Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til de tre konkrete forslagene i Representantforslag 4 S (2011–2012) og statsrådens vurdering av disse i svarbrev til komiteen av 12. desember 2011.

Komiteen viser til at økonomisk stønad (sosial-hjelp) er en viktig del av samfunnets økonomiske sikkerhetsnett og skal sikre at alle har nok midler til livsopphold. Hjelpen er ment å være midlertidig og skal bidra til å gjøre folk økonomisk selvhjulpne. Komiteen understreker viktigheten av et bredt forebyggende perspektiv på fattigdom, ikke minst i arbeidet for å bekjempe fattigdom blant barn. Forebyggende innsats gjennom oppvekstmiljø og utdanningssystem er sentralt. Komiteen påpeker at ved behandlingen av lov om sosiale tjenester i Nav ble formålsparagrafen forsterket med hensyn til at utsatte barn og unge og deres familier skulle få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Komiteen viser til at § 12 i loven pålegger kommunen å gjøre seg kjent med innbyggernes levekår, vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer.

Komiteen viser til at Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2010 avdekket flere lovbrudd og utilstrekkelig styring i behandlingen av økonomisk sosia-lhjelp i Nav-kontorene. Dette gjaldt mangelfulle arbeidsprosesser knyttet til kartlegging, vurderinger og beslutninger og at det blant annet ikke er foretatt individuelle vurderinger av stønadsbehovet. I tillegg ble det avdekket at Nav-kontorene, som inngikk i det landsomfattende tilsynet, ikke har tilstrekkelig kompetanse på dette fagområdet. Helsetilsynet skal følge opp avdekkede lovbrudd/avvik inntil forholdet er rettet opp ved det enkelte kontor. Komiteen understreker viktigheten av at tilsynsrapportene fra Helsetilsynet blir brukt aktivt av alle kommuner/Nav-kontor i deres arbeid for å sikre at praksis er i samsvar med loven, og slik at de mest vanskeligstilte møtes av en forvaltning med rutiner og kompetanse som sikrer at rettighetene etter loven blir ivaretatt. Dette ansvaret kommer i tillegg til å bistå den enkelte.

Komiteen viser til forslaget om å lovfeste at kommunene ikke kan foreta avkorting i foreldrenes sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme og som har egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen. Ordningen bygger på at andre inntekter og inntektsmuligheter skal være utnyttet før en person har rett til stønad fra det offentlige. Komiteen viser til at stønad utmåles etter en konkret vurdering av søkerens behov. Komiteen viser videre til at barn uansett ikke har plikt til å forsørge sine foreldre og at barn av sosialhjelpsmottakere skal kunne ha glede av egen arbeidsinntekt. Komiteen understreker at forvaltningen må sikre at dette viktige prinsippet blir fulgt. Barn som tjener noen kroner for å bedre sin egen situasjon må oppleve at det lønner seg for dem å jobbe.

Komiteen viser for øvrig til statsrådens svarbrev og gjeldende retningslinjer fra 2001 (rundskriv I-34/2001) og at det unntaksvis kan finnes eksempler der et for kategorisk regelverk ville være urimelig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at dette vil være særtilfeller og at reglene slik de er i dag skal tolkes slik at barn og unge beholder egen arbeidsinntekt, unntatt i helt spesielle tilfeller. Flertallet ser derfor ikke behov for å endre loven og slutter seg derfor ikke til forslaget.

Komiteen viser til forslaget om å innføre et lovmessig krav om aktivitetsplikt for den enkelte sosialhjelpsmottaker. Komiteen viser til at aktivitetsplikt er hjemlet i dagens lov, men brukes i varierende grad. Komiteen viser til lovens bestemmelser om at kommunen skal forvalte bestemmelsene slik at det forebygger og bekjemper fattigdom og at det i mange tilfeller vil være hensiktsmessig med aktiviteter kombinert med sosialhjelp og forutsetter at alle kommuner følger dette opp, slik loven krever.

Komiteens flertall, alle unntatt medlem-mene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er opptatt av at kommunene i hver enkelt sak vurderer å stille krav om aktivitet. Etter flertallets syn vil dette sammen med en god sosialfaglig oppfølging bidra til at flere vil bli økonomisk selvhjulpne.

