Ovennevnte grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen og
Finn-Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av Carl I. Hagen, gjelder
språklig fornyelse av Grunnloven.
Forslagsstillerne viser til at Grunnloven foreligger
i et foreldet språk, og at teksten av den grunn kan være vanskelig
tilgjengelig for mange mennesker i dag. Dette gjelder ikke bare
for de gamle bestemmelser med forankring i 1800-tallet, men også
for nye. Ifølge etablert praksis skal nemlig nye grunnlovsbestemmelser
formuleres i samme gammeldagse språkform.
Det står imidlertid ingenting i Grunnloven om hvilken
språkform nye bestemmelser skal utformes i.
Forslagsstillerne viser til at Grunnlovens ortografi
– i motsetning til hva mange tror – ikke har stått uendret siden
1814. De som utformet grunnlovsforslag på 1800-tallet, skrev stort
sett slik man på det aktuelle tidspunkt var vant til å skrive i
juridisk-administrativ og parlamentarisk prosa. De fulgte altså
ikke til punkt og prikke den rettskrivning og den grammatikk som
forelå i Grunnloven av 1814 (den i mai eller den i november). Grunnlovskonservatisme
hva innholdet angår, gjorde seg gjeldende
alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i
det neste århundre.
I 1903 ble det gjennomført en oppdatering av skrivemåten
av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet noen grammatiske
inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten på 1800-tallet. I
en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak innført former
som var mer moderne enn man fant passende i 1903, og så restituerte
man de gamle formene.
Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet
nærmere samtidens ortografi, men loven beholdt noen språktrekk som
gjennomgående var fremmede for det alminnelige lovspråket fra samme
tid, f.eks. flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var forsiktig;
grammatikken og vokabularet i den overleverte teksten ble beholdt.
Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk,
slik det ble lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår
gjeldende Grunnlov, svarer til skriftspråket i beslektede genre
i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. Forslagsstillerne viser til
at på de fleste punkter er Grunnlovens språk etter justeringen i
1903 i harmoni med den juridisk-administrative og parlamentariske
språkpraksis i dette tidsrom. De som gjennomførte revisjonen i 1903,
ville at Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk; loven
skulle fremtre i det hevdede skriftspråk – men med en viss åpning
for det nye som hadde funnet inngang i edlere stil.
Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave fra 1903
har gjennom hele 1900-tallet vært betraktet som normen for utforming
av nye grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle
lagt vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag som i språklig
henseende avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet gjennomgående vært
ansett for å være feilaktig utformet.
En del språklige feil som var kommet inn i loven siden
1903, ble således rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye
utgaver av Grunnloven. Så sent som i 2006 vedtok Stortinget enstemmig
et grunnlovsforslag om en rekke språklige rettelser i til sammen
15 paragrafer under henvisning til 1903-normen. I 2008 ble det innlevert
et grunnlovsforslag med fire rettelser i den gjeldende teksten.
Man finner imidlertid neppe tilfeller der et grunnlovsforslag er
blitt avvist under henvisning til rettskrivningsfeil eller andre
formelle språkfeil.
Forslagsstillerne viser til at etter hvert som
tiden går, er Grunnlovens språkform blitt mer og mer fremmed for
stortingsrepresentanter og andre som utformer forslag om nye bestemmelser
eller endringer av gamle. Dette har medført at mange forslag, og
dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt språklige feil. Dels
har moderne rettskrivning og grammatikk vært brukt i tilfeller der
dette strider mot 1903-normen, dels forekommer såkalte hyperkorrekte
former, dvs. ord og uttrykk som ser gammeldagse ut, men som ikke
harmonerer med normen.
Det krav – eller rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag
skal utformes i henhold til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig
å imøtekomme på en tilfredsstillende måte.
Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det etter forslagsstillernes
syn være på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903.
Følgende språkhistoriske forhold må imidlertid presiseres:
Avstanden mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative skrivepraksis
nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden mellom 1903-normen
og dagens norske skriftspråk. En lesevant person omkring århundreskiftet
var fortrolig med den ortografi og grammatikk han møtte i Grunnloven etter
justeringen i 1903. Siden da har språkutviklingen skutt fart, og
språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste av dagens nordmenn som
fremmedartet og vanskelig å forsere.
I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt
i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form, men
forslagsstillerne tar hensyn til vår tids lesere ved å fjerne noen
av de aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen i 1903
og senere er beholdt.
Forslagsstillerne viser til at Grunnloven ikke bare
er det øverste rettslige grunnlaget for vårt statsstyre, den spiller
også en viktig representativ rolle – den er et klenodium av stor
nasjonal symbolverdi.
Det er en utbredt oppfatning at en tekst av
slik dignitet skal behandles med respekt og pietet, og det er ikke
akseptabelt at den skal inneholde inkonsekvenser og språklige feil.
I 2006 vedtok derfor Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag
(Dokument nr. 12:8 (2003–2004)) som inneholdt språklige rettelser
i 15 paragrafer. Etter at dette forslaget ble vedtatt, fremtrer
Grunnloven nå som et språklig mer enhetlig dokument enn før. Det
gjenstår bare få avvik fra 1903-normen.
Men det kan nevnes at så sent som i 2007 vedtok Stortinget
et grunnlovsforslag (Dokument nr. 12:1 (2003–2004)) med en språklig
feil.
Preposisjonen mot (§ 30)
var i farten skrevet slik og ikke mod,som ville være riktig grunnlovsspråk.
Den feilaktige skrivemåten forekom i forslaget og var bekjentgjort
i trykken, så selv om feilen ble oppdaget før stortingsbehandlingen,
var det for sent å rette den.
Dermed vedtok Stortinget – med vitende og vilje –
forslaget med den feilaktige ordlyden. Og ettersom språklige rettelser
etter rådende oppfatning er å betrakte som grunnlovsendringer, må rettelsen
mot til modvedtas i de former som Grunnloven
selv krever for grunnlovsforslag.
At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser,
skal beherske korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske
og ortografiske detaljer fra 1800-tallet, er ifølge forslagsstillerne
en urealistisk fordring. Stortingets presidentskap har trukket konsekvensen
av en slik erkjennelse og i 2008 instituert en ordning med obligatorisk språklig
kvalitetssikring av grunnlovsforslag, jf. brev fra stortingspresident
Thorbjørn Jagland 28. april 2008 til stortingsrepresentantene og partigruppene.
Forslaget går ut på å gjøre «1903 om igjen»
vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp mot vår tid
ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger,
vokabular og unntaksvis syntaks.
Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt,
og mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er
bevart.
Som i 1903 er dessuten en del språklige inkonsekvenser
fjernet, slik at lovteksten fremstår som mer enhetlig enn før.
Under utarbeidelsen av forslaget er det fjernet
en del av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig
for dagens nordmenn. En vesentlig gevinst ved en slik modernisering
er at de som heretter skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver
å mestre et skriftspråk med røtter i 1800-tallet.
Det er en klar forutsetning for forslaget at Grunnlovens
meningsinnhold ikke på noe punkt skal forskyves; intensjonen er
at revisjonen holder seg strengt innenfor rammen for en språklig-formell justering.
