Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Mic-haelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre, André Oktay Dahl og Elizabeth Skoglund, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 46 L (2011–2012).

Kap. 2 Utvida straffansvar ved internasjonal barnebortføring

Komiteen er tilfreds med at regjeringen nå legger frem forslag til endring i straffeloven som gjør det straffbart også for den som barn bor fast med, å bortføre dem til utlandet. På denne måten retter man opp deler av skjevheten som ligger i strafferegimet mellom samværsforeldre og de som har daglig omsorg for barn. Som et utgangspunkt er det like straffverdig å holde et barn borte fra en forelder med samværsrett som å ta det bort fra hovedomsorgsperson. Det er viktig at straffetrusselen ikke kan brukes av den ene omsorgspersonen som pressmiddel i konflikt om samvær og fast bosted, og at det er tilfeldig hvem som kan reise til utlandet på permanent basis med barnet uten konsekvenser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det styrende prinsipp i saker om barnebortføring er hensynet til barnet, og at lovverket må utformes på en slik måte at hensynet til barnets beste ivaretas på best mulig måte. Flertallet er tilfreds med at Justisdepartementet foreslår å utvide straffansvaret for internasjonal barnebortføring, og mener dette vil kunne ha betydning også for å forebygge internasjonal barnebortføring.

Flertallet ser med bekymring på tilfeller der en av foreldrene fører barnet ut av landet uten den gjenværende forelders samtykke. Flertallet påpeker at selv om antallet bortførte barn holdt seg relativt stabilt fra 2010 til 2011, er det i en tid med økt internasjonalisering viktig med en vedvarende oppmerksomhet rettet mot barnebortføringer. Hver enkelt sak berører mange som står både barn og foreldre nær, og alle involverte rammes hardt. I tillegg finner flertallet grunn til å tro at de oppgitte tallene skjuler store mørketall. Flertallet mener derfor den foreslåtte styrkingen av lovverket er et viktig og riktig grep for å bedre barns vern mot bortføring til utlandet.

Flertallet er fornøyd med at den foreslåtte lovendringen utvider straffansvaret slik at en ulovlig barnebortføring til utlandet iverksatt av den forelder barnet bor fast hos, også omfattes. Flertallet understreker at det i en tid med mange ulike familiekonstellasjoner og et endret mønster i hvem som yter den daglige omsorg for barnet, er nødvendig med et lovverk som tar disse endringene inn over seg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil videre påpeke at innsats mot bortføring av barn blir viktigere og viktigere. Norge opplever en stadig økning i antallet bortføringer av barn, noe som for en stor del kan forklares med at vårt samfunn er blitt mer internasjonalt. Mange flere av ulik nasjonalitet bor nå i Norge. Man ser at noen av disse tar med barn tilbake til hjemlandet når samlivsbrudd oppstår.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner det svært overraskende at regjeringen foreslår at straffansvaret skal knyttes til foreldreansvaret og ikke nærmere samværsretten til gjenværende forelder. Det straffverdige i bortføringen er å ta barnet bort fra den personlige kontakt med den andre forelderen. Denne kontakten opprettholdes med samvær – ikke med foreldreansvar. Foreldreansvaret gir foreldre avgjørelsesmyndighet i de store spørsmål i barnets liv som religion, utdanning før myndighetsalder osv. Slik disse medlemmer ser det, er disse hensyn mindre beskyttelsesverdige enn den faktiske kontakten som er mellom foreldre og barn. Det finnes tilfeller hvor en forelder er dømt for pedofili og således fradømt samværsrett for barnet sitt. Forelderen kan likevel ha foreldreansvaret. Det fremstår merkelig at man skal kunne straffes for unndragelse i et slikt tilfelle, men ikke straffes dersom forelderen kun har samværsrett.

Disse medlemmer mener for øvrig det ikke er rett at foreldre som er dømt for vold, pedofili eller andre sedelighetskrenkelser mot sine barn eller samboer/ektefelle, skal kunne inneha et slikt ansvar som foreldreansvaret. Dette gir liten sammenheng og helhet i lovverket. Disse medlemmer vil derfor at regjeringen starter endringsarbeid med sikte på å endre barneloven på dette punkt og foreslår derfor følgende:

«Stortinget ber regjeringen endre barneloven slik at de som dømmes for vold, pedofili eller annen sedelighetskriminalitet mot noen i nærmeste familie, automatisk mister foreldreansvaret for sine barn, inntil de viser seg skikket for et slikt ansvar.»

