I stortingsmeldingen trekker regjeringen opp utfordringer og gir klare prioriteringer for en samlet norsk global helsepolitikk frem mot 2020 gjennom tre satsingsområder:

• Mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse

• Redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging

• Fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse

Norsk politikk bygger på og har som målsetting å fremme og overholde grunnleggende menneskerettigheter. Lik tilgang til helsetjenester for alle – basert på bredt anlagte, robuste helsesystemer, er retningsgivende.

Helse er et globalt fellesgode. Norge skal gjennom politisk lederskap, diplomati og økonomisk støtte være en aktiv pådriver for å mobilisere en sterk og bred global konsensus for samarbeid om å ivareta nasjonale helsebehov. Samtidig skal vi bidra til å ansvarliggjøre nasjonale myndigheter for å etablere og sikre allmenn tilgang til helsetjenester.

Én av målsettingene for norsk global helsepolitikk er å bedre integrere helsemålsettinger i utenriks- og utviklingspolitikken. Møteplasser for statsledere og FN-systemet, inkludert WHO, er viktige arenaer. Politiske nettverk på tvers av tradisjonelle fora og samarbeidsallianser er et annet viktig virkemiddel. Et eksempel på dette er utenriksministernettverket fra syv land, hvor Norge er ett av medlemmene og hvor fellesnevneren er helse og utenrikspolitikk.

Å mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse er regjeringens fremste prioritering. FNs tusenårsmål – spesifikt nr. 3, 4, 5 og 6 – inneholder ambisiøse målsettinger for dette. Prioriteringen gjenspeiler med andre ord helse som én av forutsetningene for utvikling og fattigdomsreduksjon. Den globale strategien Every Woman Every Child som ble lansert av FNs generalsekretær i 2010, forankrer innsatsen. Prio-riteringen legger primært føringer for utviklingspolitikken, men den har også betydning for det normative arbeidet i WHO og for helsekomponenten i EØS-finansieringsordningene. Flere folkerettslige instrumenter etablerer sterke forpliktelser for kvinners og barns rett til helse. Arbeidet for kvinners og barns rettigheter og helse er sentralt i det politiske mobiliseringsarbeidet, både internasjonalt og i dialogen med nasjonale myndigheter.

Reduksjon av sykdomsbyrden med vekt på forebygging retter seg inn mot sykdommer som står for en stor andel av tapte leveår i de fattigste landene og mot styrking av helsesystemer med lik tilgang til helsetjenester for alle. Vaksinasjon – med GAVI og rutinevaksinasjon som flaggskipet – er og vil fortsatt være en nøkkelstrategi. Det er også oppnådd store fremskritt innen behandling og forebygging av de største livstruende smittsomme sykdommene – hiv og aids, malaria og tuberkulose. Norge vil fortsatt være i front på dette området. Svakt utbygde og sårbare helsesystemer, samt den globale helsepersonellkrisen, utgjør de største utfordringene for å redusere sykdomsbyrde, særlig i lavinntektsland. Regjeringen vil bidra til helsesystemer hvor nasjonale myndigheter tar et klart helhetsansvar for befolkningens helsetilbud og hvor tjenester innrettes slik at sårbare og utsatte grupper dekkes. En helhetlig tilnærming til helsepersonell inngår i dette arbeidet. Myndigheters helhetsansvar er et særskilt viktig tema i dialogen med myndigheter i lavinntektsland som tar steget over i gruppen av mellominntektsland.

Ikke-smittsomme sykdommer, herunder livsstilssykdommer, står for en økende andel av den globale sykdomsbyrden. Utfordringene er her til dels av en annen art enn for smittsomme sykdommer da det ligger betydelige økonomiske interesser bak markedsføring av helseskadelige produkter som tobakk, alkohol og usunn mat. Innsatsen for å forebygge og redusere ikke-smittsomme sykdommer krever derfor ikke bare en helhetlig folkehelsepolitikk nasjonalt, men også regionale avtaler som viktige bidrag til globale løsninger. WHO har en viktig rolle i dette arbeidet.

Fremme av menneskelig sikkerhet gjennom helse konkretiserer hvordan helsemålsettinger bedre integreres i utenriks- og utviklingspolitikken generelt. Klimaendringer, pandemier, manglende tilgang på legemidler og seksualisert vold er alle trusler mot god helse. Klimaendringenes følger for helse er potensielt store. Innsatsen for å bidra til forebygging av helsemessige konsekvenser av klimaendringer, med vekt på matsikkerhet, vannforsyning og sanitære forhold, vil bli styrket. Smittevern og pandemier er et annet viktig område der trygghet og sikkerhet ivaretas ved at helse er tema på den utenrikspolitiske dagsordenen. Norge vil styrke og støtte WHOs arbeid med pandemiberedskap. Videre vil regjeringen videreføre innsatsen for styrket tilgang på legemidler for fattige land ved å sikre at dette aspektet ivaretas i blant annet vår handelspolitikk og ved å bidra til innovative ordninger for utviklingslands tilgang til effektive legemidler innenfor rammene av patentsy-stemet. Seksualisert vold i konflikt er en sammensatt utfordring som må møtes både med forebyggende og behandlende helsetiltak og med folkerettslige virkemidler og politisk mobilisering internasjonalt.

