tidligere Forsikringsklagekontoret (Forsikringsklagenemnda)
og Bankklagenemnda.
Flertallet viser videre til at
Finansklagenemndas virksomhet finansieres av de tilknyttede finansforetakene.
Dette er den samme finansieringsformen som i all hovedsak gjelder for
de andre frivillig etab-lerte bransjenemndene som behandler forbrukertvister,
og som har tradisjoner tilbake til etableringen av de første klagenemndene. Flertallet er
av den oppfatning at finansieringsformen bidrar til ansvarliggjøring
av foretakene i den enkelte bransje. Sammensetningen av de fire
nemndene organisert av Finansklagenemnda er også slik at finansnæringen
ikke har flertall alene. Dette for å sikre mest mulig balanserte
og uavhengige nemnder. I likhet med Forbrukertvistutvalget og de fleste
bransjevise klagenemndene som finnes i Norge, er nemndene i Finansklagenemnda partssammensatte
med et likt antall representanter for næringsinteresser og forbrukerinteresser, og
med en nøytral jurist som leder.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Vens-tre, vil imidlertid be regjeringen vurdere om det er grunnlag
for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemnda
som kan bidra til å styrke klagers rettssikkerhet.
Dette flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det er grunnlag
for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemnda
som kan bidra til å styrke klagers rettssikkerhet.»
Komiteen viser til
at Finanstilsynet har ansvaret for at institusjonene under tilsyn
til enhver tid følger regler som er gitt for å beskytte forbrukere. Komiteen mener
det er viktig å legge til rette for finansielle markeder som fungerer
godt for forbruker, og som anerkjenner at forbrukerne har ulike
behov for finansielle tjenester, og ulike forutsetninger for å vurdere
de tjenestene som tilbys. Forbrukere står overfor særskilte utfordringer
på finansmarkedet, blant annet som følge av informasjonsasymmetri
mellom forbrukere og finansinstitusjoner. For forbrukerne kan det
for eksempel være vanskelig å vurdere kvaliteten på finansielle
tjenester før avtale blir inngått og erfaring høstet. Da er det
ekstra viktig at rådgivningen fungerer godt.
Komiteen er sterkt kritisk til
at strukturerte, lånefinansierte spareprodukter med betydelig risiko
og nesten ikke-eksisterende mulighet for småsparere til å tjene
penger ble solgt til vanlige folk i et betydelig omfang før finanskrisen,
uten at Finanstilsynet (daværende Kredittilsynet) grep inn. Innstramming
av regelverket for salg av sammensatte produkter fra februar 2008 betød
i praksis full stans i utlån til investering i disse produktene,
men mange forbrukere hadde allerede da havnet i en svært vanskelig
situasjon med store økonomiske tap. Mange av disse sakene befinner
seg fortsatt i rettssystemet. Komiteen mener det
er avgjørende for tilliten til både Finanstilsynet, finansinstitusjonene
og myndighetene at det samme ikke skjer igjen. Tilsynet må tidligere
og i større grad føre tilsyn med institusjonenes salg av slike produkter,
og sanksjonere mot foretak som ikke følger reglene om informasjon
og rådgivning.
Komiteen viser til at finanskriseutvalget
i NOU 2011: 1 Bedre rustet mot finanskriser, tilrådde «at norske
tilsynsmyndigheter får et tydeligere lovfestet ansvar for å ivareta
forbrukernes interesser og rettigheter i finansmarkedene». Komiteen er
fornøyd med at Finansdepartementet som oppfølgning av dette nylig
har sendt på høring et forslag om å presisere uttrykkelig i finanstilsynsloven
at Finanstilsynet skal se til at institusjoner under tilsyn hensyntar
forbrukernes interesser og rettigheter. En slik presisering i lovteksten
av Finanstilsynets forbrukeransvar kan tydeliggjøre at å ivareta
forbrukernes interesser fortsatt er, og skal være, en meget viktig del
av Finanstilsynets virksomhet. Komiteen ber finansministeren
sikre at dette følges opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at Finanstilsynet
legger større vekt på forbrukerhensyn.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener,
ut fra kritikken som den siste tiden har vært reist mot Finansklagenemnda, regjeringen
på egnet måte bør evaluere nemndens sammensetning og måten den jobber
på.
Disse medlemmer mener også Forbrukerrådets
kompetanse på dette området burde styrkes, og at dette må vurderes
i forbindelse med Stortingets budsjettbehandling.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det lenge var en utbredt oppfatning
at samfunnets interesser alltid blir best ivaretatt når enkeltmennesker får
følge sin egeninteresse i frie markeder. Den ideen fikk en knekk
med finanskrisen. Markeder svikter hvis priser sender gale signaler,
eller hvis signalene blir oppfattet feil. Økte boligpriser burde
for eksempel avskrekke boligkjøpere. I praksis er det slik at høyere
priser ofte virker som en oppmuntring fordi kjøperne håper å nyte godt
av ytterligere prisstigning. For bankene kan høyere boligpriser
virke som en oppmuntring til å låne ut penger.
Disse medlemmer viser til at
markeder også svikter når det er skjult informasjon, for eksempel
når selgere har mer informasjon enn kjøpere, eller når prisene ikke
fullt ut reflekterer sosiale kostnader. Det var mange eksempler
på slik skjult informasjon i forkant av finanskrisen. Banker solgte
kompliserte og risikable finansprodukter til uvitende kunder som
aldri burde vært tilbudt dem, og bankene tok ikke høyde for de sosiale
kostnadene ved potensielt mislighold av lånene. Myndighetene burde
ha grepet inn for å regulere markedet bedre.
