Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at Norge har betydelige ressurser av fornybar energi. Norsk kraftforsyning er i dag nesten 100 prosent basert på fornybar vannkraft. I 2009 var Norges samlede kraftproduksjon på 132,8 TWh. Produksjonen fordelte seg med 127,1 TWh vannkraft, 1,0 TWh vindkraft og 4,7 TWh varmekraft. Norge har store naturgitte forutsetninger for å øke produksjon av fornybar energi ytterligere.

Komiteen viser til NVEs energistatus for 2010, som viser at det samlede vannkraftpotensialet i Norge anslås til om lag 205 TWh. 123,4 TWh er i dag utbygd, og 48,6 TWh er vernet gjennom Verneplan for vassdrag, vernet etter naturmangfoldloven eller avslått gjennom konsesjonsbehandling. Kraftverk under bygging, eller hvor det er gitt utbyggingstillatelse, utgjør noe over 3,5 TWh. Videre er om lag 7 TWh meldt eller søkt konsesjon for. Gjenstående restpotensial fordeler seg med 16,5 TWh fra små kraftverk og 6,5 TWh fra nye kraftverk med installert effekt over ti MW.

Komiteen viser til at potensialet for landbasert vindkraft også er stort i Norge. NVE og Enova anslo i en mulighetsstudie fra desember 2008 at det fram mot 2025 totalt vil være mulig å bygge ut mellom 17,4 og 21,5 TWh/år landbasert vindkraft i Norge. Per i dag er knapt 1 TWh av dette potensialet satt i produksjon.

Komiteen viser til at det teoretiske potensialet for fornybar energiproduksjon til havs er enda større. I områder med dybder mindre enn 20 meter har NVE anslått vindkraftpotensialet til ca. 18–90 TWh/år avhengig av om avstanden fra land er 10 eller 1 km. Økes maksimaldybden til 50 meter øker potensialet til 40–165 TWh. Det er også gjort et anslag på hvor stort vindkraftpotensialet kan bli om man øker maksimaldybden til 100 m. Potensialet for vindkraft vil da øke vesentlig og ligge i området 120–420 TWh.

Komiteen viser til at Norge også har gode forutsetninger for utbygging av saltkraft, tidevannskraft, bølgekraft og bioenergi. Samlet sett er potensialet for energiproduksjon fra disse teknologiene anslått til nærmere 100 TWh/år.

Komiteen viser til at et felles elsertifikatmarked med Sverige ble iverksatt fra 1. januar 2012. Med elsertifikatmarkedet er Norge og Sverige enige om å finansiere samlet 26,4 TWh ny kraftproduksjon i de to landene basert på fornybare energikilder gjennom utstedelse av elsertifikater. Elsertifikatmarkedet vil være et viktig virkemiddel for å utløse investeringer i økt kraftproduksjon i Norge basert på fornybare energikilder. Det er derfor både ressurspotensial og økonomiske incentiver for betydelig økt produksjon av elektrisk kraft basert på fornybare energikilder her i landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er alvorlige begrensninger når det gjelder muligheter til å utløse potensialet for ny fornybar kraftproduksjon. Behandlingstiden for nye konsesjonssøknader er svært lang, og det er manglende kapasitet i overføringsnettet. Dette gjelder både for førstegangs behandling i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og ankebehandling i Olje- og energidepartementet.

Komiteen viser til at køen for behandling av konsesjonssaker hos NVE i dag er altfor lang. Ifølge Energi Norge ligger det nå mer enn 800 konsesjonssøknader for utbygging av vann- og vindkraft og venter på å bli behandlet hos NVE. 600 av disse konsesjonssøknadene gjelder småkraftverk. Behandlingstiden for det enkelte anlegg kan være oppimot 5 år.

Komiteen viser til at det har vært en nødvendig styrking av bevilgningene til konsesjonsbehandling i NVE de siste årene. Likevel er den samlede konsesjonsbehandlingstiden for lang, og det vil være behov for å styrke kapasiteten for så vel behandlingen av konsesjonssøknader i NVE som ankebehandlingen i Olje- og energidepartementet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er minst like viktig å se på forenklinger i prosedyrene for saksbehandlingen som kan få prosessen til å gå raskere.

Komiteen viser til at den vedtatte satsingen på fornybar kraft gir nettet nye og store utfordringer. Dagens strømnett er en effektiv flaskehals mot nye kraftutbygginger og nytt kraftforbruk. Mens Sverige har fire parallelle 400 kV kraftledninger fra nord til sør i landet, som forgrener seg til åtte parallelle strekk i sentrale strøk, mangler Norge fortsatt én eneste sammenhengende 400 kV kraftledning fra nord til sør i landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at i dag er hele Nord-Norge i praksis avskåret fra å bygge ut vindkraft, selv om det største vindkraftpotensialet ligger nettopp der.

