Komiteen viser til at det er kommunene som i tida etter 22. juli har hatt ansvaret for den psykoso-siale oppfølgingen av de rammede. Dette ansvaret utøves i nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten, og kommunene understøttes av kompetanse fra de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Komiteen vil peke på at kommunene har tilbudt de rammede en fast kontaktperson som skal sørge for tett oppfølging. Komiteen mener slik tilnærming er klok, og mener ordningen med fast kontaktperson for mennesker som er rammet av en krise vil bidra til at behovet for hjelp fanges bedre opp og tiltak kan iverksettes tidligere og ha en mer forebyggende karakter. Komiteen anmoder Helse- og omsorgsdepartementet om å gjennomgå erfaringene fra denne ordningen og vurdere om den skal utvides til å bli en generell ordning for kommunene. I den sammenheng viser komiteen til justisministerens redegjørelse der det blir påpekt at vi må vurdere om de pårørendes store behov for informasjon ble godt nok ivaretatt. Når dette er klarlagt, vil komiteen be regjeringen iverksette eventuelle nødvendige tiltak for å forbedre informasjonen til pårørende i en krisesituasjon.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen iverksette eventuelle nødvendige tiltak for å forbedre informasjonen til pårørende i en krisesituasjon.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå erfaringene fra ordningen med fast kontakt for ofre og pårørende i forbindelse med en krise og vurdere om den skal utvides til å bli en generell ordning for kommunene.»

Komiteen vil understreke betydningen av det arbeidet Den norske kirke gjorde i etterkant av 22. juli. Komiteen viser til at Kirken er en del av den lokale, regionale og nasjonale kriseberedskapen. Kirken er til stede over hele landet, og har erfaring fra daglig håndtering av enkeltmenneskers og lokalsamfunns møter med sorg og krise. Dette gir Kirken en handlingsberedskap ved større kriser og katastrofer. Komiteen understreker betydningen av Kirkens og andre tros- og livssynssamfunns diakonale arbeid som støtter mennesker i sorg og nød også i den lange tiden etter den akutte fasen. Kirken og andre tros- og livssynssamfunn har kunnskap om og erfaring med hva som gir trøst og hva som bringer håp. Her tilbys livstolkning og hjelp til livsmestring for enkeltmennesker, lokalsamfunn og nasjonsfellesskap.

Komiteen har merket seg at Justisdepartementet i Prop. 65 L (2011–2012) 17. februar 2012 foreslo endringer i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven for å sikre en hensiktsmessig gjennomføring av straffesaken og forsvarlig behandling av erstatnings- og oppreisningskravene som følge av terrorhandlingene 22. juli 2011. Forslagene er generelt utformet. Et av forslagene er å heve den øvre grensen for voldsoffererstatning til 60 G, og at denne skal kunne fravikes i særlige tilfeller.