Disse medlemmer viser til at
undersøkelser fra Finanstilsynet og Forbrukerrådet nå viser at kompliserte
spareprodukter er tilbake på tilbudslisten til bankene. Disse
medlemmer er bekymret for resultatene av Forbrukerrådets såkalte
«mystery shopping»-test nylig. Testen ble utført av vanlige forbrukere
som har gjennomført 30 kundemøter med selgere av finansielle produkter
hos seks av de største bankene (DNB, Nordea, Sandnes Sparebank,
Sparebank 1, Sparebank Møre og Sparebank Vest) og to investeringsselskaper
(Finansco og Invento). Disse medlemmer viser til
at 14 av 30 bankkunder ble rådet til å låne penger for å sette i
spareprodukter. I 11 av kundemøtene ble kunden oppfordret til å
pantsette boligen. Kun 6 av kundemøtene frarådet lånefinansiering.
Rådene om lånefinansiering om særlig bekymringsfulle i lys av husholdningenes
allerede høye gjeldsgrad. Undersøkelsen viser at kravet om kartlegging
av kundene og hvilken erfaring og kunnskap de har med investeringer
gjennomgående brytes. Resultatet er at «kundene» i testen ikke føler
at deres interesser settes først. Kompliserte produkter blir som
regel tilbudt fremfor de enkle og trygge. Bankenes råd samsvarer
ikke med forbrukernes preferanser ifølge Forbrukerrådets spørreundersøkelse
fra 2008, der kun 7 pst. av forbrukerne sa seg villig til å ta en
større risiko for å oppnå høyere avkastning enn det en høyrerentekonto
gir.
Disse medlemmer understreker
at den enkelte må ta personlig ansvar for egne investeringer. Disse
medlemmer mener imidlertid at vi må ta inn over oss at finansielle
produkter og markeder blir stadig mer komplekse, og at forbrukerne
står overfor flere valg enn tidligere. Disse medlemmer erkjenner
at vi etter krisen har blitt minnet om at vi trenger robust regulering
for å rette opp i informasjonsasymmetrien mellom banker og bankkunder
og for å sikre at bankene i større grad internaliserer de sosiale
kostnadene ved bank- og gjeldskriser. Disse medlemmer viser
til at adekvat regulering er særlig viktig i dagens situasjon med
høy gjeldsgrad blant husholdningene.
Disse medlemmer viser til at
myndighetene kan rette opp i informasjonsasymmetrien mellom banker
og bankkunder ved å bedre reguleringen av næringen når det gjelder
produkter som tilbys, informasjonen som gis til forbrukerne, tilsyn
og klagemuligheter. Disse medlemmer viser til at
et av de mest utbredte og lite egnede produktene på markedet nå
er såkalte warrants. Disse medlemmer viser til finansministerens
brev til komiteen av 25. april 2012, der det heter at «Finanstilsynet
tar som utgangspunkt at warrants sjelden er et egnet produkt for ikke-profesjonelle
investorer». Videre heter det i brevet at salg av warrants er tatt
opp ved flere stedlige tilsyn de siste årene hos Acta, Advisia og
Pareto PPN, og at «et hovedtrekk er at foretakene ikke har gitt
kunden hensiktsmessig og balansert veiledning og advarsel om risikoen
ved å investere i warrants». Disse medlemmer er enig
i finansministerens vurdering om at warrants generelt ikke er egnet
for ikke-profesjonelle investorer og mener det ikke bør tilbys ikke-profesjonelle
investorer. Disse medlemmer ser ikke avgrensningsproblemer
med forslaget, fordi det handler om å sikre at banker ikke aktivt
tilbyr slike produkter og ikke om kunder som på eget initiativ handler
produktene.
Disse medlemmer mener dessuten
at finansinstitusjoner ikke bør kunne benytte begrep som «spareprodukt»
eller liknende med mindre produktet tilfredsstiller visse krav som
gjør det egnet til spareformål. Disse medlemmer mener
at investeringsrådgivere og andre som gir råd om kjøp av spare-
og investeringsprodukter i tillegg alltid bør opplyse om egenskapene
ved enkeltprodukter som bankinnskudd og andeler i indeksfond, eller
nedbetaling av lån, og rådgi dette som alternativ der det er i kundens
interesser.
Disse medlemmer er dessuten opptatt
av at tilsynet med bankene må bli bedre. Disse medlemmer viser
til at det ikke er tradisjon i Norge eller Norden for at myndighetene
regulerer produktutviklingen i finansmarkedet. Regulering og tilsyn
har skjedd ved reaktivt markedstilsyn og dokumentasjon i etterkant
av de råd selgerne i banken har gitt. Disse medlemmer mener
at lærdommene fra finanskrisen tilsier at Finanstilsynet må gjennomføre
hyppigere tilsyn rettet både mot markedsadferd (bl.a. kundekartlegging)
og produkter (bl.a. lånefinansiert sparing og kompliserte produkter).
Disse medlemmer mener at lovbrudd
må føre til umiddelbare sanksjoner. Disse medlemmer viser
til Finanskriseutvalget NOU 2011: 1, som foreslår at det utredes
om tilsynsmyndighetene bør få utvidede hjemler til å ilegge administrative
sanksjoner som gebyrer. Disse medlemmer mener en
slik utvidet hjemmel vil være fornuftig, slik at det kan gis reaksjoner
bedre tilpasset overtredelsenes grovhet og sikre bedre etterlevelse
av regelverket.