Flertallet viser til at det ikke finnes tall på i hvor stor grad kommunene nytter retten til å stille vilkår ved utbetaling av økonomisk sosialhjelp. Flertallet viser til at kommunene gjennom dagens system har økonomiske incitamenter til å sette inn innsats for at flest mulig skal bli økonomisk selvhjulpne. Flertallet ser behovet for mer kunnskap om bruken av vilkår ved innvilgelse av sosialhjelp i kommunene og en nærmere vurdering av om dagens rammer rundt sosialhjelpen kan forbedres.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en vurdering av i hvilken grad sosialhjelp kan og bør kombineres med krav til aktivitet, og med forslag til hvordan dette kan gjøres.»

Komiteen er også svært positiv til kvalifiseringsprogrammet som alle landets kommuner tilbyr fra 2010.

Komiteens flertall, alle unntatt medlem-mene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det ikke er hensiktsmessig med en lovpålagt aktivitetsplikt på den måten forslaget tar til orde for, fordi det vil bryte med den individuelle vurderingen som ligger i loven, og vil derfor gå imot forslaget.

Komiteen viser til forslaget om å oppheve det kommunale ansvaret for økonomisk sosialhjelp, og gjøre ordningen til et statlig ansvar under Arbeids- og velferdsetaten, samt innføre normerte satser tilnærmet lik over hele landet. Komiteen viser til at Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2010 avdekket flere lovbrudd og utilstrekkelig styring i behandlingen av økonomisk sosialhjelp i Nav-kontorene.

Komiteen mener dette er svært alvorlig og at disse forholdene må rettes opp.

Komiteens flertall, alle unntatt med-lem-mene fra Fremskrittspartiet, mener derimot ikke at det å omgjøre sosialhjelpen til en statlig ytelse vil være riktig, og viser til at det vil svekke kommunenes mulighet til å drive et helhetlig bredt arbeid opp mot hele det kommunale apparatet og lokalmiljøet.

Flertallet slutter seg ikke til forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til oppslag i Dagsavisen 4. februar 2011 om en person som har mottatt sosialstønad i 30 år. Grunnen til at han ikke har blitt overført til uføretrygd er at sosialtjenesten mener det ikke har vært prøvd nok rehabilitering og at rusavhengighet ikke er å anse som en medisinsk diagnose. Disse medlemmer er av den oppfatning at dersom denne brukeren hadde fått riktig og tidlig oppfølging av saksbehandlere med rett kompetanse i sosialtjenesten, ville vedkommende hatt en mulighet til å komme i arbeid. Disse medlemmer mener at det skal gis riktig ytelse til rett tid, slik at det ikke oppstår tilfeller som gjør at brukere blir henvist til varig sosialstønad, da denne stønaden er ment som en midlertidig ytelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at antall barn som lever i fattige familier har økt siden 2004. Arbeid er veien ut av fattigdom, og disse medlemmer mener økningen kan skyldes at barnefamilier lever av økonomisk sosialstønad over lang tid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har så langt ikke sett at det har vært foretatt noen innskjerpelser i retningslinjene som omhandler vurdering av behovet for sosial-stønad. Disse medlemmer mener at det utøves ulik saksbehandling i likelydende saker, og at Nav-kontorene ved sosialtjenesten i kommunene ikke har lik forståelse av hvordan retningslinjene skal tolkes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at barn og unge i familier som lever av økonomisk sosialstønad har begrenset mulighet til å delta i aktiviteter eller skaffe seg ting andre jevnaldrende har, men mange av disse har, som andre på samme alder, mulighet til å jobbe litt. Disse medlemmer er opptatt av at unge mennesker som har som formål å tjene egne penger for å bli økonomisk selvhjulpne, skal bli motivert og inspirert til nettopp det. Disse medlemmer kan ikke se at regjeringen har gjort noe for å endre praksisen som er blitt til ved at noen kommuners sosialtjeneste tar med barnas arbeidsinntekt i beregningen av stønaden, mens andre ikke gjør det. Disse medlemmer mener at når de unge ikke får mulighet til å forbedre sin økonomi ved å jobbe, kan dette bidra til en negativ signaleffekt overfor de som prøver å klare seg selv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det må settes krav til aktivitetsplikt for å motta økonomisk sosialstønad, og at kommunene må sørge for at det finnes egnede aktivitetstilbud. Til tross for at kvalifiseringsprogrammet nå er innført i alle kommuner, mener disse medlemmer at det fortsatt er for mange som lever av økonomisk sosialstønad, men som verken har aktivitetskrav eller aktivitetstilbud. Disse medlemmer synes også det stilles for lave forventninger til den enkelte sosialstønadsmottaker. Fremdeles er det for mange av deltakerne i kvalifiseringsprogrammet som fortsetter som mottakere av økonomisk sosialhjelp eller blir overført til den statlige delen av Nav, til arbeidsavklaringspenger og videre til uføretrygd. Disse medlemmer viser til Statistisk sentralbyrå (SSB) hvor tall fra kvalifiseringsprogrammet i 2010 viser at 21 pst. av dem som fullførte programmet, begynte i ordinært arbeid. Dette er en noe mindre andel enn året før.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til en artikkel i Aftenposten 12. april 2011 som uttrykker at det er færre som får plass i kvalifiseringsprogrammet, og færre kommer ut i arbeid etter at finansieringsordningen ble endret fra øremerkede midler til finansiering via rammetilskudd til kommunene. Artikkelen bygger på en rapport utført av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å ha en høyere målsetting om arbeidsdeltakelse, og at kravet om aktivitet følges opp. Fravær eller uteblivelse fra slik deltakelse må få konsekvenser for stønadsmottakeren. Det skal ikke være attraktivt å velge sosialhjelp foran jobb, selv om en har begrensede muligheter på arbeidsmarkedet. De som gjennomgår kvalifiseringsprogram må bli tatt på alvor og bli sett på som mennesker med ubrukte ressurser, og ikke som fremtidige passive stønadsmottakere. Disse medlemmer er kjent med at mange mottakere av økonomisk sosialstønad, som har fått arbeidsoppgaver de kan mestre, føler at de gjør noe som er meningsfylt. Aktivitet og nye sosiale nettverk er viktig for å komme ut av fattigdom, og muligheten til å komme i arbeid gir følelse av både anerkjennelse og menneskeverd. Dette gjelder også unge mennesker i familier som lever av sosialstønad, og disse medlemmer mener det er viktig å gi disse ungdommene samme mulighet som sine jevnaldrende til en inngang i arbeidslivet og mulighet til å tjene egne penger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det er på tide å gjennomgå sosialhjelpssatsen for økonomisk støtte, når de veiledende satsene for kommunene gir utilsiktede og uheldige utslag.

