Vedlegg
Jeg viser til brev av 28. februar 2012, der helse- og omsorgskomiteen ber om min uttalelse til representantforslag nr 8:59 fra stortingsrepresentantene Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen. I dokumentet fremmes følgende forslag:
”Forslag:
Stortinget ber regjeringen sørge for at norske pasienter også kan motta tilbud om behandling med hjertepumpe som varig behandling og ikke bare som bro til transplantasjon.”
Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering behandlet i 2008 bruk av mekanisk hjertepumpe i pasientbehandling, både som varig behandling ved hjertesvikt og som midlertidig behandling i påvente av transplantasjon. Rådet anbefalte at bruken av implanterbare hjertepumper kun bør tilbys pasienter som vil ha nytte av den for en avgrenset periode, for eksempel i påvente av hjertetransplantasjon. Mekaniske hjertepumper skal således ikke erstatte hjertetransplantasjoner som den foretrukne langtidsbehandling for pasienter med alvorlig hjertesvikt i endestadiet. Rådet så det som naturlig at implantering av hjertepumper knyttes til landsfunksjonen for organtransplantasjon.
Hjertetransplantasjon ses fortsatt som ”gullstandarden” for behandling av kritisk syke hjertesviktpasienter. Norge ligger i toppskiktet internasjonalt når det gjelder antall hjertetransplantasjoner i forhold til folketallet. Det er like fullt ventetid og kø for transplantasjon, da tilgangen på organer, tross en viss økning de siste årene, fortsatt er begrenset.
Ifølge opplysninger fra Helsedirektoratet, blir hjertepumpe som alternativ til transplantasjon nå vurdert for en svært selektert pasientgruppe, anslagsvis 5-10 pasienter pr år i Norge. Med referanse til internasjonale registre opplyses det at inntil 30 prosent av hjertepumpebehandlinger er ment som varig og endelig behandling.
Da Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i 2008 utarbeidet en kunnskapsoppsummering for mekaniske hjertepumper, var konklusjonen at man ikke kunne trekke en entydig konklusjon mht. klinisk effekt og sikkerhet ved bruk av hjertepumper som bro til hjertetransplantasjon fordi dokumentasjonen var for sparsom. For hjertepumpe som alternativ til transplantasjon fantes et begrenset forskningsgrunnlag som viste positiv effekt, men en betydelig fare for komplikasjoner. Man forventet på det tidspunkt (2008) at de neste fire til fem årene ville kunne gi nødvendig dokumentasjon for å kunne vurdere spørsmålet.
Det har snart gått fire år siden det ble gjort en kunnskapsoppsummering om hjertepumper i medisinsk behandling, et område med rask utvikling både teknologisk og medisinsk. Dette kan gi grunn for en ny gjennomgang av situasjonen på dette området. Jeg vil på bakgrunn av dette be Helsedirektoratet vurdere ny behandling i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, basert på oppdatert kunnskap på området.