Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til de store utfordringene som er knyttet til utslipp av klima-gasser og til miljøtruslene som følger av dette.

Komiteen støtter derfor regjeringens hovedmålsetting om å utvikle fremtidsrettede og effektive teknologier for CO2-håndtering.

Komiteen ser i denne forbindelse med stor interesse på det betydelige arbeid som er foretatt på Svalbard for å se på hvordan et eventuelt nytt kullkraftverk i Longyearbyen også kan brukes som et demo-prosjekt for fangst og lagring av CO2.

Komiteen viser til at kull i overskuelig framtid er den eneste realistiske energikilden for produksjon av kraft og varme på Svalbard.

Komiteen viser samtidig til at det eksisterende kullkraftverket i Longyearbyen nå er 30 år gammelt og trenger en oppgradering for å kunne sikre framtidig varme- og kraftproduksjon. Kraftverket har også fått pålegg fra Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif )om å bygge et nytt renseanlegg for sot, NOX og SOX.

Komiteen ser med interesse på forslaget om å kombinere denne oppgraderingen med etablering av et demo-prosjekt for fangst og lagring av CO2.

Komiteen har merket seg at demo-prosjektet har fått støtte lokalt på Svalbard av UNIS, Bydrift Longyearbyen og Lokalstyret, og at prosjektet også støttes av SINTEF, Bellona og Zero m.fl.

Komiteen viser til at Svalbard er i en særstilling på grunn av sin miljømessige sårbarhet, og komiteen ser av denne grunn på dette prosjektet med særlig interesse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser imidlertid klart at det er flere spørsmål som må utredes nærmere når det gjelder dette prosjektet, både med hensyn til energibehov, teknologi og klimapotensiale og flertallet viser i den forbindelse til statsrådens brev til komiteen av 6. mars 2012, som er vedlagt. Flertallet merker seg videre at statsråden mener at søknaden om en forstudie bør kunne vurderes gjennom CLIMIT-programmet.

Flertallet støtter statsrådens syn på at det er ønskelig å avvente Gassnovas utredning om mulighetsrommet for realisering av fullskala CO2-håndteringsprosjekter før det tas stilling til enkeltprosjekter av denne karakter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at hovedformålet med å bygge anlegg for fangst og lagring av CO2 i Norge er å ut-vikle fremtidsrettede og effektive teknologier for CO2-håndtering. Disse medlemmer peker på at det er avgjørende å redusere kostnadene knyttet til bygging og drift av anlegg for CO2-fangst.

Disse medlemmer peker på at kullkraftverk internasjonalt sett er den mest relevante forurensingskilden å rense for klimagasser. Ifølge Aftenposten 24. november 2011 bygges det i snitt et nytt kullkraftverk annenhver dag hvis en ser India og Kina samlet. Kullkraft er per i dag den største enkeltkilden til CO2-utslipp i verden. I tillegg har rensing av kullkraft klare paralleller til rensing av industriutslipp. I et 2050-perspektiv må man legge til grunn at norske punktutslipp må renses, og langt de fleste av dem vil være industriutslipp.

Disse medlemmer peker på at et CCS-prosjekt i Longyearbyen har unike forutsetninger som arena for å demonstrere hele CCS-verdikjeden, fra kullet i gruven via forbrenning i kraftverket til rensing av CO2 fra avgassen og deponering av CO2 i undergrunnen. Prosjektet vil også bidra til å holde momentet for CCS oppe i en tid hvor andre prosjekter, både nasjonalt og internasjonalt, trekker ut. Norge har ledende aktører innenfor både industri og forskning som kan mobiliseres for prosjektet og som kan bidra til at det blir et internasjonalt pilotprosjekt. Disse medlemmer peker på at klimautfordringen trenger et anlegg som viser at CCS virker for å få fart på både teknologiutvikling og utprøving og demonstrasjon av CCS-teknologi.

Disse medlemmer peker på at myndighetenes politikk når det gjelder energiforsyningen i Longyearbyen har vært fragmentert. Myndighetene har pålagt det 30 år gamle kullkraftverket rensekrav for sot, svovel og NOx, og det er bevilget 73 mill. kroner til dette i statsbudsjettet for 2012. Samtidig mangler man en helhetlig plan for energiforsyningen i Longyearbyen. Man har ikke konkludert hverken når det gjelder valg av fremtidig energibærer, strategi for fremtidig energiforsyning eller helhetlig krav til rensing. Det er illustrerende at det er bevilget 73 mill. kroner til rensing av sot, svovel og NOx i dagens 30 år gamle kraftverk – uten at man samtidig har vurdert fremtiden for kullkraftverket. Det betyr at man risikerer å bruke 73 mill. kroner i rensing av et kraftverk som man kan konkludere med at skal erstattes om kort tid. Man kan også risikere at det velges løsninger for rensing av sot, svovel og NOx som gjør fremtidig fangst av CO2 mer utfordrende. Disse medlemmer mener at man må tenke helhetlig der rensing av sot, svovel og NOx sees i sammenheng med fangst av CO2.

