Komiteen viser til at Forsvarets hovedoppgave er å ivareta norsk suverenitet. I fredstid er det politiets hovedoppgave å sikre innbyggernes trygghet.

Komiteen mener at den dimensjonerende oppgaven for Forsvaret skal være å ivareta norsk suverenitet. Dette skal imidlertid ikke være til hinder for at Forsvaret skal kunne stille sine kapasiteter og sitt personell til disposisjon for sivilt samfunn når det trengs.

Komiteen viser til politiloven §§ 1 og 2. I § 1 står det at

«Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for. Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.

Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.»

For at Forsvaret og politiet skal være i stand til å løse sine oppgaver, mener komiteen at det må bevilges nødvendige økonomiske ressurser.

Komiteen viser til at nærmere bestemmelser om Forsvarets bistand til politiet er fastsatt i instruks for Forsvarets bistand til politiet (bistandsinstruksen). Komiteen viser til at bistandsinstruksen under spesielle omstendigheter gir politiet mulighet til å anmode Forsvaret om håndhevelsesbistand.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at bruk av Forsvarets ressurser i fred vil måtte bero på et identifisert sivilt behov, og hente sin legitimitet i de oppdrag som gis av sivile myndigheter. En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand til politiet er at politiet anmoder om det, og at politiets personell og/eller materiellressurser ikke strekker til. Skal dette fungere optimalt, må politiet opparbeide seg inngående kjennskap til hvilke relevante kapasiteter og ressurser de kan trekke veksler på fra Forsvarets side.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at bruk av Forsvarets ressurser i fred vil måtte bero på et identifisert sivilt behov. Disse medlemmer ser det som ønskelig at Stortinget på generelt grunnlag vurderer hvilke grenser som bør fastsettes for bruk av militære ressurser og militær makt i forbindelse med sivile oppdrag, og dermed overfor sivile borgere. Disse medlemmer mener disse grensene bør fastsettes i formell lov. Disse medlemmer anser dette som den fremgangsmåten som i størst mulig grad vil følge Grunnloven § 99 annet ledd om forbudet mot «militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former». Slik vil anvendelsen av Forsvaret til sivile behov ha den nødvendige legalitet og legitimitet i oppdragene som gis av sivile myndigheter. Disse medlemmer imøteser regjeringens vurdering av dette spørsmålet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovvedtak om fastsettelse av grensene for bruk av militære ressurser og militær makt overfor sivile borgere i fredstid.»

Disse medlemmer understreker at en grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand til politiet, er at politiet anmoder om det, og at politiets personell og/eller materiellressurser ikke strekker til. Skal dette fungere optimalt, må politiet opparbeide seg inngående kjennskap til hvilke relevante kapasiteter og ressurser de kan trekke veksler på fra Forsvarets side.

Komiteen vil understreke at de formelle krav til politisk godkjenning av håndhevelsesbistand ikke skal være til hinder for raske og løpende avklaringer og godkjenninger underveis når situasjonen krever det, jf. bistandsinstruksen § 11 (4).

Komiteen imøteser den varslede vurderingen av bistandsinstruksens anvendelsesområde, prosedyrer og kommandoforhold. Komiteen mener bistandsinstruksen bør gjennomgås med sikte på å øke samhandlingen både på det administrative, logistiske og håndhevelsesmessige felt.

Komiteen vil understreke at det i en initialfase etter en hendelse – terrorangrep, angrep fra fremmed stat eller angrep med ukjent opphav – er viktig at militære avdelinger og befalingsmenn mobiliserer inntil bakgrunnen for hendelsen er avklart. Det er viktig at politiet og Forsvaret øver tilstrekkelig til at styrkene er godt samtrente slik at de kan håndtere et eventuelt terroranslag eller annen sivil krisesituasjon.