Om nødvendig kan Stortinget i forbindelse med et
eventuelt vedtak om en gjennomgripende språklig justering fastslå
uttrykkelig at foreliggende justering utelukkende er av språklig
art, og at ingen realitetsendringer er foretatt. For øvrig vil jo
enhver tolkning av lovens paragrafer uansett måtte skje i lys av
den juridiske tradisjon.
Det har for forslagsstillerne vært retningsgivende
for arbeidet med forslaget at den språklige fornyelse ikke skal
berøre meningsinnholdet. Hvis en slik risiko anses for å foreligge,
avstår forslagsstillerne fra å endre og beholder i stedet ordvalget
i den gjeldende Grunnloven.
Grunnlovens bruk av modale hjelpeverb som bør, må og skal er
blitt stående urørt.
I dagens Grunnlov har alle substantiver i henhold
til gammel skriveskikk stor forbokstav. I forslaget har de substantiviske
fellesnavnene fått liten forbokstav, i samsvar med moderne norsk.
I den någjeldende Grunnloven står Kongen med stor forbokstav overalt, enten
det er tale om institusjonen Kongen i statsråd eller
personen. Det har fra tid til annen vært diskutert om hvorvidt Kongen i enkelte paragrafer i den någjeldende tekst
refererer til Kongen i statsråd eller
til personen. Forslaget rommer ingen tolkning, men følger praksis
i den gjeldende tekst – bortsett fra at kongen i
forslaget har liten forbokstav overalt. Likeledes dronningen.
Etter at kvinnelig arvefølge til tronen ble
innført i 1990, er Prins på mange steder
i den gjeldende Grunnloven erstattet av Prinsesse
eller Prins (men også i omvendt rekkefølge: Prins
eller Prinsesse).
Språklig justert er også de såkalte «sovende» paragrafer,
som altså fortsatt kan sove – om enn i nyere nattdrakt. Det gjelder
eksempelvis § 98 om sportler og § 103 om fristed for dem som går konkurs.
Ettersom Grunnloven skal bevare et lett gammeldags,
verdig preg, velger forslaget en moderat-konservative variant av
moderne skriftspråk, dvs. skrivemåter og bøyninger som kan sies
å være de dominerende i alminnelig skriftspråk fra 1900-tallet,
og som ennå er det.
Siden det her legges til grunn at Grunnloven
skal tre frem i en ærverdig drakt, har forslaget beholdt en rekke
mer eller mindre alderdommelige gloser fra den någjeldende teksten,
idet disse ikke er betraktet som avgjørende anstøtsstener for forståelsen,
men nok kan formidle inntrykk av at man står overfor en tekst med
røtter i fortiden.
Også en hel del andre tradisjonspregede ord,
fortrinnsvis formord eller ord med sammenbindende grammatisk funksjon,
er bevart i forslaget.
Relativpronomenet der er
imidlertid betraktet som så gammeldags at det er sløyfet i forslaget (avløst
av som).
Gamle kulturord og betegnelser for realia, blant dem
en rekke ord som refererer til foreldede institusjoner og ordninger,
står uantastet, bortsett fra at ordenes ytre drakt (ortografi) justeres.
Det gjøres intet forsøk på å erstatte slike ord med andre gloser,
eventuelt finne mer moderne, selvforklarende alternativer. Forslagsstillerne
viser til at Grunnloven er et historisk dokument, og den fordrer
iblant at leseren skaffer seg innsikt i historiske forhold.
Noen ord som i tidens løp har fått ny betydning, og
som – for noens vedkommende – derfor kan være direkte villedende,
er skiftet ut med moderne gloser.
Forslaget legger moderne regler til grunn for
ortografi og tegnsetting.
Hva kommateringen angår, er den någjeldende Grunnloven
meget ujevn. I forslaget er kommateringen konsekvent gjennomført
etter moderne prinsipper.
A-former i substantiver og verb forekommer ikke,
da de ikke ville harmonere med den høytidelige stil som ellers er
gjennomført i Grunnloven. Substantivbøyningen er for øvrig helt
og holdent moderne, f.eks. ganger, tredjedeler,
lover, dører, betjenter, statsrådene, menneskerettighetene.
Moderne enhetsformer i verbbøyningen er gjennomført.
Det skjelnes ikke mellom entall og flertall, slik den någjeldende
Grunnloven gjør.
Ledd- og setningsbygningen i den gjeldende Grunnloven
er gjennomgående bevart i forslaget.
I enkelte tilfeller har imidlertid en omskrivning til
en synonym, mindre kansellispråkspreget konstruksjon vært så nærliggende
at den er innført i forslaget. I noen tilfeller er leddfølgen justert
slik at den svarer til moderne språkfølelse og skriftspråkspraksis.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Kongeriket Norges Grunnlov skal lyde:
Kongeriket Norges Grunnlov gitt av riksforsamlingen
på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den lyder ifølge senere endringer,
inklusive de endringer som trer i kraft den 1. oktober 2009.
A
Om statsformen og religionen
§ 1
Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig
og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig
monarkisk.
§ 2
Alle innvånere i riket har fri religionsutøvelse.
Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige
religion. De innvånere som bekjenner seg til den, er forpliktet
til å oppdra sine barn i samme.
B
Om den utøvende makt, kongen
og den kongelige familie
§ 3
Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen,
hvis hun har ervervet kronen etter bestemmelsene i § 6, § 7 eller
§ 48 i denne Grunnlov. Når den utøvende makt er hos dronningen,
har hun alle de rettigheter og plikter som ifølge denne Grunnlov
og landets lover innehas av kongen.
§ 4
Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske
religion og håndheve og beskytte den.
§ 5
Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller
anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.
§ 6
Arvefølgen er lineal, således at bare i lovlig
ekteskap født barn av konge eller dronning eller av en som selv
er arveberettiget, kan arve, og at den nærmere linje går foran den
fjernere og den eldre i linjen foran den yngre.
Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som
straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun
fødes til verden.
Dog tilkommer arverett ikke noen som ikke er født
i rett nedstigende linje fra den sist regjerende konge eller dronning
eller fra dennes bror eller søster, eller selv er dennes bror eller
søster.
Når en til Norges krone arveberettiget prins
eller prinsesse fødes, skal hans eller hennes navn og fødselstid
tilkjennegis førstholdende storting og antegnes i dets protokoll.
For dem som er født tidligere enn året 1971, gjelder
dog denne Grunnlovs § 6 således som den ble vedtatt den 18. november
1905. For dem som er født tidligere enn året 1990, gjelder likevel
at mann går foran kvinne.
§ 7
Er ingen arveberettiget prins eller prinsesse
til, kan kongen foreslå sin etterfølger for Stortinget, som har
rett til å bestemme valget hvis kongens forslag ikke bifalles.
§ 8
Kongens myndighetsalder fastsettes ved lov.
Så snart kongen har oppnådd den lovbestemte
alder, erklærer han seg offentlig å være myndig.