Norsk global helsepolitikk skal være kunnskapsbasert. Et solid kunnskapsgrunnlag og gode analyser er en forutsetning for å kunne treffe gode valg rundt nytenkning og risikovillighet, og for å formulere de rette målsettingene og kriteriene for resultater. Norge skal i det globale helsesamarbeidet være en pådriver for kontinuerlig vurdering av effektive måter å organisere samarbeidet på og for utvikling av nye virkemidler – også der hvor det krever risikovillighet å gå nye veier. Bred politisk og økonomisk mobilisering for global helse er en målsetting. Drivkraften er resultater. Norge skal være en forutsigbar og troverdig partner som gjennom ledelse og dialog tar ansvar.

Regjeringens arbeid har som mål å bidra til helsefremmende politikk for alle. Flere føringer ligger til grunn for innsatsen. Forebygging, herunder tilgang til rent drikkevann, trygg mat, riktig ernæring, gode sanitærforhold, vaksinering og kunnskap om hvordan fremme god helse og unngå sykdom, er en slik føring. Utjevning av sosiale helseforskjeller gjennom økonomisk og sosial utjevning generelt, både mellom land og innad i land, og universell tilgang til grunnleggende helsetjenester gjennom utbygging av gode offentlige helsesystemer er sentralt. Nasjonalt eierskap og styring må ivaretas for å sikre at samarbeid innen helse bygger på myndighetenes prioriteringer og systemer som bidrar til reell helsefremme. Åpenhet, godt styresett og nulltoleranse for korrupsjon er viktig.

Regjeringen har en rettighetsbasert tilnærming til global helse. Staten har i hvert enkelt land hovedansvaret for å oppfylle menneskerettighetene. Internasjonalt samarbeid skal støtte opp under staters evne og vilje til dette, med vekt på å sikre robuste helsesystemer og lik tilgang til helsetjenester for alle. Norge skal ha en tydelig stemme internasjonalt, særlig til støtte for undertrykte og marginaliserte gruppers menneskerettigheter.

Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen løftet helse i utenriks- og utviklingspolitikken til et prioritert område. Norge har opparbeidet en betydelig posisjon på feltet internasjonalt gjennom aktivt politisk, diplomatisk og faglig engasjement i en årrekke. Vi har en viktig rolle å spille i internasjonale politiske prosesser. Engasjementet strekker seg tilbake til etab-leringen av WHO, UNICEF og UNAIDS samt i nyere tid GAVI, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (heretter Det globale fondet) og UNITAID frem til lanseringen av Global strategi for kvinners og barns helse under FNs generalforsamling 2010. Norge er i dag svært synlig innen global helse, både når det gjelder økonomiske bidrag i prosent av BNI, helsediplomater og politisk mobilisering. Norsk innsats innen helse i utenriks- og utvik-lingspolitikken er særlig rettet mot barne- og mødrehelse og forebygging og behandling av smittsomme sykdommer som hiv og aids, malaria og tuberkulose. Helsesystemstyrking, håndtering av pandemier og av helsepersonellkrisen, beskyttelse og fremme av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, støtte til global helseforskning og kunnskapsutvikling og arbeid mot omskjæring og kjønnslemlestelse er også viktige innsatsområder.

Satsing på og engasjement innen global helse er en strategi både i norsk politikk for fattigdomsbekjempelse og i fremme av nasjonal folkehelse. Politisk lederskap og mobilisering gjennom globalt helsediplomati har vist seg å være effektivt for å øke oppmerksomheten om global helse. Nye tilnærminger, innovative finansieringsmekanismer og medvirkning til å etablere nye resultatfokuserte metoder har vært strategisk viktige bidrag fra Norges side og blant annet bidratt til å mobilisere både flere givere og mer ressurser. Dette er politisk nybrottsarbeid som åpner for nye muligheter også på andre områder ved å etablere nye former for samarbeid og resultatorientering.

Betydelige resultater er oppnådd innen helse de siste ti årene. Over 300 millioner barn i lavinntektsland er vaksinert med vaksiner de tidligere ikke hadde tilgang til. Dødsfall som følge av meslinger er redusert med over 90 prosent i Afrika sør for Sahara. Globalt er det etablert en tobakkskonvensjon, et internasjonalt regelverk for å oppdage, rapportere og håndtere utbrudd av smittsomme sykdommer av betydning for internasjonal folkehelse samt et rammeverk for å forebygge og håndtere pandemier. Dette viser betydningen av en resultatorientert politikk. Norge har medvirket både gjennom økonomiske bidrag og som politisk pådriver. Regjeringen vil bygge videre på dette gjennom en målrettet politikk for global helse, med søkelys på de områder hvor Norge kan være en effektiv bidragsyter til oppnåelsen av de prioriteringer vi har satt oss både for nasjonal og internasjonal helse.