Disse medlemmer mener at forbrukernes klagemuligheter
må bedres. Disse medlemmer viser til at dagens klageorgan
for finansielle tjenester, Finansklagenemnda, er finansiert av finansforetakene
og at disse har flertall i styret. Denne organiseringen reiser i
utgangspunktet spørsmål om nemndas uavhengighet. Finansforetakene
gir selv uttrykk for at nemnda fungerer godt, men flere forhold
peker i retning av at nemnda ikke ivaretar forbrukere på en god
nok måte.
Disse medlemmer viser til at
Finansklagenemnda Bank gir kundene medhold i relativt få saker. Disse
medlemmer har selv mottatt en rekke henvendelser der nemndas
ivaretakelse av forbrukernes rettigheter synes mangelfull. I representantforslaget
nevnes to av disse sakene. Disse medlemmer viser
til Finansklagenemndas årsberetning 2011, der det fremgår at Finansklagenemnda
Bank i 2011 ga kundene medhold i 21,7 pst. av sakene behandlet i
sekretariatet. Av sakene undergitt nemndsbehandling fikk kundene
medhold i kun 13,1 pst. av sakene i 2011, mot 19, 3 pst. i 2010.
Til sammenlikning fikk kundene i Finansklagenemnda Forsikring i 2011
medhold i 25,4 pst. av sakene behandlet i sekretariatet. Av forsikringssakene
behandlet i nemnda endte 37,3 pst. av sakene med medhold til kunden,
mot 45,3 pst. i 2010. I andre nemnder, som Boligtvistnemnda og Klagenemnda
for håndverkertjenester, som behandler saker der store verdier står
på spill for forbrukerne, fikk klager medhold i hhv. nesten 70 pst.
og drøyt 50 pst. av sakene i 2009 ifølge NOU 2010: 11 Nemndsbehandling
av forbrukertvister.
Disse medlemmer viser til den
såkalte Røeggen-saken, der småspareren Ole Petter Røeggen kjøpte
et strukturert spareprodukt av DnB NOR og ble overtalt av banken
til å låne penger, slik at han kunne kjøpe enda mer av produktet.
Strukturerte eller sammensatte spareprodukter er kjennetegnet ved
at avkastningen er bundet opp mot én eller flere aksjer/aksjeindekser,
eventuelt råvarepriser (for eksempel kraftprisen), og de har liten
annen hensikt enn at bankene skal tjene penger på vanlige folks
bekostning. DnB NOR hevdet at dette var trygg sparing, men Røeggen endte
opp med et tap på 230 000 kroner. Disse medlemmer viser
til at Bankklagenemnda i utgangspunktet ikke ønsket å behandle Røeggens klagesak,
fordi saken ifølge nemndas leder Viggo Hagstrøm var for komplisert
for fagfolkene i nemnda, jf. VG 25. januar 2009. Disse medlemmer spør
seg hva nemnda da måtte tenke om alle de vanlige forbrukere som
har blitt overtalt av bankene til å kjøpe disse produktene, om de
forsto hva de begikk seg inn på. Først etter at daværende finansminister
Kristin Halvorsen personlig grep inn i saken, aksepterte nemnda
å granske DnB NORs «garanterte» spareprodukter, hvorpå Røeggen til
slutt fikk medhold.
Disse medlemmer viser til at
bevisbyrden i mange tilfeller legges på kunden i rådgivningssaker
der banken er nærmest til å dokumentere sentrale forhold i avtaleforholdet.
Konsekvensen blir at bankene fortsatt risikofritt kan unnlate å dokumentere
relevante opplysninger. Etter MiFID-direktivet fra 1. november 2007
er det en viss dokumentasjonsplikt ved investeringsrådgivning, jf.
vphl. § 10-11 (7). I finansnæringens egne god-skikk-regler er det
også et krav om dette ved finansiell rådgivning. Disse medlemmer understreker
at når nemnda ikke i tilstrekkelig grad følger dette opp, som det
er rettslig grunnlag for å gjøre ved å la det få bevisbyrdemessige
konsekvenser at banken forsømmer dokumentasjonsplikten, så oppfylles
ikke hensikten. Disse medlemmer viser til at man kanskje
skulle tro nemndsmedlemmene fra forbrukersiden kunne være «garantister»
for forbrukerhensynet, men det er ikke så enkelt i et organ som
dette som vektlegger konsensus. Det er krevende å reise og begrunne
mindretallsvotum i slike nemnder.
Disse medlemmer viser til at
nemnda i begrunnelsene for sine vedtak i mange tilfeller synes å
legge stor vekt på bankens argumentasjon og tilsvarende liten vekt
på argumentasjonen til klager, uten at det nødvendigvis foreligger
saklig belegg for dette. Disse medlemmer har blitt gjort
kjent med flere tilfeller der denne ubalansen medfører at nemnda
overser bankers brudd på opplysningsplikten om å gi en korrekt og
balansert fremstilling av muligheter for gevinst og tap.
Disse medlemmer peker på at det
er mang-lende åpenhet om de mange saker som behandles i Finansklagenemndas
sekretariat. Disse medlemmer mener blant annet at
nemnda bør offentliggjøre informasjon og statistikk om hvilke foretak
det klages mot. Disse medlemmer mener at dette kan
ha en disiplinerende effekt for foretakene og bidra til at forbrukerne
kan fatte informerte beslutninger.