§ 9
Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger
han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville regjere
kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover,
så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»
Er intet storting på den tid samlet, nedlegges eden
skriftlig i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første
storting.
§ 10
(Opphevet ved beslutn. 14. mars 1908.)
§ 11
Kongen skal bo innen riket, og han må ikke uten Stortingets
samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder ad gangen,
med mindre han for sin person vil ha tapt retten til kronen.
Kongen må ikke motta noen annen krone eller regjering
uten Stortingets samtykke, hvortil fordres to tredjedeler av stemmene.
§ 12
Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske
borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste
syv andre medlemmer.
Av statsrådets medlemmer skal over halvdelen bekjenne
seg til statens offentlige religion.
Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer
således som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan
kongen ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige
medlemmer tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av
Stortinget.
Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken
må ikke på samme tid ha sete i statsrådet.
§ 13
Under kongens reiser innen riket kan han overdra
styret av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringen i kongens
navn og på hans vegne. Det skal ubrytelig etterleve så vel bestemmelsene
i denne Grunnlov som de særskilte dermed overensstemmende forskrifter,
som kongen meddeler i instruksjon.
Forretningene avgjøres ved stemmegivning, hvorved
i tilfelle av stemmelikhet statsministeren eller i dennes fravær
det første av de tilstedeværende medlemmer av statsrådet har to stemmer.
Om de saker som statsrådet således avgjør, har det
å gi innberetning til kongen.
§ 14
Kongen kan beskikke statssekretærer til å bistå statsrådets
medlemmer under utførelsen av deres forretninger utenfor statsrådet.
Den enkelte statssekretær handler på vegne av det medlem av statsrådet
som han eller hun er knyttet til, i den utstrekning vedkommende
bestemmer.
§ 15
Enhver som er medlem av statsrådet, har plikt
til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet
beslutning om mistillit til vedkommende statsråd alene eller til
det samlede statsråd.
Kongen er forpliktet til å innvilge en slik avskjedssøknad.
Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan
bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig
embetsførsel.
§ 16
Kongen anordner all offentlig kirke- og gudstjeneste
og alle møter om religionssaker og påser at religionens offentlige
lærere følger de normer som er foreskrevet dem.
§ 17
Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår
handel, toll, næringsveier og politi; dog må de ikke stride mot
konstitusjonen og de lover som Stortinget har gitt i samsvar med
de etterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79. De gjelder provisorisk til
neste storting.
§ 18
Kongen lar i alminnelighet innkreve de skatter og
avgifter som Stortinget pålegger.
§ 19
Kongen våker over at statens eiendommer og regalier
anvendes og bestyres på den av Stortinget bestemte og for allmennvesenet
nyttigste måte.
§ 20
Kongen har rett til i statsrådet å benåde forbrytere
etter at dom er falt. Forbryteren kan velge om han eller hun vil
motta kongens nåde eller underkaste seg den idømte straff.
I de saker som Stortinget anlegger for Riksretten, kan
ingen annen benådning finne sted enn fritak for idømt livsstraff,
med mindre Stortinget har gitt sitt samtykke til det.
§ 21
Kongen velger og beskikker, etter å ha hørt
sitt statsråd, alle sivile, geistlige og militære embetsmenn. Disse
skal før beskikkelse finner sted, sverge eller, hvis de ved lov
er fritatt for edsavleggelse, høytidelig tilsi konstitusjonen og
kongen lydighet og troskap; dog kan de embetsmenn som ikke er norske
borgere, ved lov fritas for denne plikt. De kongelige prinser må
ikke bekle sivile embeter.
§ 22
Statsministeren og statsrådets øvrige medlemmer
samt statssekretærene kan uten foregående dom avskjediges av kongen
etter at han har hørt statsrådets betenkning derom. Det samme gjelder
for de embetsmenn som er ansatt ved statsrådets kontorer eller ved
diplomatiet eller konsulatvesenet, sivile og geistlige overøvrighetspersoner,
sjefene for regimenter og andre militære korps, kommandanter på
festninger og høystbefalende på krigsskip. Hvorvidt pensjon bør
tilstås de således avskjedigede embetsmenn, avgjøres av det neste
storting. I mellomtiden nyter de to tredjedeler av sin tidligere
gasje.
Andre embetsmenn kan bare suspenderes av kongen
og skal da straks tiltales for domstolene. Men de må ikke avsettes
uten etter dom og heller ikke forflyttes mot sin vilje.
Alle embetsmenn kan uten foregående dom avskjediges
når de har nådd en aldersgrense fastsatt ved lov. Det kan bestemmes
ved lov at visse embetsmenn, som ikke er dommere, kan utnevnes på
åremål.
§ 23
Kongen kan meddele ordener til hvem han ønsker,
til belønning for utmerkede fortjenester, og dette må offentlig
kunngjøres. Men kongen kan ikke meddele annen rang eller tittel
enn den som følger med ethvert embete. Ordenen fritar ingen for
statsborgernes felles plikter og byrder, ei heller medfører den
fortrinnsrett til statens embeter. De embetsmenn som avskjediges
i nåde, beholder den tittel og rang de hadde i embetet. Dette gjelder
likevel ikke statsrådets medlemmer eller statssekretærene.
Ingen personlige eller blandede arvelige privilegier
må tilstås noen for ettertiden.
§ 24
Kongen velger og avskjediger etter eget omdømme
sin hoffstat og sine hoffbetjenter.
§ 25
Kongen har høyeste befaling over rikets land-
og sjømakt. Den må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets
samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og
ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig
overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.
Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes
til linjetroppene, må aldri uten Stortingets samtykke brukes utenfor
rikets grenser.
§ 26
Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig
til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund,
sende og motta sendemenn.
Traktater om saker som er av særlig stor viktighet,
og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven
nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning, blir først bindende
når Stortinget har gitt sitt samtykke dertil.
§ 27
Alle statsrådets medlemmer skal, når de ikke
har lovlig forfall, være nærværende i statsrådet. Ingen beslutning
må tas der når ikke over halvdelen av antall medlemmer er til stede.
Et medlem av statsrådet som ikke bekjenner seg til
statens offentlige religion, deltar ikke i behandlingen av de saker
som angår statskirken.
§ 28
Forestillinger om embetsutnevnelser og andre saker
av viktighet skal foredras i statsrådet av det medlem til hvis fag
de hører, og sakene skal ekspederes av ham eller henne i overensstemmelse med
den beslutning som er tatt i statsrådet. Dog kan egentlige militære
kommandosaker, i den utstrekning som kongen bestemmer, unntas fra
behandling i statsråd.
§ 29
Forbyr lovlig forfall en statsråd å møte og
foredra de saker som hører til hans eller hennes fag, skal disse
foredras av en annen statsråd som kongen konstituerer.
Hindres så mange ved lovlig forfall fra å møte
at ikke mer enn halvdelen av det bestemte antall medlemmer er til
stede, skal andre menn eller kvinner i nødvendig antall konstitueres
til å ta sete i statsrådet.