Regjeringens prioriteringer er:

• 1. Mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse

• 2. Redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging

• 3. Fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse

Samtidig skal vi bevare et våkent blikk for de endringer det neste tiåret vil bringe. De globale helseutfordringene utvikler seg raskt, noe økningen i ikke-smittsomme sykdommer er et eksempel på. Dette krever fortsatt vilje og evne til å justere kursen når situasjonen gjør det berettiget.

Global helse gjøres med denne meldingen for første gang til gjenstand for en samlet behandling i Stortinget. Den klart største andelen av de midlene Norge bruker på global helse er fra bistandsbudsjettet. Dette inkluderer FNs tusenårsmål av 2000, innsats for helse i de fattigste landene og fortsatt politisk mobilisering internasjonalt for disse målsettingene. Men global helse er ikke reduserbart til utviklingssamarbeid. Den globale helseagendaen rommer også regionale og bilaterale arenaer, og omfatter langt fra bare de fattigste landene. Regjeringens tilnærming til global helse anerkjenner at kompleksiteten i de globale helseutfordringene fordrer fleksibilitet og evne til å se ulike politikkområder i sammenheng.

Behovet for meldingen reflekterer regjeringens høye prioritering av globale helsespørsmål, den styrkede politiske oppmerksomheten internasjonalt på helsespørsmål de siste årene, og også det faktum at arbeidet med global helse faller inn under flere deler av statsforvaltningen. Helse er et globalt fellesgode, en viktig del av utenriks- og utviklingspolitikken og inkluderer både politisk innsats og betydelige midler over bistandsbudsjettet som forvaltes av Utenriksdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet driver også et omfattende internasjonalt helsefaglig og helsepolitisk samarbeid. Til sammen utgjør dette arbeidet et mangfoldig helsediplomati. Det institusjonelle mangfoldet og bredden i innsatsen fører med seg betydelige utfordringer med tanke på fordringen om samstemt politikk, og et behov for å se alle sider av det globale helsearbeidet i sammenheng.

Virkefeltet for regjeringens globale helsepolitikk slik det er forstått i denne meldingen, defineres først og fremst av de helserelaterte tusenårsmålene. Det gir et hovedfokus på multilaterale kanaler og internasjonale samarbeidsgrupperinger, og på de tematiske områder som er knyttet til disse målene. Samtidig skuer meldingen lenger enn 2015 slik flere av de innsatser Norge har forpliktet seg til gjør, for eksempel innsatsen for vaksiner og helsesystemer. Formålet er å plassere dette engasjementet innenfor en bredere utenrikspolitisk og helsefaglig ramme som også rommer et bredere sett av målsettinger.

For en mer inngående gjennomgang av grunnlaget for regjeringens globale helsepolitikk, av regjeringens prioriteringer i det globale helsearbeidet, og av de tilnærminger regjeringen legger til grunn for norsk global helseinnsats, vises det til henholdsvis kapitlene 3, 4, og 5 i meldingen.

Helsespørsmål står i sentrum for regjeringens oppfølging av FNs tusenårsmål, en oppfølging som rommer så vel utviklingssamarbeid som politisk mobilisering internasjonalt. Globale helsespørsmål berører og er en del av ivaretakelsen av norsk folkehelse. Dette gjelder eksempelvis den internasjonale beredskapen mot pandemier og bekjempelse av smittsomme sykdommer. Engasjementspolitikken er også en del av det globale helsearbeidet i form av arbeidet for å sikre helserelaterte menneskerettigheter og universell tilgang til helsetjenester.

Globale helsemålsettinger følges opp i FN-fora, samarbeidet med EU, gjennom EØS-finansieringsordningene, i nordområdesamarbeidet og i en rekke andre internasjonale fora. Helsedimensjonen virker inn på mange mer allmenne utenrikspolitiske målsettinger som for eksempel arbeidet for å styrke kvinners rettigheter og likestilling, mens utenrikspolitiske prosesser som ikke først og fremst er helserelaterte, ofte har betydelige helsemessige konsekvenser, for eksempel landminekonvensjonen og konvensjonen mot klaseammunisjon.

Denne stortingsmeldingen sikter mot å gi dette mangfoldet av innsatser, samarbeidspartnere, arenaer, prosesser og sammenhenger et helhetlig uttrykk, og å definere regjeringens globale helsepolitikk – dens grunnlag, prioriteringer, tilnærminger og utfordringer. Dette bør igjen gi grunnlag for videre oppfølging med henblikk på å videreutvikle samstemthet og resultatorientering.

Den nære sammenhengen mellom globale helseutfordringer og samfunnsutviklingen mer allment gjør at global helse allerede er berørt i flere tidligere stortingsmeldinger. Denne meldingen tar ikke sikte på å gjenta avklaringer som allerede er gjort gjennom disse meldingene.

Utgifter knyttet til tiltakene som drøftes i denne meldingen, vil bli dekket innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.