Disse medlemmer viser til at
de kritikkverdige forholdene knyttet til Finansklagenemnda Bank
i sum ikke er egnet til å skape tillit til nemnda. Disse
medlemmer spør seg også hvorfor bankenes selgere, som i
mange av sakene har begått lovbrudd, ikke synes å få noen form for straffereaksjon. Disse
medlemmer mener at etableringen av et statlig, uavhengig
klageorgan er nødvendig for å sikre forbrukerne et klageorgan innenfor
bank- og finansområdet som har den nødvendige tillit. Disse
medlemmer har merket seg at forslaget har blitt tatt godt
imot både av uavhengige fagpersoner, LO, Fagforbundet og en rekke
forbrukere. Disse medlemmer viser til at rolleavklaring
mellom kunden og bankens rådgiver er sentralt. En uavhengig nemnd
kunne ha trukket opp noen linjer i sine uttalelser om at rådgivningsgrunnlaget skal
være tilstrekkelig godt og at rådet skal være forsvarlig, som næringen
uten særlige anstrengelser og kostnader kunne ha fulgt. Disse medlemmer viser
til at autorisasjonsordningen har bidratt til å bedre kvaliteten
på rådgivningen, men at ambisjonsnivået for rådgivningen bør være
høyere, særlig når det kan skje uten bruk av store ressurser.
Disse medlemmer kan heller ikke
se tungtveiende grunner som taler mot opprettelsen av et uavhengig,
statlig klageorgan. Disse medlemmer viser til brevet
fra Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) av 4. mai 2012. FNO mener
at:
«Dersom ikke finansnæringen hadde bidratt med nær
40 millioner kroner pr år til driften, ville alternativet for kunden
vært å bringe sine tvistesaker inn for de alminnelige domstoler
til behandling og avgjørelse.»
Disse medlemmer viser til at
dette underslår innholdet i forslaget, nemlig å etablere et statlig uavhengig
klageorgan som et alternativ for kunden. Disse medlemmer spør
seg hvorfor FNO er så opptatt av å fortsette å betale nær 40 mill.
kroner for driften av nemnda, hvis det er slik at nemnda i dag er
helt uavhengig og at en offentlig nemnd ville gitt akkurat de samme
uttalelsene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
sikre at kompliserte spareprodukter som ‘warrants’ ikke blir tilbudt
ikke-profesjonelle investorer.
2. Stortinget ber regjeringen sikre at
det opprettes et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.
3. Stortinget ber regjeringen sikre at
finansinstitusjoner ikke benytter begrep som «spareprodukt» eller
liknende med mindre produktet tilfredsstiller visse krav som gjør
det egnet til spareformål.
4. Stortinget ber regjeringen sikre at
investeringsrådgivere og andre som gir råd om kjøp av spare- og
investeringsprodukter, i tillegg alltid bør opplyse om egenskapene
ved enkeltprodukter som bankinnskudd og andeler i indeksfond, eller
nedbetaling av lån, og rådgi dette som alternativ der det er i kundens
interesser.
5. Stortinget ber regjeringen sikre at
det gjennomføres hyppigere tilsyn rettet både mot markedsadferd
(bl.a. kundekartlegging) og produkter (bl.a. lånefinansiert sparing
og kompliserte produkter).
6. Stortinget ber regjeringen om å gi tilsynsmyndighetene
utvidede hjemler til å ilegge administrative sanksjoner som gebyrer,
slik at det kan gis reaksjoner bedre tilpasset overtredelsenes grovhet
og sikre bedre etterlevelse av regelverket.
7. Stortinget ber regjeringen sikre at
finansforetak som ikke etterlever nemndvedtak i forbrukernes favør,
må dekke forbrukerens kostnader i forbindelse med en eventuell rettssak.
8. Stortinget ber regjeringen sikre at
kunder av finansforetak som ikke er tilknyttet en klagenemnd, skal
kunne kreve nemndbehandling av en tvist, så fremt det er etablert
en nemnd for behandling av tvister innenfor det virksomhetsområdet finansforetaket
driver, og Kongen har godkjent vedtektene til nemnda.»
Disse medlemmer viser videre
til at et av hovedproblemene med dagens «rettstilstand» er at det
er svært vanskelig for den vanlige forbruker å få motparten direkte
i tale eller fysisk møte ved konflikter og uenighet knyttet til
kompliserte eller sammensatte spareprodukter. Som det framgår av
merknadene over er det heller ikke uvanlig at saker blir liggende
i Finansklagenemnda i flere år, dersom de i det hele tatt blir behandlet. Disse
medlemmer foreslår derfor å endre tvisteloven slik at saker
mot bank- og finansinstitusjoner anlagt av privatpersoner kan fremmes
for Forliksrådet. I dag er det en grense i loven som tilsier at
tvistesummen skal være under 125 000 kroner for at Forliksrådet
kan ta saken. De aller fleste saker knyttet til sammensatte spareprodukter
er av en økonomisk størrelse som overskrider denne grensen.