Komiteen viser til at Statnett i sin nettutvik-lingsplan har presentert planlagte investeringer i sentralnettet for til sammen 40–50 mrd. kroner kommende tiårsperiode for å styrke overføringsnettet for elektrisk kraft og fjerne flaskehalser. I tillegg kommer planlagte investeringer i underliggende nett hos de lokale og regionale nettselskapene. Komiteen understreker viktigheten av at disse planlagte investeringene i så vel sentralnettet, utenlandsforbindelsene som regional- og lokalnettet realiseres innenfor den anslåtte tidsrammen.

Komiteen viser til at lang konsesjonsbehandlingstid også er en flaskehals når det gjelder ny nettutbygging. For større nettutbygginger har behandlingstiden de senere årene vært 1,5–3 år, mens det for ankebehandling har vært 1–2,5 år. Det vil si en total behandlingstid på 2,5–5,5 år.

Komiteen mener derfor at det er et stort behov for en systematisk gjennomgang av rutinene slik at behandlingstiden går ned, og at flere kraftprosjekter og nettutbygginger kan realiseres raskere. Det må blant annet legges til rette for enklere bruk av konfliktdempende tiltak og tidlig medvirking i planarbeidet ved nettutbygging. Dette kan igjen føre til raskere utbygging.

Komiteen frykter at mange kraftprosjekter risikerer ikke å komme med i det norsk-svenske elsertifikatmarkedet med dagens lange saksbehandlingstid både for kraftproduksjon og nødvendig nettutbygging. Konsekvensen av dette vil i tilfelle være at norske strømkunder betaler for at kraftutbyggingen og verdiskapingen skjer i Sverige. Komiteen mener at det er svært viktig at regjeringen legger forholdene til rette, slik at ikke manglende kapasitet i kraftnettet eller lang saksbehandlingstid hos norske myndigheter gjør at det blir lavere produksjon av elektrisk kraft fra fornybare energikilder i Norge enn det markedsmessige forhold ellers tilsier.

Komiteen viser til svarbrev fra statsråd Ola Borten Moe til komiteen av 28. mars 2012, som er vedlagt, hvor statsråden skriver:

«Vi tar også på alvor vårt ansvar for å sørge for at tilstrekkelig mange prosjekter får tillatelse i tiden som kommer, og at de prosjektene som får tillatelse også har et nett å knytte seg til.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Meld. St. 14 (2011–2012) Vi bygger landet – om utbygging av strømnettet, hvor regjeringen foreslår en ny konsesjonsbehandling for sentralnettet. Flertallet har merket seg at den nye modellen for konsesjonsbehandling i større grad enn i dag inkluderer relevante aktører tidlig i prosessen, og at de politiske valgene i konsesjonssakene tydeliggjøres på et tidligere tidspunkt. Den nye konsesjonsprosessen vil bidra til å redusere konsesjonsbehandlingstiden i sentralnettsaker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for en tiltaksplan der myndighetene går gjennom hele saksbehandlingsprosessen fra innlevering av konsesjonssøknad til endelig beslutning etter ankebehandling – med formål å få ned den samlede behandlingstiden.

Disse medlemmer tar opp forslag fremsatt i Dokument 8:62 S (2011–2012).

Disse medlemmer viser til at elsertifikatordningen med Sverige aktualiserer søkelyset på den tidsbruken søknader om konsesjon på energiprosjekter innebærer. For å ha mulighet til å utnytte ordningen, må energiprosjektet være i produksjon innen utgangen av 2020, og dette innebærer at spørsmålet om tiltak for å korte ned tiden på søknadsbehandlingen må sies å være relativt akutt. Utbygging av en del energiprosjekter er omfattende og tidkrevende fra investeringsbeslutningen tas frem til prosjektet er i drift, slik at konsesjoner sannsynligvis bør være endelig avklart allerede innen 2016–2017 for at disse skal kunne komme inn under elsertifikatordningen. Dette er også bakgrunnen for forslaget om å legge frem en tiltaksplan som raskt kan iverksettes for å redusere den samlede konsesjonsbehandlingstiden for kraftutbygging og overføringsnett for elektrisk kraft. Våre fornybare energiressurser og en velfungerende energisektor er et konkurransefortrinn for Norge, og det er viktig at vi utnytter de mulighetene som nå foreligger frem mot utgangen av 2020 til å stimulere frem nye prosjekter. Dette vil styrke vår egen verdiskaping, forsyningssikkerhet, samt gi positive bidrag til innsatsen mot klimaendringer.