Komiteen mener at når bistandsinstruksen nå gjennomgås som følge av angrepene 22. juli, må det være både viktig og mulig å få dette på plass uten å måtte vente på 22. juli-kommisjonens evaluering. Derfor må gjennomgangen ferdigstilles snarest.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget viser til regjeringens gjennomgang av bistandsinstruksen og legger til grunn at samhandlingen mellom politi og forsvar videreutvikles og forsterkes.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre nødvendige tiltak for å bevisstgjøre politiledere om viktigheten av raskt å be om bistand fra Forsvaret eller andre ved større hendelser.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at det tok nesten syv og en halv time fra bombeangrepet mot regjeringskvartalet til politiet anmodet Forsvaret om håndhevelsesbistand i form av støtte fra Heimevernet til vakt og sikring. I tiden etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet prioriterte politiet å sikre liv og helse med de knappe ressursene som var tilgjengelig. Samtidig var flere viktige bygg og mennesker i området uten adekvat sikring. Sikring av sikringsverdige objekter handler også om liv og helse. Disse medlemmer har merket seg at politiet ikke hadde ressurser til å foreta adekvat sikring av statsministerbolig, storting og andre sikringsverdige objekter.

Disse medlemmer viser til at det under komiteens åpne høring om saken fremkom nye opplysninger om når Forsvaret kunne yte håndhevelsesbistand via Heimvernet til vakt og sikring. Forsvarssjef Harald Sunde bekreftet på direkte spørsmål fra representanten Anders Anundsen at de kunne stille med den samme styrken som de faktisk stilte med påfølgende dag kl. 06.00, allerede etter to til fire timer etter at bomben hadde gått av.

Disse medlemmer viser til at det er en forutsetning for at Forsvaret kan yte bistand til sivile myndigheter at det foreligger en forespørsel, i dette tilfellet fra politiet, samt at forespørselen godkjennes av politisk ledelse i departementet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til at det faktum at politiet unnlot å be om bistand til vakt og sikring, medførte at de tilgjengelige ressursene ikke ble benyttet. Dette kunne satt liv og helse i fare fordi ingen på det tidspunkt visste omfanget av terrorangrepet, om det var flere involvert eller om andre sikringsverdige objekter var utsatt for fare.

Disse medlemmer forventer at 22. juli-kommisjonen går nøye inn i de vurderinger som her er foretatt fra politiets side, men finner likevel grunn til å bemerke at det i ettertid fremstår som svært vanskelig å forstå at politiet ikke ba om denne bistanden fra Forsvaret uten videre opphold, men at de i stedet ventet nesten syv og en halv time. Disse medlemmer mener dette viser at det har vært for lav bevissthet knyttet til de ressurser Forsvaret kan tilby under terrorangrep eller i andre alvorlige krisesituasjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser også til at fungerende politidirektør i høringen gjorde det klart at han ikke hadde lagt opp til noen gjennomgang av retningslinjer og vurderinger knyttet til når politiet skal be om Forsvarets bistand i slike sammenhenger. De overordnede retningslinjer for Forsvarets bistand til politiet styres av bistandsinstruksen. Vurderingen av bruken av Forsvaret som ressurs ligger imidlertid i dag på den enkelte politimester. Disse medlemmer frykter at det kan være en for stor kulturforskjell mellom politi og forsvar til at det faller naturlig for en del politimestere å be om Forsvarets bistand. I mange tilfeller vil det også mangle kunnskap om hva Forsvaret faktisk kan bistå med.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det foreligger konkrete oversikter over hvilken bistand Forsvaret kan yte de enkelte politidistrikt ved terrorangrep eller store katastrofer, samt forventet faktisk tidsbruk for å mobilisere den enkelte ressurs.»

Komiteen viser til at det er opprettet en egen liaison-ordning mellom politiet og Forsvaret som både i normalsituasjoner og ved kriser bistår faglig i arbeidet med tverrsektorielt samvirke mellom politiet og Forsvaret på operativt nivå.

Komiteen viser til svarene fra forsvarsministeren på komiteens skriftlige spørsmål, hvor det fremkommer at:

«Forsvarets liaison i Politidirektoratet hadde pr. 22. juli 2011 ikke en instruks, men en stillingsbeskrivelse. I denne fremgår det at stillingen skal være et bindeledd mellom Forsvaret og politiet, og at stillingsinnehaver skal legge til rette for god kommunikasjon mellom Politidirektoratet og Forsvarets strategiske og operative nivå.»

Komiteen understreker at det ved videreutviklingen av liaison-ordningen bør utarbeides en instruks som klargjør ansvar, myndighet og oppgaver.

