2.14 Bærekraftig matproduksjon i jordbruket
Komiteen viser til at natur i balanse er et mål i seg selv, og en nødvendig forutsetning for all landbruksnæring. Bærekraftig bruk og forvaltning av naturen skal ligge til grunn for all norsk landbruks- og matpolitikk.
For å sikre fremtidige generasjoners tilgang på god og trygg mat, energi og virke fra skogen må landbruket drives på en miljømessig bærekraftig måte. Komiteen understreker at ressursene må utnyttes i tråd med deres tåleevne og i et positivt samspill med naturen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser positivt på at regjeringen vil legge vekt på å ivareta naturmangfoldet, legge til rette for jordbrukets produksjon av miljøgoder og begrense miljøbelastningene fra jordbruket, blant annet ved å videreutvikle dagens økonomiske virkemidler og forvaltningen av disse.
Komiteen mener at landbruket skal være en del av løsningen på klimautfordringene.
Samtidig understrekes betydningen av at landbruket tar sin del av ansvaret for å redusere egen forurensning og klimagassutslipp, og stanse tap av naturmangfold, i tråd med St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen og Stortingets behandling av denne.
Komiteen er opptatt av at lønnsom grasbasert matproduksjon og beiting fortsatt skal være hovedvirkemidlet for å bruke grasarealene og hindre gjengroing. Komiteen viser til at regjeringen i meldingen varsler at produksjonskravet i kulturlandskapstilskuddet skal avvikles, for å kunne sikre at utsatte area-ler holdes i hevd. Komiteen merker seg intensjonen med forslaget om å hindre marginale jordbruksarealer fra gjengroing, men med et mål om økt matproduksjon mener komiteen det ikke bør stimuleres tilskuddsmessig til bruk av landskapspleie uten at ressursene benyttes til matproduksjon for en stadig voksende befolkning. Komiteen mener derfor at det fortsatt skal ligge et produksjonskrav knyttet til kulturlandskapstilskuddet, noe som også forhindrer økte jordleiekostnader og styrker den aktive bonden.
Komiteen er opptatt av å øke utmarkressursene til beite, slik at målet om økt matproduksjon kan nås. Komiteen viser i denne forbindelse til rovdyrforliket som ble inngått i Stortinget i 2011, som legger til rette for at forvaltningen raskt skal kunne ta ut skadedyr, noe som er av stor betydning for å kunne redusere konfliktnivået.
Komiteen understreker at norsk mat oppfyller høye kvalitetskrav og produseres på en trygg måte for forbrukerne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at regjeringen har som mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2020. Flertallet slutter seg til dette, og vil spesielt peke på offentlige innkjøp som et virkemiddel for å nå dette målet.
Flertallet vil påpeke at økologisk produksjon av frukt for det norske konsummarkedet bør være en vekstnæring. Det er viktig at forskning og utvikling av nye arter som er resistente eller sterke med tanke på skadegjørere fortsetter, og stimuleres gjennom tilskuddsordninger og godt samarbeid mellom produsenter og myndigheter. Et bredt sortsmangfold sikrer produksjon også i vanskelige år. Matkjedenes ønske om å konsentrere produksjonen om få sorter er dermed ikke fremtidsrettet med tanke på tilfang av økologisk frukt og et mangfold av sorter til forbrukerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at målet om 15 prosent bruk av norske arealer og 15 prosent av omsetningen totalt i økologisk produksjon om 8 år ikke lar seg forene med målet om en bærekraftig matproduksjon i jordbruket. Dette er et godt eksempel på urealistiske målsettinger uten konkrete virkemidler. Disse medlemmer viser til at økologisk produksjon legger beslag på mer areal, – det har vært hevdet 20–25 prosent mer enn konvensjonell produksjon. Status for økologisk produksjon er nå 5 prosent areal og 1 prosent omsetning, noe som klart viser at målene er urealistiske og i klar konflikt med målene i denne meldingen om økt selvforsyning og økt samlet produksjon. Disse medlemmer har tillit til konvensjonell matproduksjon. Økologisk landbruk er et nisjeprodukt, som selvfølgelig skal være tilgjengelig for de forbrukere som ønsker dette, men ressursbruken av både arealer og økonomiske tilskudd må sees i et totalt landbruksmessig perspektiv.
Disse medlemmer viser til at regjeringen arbeider med å bruke offentlige innkjøp som et virkemiddel til å oppnå målene om økologisk produksjon ved at det skal stilles krav i offentlige anbudsinnbydelser. Disse medlemmer vil advare mot en slik praksis som vil sende et signal til befolkningen om at vanlig norsk landbruksproduksjon nærmest mangler myndighetenes godkjenning som sunn og sikker mat.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at målene for økologisk produksjon langt fra er nådd. Regjeringen har som mål at 15 prosent av produksjon og forbruk skal være økologisk innen 2020. Tall fra SLF viser at i 2010 var 4,7 prosent av jordbruksarealet godkjent økologisk. Ytterligere 1 prosent av arealet var under omlegging. Det ble omsatt økologiske varer for 1,2 mrd. kroner. Dette tilsvarer om lag 1,5 prosent av matvareomsetningen. Dette medlem vil påpeke at Norge ligger langt etter Danmark og Sverige hva angår satsing på økologisk mat, ettersom forbruket av økologisk mat er tre ganger så stort i Sverige og seks ganger så stort i Danmark.