§ 30
I statsrådet føres protokoll over alle de saker
som der forhandles. De diplomatiske saker som i statsrådet besluttes
hemmeligholdt, innføres i en egen protokoll. På samme måte forholdes
med de militære kommandosaker som i statsrådet besluttes hemmeligholdt.
Enhver som har sete i statsrådet, er pliktig
til med frimodighet å si sin mening, som kongen er forpliktet til
å høre. Men det er denne forbeholdt å fatte beslutning etter sitt
eget omdømme.
Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning
er stridende mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt
å gjøre kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen.
Den som ikke slik har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært
enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes,
og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.
§ 31
Alle de beslutninger som kongen utferdiger,
skal kontrasigneres for å være gyldige. I militære kommandosaker
kontrasigneres beslutningene av den som har foredratt sakene, men
ellers av statsministeren eller, hvis han eller hun ikke har vært
til stede, av det første av statsrådets tilstedeværende medlemmer.
§ 32
De beslutninger som fattes av regjeringen under kongens
fravær, utferdiges i kongens navn og undertegnes av statsrådet.
§ 33
(Opphevet ved beslutn. 12. aug. (24. okt.) 1908.)
§ 34
Kongen gir bestemmelser om titler for dem som er
arveberettiget til kronen.
§ 35
Så snart tronarvingen har fylt 18 år, er han
eller hun berettiget til å ta sete i statsrådet, dog uten stemme
eller ansvar.
§ 36
En til Norges krone arveberettiget prins eller prinsesse
må ikke gifte seg uten kongens tillatelse. Heller ikke må han eller
hun motta noen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets
samtykke. Til Stortingets samtykke fordres to tredjedeler av stemmene.
Handler han eller hun i strid med dette, taper
vedkommende så vel som etterkommerne retten til Norges trone.
§ 37
De kongelige prinser og prinsesser skal for
sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem
han forordner til dommer over dem.
§ 38
(Opphevet ved beslutn. 18. nov. 1905.)
§ 39
Dør kongen og tronfølgeren ennå er umyndig, skal
statsrådet straks sørge for å innkalle Stortinget.
§ 40
Inntil Stortinget er forsamlet og har anordnet regjeringen
under kongens mindreårighet, forestår statsrådet rikets bestyrelse
med iakttagelse av Grunnloven.
§ 41
Er kongen fraværende fra riket uten å være i
felt, eller er han så syk at han ikke kan ivareta regjeringen, skal
den som er nærmest arveberettiget til tronen, forestå regjeringen
som kongemaktens midlertidige utøver, så fremt han eller hun har
oppnådd den for kongen fastsatte myndighetsalder. I motsatt fall
forestår statsrådet rikets bestyrelse.
§ 42
(Opphevet ved beslutn. 18. nov. 1905.)
§ 43
Valget av formyndere som skal bestyre regjeringen
for den umyndige konge, skal foretas av Stortinget.
§ 44
Den prins eller prinsesse som i de tilfeller
som er anført i § 41, forestår regjeringen, skal avlegge følgende
ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville forestå regjeringen
i overensstemmelse med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe meg
Gud den allmektige og allvitende!»
Holdes ikke storting på den tid, nedlegges eden
i statsrådet og tilstilles siden neste storting.
Den prins eller prinsesse som en gang har avlagt eden,
gjentar den ikke senere.
§ 45
Så snart formyndernes statsstyrelse opphører, skal
de overfor kongen og Stortinget avlegge regnskap for den.
§ 46
Unnlater vedkommende i overensstemmelse med
§ 39 straks å sammenkalle Stortinget, da påligger det Høyesterett
som en ubetinget plikt så snart fire uker er forløpt, å foranstalte
denne sammenkalling.
§ 47
Bestyrelsen av den umyndige konges oppdragelse
bør, hvis begge foreldrene er døde og ingen av dem har etterlatt
noen skriftlig bestemmelse derom, fastsettes av Stortinget.
§ 48
Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret,
da skal en ny konge eller dronning velges av Stortinget. I mellomtiden
forholdes med den ut-øvende makt etter § 40.
C
Om borgerrett og den lovgivende
makt
§ 49
Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.
§ 50
Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske-
borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes,
har fylt 18 år.
I hvilken utstrekning dog norske borgere som
på valgdagen er bosatt utenfor riket, men oppfyller foranstående
betingelser, er stemmeberettigede, fastsettes ved lov.
Regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede
personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse
eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.
§ 51
Regler om manntallsføringen og om innføringen av
de stemmeberettigede i manntallet fastsettes ved lov.
§ 52
(Opphevet ved grlbest. 26. okt. 1954.)
§ 53
Stemmerett tapes
a) ved domfellelse
for straffbare handlinger overensstemmende med hva som bestemmes
i lov derom,
b) ved å gå i fremmed makts tjeneste uten regjeringens
samtykke.
§ 54
Valgtingene holdes hvert fjerde år. De skal
være tilendebrakt innen september måneds utgang.
§ 55
Valgtingene bestyres på den måte som ved lov fastsettes.
Stridigheter om stemmerett avgjøres av valgstyret, hvis kjennelse
kan innankes for Stortinget.
§ 56
(Opphevet ved grlbest. 23. mars 1972.)
§ 57
Det antall stortingsrepresentanter som blir
å velge, fastsettes til 169.
Riket inndeles i 19 valgdistrikter.
150 av stortingsrepresentantene blir å velge
som distriktsrepresentanter og de øvrige 19 som utjevningsrepresentanter.
Ethvert valgdistrikt skal ha 1 utjevningsmandat.
Det antall stortingsrepresentanter som blir
å velge fra hvert valgdistrikt, bestemmes på grunnlag av en beregning
av forholdet mellom hvert distrikts antall innbyggere samt areal,
og hele rikets antall innvånere samt dets areal, når hver innvåner
gir 1 poeng og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Beregningen
blir å foreta hvert 8. år.
Nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter
og stortingsmandatenes fordeling på valgdistrikter fastsettes ved
lov.
§ 58
Valgtingene avholdes særskilt for hver kommune.
På valgtingene stemmes det direkte på stortingsrepresentanter med
vararepresentanter for hele valgdistriktet.
§ 59
Valget av distriktsrepresentanter foregår som forholdstallsvalg,
og mandatene fordeles mellom partiene etter nedenstående regler.
De sammenlagte stemmetall for hvert parti innenfor
de enkelte valgdistrikter blir å dele med 1,4; 3; 5; 7 og således
videre inntil stemmetallet er delt så mange ganger som det antall
mandater vedkommende parti kan forventes å få. Det parti som etter
det foranstående får den største kvotient, tildeles det første mandat,
mens det neste mandat tilfaller det parti som har den nest største kvotient,
og således videre inntil alle mandater er fordelt.
Listeforbund er ikke tillatt.