Komiteen har merket seg det gode samarbeidet som eksisterer mellom Forsvarets Spesialkommando (FSK) og Politiets Beredskapstropp. FSK er en styrke som ble opprettet for å ha en særlig kontraterrorkapasitet i Forsvaret. Styrken står kontinuerlig på nasjonal beredskap og er øremerket til å bistå politiet ved for eksempel terroranslag.

Komiteen vil derfor oppfordre til at det gode samarbeidet som i dag eksisterer mellom FSK og Beredskapstroppen videreutvikles og styrkes, og sikres tilstrekkelig tilgang på helikopterkapasitet.

Komiteen viser til at Norge har to spesialstyrker – FSK og Marinejegerkommandoen (MJK). Sistnevnte har hovedbase på Haakonsvern i Bergen og base i Ramsund i Nordland, med tilgjengelig helikopterkapasitet ved Bardufoss flystasjon. Komiteen vil be regjeringen vurdere hvilke kapasiteter MJK kan bidra med som strategisk ressurs ved nasjonal krisehåndtering på lignende måte som FSKs rolle er i dag.

Komiteen viser til at mange former for terror som kan tenkes å ramme norsk jord, vil ha internasjonale forgreininger. Et godt samarbeid mellom PST og Forsvarets etteretningstjeneste (E-tjenesten) er derfor avgjørende viktig for å kunne danne seg et best mulig bilde nasjonalt. Komiteen har merket seg det samarbeidet som i dag eksisterer mellom PST og E-tjenesten, blant annet gjennom en felles analyseavdeling, og mener denne form for samarbeid mellom de to tjenestene bør utvides og styrkes, der dette er naturlig.

Komiteen viser til nødvendigheten av å bruke ressurser på beredskap som ledd i et kontinuerlig arbeid for å styrke samfunnssikkerheten og gjøre samfunnet mer robust. Innsatsen Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gjør for å føre tilsyn med andre beredskapsaktører, samordning av større øvelser, slik som øvelse Oslo, må styrkes.

Komiteen understreker at hendelsene 22. juli fremhevet behovet for et effektivt samarbeid mellom nødetater, frivillige og ikke minst Forsvaret. Det er behov for å styrke forsterkningsressursene. Sivilforsvaret gir i så måte et meget kosteffektivt bidrag til samfunnsberedskapen, og en bør vurdere om ressurssituasjonen er tilstrekkelig for å opprettholde forsvarlig beredskap.

Komiteen er kjent med at regjeringen ønsker å kartlegge rutiner, praksis og erfaring med samarbeidet mellom Sivilforsvaret, Heimevernet (HV) og politireserven. Det legges i denne forbindelse til grunn at forsterkningsbehovet i første rekke gjelder forsterkning knyttet til sivile hendelser og kriser i fredstid, men må sees i sammenheng med organisasjonenes oppgaver i væpnet konflikt. Det bør således vurderes om det er behov for mer prinsipielle avklaringer knyttet til nærmere samarbeid mellom HV, politireserven og Sivilforsvaret.

Komiteen har merket seg at det i løpet av vårsesjonen 2012 tas sikte på å legge frem en melding til Stortinget om samfunnssikkerhet og en ny langtidsplan for Forsvaret. Komiteen imøteser disse to meldingene og legger til grunn at Stortinget vil komme tilbake til spørsmålet om nye tiltak for å øke samarbeidet mellom sivile og militære ressurser. Videre understrekes betydningen av at komiteens signaler vedrørende samhandling mellom politiet og Forsvaret legges til grunn i regjeringens arbeid med langtidsplanen for Forsvaret og i resultatreformen i politiet.

Komiteen har videre merket seg at Justis- og beredskapsdepartementet har startet et arbeid som blant annet skal gjennomgå politiets oppgaver og organisering, resultatreformen, videreutvikling av politi og lensmannsetaten. En sentral del av arbeidet vil være spørsmål om beredskap, bemanning, responstid, organisering og utstyr. Komiteen mener at angrepene 22. juli har vist at det også er behov for å vurdere kapasitet, organisering og andre spørsmål knyttet til driften av operasjonssentralene med sikte på å få enda mer målrettet og effektiv bruk av politiets ressurser.

Komiteen viser til at Justisdepartementet, som fra 1. januar 2012 benevnes Justis- og beredskapsdepartementet, har fått en tydeligere beredskapsrolle. Komiteen understreker at dette må følges opp ressursmessig.