Disse medlemmer ser videre at i praksis vil de fleste foreldre som har foreldreansvar, også ha samværsrett med barnet. Begrunnelsen for å knytte straffansvaret opp mot foreldreansvaret fremstår likevel som dårlig.

Disse medlemmer vil for øvrig vise til hva en samlet komité uttalte da dette spørsmålet var oppe til behandling i forbindelse med behandling av ny straffelov:

«Komiteen viser til at en bortføring til utlandet i mange tilfeller vil være like drastisk for barnet, uavhengig av om det er bostedsforelderen eller samværsforelderen som står for bortføringen. Barnet vil uansett i slike tilfeller bli tatt bort fra sitt faste miljø med venner og barnehage eller skole. Videre vil sivilrettslige sanksjoner i Norge ha liten eller ingen praktisk betydning når barnet holdes unndratt i utlandet.»

På denne bakgrunn fremstår det klart at disse medlemmer kommer til at straffansvaret må legges til unndragelse av barn fra samvær og ikke til foreldreansvar.

Disse medlemmer vil vise til merknader fra Fremskrittspartiet da ny straffelov ble vedtatt:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener man bør kriminalisere også det å undra barn fra samvær. Dersom Regjeringens forslag blir gjennomført, gir dette en urimelig forskjellsbehandling av den samværsberettigede forelder sammenliknet med den barnet bor fast med.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til merknadene i Innst. O. nr. 73 (2008–2009), ny straffelov:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser at det kan være konfliktskapende med en straffetrussel for unndragelse fra omsorg. Etter disse medlemmers oppfatning kan imidlertid straff like ofte virke konfliktdempende, da det gir partene større motivasjon til å bli enige og holde seg til fastsatte ordninger.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til straffeloven § 261 forskjellsbehandler foreldre, basert på hvem av foreldrene barnet bor fast hos. Disse medlemmer fremhever at strid mellom foreldre ofte vil kunne ha svært negativ påvirkning på barna som rammes. At én av partene i en konflikt om omsorgsretten til felles barn kan straffesanksjoneres, mens det ikke er tilsvarende mulighet for den annen part, vil i mange tilfeller kunne oppleves som svært urimelig. Disse medlemmer erkjenner at en straffetrussel fra den annen part kan benyttes som pressmiddel i en konfliktsituasjon. Det faktum at kun én av foreldrene kan straffesanksjoneres innebærer etter disse medlemmers oppfatning en urimelig forskjellesbehandling av foreldrene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

'§ 261 første ledd skal lyde:

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg hele eller deler av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende etter vedtak om omsorgsovertakelse.'»

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 261 første ledd lyde:

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg hele eller deler av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende etter vedtak om omsorgsovertakelse.»

«Stortinget ber regjeringen foreslå endringer i straffeloven av 1902 slik at denne får samme innhold som forslag til § 261 i straffeloven av 2005.»

For øvrig vil disse medlemmer vise til det engasjement Fremskrittspartiet og Høyre har vist for problemstillingen rundt barnebortføring gjennom flere år. I denne sammenheng vises det til representantforslagene Dokument nr. 8:38 (2008–2009), Dokument 8:77 (2009–2010) og Dokument 8:111 (2010–2011). Disse medlemmer vil vise til ytterligere merknader fra behandlingen av ny straffelov:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener norske myndigheters innsats mot barnebortføring fra landet er slett. De foreldre som sitter igjen i Norge etter at bortføreren har tatt med seg barna, opplever i svært liten grad at myndighetene bistår i kampen for å få barna tilbake. Også for barna selv er det en stor påkjenning å bli revet opp fra sitt daglige miljø og flyttet til et nytt land hvor de ofte må leve mer eller mindre i skjul.