Dette medlem viser til at erfaringene fra disse landene har vist at det er behov for en aktiv politikk og støtte til konkrete tiltak for å lykkes med målsettinger knyttet til økologisk produksjon og forbruk av mat. Dette medlem vil påpeke at det er få eksempler på langvarige norske satsinger på slike tiltak. Tingvoll Økopark, som er knyttet til det nasjonale kompetansesentret Bioforsk Økologisk, er ett av få eksempler. Dette medlem mener det ikke er realistisk å nå en målsetting om 15 prosent uten sterke og mer målrettede virkemidler.
Dette medlem mener det er selvforsyningsgradsmålene som viser intensjonene med norsk landbruk. Dette medlem peker på at økt kornproduksjon er utelukkende den mest effektive måten å øke selvforsyningsgraden på. Dette medlem er bekymret for at kornarealet er blitt redusert med 640 000 dekar på 20 år, og at tallene viser at vi kan anta en ytterligere arealnedgang på 300 000 dekar fram til 2020. Dette medlem peker på at dette er stikk i strid med meldingens mål om økt norsk matproduksjon.
Dette medlem mener det må være et mål at norsk matproduksjon i større grad er basert på norske ressurser. For at dette skal la seg gjøre er det behov for mer areal til kornproduksjon, ikke mindre. Dette medlem mener en bør ha som mål å øke kornarealet til 1991-nivå, da kornarealet var 3,6 millioner dekar, innen 2025. Dette ville innebære en økning på omtrent 40 000 dekar i året. Dette medlem peker på at et slikt mål om økning i areal krever både en bevissthet og et målrettet fokus på økt norsk kornproduksjon.
Dette medlem mener derfor det er på høy tid at det utarbeides en strategi for økt kornproduksjon, med klare måleparametere, knyttet til areal per innbygger, og konkrete tiltak som skal iverksettes dersom målene ikke nås.
Dette medlem mener det, sett i lys av den globale matsituasjonen og befolkningsvekst både globalt og nasjonalt, er rett å øke den norske matproduksjonen. Dette medlem peker på at hver dag dør mellom 20 000 og 35 000 mennesker av sult eller sultrelaterte lidelser, og omtrent én milliard mennesker sulter. Dette medlem viser til at det er oppgitt at verdens matproduksjon nesten må dobles i løpet av 35 år for å gi befolkningen nok mat. Dette medlem mener at Norge ut ifra disse perspektivene har en moralsk plikt til å bruke landbruksarealer til matproduksjon i en situasjon hvor store deler av verden lider på grunn av global matvarekrise.
Dette medlem mener det også er viktig at DEBIO fortsetter som eget kontrollorgan for økologisk og biodynamisk matproduksjon. Regelverket for godkjenning av økologisk produksjon må ikke lempes på i forhold til bruk av kobber (Cu), selv om dette vil løse mye av skurvproblematikken i fruktproduksjonen. Kobber er svært flyktig og har betydelig giftighet, blant annet i forhold til vannlevende insekter. Dessuten vil tilliten til økologisk frukt som miljøvennlig produksjon svekkes og markedsmulighetene også reduseres.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti registrerer at norsk kjøttproduksjon med unntak for storfekjøtt har utviklet seg i takt med endringer i etterspørselen. De lyse kjøttslag har hatt en stor salgsøkning, mens det for de mørke kjøttslag har vært en stabil eller fallende utvikling i salget. Den innenlandske forsyningen av storfekjøtt har ikke dekket etterspørselen det siste tiåret, og det har resultert i et varig og økende behov for import. Dette medlem mener at utviklingen av kjøttproduksjonen fortsatt skal være etterspørselsdrevet.
Grovfôrbasert husdyrhold utgjør den viktigste delen av matproduksjonen i distriktene, og de fornybare gras- og beiteressursene er helt sentrale for landets matforsyningsevne. Storfekjøtt utgjør den største verdiskapingen i kjøttsektoren, og er en viktig del av grunnlaget for norsk kjøttindustri. Dette medlem mener det betydelige og økende underskuddet av storfekjøtt er uheldig, og at det er viktig for hele varekjeden at det settes inn målrettede tiltak for å snu denne utviklingen allerede ved årets jordbruksoppgjør.
Dette medlem ser behovet for at det utarbeides en nasjonal strategi for økt kjøttproduksjon fra grovfôrbasert husdyrhold. Strategien må omfatte alle relevante sider for denne produksjonskjeden, herunder økonomisk bærekraft, investeringsbehov og -virkemidler, driftsmessige forhold i inn- og utmark, avl og dyremateriale, klima- og miljøutfordringer etc. Strategien må munne ut i et flerårig handlingsprogram med konkrete forslag til tiltak.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for økt kjøttproduksjon fra grovfôrbasert husdyrhold.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en kornstrategi for å sikre økt kornproduksjon og økning i kornareal.»