Konkret foreslår disse medlemmer at
tvisteloven hhv. § 10-1 (2) a) endres til:
og § 6-2 (2) a) endres til:
Disse medlemmer vil også påpeke,
og som det er vist til over, at Finansklagenemnda ikke er et uavhengig
klageorgan, men eid og driftet av finansnæringen. Det er ingen spesielle
saksbehandlingsregler som for eksempel de som gjelder i forvaltningsloven,
og spareprodukter i seg selv blir ikke vurdert. Det er også svært
vanskelig å finne relevante premisser eller begrunnelser for de
vedtak som fattes i nemnda.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag
til endring av tvisteloven slik at saker mot bank- og finansinstitusjoner
anlagt av privatpersoner kan bringes inn for Forliksrådet.»
Komiteens medlem fra Venstre peker
på at det er heller ingen automatikk i at finansnæringen følger
avgjørelser som fattes i favør av klager. Det er derfor etter dette
medlems syn behov for å etablere en ny, offentlig finansiert
og uavhengig nemnd. Dette kan enten skje etter modell av den svenske
ARN (Allmänna reklamationsnämnden) eller direkte underlagt Finanstilsynet.
Den svenske ARN er et offentlig finansiert klage- og reklamasjonsorgan
som behandler klager/konflikter som angår kjøp av varer og tjenester
av ulik art. Konflikten skal være mellom en forbruker og et selskap
og ikke mellom privatpersoner eller mellom selskap. ARN er delt
opp i tretten ulike avdelinger, bl.a. en egen avdeling «Bank» som
tar for seg tjenester utført av banker, finansinstitusjoner, kapitalrådgivere,
fondsforvaltere m.m.
Et annet alternativ er å legge en slik uavhengig klagenemnd
direkte under Finanstilsynet. Som det framgår av tilsynets egen
nye forbrukerinformasjonsside har Finanstilsynet tilsyn med finansiell
virksomhet i Norge. Dette innebærer også at forbrukernes interesser
skal ivaretas på en god måte.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sikre at Finanstilsynet legger
større vekt på forbrukerhensyn.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen sikre at kompliserte spareprodukter
som «warrants» ikke blir tilbudt ikke-profesjonelle investorer.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen sikre at det opprettes et
uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen sikre at finansinstitusjoner
ikke benytter begrep som «spareprodukt» eller liknende med mindre
produktet tilfredsstiller visse krav som gjør det egnet til spareformål.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen sikre at investeringsrådgivere
og andre som gir råd om kjøp av spare- og investeringsprodukter
i tillegg alltid bør opplyse om egenskapene ved enkeltprodukter,
som bankinnskudd og andeler i indeksfond, eller nedbetaling av lån,
og rådgi dette som alternativ der det er i kundens interesser.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen sikre at det gjennomføres
hyppigere tilsyn rettet både mot markedsadferd (bl.a. kundekartlegging)
og produkter (bl.a. lånefinansiert sparing og kompliserte produkter).
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen gi tilsynsmyndighetene
utvidede hjemler til å ilegge administrative sanksjoner som gebyrer,
slik at det kan gis reaksjoner bedre tilpasset overtredelsenes grovhet
og sikre bedre etterlevelse av regelverket.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen sikre at finansforetak som
ikke etterlever nemndvedtak i forbrukernes favør, må dekke forbrukerens
kostnader i forbindelse med en eventuell rettssak.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen sikre at kunder av
finansforetak som ikke er tilknyttet en klagenemnd, skal kunne kreve
nemndbehandling av en tvist, så fremt det er etablert en nemnd for
behandling av tvister innenfor det virksomhetsområdet finansforetaket
driver, og Kongen har godkjent vedtektene til nemnda.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag
til endring av tvisteloven slik at saker mot bank- og finansinstitusjoner
anlagt av privatpersoner kan bringes inn for Forliksrådet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen vurdere om det er grunnlag
for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemnda
som kan bidra til å styrke klagers rettssikkerhet.
II
Dokument 8:88 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syversen, Dagfinn Høybråten,
Line Henriette Hjemdal og Øyvind Håbrekke om kompliserte spareprodukter,
klageorgan og Finanstilsynets rolle – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev fra finanskomiteen om ovennevnte
representantforslag fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syversen,
Dagfinn Høybråten, Line Henriette Hjemdal og Øyvind Håbrekke. Brevet
fra finanskomiteen er datert 17. mai 2012, men mottatt av Finansdepartementet
17. april 2012. Representantforslaget er datert 28. mars 2012.
Jeg er glad for at forslagsstillerne retter
søkelyset mot forbrukernes interesser og rettigheter i finansmarkedet.
Det er svært viktig at forbrukernes interesser og rettigheter ivaretas
på en god måte, særlig i et marked som er så komplekst og viktig for
forbrukerne som finansmarkedet. Vi har et godt forbrukervern på
finansmarkeds-området i Norge, og vi har styrket det de senere årene.
Jeg er opptatt av at vi skal videreutvikle og forbedre forbrukervernet,
fordi det fortsatt er områder vi kan og bør gjøre mer på. Jeg er
altså grunnleggende positiv til de bærende hensyn som ligger bak
forslaget. Når det gjelder konkrete, ytterligere tiltak, har jeg
nå flere forslag til vurdering, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Samtidig
vil jeg understreke at finansnæringen har et ansvar for gi egnede
og gode råd til sine kunder, og gjøre seg fortjent til den tillit
mellom forbrukerne og næringen vi er avhengige av for å ha et velfungerende
finansmarked. Det er også viktig at forbrukerne tar ansvar for de
investeringer de gjør, men de skal kunne være trygge på at finansnæringen
bare gir råd om egnede og forsvarlige plasseringer, og at dette
skjer på en god og opplysende måte, også skriftlig.