Utjevningsmandatene fordeles mellom de i utjevningen
deltagende partier på grunnlag av forholdet mellom de sammenlagte
stemmetall for de enkelte partier i hele riket i det øyemed å oppnå
størst mulig forholdsmessighet partiene imellom. Ved en tilsvarende
anvendelse for hele riket og for de i utjevningen deltagende partier av
reglene om fordeling av distriktsmandatene angis hvor mange stortingsmandater
hvert parti i alt skal ha. Partiene får seg deretter tildelt så mange
utjevningsmandater at de til sammen med de allerede tildelte distriktsmandater
utgjør et så stort antall stortingsmandater som vedkommende parti
etter den foranstående angivelse skal ha. Har et parti allerede
ved fordelingen av distriktsmandatene fått et større antall mandater enn
hva det etter foranstående angivelse skal ha, skal det foretas ny
fordeling av utjevningsmandatene utelukkende mellom de andre partier, således
at det bortses fra det stemmetall og de distriktsmandater som det
førstnevnte parti har oppnådd.
Intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat med
mindre det har fått minst 4 prosent av det samlede stemmetall for
hele riket.
Nærmere bestemmelser om fordelingen av partienes
utjevningsmandater på valgdistriktene fastsettes ved lov.
§ 60
Hvorvidt og under hvilke former de stemmeberettigede
kan avgi sine stemmesedler uten personlig fremmøte på valgtingene,
bestemmes ved lov.
§ 61
Ingen kan velges til representant uten å være stemmeberettiget.
§ 62
De tjenestemenn som er ansatt ved statsrådets kontorer,
statssekretærene og de politiske rådgivere unntatt, kan ikke velges
til representanter. Det samme gjelder Høyesteretts medlemmer og de
tjenestemenn som er ansatt ved diplomatiet eller konsulatvesenet.
Statsrådets medlemmer kan ikke møte som representanter
på Stortinget så lenge de har sete i statsrådet. Heller ikke kan
statssekretærene møte som representanter så lenge de bekler sine
embeter, og de politiske rådgivere ved statsrådets kontorer kan
ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.
§ 63
Enhver som velges til representant, er pliktig
til å motta valget, med mindre
a) han eller
hun er valgt utenfor det valgdistrikt der vedkommende er stemmeberettiget,
b) han eller hun har møtt som representant
på alle storting etter forrige valg,
c) (opphevet)
d) han eller hun er medlem av et politisk
parti og er valgt på en valgliste som utgår fra et annet parti.
Regler for innen hvilken tid og på hvilken måte den
som har rett til å nekte valg, skal gjøre denne rett gjeldende,
fastsettes ved lov.
Det skal likeledes bestemmes ved lov innen hvilken
tid og på hvilken måte en som velges til representant for to eller
flere valgdistrikter, skal avgi erklæring om hvilket valg han eller
hun vil motta.
§ 64
De valgte representanter forsynes med fullmakter
hvis lovlighet bedømmes av Stortinget.
§ 65
Enhver representant og innkalt vararepresentant får
av statskassen godtgjørelse bestemt ved lov for reiseomkostninger
til og fra Stortinget og fra Stortinget til sitt hjem og tilbake
igjen under ferier av minst 14 dagers varighet.
Dessuten tilkommer det ham eller henne godtgjørelse,
bestemt ved lov, for vedkommendes deltagelse i Stortinget.
§ 66
Representantene er på sin reise til og fra Stortinget
samt under sitt opphold der befriet fra personlig heftelse, med
mindre de gripes i offentlige forbrytelser. Heller ikke kan de utenfor
Stortingets forsamlinger trekkes til ansvar for sine ytrede meninger
der. Etter den der vedtatte orden er enhver pliktig til å rette
seg.
§ 67
De på forannevnte måte valgte representanter
utgjør kongeriket Norges Storting.
§ 68
Stortinget trer sammen i alminnelighet den første
hverdag i oktober måned hvert år i rikets hovedstad, med mindre
kongen på grunn av overordentlige omstendigheter, for eksempel fiendtlig
innfall eller smittsom syke, bestemmer et møtested i en annen kjøpstad
i riket. En slik bestemmelse må da betimelig bekjentgjøres.
§ 69
Når Stortinget ikke er samlet, kan det sammenkalles
av kongen dersom han finner det nødvendig.
§ 70
(Opphevet ved grlbest. 13. juli 1990 nr. 550.)
§ 71
Stortingets medlemmer fungerer i sammenhengende
fire år.
§ 72
(Opphevet ved grlbest. 13. juli 1990 nr. 550.)
§ 73
Stortinget utnevner en president, fem visepresidenter
og to sekretærer. Storting kan ikke holdes med mindre minst halvdelen
av dets medlemmer er til stede. Grunnlovsforslag kan behandles bare dersom
minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer er til stede.
§ 74
Så snart Stortinget har konstituert seg, åpner kongen
eller den han beskikker, dets forhandlinger med en tale der han
underretter det om rikets tilstand og de forhold som han især ønsker å
lede Stortingets oppmerksomhet mot. Ingen deliberasjon må finne
sted i kongens nærvær.
Når Stortingets forhandlinger er åpnet, har statsministeren
og statsrådene rett til å møte i Stortinget og på linje med dets
egne medlemmer, dog uten å avgi stemme, delta i forhandlingene for
så vidt disse holdes for åpne dører, men i de saker som forhandles
for lukkede dører, bare for så vidt Stortinget måtte tilstede det.
§ 75
Det tilkommer Stortinget
a) å gi og oppheve lover; å pålegge skatter, avgifter,
toll og andre offentlige byrder, som dog ikke gjelder ut over 31. desember
i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av
et nytt storting;
b) å oppta lån på rikets kreditt;
c) å føre oppsyn med rikets pengevesen;
d) å bevilge de pengesummer som er nødvendige for
å dekke statens utgifter;
e) å bestemme hvor mye som årlig skal
utbetales kongen til hans hoffstat, og fastlegge den kongelige families
apanasje, som imidlertid ikke må bestå i faste eiendommer;
f) å la seg forelegge statsrådets protokoller
og alle offentlige innberetninger og papirer;
g) å la seg meddele de forbund og traktater
som kongen på statens vegne har inngått med fremmede makter;
h) å kunne fordre enhver til å møte for
seg i statssaker, kongen og den kongelige familie unntatt; dog gjelder
denne unntagelse ikke for de kongelige prinser og prinsesser for
så vidt de måtte bekle embeter;
i) å revidere midlertidige gasje- og pensjonslister og
gjøre de forandringer i dem som Stortinget finner nødvendige;
j) å utnevne fem revisorer som årlig skal
gjennomse statens regnskaper og bekjentgjøre ekstrakter av dem ved
trykken; regnskapene skal tilstilles disse revisorer innen seks
måneder etter utgangen av det år som Stortingets bevilgninger er
gitt for; samt å treffe bestemmelser angående ordningen av desisjonsmyndigheten
overfor statens regnskapsbe-tjenter;
k) å utnevne en person som ikke er medlem
av Stortinget, til på en måte som er nærmere bestemt i lov, å ha
innseende med den offentlige forvaltning og alle som virker i dens
tjeneste, for å søke å sikre at det ikke øves urett mot den enkelte
borger;
l) å naturalisere fremmede.
§ 76
Enhver lov skal først foreslås på Stortinget
enten av dets egne medlemmer eller av regjeringen ved en statsråd.
