Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at stortingsforliket om rovviltpolitikken fra juni 2011 viderefører den todelte målsettingen om å ivareta beitenæringenes interesser samtidig som man skal sikre en bærekraftig forvaltning av rovviltet. Rovviltforliket øker handlingsrommet for måloppnåelse for vern av rovvilt og mulighet for næringsmessig beitebruk, og legger til rette for redusert konfliktnivå gjennom styrking av regional forvaltning, justering av bestandsmålet for bjørn, økt offentlig ansvar for bestandsreguleringer og skadefelling, økt forutsigbarhet for næringsmessig tradisjonelt beitebruk i prio-riterte beiteområder, samt nødverge for hund.

Det vises videre til at det også i regjeringsplattformene fra 2005 og 2009 er nedfelt konkrete tiltak med sikte på å redusere rovviltkonflikten, særlig når det gjelder sau og rein. På tross av oppfølging av tiltakene gjennom satsing på forebyggende tiltak, effektiv skadefelling, bedre bestandsdata m.m., viser statistikken over erstatningsutbetalinger at det fortsatt er betydelige utfordringer. Flertallet merker seg at regjeringen i meldingen varsler at den vil følge opp det brede forliket i Stortinget om rovviltforvaltningen, og støtter dette. Flertallet er opptatt av at regjeringen må legge til rette for forsvarlig forutsigbarhet for levedyktig næringsdrift basert på utmarksbeite generelt, og når det gjelder den til enhver tid gjeldende rovviltpolitikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er en viktig målsetting å redusere konfliktnivået knyttet til forvaltning av rovdyrbestander i Norge. Disse medlemmer peker på at det de siste årene har vært et betydelig konfliktnivå i mange deler av landet knyttet til rovdyrbestandene. I flere lokalsamfunn i de deler av landet som er innenfor forvaltningssonene for rovviltbestandene har det vært en følelse av å ha blitt overkjørt av storsamfunnet ved at de har måttet betale hele prisen for å ha levedyktige rovviltbestander. Manglende muligheter til å kunne ta ut rovdyr som oppfører seg truende eller gjør skade har gitt en følelse av maktesløshet som reduserer livskvaliteten.

Disse medlemmer har merket seg at beiteinteresser og tradisjonell bruk av utmarka til husdyrproduksjon opp mot rovvilt har vært svært konfliktfylt i de berørte områdene. Det er åpenbart at særlig med hensyn til ulv, men også når det gjelder andre rovdyr at når konsentrasjonen blir for stor, blir det et høyt konfliktnivå. Det er et faktum at rettighetene har gått tapt innen visse områder.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til den pågående rettssaken som Dørum/Kleiva i Elverum har anket til Høyesterett, med støtte fra bl.a. Elverum kommune, en sak som klart viser at for de mest berørte områdene arter rovviltpolitikken seg som en fortrengningspolitikk uten erstatning av rettigheter. Disse medlemmer finner det underlig at regjeringen ikke på noe tidspunkt har tatt opp disse sidene ved rovdyrpolitikken med Stortinget.

Disse medlemmer peker på at bruk av utmarksbeite har svært lange tradisjoner og er en naturlig og viktig del av ressursgrunnlaget i store deler av Norge. For å forsøke å avbøte dette tapet har myndighetene igangsatt gjerdeprosjekter og omstillingstiltak. Gjerder er massive og tunge inngrep i naturen som åpner for helt nye konflikter og som også ødelegger mye natur som ellers ikke har tekniske inngrep. Dette gjøres uten konsekvensanalyser i forhold til andre interesser. Omstillingstiltak har i tillegg ført til at enkelte brukere får utbetalt millionbeløp for å endre produksjon, mens andre som bare gir opp, ikke får noen form for erstatning.

Disse medlemmer viser til at det i rovviltforliket var enighet om at Norge etter Bern-konvensjonen har en forpliktelse til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene i norsk natur, samtidig som det er viktig å sikre levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt. Det er en utfordring å ivareta begge delene av denne todelte målsettingen uten at konfliktene mellom dem blir større enn nødvendig. Disse medlemmer peker på at det å ha dyr på utmarksbeite i prioriterte rovdyrområder er vanskelig uten at det oppstår konflikter. Samtidig er det viktig at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det i rovviltforliket fra 2011 står følgende om rovvilt og beitenæringene:

«Det er et felles mål at tapstallene for beitenæringen må ned. Soneinndelingen må forvaltes tydelig. I prioriterte beiteområder skal uttak av dyr som gjør skade på beitedyr gjøres raskt, og i slike områder skal miljøforvaltningen i større grad enn i dag bidra til å effektivisere slikt uttak, uavhengig av om bestandsmålet er nådd. I prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon og andre produksjoner basert på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og omstilling, med utgangspunkt i forekomsten av rovvilt i beiteområdet. Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.»

Disse medlemmer peker på at rovviltforliket fra 2011 var et viktig vedtak for å redusere konfliktnivået knyttet til den todelte målsettingen om aktive utmarksnæringer og forvaltning av rovdyrbestandene, blant annet ved en styrking av det lokale selvstyret gjennom de regionale, folkevalgte rovviltnemndene. Det er imidlertid viktig for å redusere konfliktnivået at det er tillit mellom den berørte lokalbefolkningen og rovviltforvaltningen. Disse medlemmer har dessverre merket seg at det igjen er oppstått en konflikt knyttet til forvaltningens metoder for registrering av rovviltbestandene. Som følge av dette har Miljøverndepartementet overprøvd beslutninger om fellingskvoter for gaupe i flere av de regionale rovviltnemndene. Disse medlemmer forventer at regjeringen raskt finner en løsning på denne problemstillingen i tråd med rovviltforliket, slik at lokalbefolkningen har tillit til de bestandsmål rovviltforvaltningen presenterer.