Representantforslag 88 S (2011–2012) består
av tre forslag til stortingsvedtak. Nedenfor følger mine nærmere
kommentarer til disse.
«Stortinget ber regjeringen
sikre at kompliserte spareprodukter som «warrants» ikke blir tilbudt ikke-profesjonelle
investorer.»
Warrants ligner mye på opsjoner. Opsjoner gir eieren
rett til å kjøpe eller selge et underliggende verdipapir innen en
bestemt tidsperiode, til en på forhånd bestemt pris eller innløsningskurs. Hovedforskjellen
mellom warrants og opsjoner er at warrants utstedes av finansinstitusjoner, som
også kontinuerlig stiller priser for disse (likviditetsgaranti).
Det er ikke forbudt å gi ikke-profesjonelle kunder
(forbrukere) råd om å investere i warrants eller andre komplekse
investeringsprodukter, men investeringsrådgivning er en konsesjonsbelagt
tjeneste som det stilles omfattende krav til gjennom lov og forskrift.
Verdipapirhandelloven stiller i dag krav til at foretak som tilbyr
investerings-rådgivning, skal organisere virksomheten slik at risikoen
for interessekonflikter mellom foretaket og kundene reduseres til
et minimum. Det følger av de nåværende krav til god forretningsskikk
at kunder og potensielle kunder skal gis relevante opplysninger
i en forståelig form slik at kunden i rimelig grad er i stand til
å forstå arten av, og risikoen knyttet til, de finansielle instrumentene som
tilbys. All informasjon gitt til kunder og potensielle kunder skal
være korrekt, klar og ikke villedende. Rådgiveren skal ikke framheve
potensielle fordeler ved en investeringstjeneste eller et finansielt
instrument uten også å gi balansert informasjon om relevant risiko.
Videre er det ikke tilstrekkelig for verdipapirforetak
som yter investeringsrådgivning bare å gi fyllestgjørende informasjon.
Slike foretak plikter også å innhente nok informasjon om erfaringen,
den finansielle situasjonen og investeringsmålet til sine kunder
og potensielle kunder, slik at foretaket kan vurdere og anbefale
hvilke investeringer som er egnet for kunden. Dersom foretaket ikke
innhenter de opplysninger som kreves, må foretaket avstå fra å gi
råd til kunden. Ved alvorlige brudd på reglene kan Finanstilsynet
trekke tilbake konsesjoner eller varsle at det vurderer et slikt
tiltak. Dette har vi sett flere eksempler på den siste tiden.
Jeg har fått opplyst fra Finanstilsynet at salg
av warrants til ikke-profesjonelle kunder oftest skjer etter forutgående
investeringsrådgivning fra foretak med konsesjon til dette. Enkelte
typer av warrants er imidlertid børsnoterte, slik at ikke-profesjonelle
investorer selv kan legge inn ordre om kjøp og salg av warrants,
på norske eller utenlandske investeringsplattformer.
Finanstilsynet fører tilsyn med investeringsrådgivere.
Gjennom tilsynsvirksomheten påser tilsynet blant annet at rådgiverne
ikke gir råd om investeringer i produkter som ikke er egnede for kunden.
Finanstilsynet tar som utgangspunkt at warrants sjelden er et egnet
produkt for ikke-profesjonelle investorer, og at investeringsrådgivere –
i de tilfeller hvor rådgiverne vurderer warrants som egnet – også
må vurdere om det finnes billigere alternativer innenfor samme risikoklasse. Dette
er etter mitt syn et godt utgangspunkt for den delen av tilsynets
virksomhet som retter seg mot salg av warrants til ikke-profesjonelle
investorer.
Salg av warrants til ikke-profesjonelle investorer er
tatt opp særskilt ved flere stedlige tilsyn de siste årene, blant
annet hos Acta, Advisia og Pareto PPN. Finanstilsynets merknader
etter de stedlige tilsynene er offentliggjort på tilsynets nettsider.
Et hovedtrekk er at foretakene ikke har gitt kunden hensiktsmessig
og balansert veiledning og advarsel om risikoen ved å investere
i warrants.
Markedsundersøkelser er også en viktig del av Finanstilsynets
arbeid på dette området. En undersøkelse i 2011 av verdipapirforetakenes
salg av produkter viste at warrants og andre kompliserte produkter
utgjorde en liten andel av det samlede sparevolumet, samtidig som
det fremkom at det er mange verdipapirforetak som selger slike produkter.
Resultatet fra undersøkelsen er offentliggjort på Finanstilsynets
nettsider.
Forbrukerrådets «mystery shopper»-undersøkelse,
som forslagsstillerne viser til, gir et noe annet bilde av situasjonen
enn Finanstilsynets undersøkelser. Finanstilsynet har opplyst til
meg at tilsynet har hatt en gjennomgang av Forbrukerrådets undersøkelse,
herunder metodebruken, i samarbeid med Forbrukerrådet. Hensikten
er å avklare om det er behov for ytterligere oppfølging av Forbrukerrådets
undersøkelse fra Finanstilsynets side.
For øvrig vil jeg vise til mitt svar 28. februar 2012
til spørsmål nr. 806 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant
Hans Olav Syversen, der jeg redegjorde for mitt syn på avlønning
av investeringsrådgivere og bruk av leverandørprovisjoner som kilde
til interessekonflikter mellom kunde og rådgiver.