Etter at forslaget der er antatt, skal ny deliberasjon
finne sted i Stortinget, som enten godkjenner eller forkaster det.
I siste tilfelle skal forslaget, med de av Stortinget tilføyde anmerkninger,
på ny tas under overveielse av Stortinget, som enten henlegger forslaget
eller antar det med de nevnte anmerkninger.
Mellom hver slik deliberasjon må det gå minst tre
dager.
§ 77
Når en lovbeslutning to på hinannen følgende ganger
er bifalt av Stortinget, sendes det til kongen med anmodning om
hans sanksjon.
§ 78
Godtar kongen lovbeslutningen, forsyner han den
med sin underskrift, hvorved den blir lov.
Godtar han den ikke, sender han den tilbake
til Stortinget med den erklæring at han for tiden ikke finner det
tjenlig å sanksjonere den. I dette tilfelle må beslutningen ikke
mer av det da samlede storting forelegges kongen.
§ 79
Er en lovbeslutning blitt uforandret antatt
av to storting, sammensatt etter to på hinannen følgende valg og
innbyrdes adskilt ved minst to mellomliggende storting, uten at
avvikende lovbeslutning i mellomtiden fra den første til den siste
antagelse er fattet av noe storting, og den da forelegges kongen
med begjæring om at Hans Majestet ikke vil nekte en lovbeslutning
sin sanksjon, som Stortinget etter det modneste overlegg anser for
gagnlig, så blir den lov selv om kongens sanksjon ikke påfølger
innen Stortinget adskilles.
§ 80
Stortinget forblir samlet så lenge det finner
det nødvendig, og innstiller forhandlingene når det har tilendebrakt
sine forretninger.
I overensstemmelse med Stortingets forretningsorden
kan forhandlingene gjenopptas, men de opphører senest siste hverdag
i september måned.
Innen denne tid meddeler kongen sin resolusjon på
de lovbeslutninger som ikke allerede er avgjort, ved enten å stadfeste
eller å forkaste dem. Alle de som han ikke uttrykkelig antar, anses
for av ham å være forkastet.
§ 81
Alle lover (de i § 79 unntatt) utferdiges i
kongens navn, under Norges rikes segl og i følgende uttrykk: «Vi
N.N. gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets beslutning,
av dato sålydende: (her følger beslutningen). Ti har Vi antatt og
bekreftet, likesom Vi herved antar og bekrefter samme som lov, under
Vår hånd og rikets segl.»
§ 82
Regjeringen skal meddele Stortinget alle de
opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den
fremlegger. Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller
villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.
§ 83
Stortinget kan innhente Høyesteretts betenkning om
juridiske emner.
§ 84
Stortinget holdes for åpne dører, og dets forhandlinger
kunngjøres ved trykken, unntatt i de tilfeller hvor det motsatte
bestemmes ved stemmeflertall.
§ 85
Den som adlyder en befaling hvis hensikt er
å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet, gjør seg derved skyldig
i forræderi mot fedrelandet.
D
Om den dømmende makt
§ 86
Riksretten dømmer i første og siste instans
i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts
eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig
forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.
De nærmere regler for Stortingets påtale etter denne
paragraf fastsettes ved lov. Dog kan det ikke settes kortere foreldelsesfrist
enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar gjeldende ved tiltale for
Riksretten.
Dommere i Riksretten er 6 medlemmer valgt av Stortinget
og de 5 etter embetsalder eldste, fast utnevnte medlemmer av Høyesterett,
deriblant Høyesteretts justitiarius. Stortinget velger medlemmene
og stedfortrederne for 6 år. Et medlem av statsrådet eller Stortinget
kan ikke velges til medlem av Riksretten. I Riksretten har Høyesteretts
justitiarius forsetet.
Den som har tatt sete i Riksretten som valgt
av Stortinget, uttrer ikke av retten om den tid han eller hun er
valgt for, utløper før Riksrettens behandling av saken er tilendebrakt.
Heller ikke en høyesterettsdommer som er medlem av Riksretten, uttrer
av retten selv om han eller hun fratrer som medlem av Høyesterett.
§ 87
De nærmere forskrifter om sammensetningen av Riksretten
og saksbehandlingen fastsettes ved lov.
§ 88
Høyesterett dømmer i siste instans. Dog kan innskrenkninger
i adgangen til å få Høyesteretts avgjørelse bestemmes ved lov.
Høyesterett skal bestå av en justitiarius og
minst fire andre medlemmer.
§ 89
(Opphevet ved grlbest. 17. des. 1920; jf. grlbest. 7. juli
1913.)
§ 90
Høyesteretts dommer kan i intet tilfelle påankes.
§ 91
Ingen kan beskikkes til medlem av Høyesterett før
han eller hun er 30 år gammel.
E
Alminnelige bestemmelser
§ 92
Til embeter i staten må utnevnes bare de norske borgere,
menn eller kvinner, som taler landets språk, samt
a) enten
er født i riket av foreldre som på det tidspunkt var norske statsborgere,
b) eller er født i utlandet av norske
foreldre som på den tid ikke var statsborgere i noe annet land,
c) eller heretter oppholder seg i riket
i ti år,
d) eller blir naturalisert av Stortinget.
Dog kan andre beskikkes til lærere ved Universitetet
og de lærde skoler, til leger og til konsuler på fremmede steder.
§ 93
For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller
fremme internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med
tre fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som
Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset
område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov
ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre
denne Grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, bør, som ved
behandling av grunnlovsforslag, minst to tredjedeler av dets medlemmer
være til stede.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved
deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger bare
har rent folkerettslig virkning for Norge.
§ 94
En ny alminnelig sivil og kriminal lovbok skal besørges
utgitt på første eller, om dette ikke er mulig, på annet ordentlige
storting. Inntil da blir statens någjeldende lover i kraft, for
så vidt de ikke strider mot denne Grunnlov eller de provisoriske
anordninger som i mellomtiden måtte bli gitt.
De nåværende permanente skatter vedblir likeledes
til neste storting.
§ 95
Ingen dispensasjoner, protektorier, moratorier eller
oppreisninger må bevilges etter at den nye alminnelige lov er satt
i kraft.
§ 96
Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten
etter dom. Pinlig forhør må ikke finne sted.
§ 97
Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.
§ 98
Med sportler som betales til rettens betjenter,
bør ingen avgifter til statskassen være forbundet.
§ 99
Ingen må fengslig anholdes uten i lovbestemte tilfeller
og på den måte som loven foreskriver. For uberettiget arrest eller
ulovlig opphold står vedkommende den fengslede til ansvar.
Regjeringen er ikke berettiget til anvendelse
av militær makt mot statens borgere, uten etter de i lovgivningen
bestemte former, med mindre noen forsamling måtte forstyrre den
offentlige ro og den ikke øyeblikkelig adskilles etter at de artikler
i landsloven som angår opprør, tre ganger er opplest for den av
den sivile øvrighet.
