Vedlegg 3
Jeg viser til komiteens brev av 19. april der det bes om svar på følgende 2 spørsmål:
Hva er det som begrunner at sæddonasjon er et unntak fra prinsippet om menns ansvar for egne barn?
Begrunnelsen for at sæddonor ikke skal dømmes til å ta ansvar eller bli pålagt et juridisk farskap er en følge av reglene i bioteknologiloven om assistert befruktning. Assistert befruktning krever samtykke fra kvinnens ektefelle eller samboer, og det er naturlig å plassere farskapet hos den som samtykker. Tilsvarende gjelder medmorskap. I de tilfellene sædgiver ikke er ektefellen eller samboren er det ofte en utenforstående (lege) som bestemmer hvilken sæd som skal benyttes, og det vil være helt uhensiktsmessig dersom sædgiver i slike tilfeller skulle bli tilkjent farskapet, med de plikter og rettigheter som følger. Barneloven § 9, fjerde og femte ledd gir regler om fastsetting av farskap etter assistert befruktning, hvor det fremgår at sædgiver ikke kan dømmes til far.
Hva betyr resonnementet i spørsmål nr 1 for hvordan menn bør ivareta sitt ansvar? Herunder, i tilfelle der barn unnfanges uten at det er et etablert forhold mellom foreldrene, eller der forholdet tar slutt, og der mor får seg en ny partner under svangerskapet eller i barnets første leveår. Betyr statsrådens resonnement at det da ikke er behov for at far tar medansvar for omsorgen? Er det utelukkende på grunn av behovet for to juridiske foreldre at far bør følge opp?
Mitt resonnement er at den som har samtykket til assistert befruktning må påta seg farskapet, og ikke sæddonor. Jeg kan ikke se at mitt svar i brev av 27. mars kan tolkes slik at det er utelukkende på grunn av behovet for to juridiske foreldre at far bør følge opp. Lovgivning legger til rette for god kontakt med begge foreldre, uavhengig av om barnet bor sammen med dem eller ikke. Som påpekt i mitt brev tar far en større del i barnets oppvekst og omsorg for barnet i dag enn for noen tiår tilbake. Men det er jo slik at noen barn bor sammen med bare den ene av foreldrene, og hvor barnets juridiske far ikke tar del i omsorgen for barnet. Mange barn har dessuten en sosial far som ikke har noen formelle juridiske plikter overfor barnet, men som likevel stiller opp i forhold til å gi barnet god omsorg. Foreldrenes formelle plikt til å oppdra og å forsørge barnet, gi det omsorg og omtanke pålegges de eller den som har foreldreansvaret. Følgene av et juridisk farskap/medmorskap er et medansvar for barnet, gjennom blant annet underholdsplikt og at barnet har arverett etter far. Barnet har også rett til samvær med den forelderen det ikke bor sammen med.