«Stortinget ber regjeringen
sikre at det opprettes et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.»
Vi har god og lang erfaring med utenrettslige tvisteløsninger
i Norge. Tilbudet består i hovedsak av Forbrukertvistutvalget, som
er offentlig finansiert, og av frivillige nemnder etablert i samarbeid
mellom Forbrukerrådet og bransjer.
Finansklagenemnda er et utenrettslig tvisteløsningsorgan
etablert i 2010 av Forbruker-rådet, Næringslivets Hovedorganisasjon,
Finansnæringens Felles-organisasjon, Finansieringsselskapenes Fore-ning
og Verdipapirfondenes forening. Finansklage-nemnda er en sammenslåing
av det tidligere Forsik-ringsklage-kontoret (Forsikrings-klage-nemnda)
og Bankklagenemnda. Finansklagenemnda organiserer i dag fire nemnder
innenfor tjenesteområdene forsikring (skade, eierskifte og person)
og bank, med et felles sekretariat. Nemndene behandler tvister som
oppstår mellom finansforetak og deres kunder.
Finansforetak som er medlem av Finansnæringens
Fellesorganisasjon, Finansierings-selskapenes Forening eller Verdipapirfondenes forening,
er automatisk tilknyttet Finansklagenemnda. Finansklagenemndas virksomhet
finansieres av de tilknyttede finansforetakene. Dette er den samme
finansieringsformen som i all hovedsak gjelder for de andre frivillig
etablerte bransjenemndene som behandler forbrukertvister, og har
tradisjoner tilbake til etableringen av de første klagenemndene.
Finansieringsformen bidrar til ansvarlig-gjøring av foretakene i
den enkelte bransje.
Finansklagenemnda er lovmessig forankret i finansavtaleloven
§ 4 og forsikrings-avtaleloven § 20-1. Nemnder som nevnt i disse
bestemmelsene kan forelegge avtalen eller vedtektene som ligger
til grunn for nemnda for Kongen for godkjennelse. Hvis Kongen godkjenner
avtalen eller vedtektene, utløser dette blant annet en rett for
kunder av nemndstilknyttede foretak til å få nemndbehandling av
tvister, samt at en sak ikke kan bringes inn for domstolene så lenge
den er til behandling i en nemnd. Som jeg opplyste i mitt svar 28. februar
2012 til spørsmål nr. 881 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Harald
T. Nesvik, er denne godkjennings-kompetansen delegert til Justis-
og beredskapsdepartementet, som for tiden vurderer det samlede avtaleverket
for Finans-klagenemnda. Justis- og beredskapsdepartementet har tidligere
vurdert og godkjent avtaleverket for Bankklagenemnda og Forsikringsklagenemnda.
Finansklagenemndas styre består av ti medlemmer,
hvorav tre oppnevnes av Forbrukerrådet og sju av finansnæringen.
Styret fastsetter regler for sammensetning av nemndene. Etter gjeldende, styrefastsatte
saksbehandlingsregler skal nemndene ha en leder som ikke har tilhørighet
til noen av partene, og fire nemndmedlemmer. Av de fire nemndmedlemmene
skal to representere finansnæringen og to Forbrukerrådet (Næringslivets
Hovedorganisasjon i næringssaker).
Det er viktig at vi har en velfungerende ordning for
utenrettslig tvisteløsning innen bank og forsikring, som både forbrukerne
og finansnæringen har tillit til. For den løsningen som vi har i dag,
med de frivillig etablerte nemndene i Finansklagenemnda, er det
en forutsetning at nemndene er satt sammen på en balansert måte,
og at nemndene tilføres tilstrekkelig kompetanse og ressurser slik
at de kan behandle klager på en forsvarlig måte og med en rimelig
saksbehandlingstid.
Som jeg var inne på i Stortingets muntlige spørretime
11. april 2012, mener jeg det er grunnlag for å se nærmere på hvordan
Finansklagenemnda fungerer og er organisert i dag, og hvordan vi best
kan lovforankre den utenrettslige tvisteløsningen på finansmarkedsområdet.
I første omgang vil jeg ta stilling til to konkrete forslag.
Banklovkommisjonen har i sin utredning NOU 2011: 8 om ny finanslovgivning
gått inn for at også kunder av finans-foretak som ikke er tilknyttet
en klagenemnd, skal kunne kreve nemndbehandling av en tvist, så
fremt det er etablert en nemnd for behandling av tvister innenfor
det virksomhetsområdet finansforetaket driver, og Kongen har godkjent
vedtektene til nemnda. Dette forslaget er nå til behandling i Finansdepartementet.
Finanskriseutvalget har i NOU 2011: 1 foreslått at
finansforetak som ikke etterlever nemndvedtak i forbrukerens favør
må dekke forbrukerens kostnader i forbindelse med en eventuell rettssak.
Som nevnt i Meld. St. 1 (2011–2012) Nasjonalbudsjettet 2012, kan
en lovregel om dette bidra til bedre rettsvern for forbrukerne i
finansmarkedene, jf. kapittel 3.7. Forbrukere som klager slike saker
inn for domstolene vil ofte ha gode muligheter for å vinne fram,
men stiller ressursmessig langt svakere enn finans-foretakene. Forslaget
fra finanskriseutvalget vurderes nå av Finansdepartementet. Jeg
har tidligere uttalt at jeg er positiv til dette forslaget.