§ 100
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha
meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre
det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse
i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det
rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som
helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes
klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn
gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler
kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn
og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke
settes i verk uten i anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes
dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte
organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut
fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene
til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
§ 101
Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten
må ikke tilstedes noen for fremtiden.
§ 102
Husundersøkelser må ikke finne sted unntatt
i kriminelle tilfeller.
§ 103
Fristed innrømmes ikke dem som heretter går konkurs.
§ 104
Jord og boslodd kan ikke forbrytes.
§ 105
Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller
urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full
erstatning av statskassen.
§ 106
Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som
er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens
beste og til opplysningens fremme. Milde stiftelsers eiendommer
skal bare anvendes til gagn for disse.
§ 107
Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere
betingelser for hvordan den skal bestå til støtte for staten og
til gagn for landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende
storting.
§ 108
Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser
må for ettertiden opprettes.
§ 109
Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet
til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel
eller formue.
Anvendelsen av denne grunnsetning og de innskrenkninger
den bør undergå, bestemmes ved lov.
§ 110
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene
til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme
ved sitt arbeid.
Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett
på sin arbeidsplass fastsettes ved lov.
§ 110 a
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene
til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt
språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
§ 110 b
Enhver har rett til et miljø som sikrer sunnhet,
og til en natur hvis produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens
ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning
som ivaretar denne rett også for etterslekten.
For å ivareta denne rett i henhold til foregående ledd
er borgerne berettiget til kunnskap om naturmiljøets tilstand og
om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen.
Statens myndigheter gir nærmere bestemmelser for
å gjennomføre disse grunnsetninger.
§ 110 c
Det påligger statens myndigheter å respektere
og sikre menneskerettighetene.
Nærmere bestemmelser om gjennomføringen av traktater
herom fastsettes ved lov.
§ 111
Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov.
§ 112
Viser erfaring at noen del av denne kongeriket Norges
Grunnlov bør forandres, skal forslag derom fremsettes på første,
annet eller tredje storting etter et nytt valg og kunngjøres ved
trykken. Men det tilkommer først det første, annet eller tredje
storting etter neste valg å bestemme om den foreslåtte forandring
bør finne sted eller ei. Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs
prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser
som ikke forandrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av
Stortinget bør være enige i en slik forandring.
En således vedtatt grunnlovsbestemmelse underskrives
av Stortingets president og sekretær og sendes kongen til kunngjøring
ved trykken som gjeldende bestemmelse i kongeriket Norges Grunnlov.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen og Finn-Erik Vinje
om språklig fornyelse av Grunnloven, Dokument nr. 12:16 (2007–2008).
Komiteen deler forslagsstillernes
syn på at Grunnlovens gammelmodige dansk-norske språkdrakt fra 1903
er vanskelig å lese i dag. Grunnloven bør moderniseres rent språklig
for å bli et enda mer levende dokument i det norske folkestyret.
Komiteen trekker fram at den
norske Grunnloven er den nest eldste konstitusjonen i kontinuerlig
bruk i verden. Den har blitt endret mange ganger siden 1814, men
har likevel utgjort en stabiliserende kraft i norsk historie. En
gjennomgående språklig oppgradering av Grunnloven har skjedd en
gang før, og komiteenunderstreker
at denne type moderniseringer ikke er i strid med Grunnlovens ånd.
I perioder har språklige endringer vært en ren administrativ sak,
mens Stortinget i det siste har behandlet enhver språklig endring
som en grunnlovsendringssak etter Grunnloven § 112.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener
at Grunnloven må foreligge i begge de to offisielle målformene i Norge,
bokmål og nynorsk. Av denne grunn alene avviser derfor disse
medlemmer forslaget fra Hagen og Vinje. Det er urimelig
at Grunnloven bare foreligger på én av de offisielle målformene
i Norge. Det er ikke et tungtveiende argument at Grunnloven med
versjoner på begge målformer kan medføre juridisk tolkningsstrid. En
rekke land har grunnloven formulert i ulike språk. Canada, Finland
og Sveits er eksempler på flerspråklige land der konstitusjonen
på en selvsagt og juridisk uproblematisk måte foreligger på landenes
forskjellige offisielle språk – språk med betydelig større forskjell
seg i mellom enn mellom skriftspråkene bokmål og nynorsk.
Disse medlemmer ber Presidentskapet
legge til rette for å utarbeide Grunnloven i tidsriktig skriftspråk
på begge målformer, én versjon på bokmål og én versjon på nynorsk. Disse
medlemmer legger til grunn at Stortinget ser de to versjonene
som likestilte på alle vis, at den språklige moderniseringen ikke
endrer realitetene i Grunnloven og at de to nye versjonene skal
forholde seg til nøyaktig samme konstitusjonelle tolkningstradisjon. Disse
medlemmer forutsetter at både nødvendig juridisk og filologisk
kompetanse blir benyttet, og at de oppdaterte versjonene blir fremmet
som grunnlovsforslag før fristen for å fremme slike forslag går
ut 28. september 2012. Derved kan grunnlovsendringene behandles
tidlig i kommende stortingsperiode slik at den språklige fornyede
Grunnloven på begge målformer kan foreligge til 200-årsjubileet
for Grunnloven i 2014.
Disse medlemmermener
dagens ordning med obligatorisk språksikring av grunnlovsforslag
bør videreføres og tilpasses den nye ordningen med Grunnloven på
begge målformer, slik at den settes i stand til å påse at også alle
nye grunnlovsforslag heretter blir formulert på korrekt bokmål og
nynorsk.
Disse medlemmer vil ikke bifalle
forslaget i Dokument nr. 12:16 (2007–2008) og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Presidentskapet bidra til å
få utarbeidet oppdaterte språklige versjoner av Grunnloven på bokmål
og nynorsk. I dette arbeidet skal det legges til grunn at de to versjonene
skal være likestilte og at den språklige moderniseringen ikke skal
endre realiteten i den gamle (någjeldende) Grunnloven. De nye versjonene
må foreligge slik at de kan fremmes som grunnlovsforslag innen 28. september
2012. Stortinget bør tilstrebe å få vedtatt de to nye utgavene i
jubileumsåret 2014.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Grunnloven etter vedtakelsen i 1814 var ment som et viktig
dokument i folks hverdag. Grunnloven ble blant annet hengt opp i alle
landets klasserom. Disse medlemmer viser til at en
grunnlov på veggen i et klasserom i dag neppe ville hatt særlig
opplysende virkning på elevene. Språkbarrierene mellom dagens skriftspråk
og dagligtale og Grunnlovens språkform er store. Det har over tid
vært mange som har etterlyst en debatt om språklig fornyelse av Grunnloven.