Disse medlemmer viser til at Nav i Norge i tillegg driver en praksis i forhold til innkreving av barnebidrag som gjør at staten reelt sett pålegger gjenværende forelder å sponse bortføreren.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser videre til følgende merknad:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets forslag i Dokument nr. 8:38 (2008–2009) om endring av norske myndigheters håndtering av saker om bortføring, og ber Regjeringen iverksette tiltak på dette området umiddelbart.»

Disse medlemmer mener alle barn som opplever bortføring bør få advokatbistand. Denne bistanden er nødvendig både for at prosessen med tilbakeføring kan settes i gang raskt, at de rette, relevante myndigheter blir kontaktet og for å påse at alt som kan gjøres for at barnet blir tilbakeført, blir gjort. Videre er dette et poeng for å påse at de offentlige ytelser barnet har krav på, faktisk kommer barnet til gode.

Disse medlemmer mener det ikke er tilstrekkelig at enkelte advokater er spesialisert for denne typen problemstillinger. Bortførte barn må få oppnevnt advokat på lik linje med bistandsadvokatordningen i straffesaker. Disse medlemmer vil presisere at denne advokaten skal gi bistand til barnet for å påse at barnets rettigheter og behov blir ivaretatt. Dersom gjenværende forelder ønsker advokatbistand, skal dette fortsatt reguleres som i dag.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning der barn som er utsatt for bortføring til utlandet, automatisk får oppnevnt en bistandsadvokat for å ivareta sine interesser.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at hensynet til barnas beste, og en god løsning i konfliktsituasjoner, er viktigere enn at den som gjennomfører en ulovlig barnebortføring blir straffet. Spørsmålet om det er gunstig å kriminalisere handlinger som får konsekvenser for barn, handlinger som er ulovlige etter den underliggende sivile retten, kan ikke besvares uavhengig av konteksten det stilles i. Disse medlemmer ser det ikke som gunstig at enhver ulovlig handling skal kriminaliseres. Disse medlemmer mener at regjeringen må prioritere arbeid overfor land som det er et gjentakende problem at barnebortføring gjennomføres til. Hvis det er mulig, bør det inngås bilaterale avtaler med land som ikke anerkjenner Haagkonvensjonen om de sivile sidene ved internasjonal barnebortføring eller Europarådskonvensjonen om godkjenning og fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar.

Disse medlemmer foreslår følgende:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om hensynet til barnas beste er tilstrekkelig ivaretatt i barneloven, ved at personer som er dømt for overgrep eller annen alvorlig kriminalitet, kan beholde foreldreansvaret for sine barn.»

Kap. 3 Framlegg om ankeutvalget i Høgsterett sin kompetanse til å treffe realitetsavgjerder under ankeprøvinga

Komiteen har registrert initiativet som har kommet fra høyesterettsjustitiarius og mener dette er et konstruktivt forslag for effektivisering av virksomheten i Høyesterett. Komiteen ser behovet for at ankeutvalget i noen sammenhenger burde ha kompetanse til å treffe realitetsavgjørelser. Dette gjelder spesielt der tidligere pilotsaker har blitt avgjort slik at det er åpenbart hva som blir resultatet. Videre mener komiteen det er ubetenkelig at den samme kompetansen kan gis ankeutvalget i tilfeller hvor saksbehandlingsfeil gjør det åpenbart at saken må avvises.

Ved å gi ankeutvalget slik kompetanse i nærmere avgrensede tilfeller viser komiteen til at man sparer en del unødvendig ressursbruk ved at saken ellers måtte bli behandlet i avdeling. Komiteen kan ikke se at rettssikkerhetssynspunkter gjør slike endringer betenkelig.

Kap. 4 Påtale- og ankekompetansen til politiet

Komiteen viser til de justeringer departementet har foreslått i proposisjonen og slutter seg til disse. Etter komiteens mening fremstår det klart at man ikke skulle innskrenke politimestres og politijuristers påtalekompetanse da straffeloven av 1902 ble endret i 2010. Endringen den gang var kun ment for å gi enkelte bestemmelser som ble vedtatt for straffeloven av 2005 virkning fra et tidligere tidspunkt. Intensjonen var ikke å endre fordelingen av oppgaver for de ulike aktører innen påtalemyndigheten.