Jeg legger til grunn at de to ovennevnte forslag kan
følges opp uavhengig av de mer generelle prosesser nevnt i neste
avsnitt.
I tillegg til de ovennevnte forslagene – som gjelder
Finansklagenemnda spesielt – arbeider Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet mer generelt med nye regler om forbrukertvister.
Et offentlig utvalg har avgitt NOU 2010: 11 om nemnd-behandling
av forbrukertvister til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet,
hvor utvalget foreslår endringer av det utenrettslige tvisteløsningstilbudet.
Videre la EU-kommisjonen 29. oktober 2011 fram forslag om nye EU-regler
om utenrettslige tvisteløsning. Jeg har fått opplyst at Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementets oppfølging av NOU 2010:
11 i stor grad vil skje parallelt med prosessen mot nye EU-regler,
og at de nye EU-reglene vil ha betydning for reguleringen av forbrukertvister
i Norge. Utfallet av disse prosessene vil kunne påvirke virksomheten
i Finansklagenemnda.
«Stortinget ber regjeringen
sikre at Finanstilsynet legger større vekt på forbrukerhensyn.»
Finanstilsynet skal se til at de institusjoner
det har tilsyn med, virker på hensiktsmessig og betryggende måte
i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov, samt med
den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse,
dens formål og vedtekter. Dette omfatter blant annet å passe på
at institusjonene under tilsyn til enhver tid følger regler som
er gitt for å beskytte forbrukere.
Det er viktig å legge til rette for finansielle markeder
som fungerer godt for forbrukere. Forbrukerne har ulike behov for
finansielle tjenester, og ulike forutsetninger for å vurdere de tjenestene
som tilbys. Forbrukere står overfor særskilte utfordringer på finansmarkedet,
blant annet som følge av informasjonsasymmetri mellom forbrukere
og finansinstitusjoner. For forbrukerne kan det for eksempel være
vanskelig å vurdere kvaliteten på finansielle tjenester før avtale
blir inngått og erfaring høstet. Ved kjøp av enkelte typer finansielle
tjenester er det lite rom for «prøving og feiling».
Finanstilsynet har et klart ansvar for å bidra
til at forbrukernes interesser og rettigheter i finansmarkedene
ivaretas på en god måte. Dette ansvaret framgår av finanstilsyns-loven
og dens forarbeider, og har vært framhevet blant annet i Stortingets
vedtakelse av Finanstilsynets årlige budsjetter, de årlige tildelings-brevene
fra Finansdepartementet til Finanstilsynet og i et særskilt brev
30. juli 2010 fra departementet til Finanstilsynet. I brevet 30. juli
2010 presiserte departementet at det er viktig at Finanstilsynet på
en god måte ivaretar forbrukerhensyn, og passer nøye på at lover
og regler overholdes, og raskt og effektivt håndterer brudd på lover
og regler, slik at disse til enhver tid følges. Departementet viste
i brevet også til at det med den kompleksitet som nå er i finans-markedet,
og med de stadig nye produktløsninger som markedsføres, er enda
viktigere enn tidligere at Finanstilsynet prioriterer forbrukerrelaterte spørsmål,
og utøver effektivt tilsyn også på dette området, herunder påser
at foretakene gir relevant og forståelig informasjon om de ulike
finansproduktene.
Finanskriseutvalget tilrådde i NOU 2011: 1 Bedre
rustet mot finanskriser, avgitt til Finansdepartementet 25. januar
2011, «at norske tilsynsmyndigheter får et tydeligere lovfestet ansvar
for å ivareta forbrukernes interesser og rettigheter i finansmarkedene».
I høringsbrevet 2. februar 2011 til NOU 2011: 1 uttalte departementet
blant annet at departementet tok sikte på å utarbeide forslag til
endringer i finanstilsynsloven etter høringen av NOU 2011: 1, i
tråd med utvalgets forslag, for å gi Finanstilsynet et tydeligere
lovfestet ansvar for å ivareta forbrukernes interesser og rettigheter
i finansmarkedene. Dette er også omtalt i Meld. St. 1 (2011–2012)
Nasjonalbudsjettet 2012, jf. kapittel 3.7.
Finansdepartementet sendte 27. mars 2012 på høring
et forslag om å presisere uttrykkelig i finanstilsynsloven at Finanstilsynet
skal se til at institusjoner under tilsyn hensyntar forbrukernes interesser
og rettigheter. En slik presisering i lovteksten av Finans-tilsynets
forbrukeransvar kan tydeliggjøre at å ivareta forbrukernes interesser
fortsatt er, og skal være, en meget viktig del av Finanstilsynets
virksomhet. Forslaget er på høring til 1. juni 2012.
Forbrukerombudet er en offentlig myndighet som
har i oppgave å føre tilsyn med at de næringsdrivendes markedsføring
og standard kontraktsvilkår er i samsvar med markedsføringsloven.
Følgelig kan Finanstilsynets og Forbrukerombudets oppgaver overlappe
og utfylle hverandre på noen områder. Som det ble vist til i Meld.
St. 1 (2011–2012) Nasjonalbudsjettet 2012, har Finansdepartementet
bedt Finanstilsynet se nærmere på mulighetene for et styrket samarbeid
med Forbrukerombudet.
Oslo, i finanskomiteen, den 22. mai 2012
Torgeir Micaelsen |
Gerd Janne Kristoffersen |
leder |
ordfører |