Disse medlemmer vil også understreke
at det språket som er i dagens grunnlov ikke stammer fra 1814, men
er resultat av en større språklig fornyelse i 1903. Disse
medlemmer mener denne språkreformen understreker viktigheten av
at Grunnloven gjennomgår språklig fornyelse fra tid til annen, slik
at en sikrer borgerne en reell mulighet til å forstå deres egen
grunnlov uten at det må omfattende tolkningsarbeid og undersøkelser
til for å finne ut hva bestemmelsen er ment å beskytte eller sikre. Disse
medlemmer mener det er særlig viktig sett i lys av den forestående
diskusjonen om Menneskerettighetenes plass i Grunnloven. Dersom
Grunnloven i større grad enn i dag skal sikre borgerne rettigheter,
er det en viktig forutsetning at borgerne kan tyde disse rettighetene
ut fra teksten i Grunnloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener grunnlovsforslagene i Dokument nr. 12:16
(2007–2008), imøtekommer behovet for språklig fornyelse av Grunnloven
på en god måte, og kanskje kan Grunnloven igjen få en mer sentral
plassering i skolens arbeid med Kongeriket Norges viktigste dokument
på en forståelig måte.
Disse medlemmer har merket seg
at enkelte kritikere hevder det er fare for at den språklige fornyelsen
også vil ha virkning på innholdet og viser til at selv mindre språklige
endringer kan endre betydningen, innholdet og tolkningen av en paragraf. Disse
medlemmer viser til at komiteen har avholdt åpen høring
om forslaget hvor nettopp dette spørsmålet var sentralt. Et samlet
juridisk miljø, i høringen helt uten unntak, avviser den problemstillingen
fullstendig. Komiteen fant ingen jurister ved universitetsmiljøene
i landet som kunne delta i høringen og støtte kritikernes syn. Disse
medlemmer merker seg at kritiske legfolk heller ikke har
funnet relevant juridisk dokumentasjon eller støtte til deres fortolkning.
Disse medlemmer viser til at
lovgiver har et selvstendig ansvar for å vurdere konsekvensene av
eventuelle grunnlovsendringer, men understreker at Grunnloven ikke
bare er et politisk dokument, men i høyeste grad også et juridisk dokument.
I den forbindelse vil disse medlemmer legge til grunn
vurderingene til de juridiske professorer og kyndige som deltok
i komiteens høring og mener å kunne konstatere at det ikke er noen
reell fare for at Grunnlovens innhold vil bli endret ved den foreslåtte
språklige revisjon.
Disse medlemmer understreker
også at det ikke vil være noen tvil om Stortingets mening om dette
spørsmålet. Ved tolkning av Grunnlovens bestemmelser tillegges Stortingets
oppfatning også på vedtakelsestidspunktet vesentlig vekt, og det
er ingen grunn til å tro at Høyesterett vil endre dette tolkningsutgangspunktet
etter en språklig fornyelse av Grunnloven som alle partier er enige
om ikke skal ha noen ny juridisk virkning om forslaget blir vedtatt.
Disse medlemmer viser til at
andre kritikere av forslaget mener det ikke er behov for en språklig
endring uten at det også gjennomføres en fullstendig modernisering
av Grunnlovens innhold. Disse medlemmer vil peke
på at det er en annen debatt og at språklig fornyelse i seg selv
vil bidra til å redusere avstanden mellom folk og Grunnlov. Disse
medlemmer mener det i seg selv er et viktig utgangspunkt
for et demokrati at landets viktigste dokument er skrevet i en forståelig
språkdrakt.
Disse medlemmer bifaller på denne
bakgrunn forslaget i Dokument nr. 12:16 (2007–2008).
Disse medlemmer viser videre
til at det er lagt frem krav om at Grunnloven bør skrives både i
bokmålsform og på nynorsk. Disse medlemmer har forståelse
for et slikt syn, men mener det ikke bør stå i veien for at en kan
vedta det fremlagte forslag nå, for så i neste periode få vedtatt
en nynorsk versjon. Disse medlemmer vil imidlertid
bidra til å samle størst mulig støtte til språklig fornyelse av
Grunnloven og vil derfor subsidiært gå inn for at en igangsetter
arbeidet med å fremme nytt forslag til grunnlovsendringer som medfører
at en kan få Grunnloven i begge språkdrakter.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at Grunnloven er det øverste rettslige
grunnlag i Norge. Både vanlige vedtak og lovvedtak som fattes i Stortinget,
blir iblant prøvet rettslig mot Grunnloven.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil peke på at i noen tilfeller kan det være et
skjønnsspørsmål hva som er eller ikke er en språklig endring av
Grunnloven. Selv mindre språklige endringer kan endre betydningen
og innholdet i en paragraf, og dermed også tolkningen av den.
Dette medlem har merket seg at
det foreliggende forslag er en full modernisering av språket i hele
Grunnloven. Kristelig Folkepartis stortingsgruppe mener gjeldende
språkform bør beholdes. Dette medlem vil på denne
bakgrunn stemme imot forslagene til endringer.
Komiteens medlem fra Venstre er
enig i at Grunnloven bør moderniseres. Dette medlem mener
imidlertid at utfordringen med den eksisterende Grunnlov ikke bare
er et tungt språk, men at Norge har sakket akterut innholdsmessig
i forhold til andre lands konstitusjoner. Dette medlem viser
til komiteens behandling av Dokument 8:87 S (2010–2011) hvor dette medlem blant
annet trakk fram at Grunnloven av 1814 sier svært lite om dagens
konstitusjonelle system og at den således ikke gir et riktig bilde
av dagens statsrett.
Dette medlem viser til at Grunnloven
er sporadisk redigert i snart 200 år og at loven i dag er fragmentert
og lite helhetlig. Dette medlem mener en språklig
redigering eller flere sporadiske endringer ikke vil bøte på dette.
Tvert imot tror dette medlem at ytterligere endringer og språklig
redigering vil forverre en situasjon som allerede eksisterer, nemlig
at vår konstitusjon framstår som et umoderne symbol i stedet for
en rettskilde av høyeste rang. Dette medlem vil på
denne bakgrunn ikke bifalle forslaget i Dokument nr. 12:16 (2007–2008).
I stedet vil dette medlem at Grunnloven skal revideres
fullstendig, slik at dagens konstitusjonelle situasjon lovfestes,
grunnleggende menneskerettigheter inkluderes og språket fornyes
og gjøres lettere tilgjengelig slik at borgernes rettssikkerhet
bedres.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Presidentskapet bidra til å få
utarbeidet oppdaterte språklige versjoner av Grunnloven på bokmål
og nynorsk. I dette arbeidet skal det legges til grunn at de to
versjonene skal være likestilte og at den språklige moderniseringen ikke
skal endre realiteten i den gamle (någjeldende) Grunnloven. De nye
versjonene må foreligge slik at de kan fremmes som grunnlovsforslag
innen 28. september 2012. Stortinget bør tilstrebe å få vedtatt
de to nye utgavene i jubileumsåret 2014.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Dokument nr. 12:16 (2007–2008) Grunnlovsforslag
fra Carl I. Hagen og Finn Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av
Carl I. Hagen, om språklig fornyelse av Grunnloven – bifalles.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 12:16 (2007–2008) Grunnlovsforslag
fra Carl I. Hagen og Finn-Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av
Carl I. Hagen, om språklig fornyelse av Grunnloven – bifalles ikke.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 3. mai 2012
Anders Anundsen |
Per Olaf Lundteigen |
leder |
ordfører |