Disse medlemmer viser til at da Bergen kommune innførte sine sosialsatser etter departementets veiledende satser, ga dette seg utslag i at store barnefamilier ville få sosialytelser som tilsvarer en årslønn på rundt 700 000 til 800 000 kroner. Når sosial-stønaden kan gi utbetalinger som overstiger inntekten fra arbeid, kan det etter disse medlemmers mening være direkte demotiverende. Disse medlemmer konstaterer at dagens veiledende satser også fører til det motsatte ved at man holder satsene for økonomisk sosialhjelp på et urimelig lavt nivå. Et eksempel på dette er Verran kommune i Nord-Trøndelag som ikke har indeksregulert satsene på over ti år.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre et øvre tak på hva man skal kunne motta i økonomisk bistand fra sosialtjenesten, slik at den samlede økonomiske bistanden, inklusive økonomisk sosialhjelp, ikke motvirker arbeidslinjen.»

Disse medlemmer er av den oppfatning at ansvaret for den økonomiske sosialhjelpen skal ligge hos Nav sammen med ansvaret for arbeid og trygd. Sosialhjelp skal kun være en midlertidig ytelse, og ikke noe folk skal leve av over tid. Personer som av helsemessige årsaker har problemer med å finne egnet arbeid, må få hjelp av Nav, og de som er for syke til å være ute i arbeidslivet, skal vurderes for uføretrygd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag til lovendringer slik at kommunene ikke kan foreta avkorting i foreldrenes sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme og som har egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer videre følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag til lovendring slik at det innføres et lovmessig krav om aktivitetsplikt for den enkelte sosialhjelpsmottaker.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gjøre den kommunale sosialhjelpen om til et statlig ansvar under Nav, og at man innfører normerte satser tilnærmet likt over hele landet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter ideen om en klarere plikt til og krav på aktivitet for mottakere av sosialhjelp, og vil særlig understreke viktigheten av at unge mennesker så raskt som overhodet mulig får et tilbud om aktivitet. Den såkalte ungdomsgarantien gir i dag på ingen måte god nok oppfølging av unge Nav-brukere. Disse medlemmer mener aktivitet i denne forbindelse ikke bare innebærer regulære tiltak, men også kan være andre former for aktivitet eller arbeid utenfor tiltaksmodellen. Det er avgjørende at særlig unge Nav-brukere ikke sluses inn i en rolle som passive stønadsmottakere. Disse medlemmer mener praktiseringen av dagens regelverk ikke i stor nok grad pålegger aktivitet eller tar i bruk mulige sanksjoner for dem som takker nei til aktivitet og arbeid.

Disse medlemmer støtter derfor en lovfesting av aktivitetsplikten.