Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter regjeringens ønske om å videreføre dagens markedsreguleringssystem med Landbrukssamvirket som markedsregulator. Markedet for jordbruksprodukter er avhengig av markedsordninger som kan stabilisere markedet. Dette er særlig viktig i et lite marked som det norske, med betydelig geografisk ubalanse mellom produksjons- og forbrukerområdet. Modellen sikrer avsetning for bønder i hele landet til forutsigbare priser, og sikrer samtidig tilgang til norske råvarer for både næringsmiddelindustrien og forbrukere. Den norske modellen er basert på at bønder tar ansvar for overproduksjon og finansierer tiltak som gjennomføres av samvirkeorganisasjonene slik at en kan få et balansert marked. Denne modellen har vist seg å være velfungerende og effektiv. Flertallet mener denne modellen må videreføres. Flertallet viser til at det påhviler regulator et betydelig ansvar med å følge med på svingninger i markedet, slik at markedet balanserer og forbrukerne betjenes på en god måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er ikke opptatt av hvem som eier foredlingsforetakene, så lenge det finner sted god og virksom konkurranse som gir forbrukerne de beste produktene og godt utvalg til konkurransedyktige priser. Hvis produsentene finner det rasjonelt og lønnsomt å eie produksjonsforetakene sammen, er dette positivt.

Disse medlemmer mener vi trenger en viss regulering av markedsbalansen i både kjøtt- og melkesektoren, men vil vise til at markedsreguleringen, slik den er organisert i dag, er konkurransevridende for aktørene i foredlingssektoren ved at den er tillagt samvirket.

Disse medlemmer viser til at i enkelte jordbrukssektorer har svært mange aktører valgt å stå utenfor samvirket, men at de selvsagt er like fullverdige bønder som de som er i samvirket og at også deres behov skal ivaretas på en like god måte som de øvrige også når det gjelder markedsreguleringen.

Disse medlemmer mener dagens ordning gir enkeltaktører et annet innsyn i markedet enn andre ved å opptre både som kommersiell aktør og regulator. Det betyr blant annet at styret i de store samvirkeforetakene, som også er forretningsmessig ansvarlig for resultatene, har et unikt innsyn i markedsbalansen og samtidig har myndigheten til tidsmessig og strategisk å velge reguleringsstrategi. Disse medlemmer vil understreke at markedsreguleringen er et samfunnsoppdrag hvor utvelgelsen til å utføre oppdraget må baseres mer på et kostnadseffektivt og konkurransenøytralt standpunkt enn på hvem som er eierne av det selskap som utfører oppdraget.

Disse medlemmer vil understreke at dagens ordninger gir et ulikt konkurranseforhold mellom markedsaktørene og dermed også en betydelig fare for konkurransevridning, noe som til slutt kan gå ut over pris og tilbud til forbrukerne.

Disse medlemmer vil understreke at en ikke ønsker at det som i dag er en privat ordning skal avløses av en offentlig ordning, men at en ønsker at private monopolers eksklusive innsyn i markedet skal opphøre. Bøndene betaler i dag for dette via omsetningsavgiften. Det vil være naturlig at denne fjernes og at ordningen finansieres på annen måte.

Disse medlemmer vil at markedsreguleringen skal gjennomføres av en uavhengig regulator og mener det i første omgang bør nedsettes et uavhengig utvalg som kan gjennomgå de forskjellige ordningene, deres finansiering og funksjoner og fremme forslag til en regulatorordning hvor markedets aktører gjerne kan delta, men hvor alle får den samme markedsinformasjon til samme tid.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i meldingen omtaler reformen av markedsordningen for storfekjøtt i 2009 som en samlet komité stilte seg bak i Innst. 375 (2008–2009). Disse medlemmer stilte seg imidlertid ikke bak at denne modellen skulle være den fremtidige modellen for markedsregulering av svin, sau/lam og egg slik det nå fremgår av meldingen. Henvisningen i Innst. 375 (2008–2009) fra en samlet komité var til at partene i det årets jordbruksoppgjør var enige om å velge den såkalte «volummodellen». Det kan imidlertid ikke henføres til de forskjellige partier som ikke var noen del av partene i jordbruksoppgjøret.

Disse medlemmer legger til grunn at det ved fremtidige endringer av dagens målprisordning påses at ny modell tilfredsstiller nødvendige krav til måloppnåelse, nøytralitet med hensyn til konkurranse og nødvendig kostnadseffektivitet, samt at volummodellen evalueres og vurderes mot andre alternativ før det tas stilling til eventuelle nye modeller.

Disse medlemmer viser til at opplysningskontorenes virksomhet er viktig for bøndene og for hele verdikjeden for mat og at slik virksomhet bygger en bevissthet om norske produkter som er tjenlig i en økt internasjonal konkurranse. Finansieringen via omsetningsavgiften sikrer at alle aktører deltar i finansieringen på en likeverdig måte og bør derfor videreføres i stedet for å etablere to løsninger for å foreta innkreving av midler, noe som fremstår som urasjonelt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av markedsreguleringsordningene for å se om disse fungerer godt nok for alle aktører i verdikjeden, samt fremme forslag til endringer som særlig tar hensyn til forbrukerne og til å fremme lik konkurranse mellom aktørene i næringen.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker på at den norske jordbruksproduksjonen foregår under barske naturforhold og har betydelige variasjoner geografisk og mellom sesonger og år. Når produksjonen skal foregå med et nasjonalt lønns- og kostnadsnivå, tilsier det at den norske jordbruksproduksjonens hovedoppgave vil være å forsyne det innenlandske markedet. Sikker markedsadgang for produsentene er viktig for en landsdekkende jordbruksproduksjon.

Dette medlem viser til at markedsbalansering er en krevende, men avgjørende forutsetning for en god ressursutnyttelse i hele verdikjeden, for en sikker forsyning av matindustri og forbrukere og for en stabil og forutsigbar prisdannelse for både produsent og forbruker.

Dette medlem mener derfor at markedsordninger også framover skal være et sentralt verktøy i den nasjonale landbrukspolitikken, og ønsker å videreføre ansvars- og arbeidsdelingen mellom myndigheter og næring med finansiering, styring og drifting av markedsordningene.