Disse medlemmer viser til Energiutredningen, NOU 2012:9, som blant annet peker på at energiprosjekter har fått økt saksbehandlingstid de siste årene, og at dette skyldes til dels økt motstand mot inngrep og strengere juridiske rammer med økte krav til utredninger og konsultasjon. Et nyere eksempel på dette er naturmangfoldloven av 2009. Dagens konsesjonssystem er komplisert og ressurskrevende for både søkerne, myndighetene og ulike interessenter. Det er viktig med en grundig saksbehandling av energiprosjekter, men dagens system er for omfattende. I dag er det opp til tre høringsrunder i tillegg til behandlingen i NVE og Olje- og energidepartementet (OED). Disse medlemmer mener at det derfor bør foretas en gjennomgang av lovverket som regulerer denne type konsesjoner. Lovverket er komplisert, og et mer oversiktlig og enklere lovverk kan korte ned saksbehandlingstiden, redusere dobbeltarbeid og generelt bidra til bedre forståelse for viktige avveininger som må gjøres, samtidig som intensjonene i dagens lovverk beholdes.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Det nedsettes et ekspertutvalg med sikte på å utvikle et enklere lovverk med mindre overlapping, mer effektiv saksbehandling og bedre koordinering mellom energi- og miljømyndighetene. Utvalget legger frem sine anbefalinger i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»

Disse medlemmer viser til at lovverket som regulerer søknadsprosessene om konsesjon innebærer at flere departementer, direktorater og andre organisasjoner deltar med innspill i prosessene. For å redusere saksbehandlingstiden er det viktig å få etablert en samtidighet i saksbehandlingen. Det vil si at de ulike instansene arbeider parallelt og ikke sekvensielt.

Disse medlemmer vil påpeke betydningen av å overholde tidsfrister. Ved å sette tidsfrister for saks- og klagebehandlingen i NVE og OED, vil myndighetene få press på seg til å sette av tilstrekkelige ressurser til konsesjonsbehandling. Dette innebærer at også andre myndigheter vil måtte sette tilsvarende fokus på dette. Lang saksbehandlingstid er ikke nødvendigvis ensbetydende med god kvalitet. Disse medlemmer understreker at krav om tidsfrist ikke må gå på bekostning av kvaliteten på saksbehandlingen. Videre vil det være nødvendig å utarbeide fornuftige sanksjonsmuligheter dersom fristene ikke overholdes. NVE og OED er avhengig av innspill også fra andre utenforliggende departementer og direktorater i konsesjonsprosessene, og det er viktig at krav om å overholde tidsfrister også får betydning for samspillet med disse aktørene. Disse medlemmer vil påpeke betydningen av å utarbeide en klarere energipolitikk, slik at vi unngår uenigheter mellom Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet vedrørende forsyningssikkerhet, miljøhensyn og verdiskaping i konsesjonssaker.

Disse medlemmer vil påpeke at tidsfrister for saksbehandlingen vil gi søkerne en større trygghet og forutsigbarhet for deres prosjekter. Investering i energianlegg medfører høy økonomisk risiko og stiller store krav til forutsigbarhet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Det utarbeides tidsfrister for saks- og klagebehandling av energianlegg hos NVE og OED med tilhørende sanksjonsregime. Tidsfristene må også omfatte andre aktører som gjennom lovverket har innspillsmuligheter i konsesjonsspørsmål.»

Disse medlemmer vil påpeke at de ulike konsesjonssøknadene kan variere mye i omfang av tiltaket. Lovverket og strukturen i saksbehandlingen tar også høyde for dette. Det er allikevel viktig å fokusere på ytterligere forenklinger både i selve saksbehandlingen og klagebehandlingen. Muligheten for en egen hurtigbehandling, både av søknader og eventuelle klager på mindre energiprosjekter innenfor NVE, bør vurderes.

Disse medlemmer vil påpeke at energiressursene er kartlagt i ulike planer. Samlet Plan for vassdrag ble første gang vedtatt av Stortinget i 1984 og er rullert i 1993. Vassdrag blir her inndelt i to kategorier: Kategori I for prosjekter som kan tas til konsesjonsbehandling og kategori II for prosjekter som må vente. Planen er prosjektbasert og har ikke vært rullert på snart 20 år, til tross for at en omlegging av Samlet Plan er signalisert en rekke ganger. En oppdatert prioriteringsliste vil også kunne bidra positivt til mere forutsigbare og raskere konsesjonsprosesser.