Disse medlemmer peker dessuten på at dagens kraftverk ikke har kapasitet til det ekstra energibehovet CO2-fangst medfører uten at det investeres i en ekstra turbin. Dette taler etter disse medlemmers mening for at det i stedet bør investeres i et nytt kullkraftverk med CO2-håndtering.

Disse medlemmer mener at det derfor haster med å trekke opp en strategi for den fremtidige energiforsyningen i Longyearbyen. Dersom ikke rensekravene imøtekommes, vil kullkraftverket kunne bli pålagt dagbøter. Disse medlemmer mener at tidsfristen for rensekravene må utsettes til en langsiktig strategi for den fremtidige energiforsyningen i Longyearbyen er på plass. De bevilgede midlene for rensing av sot, svovel og NOx ved kullkraftverket i Longyearbyen i statsbudsjettet for 2012 bør kunne overføres og benyttes sammen med øvrige bevilgninger til fangst og lagring av CO2.

Disse medlemmer viser til at Svalbard har en unik geologisk struktur som skiller seg vesentlig fra fastlandet. Mens det på fastlandet er svært begrensede muligheter for lagring av CO2 på grunn av berg-artene man finner der, så har Svalbard den samme sammensetning som man finner på kontinentalsokkelen, med sedimentære bergarter med lag av skifer mellom som har gitt oss olje- og gassreservoarene på sokkelen, og reservoarer som kan egne seg godt for lagring av CO2. Det er på mange måter «kontinentalsokkelen på land.» Geologien på Svalbard gjør at man kan studere lagring av CO2 og egenskapene til reservoaret på land.

Disse medlemmer viser til at kostnadene ved å bore én testbrønn på Svalbard er i størrelsesorden én prosent av kostnadene ved å bore en brønn på sokkelen. Det gjør at Svalbard egner seg godt som et laboratorium for lagring av CO2. Disse medlemmer har merket seg at Universitetssentret på Svalbard, sammen med en rekke industri- og forskningsmiljøer, har identifisert geologiske strukturer under Longyearbyen som kan være egnet for lagring av CO2. Forskningsteamet har studert både reservoarbergart og takbergart, og konstaterer i dag at reser-voaret er tett og at det har en betydelig størrelse. Teamet regner med å kunne gi endelig svar på blant annet reservoarets størrelse i løpet av 2 år.

Disse medlemmer peker videre på at det følger en ekstra bonus med et CCS-prosjekt i Longyearbyen i og med at Universitetssenteret på Svalbard ønsker å utnytte både fangst og lagring av CO2 til undervisning og forskning. Lagringsforsøkene, som har pågått siden 2007, har utviklet seg til å bli et stort forskningsprogram under navnet Longyearbyen CO2 Lab, med til sammen 15 industri- og forskningspartnere. Aker Clean Carbon og SINTEF har uttrykt ønske om å bidra til å utvikle et tilsvarende program på fangstsiden. Et kraftverk av den størrelse vi snakker om i Longyearbyen vil ha en riktig størrelse for kombinasjon av fangst, forskning og utdanning. På utdanningssiden kan Universitetssentret på Svalbard bli det første universitetet i verden som kan tilby feltbasert utdanning langs hele CCS-verdikjeden.

Disse medlemmer peker derfor på at tre sentrale faktorer gjør at Longyearbyen peker seg ut som et ideelt sted for å utvikle teknologi for fangst og lagring av CO2. For det første er det på grunn av rensekrav for øvrige utslipp fra det 30 år gamle eksisterende kullkraftverket nødvendig å avklare den fremtidige energiforsyningen i Longyearbyen, der et nytt kraftverk med CO2-fangst er det mest aktuelle alternativet. For det andre fordi den unike geologien på Svalbard gjør det mulig å studere og utvikle teknologi for lagring av CO2 på land, der erfaringene senere kan overføres til sokkelen. For det tredje at det er etablert et miljø for lagring av CO2, med så vel forskning som undervisning, ved Universitetssenteret på Svalbard, med muligheter for å etablere et tilsvarende miljø for fangstteknologi.

Disse medlemmer mener derfor at det planlagte prosjektet med etablering av et nytt kullkraftverk på Svalbard med CO2-fangst og lagring lokalt er et godt og fremtidsrettet prosjekt for å utvikle teknologier for fangst og lagring av CO2, samt redusere miljøutfordringene knyttet til dagens kullkraftverk.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I

Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det etableres et nytt kullkraftverk med CO2-rensing og lagring fra dag én på Svalbard, og at dette kan stå ferdig innen utløpet av 2015.

II

Stortinget forutsetter at staten dekker kostnadene ut over kvotepris for dette anlegget, men at skattebetalernes ansvar og risiko er tydelig avgrenset i prosjektet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kull og petroleumsbasert energi i overskuelig fremtid vil være den eneste realistiske energikilde som er forutsetningen for bosetning på Svalbard. Urensa utslipp fra disse energikildene står i sterk kontrast til behovet forskningsmiljøene har for å kunne ta ut upåvirka måleresultat av luft og klimamålinger på Svalbard generelt og Ny-Ålesund spesielt.

Disse medlemmer er også bekymra for fremtidig norsk tilstedeværelse på Svalbard, som i hovedsak er basert på utvinning av kullforekomstene.