Vedlegg 2
Jeg viser til henvendelse av 21. mars 2012 fra Stortinget vedrørende spørsmål i forbindelse med behandlingen av prp. 43 L (2011-2012) – endringer i barnevernloven.
Komiteen viser til at kun deler av Riksadvokatens forslag under høringen er tatt til følge i lovproposisjonen. Dette gjelder særlig spørsmålet om betydningen av politiets vurderinger som absolutt forutsetning for vedtak og hvem som har kompetanse til å fatte midlertidige akuttvedtak. Komiteen ber departementet redegjøre for årsakene til at Riksadvokatens innspill ikke er fulgt opp i sin helhet.
Forslaget til ny bestemmelse i § 4-29 åpner for å iverksette svært inngripende tiltak og uten at barnet samtykker til dette. Det er lagt til grunn at en slik plassering kan oppleves som svært belastende for barnet. Ved utformingen av forslaget er det derfor lagt stor vekt på å ivareta hensynet til barnets rettssikkerhet på en god måte. Forslaget er også nøye vurdert opp mot våre forpliktelser etter FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Departementet foreslo i høringsnotatet at vedtak om plassering bare skulle kunne fattes dersom politiet finner at det foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel. Vilkåret ble foreslått å gjelde både ved midlertidige akuttvedtak og når fylkesnemnda fatter et ordinært vedtak om plassering.
På bakgrunn av innspill under høringen, blant annet fra Riksadvokaten, gikk departementet i lovproposisjonen bort fra at politiets trusselvurdering skulle være et absolutt vilkår for å fatte vedtak om plassering ved fare for menneskehandel. Dette ble gjort ved å gi barneverntjenestens leder og påtalemyndigheten kompetanse til å fatte vedtak om midlertidig plassering på selvstendig grunnlag, jf. forslaget til ny § 4-29 fjerde ledd. Forslaget innebærer blant annet at barneverntjenestens leder kan fatte et midlertidig akuttvedtak om plassering uten at politiet har foretatt en trusselvurdering i tilfeller det er nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet.
Når det gjelder varigheten av akuttvedtaket har departementet i proposisjonen opprettholdt forslaget fra høringsnotatet om at det skal kunne fattes midlertidig akuttvedtak med varighet på inntil to uker. Dette innebærer at barneverntjenesten må sende saken til fylkesnemnda innen denne fristen dersom vedtaket ikke skal falle bort.
Jeg fastholder at barneverntjenestens frist til å sende saken inn til fylkesnemnda bør være begrenset til to uker. Dette først og fremst av hensyn til barnas rettssikkerhet. Det vises særlig til at akuttvedtakene ikke blir undergitt samme grundige behandling som de ordinære tvangsvedtakene. Dette har blant annet betydning for muligheten til kontradiksjon og kontroll av det faktiske grunnlaget for vedtaket. Forslaget er også i samsvar med den fristen som gjelder ved akuttplassering av barn med alvorlige atferdsvansker. Lovforslaget som er sendt til Stortinget bygger på en avveining av ulike hensyn. Jeg har forståelse for at det er en utfordring for politiet å kunne foreta en tilstrekkelig etterforskning av det aktuelle trusselbildet og barnets behov for beskyttelse innen to uker. Samtidig er det politiet som ut fra sitt ansvar og faglige kompetanse har best forutsetninger til å vurdere det aktuelle trusselbildet og barnets behov for beskyttelse. For fylkesnemnda er det derfor av avgjørende betydning at politiets vurderinger inngår i nemndas beslutningsgrunnlag. For å få saken tilstrekkelig opplyst er det i de ordinære sakene en forutsetning at det må foretas en mer grundig vurdering av trusselbildet og barnets behov for videre beskyttelse. Dette forutsetter kompetanse som barneverntjenesten selv ikke fullt ut er i besittelse av. For øvrig kan det midlertidige vedtaket, som nevnt i lovproposisjonen, opprettholdes inntil fylkesnemnda har behandlet saken dersom det er sendt innenfor fristen på to uker.
På denne bakgrunn har jeg konkludert med at politiets trusselvurdering bør være et absolutt vilkår for å kunne fatte et ordinært vedtak om plassering av barn utsatt for menneskehandel.
Selv om de løsningene som er valgt i lovproposisjonen ikke fullt ut er i samsvar med forslagene fra Riksadvokaten, mener jeg at det fremlagte lovforslaget langt på vei ivaretar de innvendingene som fremkom fra ulike instanser under høringen når det gjelder politiets vurderinger som vilkår for plassering ved fare for menneskehandel.
I lovforslaget som er lagt fram for Stortinget foreslås at barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten skal kunne fatte et midlertidig akuttvedtak ved nærliggende og alvorlig fare menneskehandel, jf. forslaget til nytt § 4-29 fjerde ledd.
Når det gjelder hvem som skal ha kompetanse til å fatte et midlertidig akuttvedtak, er denne løsningen fullt ut i samsvar med det som gjelder ved akuttvedtak på grunn av omsorgssvikt og atferdssvanker, jf. barnevernloven §§ 4-6 annet ledd og 4-25 annet ledd. Disse lovbestemmelsene har lagt kompetansen direkte til barneverntjenestens leder og kan ikke delegeres til en underordnet i barneverntjenesten. Det er ikke lagt inn en tilsvarende begrensning i loven for påtalemyndigheten når det gjelder hvem som har kompetanse til å fatte et midlertidig akuttvedtak. Jeg legger derfor til grunn at det må være opp til påtalemyndigheten selv å vurdere hvem som er rette myndighet til å fatte et slikt vedtak.
Komiteen omtaler også spørsmålet om hvem som skal ha kompetanse til å uttale seg. Komiteen viser til Riksadvokatens innspill under høringen om at kompetansen bør legges til "politimesteren eller den han bemyndiger". I henhold til departementets forslag er det ikke lenger stilt krav om at politiet skal uttale seg ved behandling av akuttvedtakene. Ut fra dette legger jeg til grunn at denne delen av Riksadvokatens høringsuttalelse er ivaretatt.