2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, støtter forslaget om at et boligbyggelag kan likestilles med andre samvirkeforetak og gis hjemmel for å innfusjonere aksjeselskaper der boligbyggelaget eier alle aksjene. En praktisk endring av forslaget er at fast eiendom i det innfusjonerte aksjeselskapets eie inngår i boligbyggelaget uten at det må svares tinglysings- eller dokumentavgift. Boligbyggelaget oppnår samme fordel som når morselskap og heleid datterselskap fusjonerer etter aksjeloven § 13-23 og allmennaksjeloven § 13-24. Likeledes vil bestemmelsen bli den samme som for øvrige samvirkeforetak, jf. samvirkeloven § 118.
Komiteen ønsker å bidra til at boligbyggelagene kan velge mer fleksible former for selskapsorganisering med aksjelovgivningen for øvrig som forbilde, samtidig som forskjellene mellom selskapsformene ikke bør være større enn det som er hensiktsmessig.
Komiteen viser til at en av høringsinstansene har tatt opp spørsmål om den nye og mer fleksible regelen om innfusjonering av heleide datterselskaper også kunne gjøres gjeldende for borettslag. Komiteen deler departementets innvendinger mot dette, som går på om dette i enkelte sammenhenger kan være med på å gjøre borettslagets skatteforhold uoversiktlige, og vanskeliggjøre en senere beslutning om å oppløse borettslaget og seksjonere eiendommen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på forenklingsmuligheten som ligger i å samle lov om boligbyggelag som et kapittel under samvirkeloven. Det ville ha fått frem likheten mellom de forskjellige samvirkeforetak og åpnet for fellesbestemmelser som ville gjort senere revisjonsarbeid lovteknisk enklere, da en ville sluppet å foreslå forandringer i flere lover parallelt og unngått gjentagelser. Samtidig ville sammenhengen i reglene og nærheten mellom de ulike samvirkeformene kommet mer pedagogisk til uttrykk.