Jeg viser til Dokument 8:158 fra Stortinget
ved oversendelse av 4. oktober 2011.
I fremlegget ber representantene Bent Høie, Sonja
Irene Sjøli og Michael Tetzchner regjeringen om:
ӌ utarbeide forskrift
til pasientrettighetsloven § 2-1 som sikrer:
a) at pasienten samtidig med fastsettelse av
en individuell frist for behandling også gis informasjon om behandlingstid
og -sted.
b) at det helseforetaket
som har ansvar for å gi helsehjelpen, også får plikt til å informere HELFO
umiddelbart dersom den individuelle behandlingsfristen ikke kan
overholdes, og at HELFO da får ansvar for å gi pasienten et behandlingstilbud.
Pasienten skal informeres om dette på en forståelig måte, og slik
at det styrker muligheten for at pasientens rettigheter blir ivaretatt.”
Jeg er enig med forslagsstillerne i at praktiseringen
av dagens system med fastsettelse av individuell frist og innkalling
av pasienter ikke fungerer godt nok. Det er behov for å gjennomgå og
antagelig forbedre regelverket på dette området. Jeg er opptatt
av at regelverket skal understøtte gode og forsvarlige pasientforløp,
slik at pasientene får rett helsehjelp, på rett sted, til rett tid.
I høringsnotat til forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
(s. 410 -413) reiste departementet spørsmål ved om gjeldende regelverk
i pasientrettighetsloven kapittel 2 på en god nok måte egner seg
for å oppfylle formålet med bestemmelsene. Departementet la frem ulike
problemstillinger som vi ba høringsinstansene om å kommentere.
Etter en oppsummering av høringsuttalelsene fant departementet at
det var behov for å se nærmere på bestemmelsene i pasientrettighetsloven
kapittel 2, jf. s. 265 i Prop. 91 L (2010-2011). Regelverket om pasientrettigheter
er komplisert, og jeg er opptatt av at regelverket skal samsvare
med den praktiske virkelighet i helsetjenesten og bidra til gode og
forsvarlige pasientforløp. Samtidig skal og kan ikke regelverket
erstatte de helsefaglige vurderingene. Hvordan et pasientforløp
arter seg varierer. Det er utfordrende å lage et regelverk som passer
for alle de ulike pasientforløpene. Departementet utreder nå ulike
alternativer. Forslaget fra representantene om at pasienten samtidig
med fastsettelse av individuell frist for behandling også gis informasjon
om behandlingstid- og sted, vil bli vurdert i dette arbeidet.
Jeg er også enig med forslagstillerne i at praktiseringen
av regelverket ved brudd på frist for nødvendig helsehjelp ikke
har fungert godt nok.
De regionale helseforetakene(RHFene)har etter gjeldende
rett ansvar for at pasientene i bostedsregionen tilbys nødvendig
helsehjelp også etter at individuell fastsatt frist for prioritert
helsehjelp er brutt. Dette ansvaret har ikke blitt fulgt godt nok
opp av RHFene.
I praksis innebærer helseforetakenes ansvar
for å yte nødvendig helsehjelp at foretakene må planlegge, evaluere
og korrigere sin virksomhet slik at pasienter tilbys helsehjelp
innen fastsatt frist slik at fristbrudd unngås. Dersom det i praksis viser
seg at den fastsatte frist for behandling likevel ikke kan oppfylles
innenfor helseforetaket, plikter helseforetaket å skaffe pasienten
et annet behandlingstilbud, offentlig eller privat. Dette kan helseforetaket
gjøre selv eller ved hjelp fra HELFO. Det at pasienten ved fristbrudd etter
pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd, jf. prioriteringsforskriften
§ 6, også får et direkte krav på at HELFO bistår med å oppfylle
rettigheten, innebærer ikke at RHFets ansvar for at pasienten får
et tilbud bortfaller.
Helseforetakenes plikt til å yte forsvarlig
helsehjelp innebærer også at pasienten skal gis den informasjon
som ”vedkommende trenger for å ivareta sin rett”, jf. pasientrettighetsloven
§ 2-1 tredje ledd. Det vises også til prioriteringsforskriften § 5
siste setning om plikt til å informere om HELFOs formidlingsrolle.
Helseforetakets plikt til å gi informasjon fremgår av spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-11. I forarbeidene forutsettes det at informasjonens form og
innhold gis i forhold til pasientens forutsetninger. Krav til informasjonens
form og innhold fremgår også av pasientrettighetsloven § 3-5 første
og annet ledd som lyder:
”Informasjonen skal være
tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet,
erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på
en hensynsfull måte.
Helsepersonellet skal så
langt som mulig sikre at pasienten har forstått innholdet og betydningen av
opplysningene.”
I praksis innebærer regelverket at spesialisthelsetjenesten
må vurdere om den informasjon som pasienten får, er gitt på en slik
måte at pasienten har forstått innholdet. Et generelt informasjonsskriv
om pasientens rettigheter ved tildeling av individuell frist for
prioritert helsehjelp, vil for eksempel ikke være tilstrekkelig
for å oppfylle lovens krav til informasjon og forsvarlig behandling
der helseforetakene ser at fristen blir brutt.
I slike tilfeller må helseforetaket søke å skaffe pasienten
et annet tilbud innen fristen. Dersom helseforetaket ser at frist
for behandling blir brutt, skal de straks sørge for at pasienten
blir informert. Pasienten må samtidig informeres om hvilke konsekvenser
dette har for pasientens helse og hvilke rettigheter han/hun har
i den forbindelse.
Jeg er opptatt av at helsetjenesten skal være
forsvarlig og at pasientenes rettigheter skal ivaretas. Det er i
den forbindelse svært viktig at helseforetakene oppfyller sine plikter
og gir pasientene informasjon på en forståelig måte. Etter at det
i fjor ble reist spørsmål ved om helseforetakene gir god og tydelig
nok informasjon til pasientene om pasientrettigheter, fant jeg det
nødvendig å klargjøre dette ansvaret i eget brev av 20. september
2010 til de regionale helse-foretakene. Se vedlegg.
Jeg mener at sørge-for-ansvaret fortsatt bør
ligge hos RHFene. Formidling av helsehjelp via HELFO er i dag et
tilbud som pasientene selv kan velge om de vil benytte seg av. Forslaget
om at helseforetaket umiddelbart skal informere om fristbrudd til
HELFO, vil kunne bryte med pasientenes selvbestemmelsesrett og kan
også være problematisk i forhold til bestemmelser om taushetsplikt.
Jeg ser likevel at det kan være behov for å
tydeliggjøre RHFenes ansvar i enda større grad, enten ved lovendringer
eller på annen måte. I forbindelse med den gjennomgang jeg nå vil gjøre,
vil det også være naturlig å se på HELFOs rolle når det gjelder
å ivareta pasienters tilgang til nødvendig helsetjeneste.