Vedlegg
- Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråden til helse- og omsorgskomiteen, datert 9. november 2011
Jeg viser til Dokument 8:158 fra Stortinget ved oversendelse av 4. oktober 2011.
I fremlegget ber representantene Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Michael Tetzchner regjeringen om:
”å utarbeide forskrift til pasientrettighetsloven § 2-1 som sikrer:
a) at pasienten samtidig med fastsettelse av en individuell frist for behandling også gis informasjon om behandlingstid og -sted.
b) at det helseforetaket som har ansvar for å gi helsehjelpen, også får plikt til å informere HELFO umiddelbart dersom den individuelle behandlingsfristen ikke kan overholdes, og at HELFO da får ansvar for å gi pasienten et behandlingstilbud. Pasienten skal informeres om dette på en forståelig måte, og slik at det styrker muligheten for at pasientens rettigheter blir ivaretatt.”
Jeg er enig med forslagsstillerne i at praktiseringen av dagens system med fastsettelse av individuell frist og innkalling av pasienter ikke fungerer godt nok. Det er behov for å gjennomgå og antagelig forbedre regelverket på dette området. Jeg er opptatt av at regelverket skal understøtte gode og forsvarlige pasientforløp, slik at pasientene får rett helsehjelp, på rett sted, til rett tid. I høringsnotat til forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (s. 410 -413) reiste departementet spørsmål ved om gjeldende regelverk i pasientrettighetsloven kapittel 2 på en god nok måte egner seg for å oppfylle formålet med bestemmelsene. Departementet la frem ulike problemstillinger som vi ba høringsinstansene om å kommentere. Etter en oppsummering av høringsuttalelsene fant departementet at det var behov for å se nærmere på bestemmelsene i pasientrettighetsloven kapittel 2, jf. s. 265 i Prop. 91 L (2010-2011). Regelverket om pasientrettigheter er komplisert, og jeg er opptatt av at regelverket skal samsvare med den praktiske virkelighet i helsetjenesten og bidra til gode og forsvarlige pasientforløp. Samtidig skal og kan ikke regelverket erstatte de helsefaglige vurderingene. Hvordan et pasientforløp arter seg varierer. Det er utfordrende å lage et regelverk som passer for alle de ulike pasientforløpene. Departementet utreder nå ulike alternativer. Forslaget fra representantene om at pasienten samtidig med fastsettelse av individuell frist for behandling også gis informasjon om behandlingstid- og sted, vil bli vurdert i dette arbeidet.
Jeg er også enig med forslagstillerne i at praktiseringen av regelverket ved brudd på frist for nødvendig helsehjelp ikke har fungert godt nok.
De regionale helseforetakene(RHFene)har etter gjeldende rett ansvar for at pasientene i bostedsregionen tilbys nødvendig helsehjelp også etter at individuell fastsatt frist for prioritert helsehjelp er brutt. Dette ansvaret har ikke blitt fulgt godt nok opp av RHFene.
I praksis innebærer helseforetakenes ansvar for å yte nødvendig helsehjelp at foretakene må planlegge, evaluere og korrigere sin virksomhet slik at pasienter tilbys helsehjelp innen fastsatt frist slik at fristbrudd unngås. Dersom det i praksis viser seg at den fastsatte frist for behandling likevel ikke kan oppfylles innenfor helseforetaket, plikter helseforetaket å skaffe pasienten et annet behandlingstilbud, offentlig eller privat. Dette kan helseforetaket gjøre selv eller ved hjelp fra HELFO. Det at pasienten ved fristbrudd etter pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd, jf. prioriteringsforskriften § 6, også får et direkte krav på at HELFO bistår med å oppfylle rettigheten, innebærer ikke at RHFets ansvar for at pasienten får et tilbud bortfaller.
Helseforetakenes plikt til å yte forsvarlig helsehjelp innebærer også at pasienten skal gis den informasjon som ”vedkommende trenger for å ivareta sin rett”, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 tredje ledd. Det vises også til prioriteringsforskriften § 5 siste setning om plikt til å informere om HELFOs formidlingsrolle. Helseforetakets plikt til å gi informasjon fremgår av spesialisthelsetjenesteloven § 3-11. I forarbeidene forutsettes det at informasjonens form og innhold gis i forhold til pasientens forutsetninger. Krav til informasjonens form og innhold fremgår også av pasientrettighetsloven § 3-5 første og annet ledd som lyder:
”Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.
Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene.”
I praksis innebærer regelverket at spesialisthelsetjenesten må vurdere om den informasjon som pasienten får, er gitt på en slik måte at pasienten har forstått innholdet. Et generelt informasjonsskriv om pasientens rettigheter ved tildeling av individuell frist for prioritert helsehjelp, vil for eksempel ikke være tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav til informasjon og forsvarlig behandling der helseforetakene ser at fristen blir brutt.
I slike tilfeller må helseforetaket søke å skaffe pasienten et annet tilbud innen fristen. Dersom helseforetaket ser at frist for behandling blir brutt, skal de straks sørge for at pasienten blir informert. Pasienten må samtidig informeres om hvilke konsekvenser dette har for pasientens helse og hvilke rettigheter han/hun har i den forbindelse.
Jeg er opptatt av at helsetjenesten skal være forsvarlig og at pasientenes rettigheter skal ivaretas. Det er i den forbindelse svært viktig at helseforetakene oppfyller sine plikter og gir pasientene informasjon på en forståelig måte. Etter at det i fjor ble reist spørsmål ved om helseforetakene gir god og tydelig nok informasjon til pasientene om pasientrettigheter, fant jeg det nødvendig å klargjøre dette ansvaret i eget brev av 20. september 2010 til de regionale helse-foretakene. Se vedlegg.
Jeg mener at sørge-for-ansvaret fortsatt bør ligge hos RHFene. Formidling av helsehjelp via HELFO er i dag et tilbud som pasientene selv kan velge om de vil benytte seg av. Forslaget om at helseforetaket umiddelbart skal informere om fristbrudd til HELFO, vil kunne bryte med pasientenes selvbestemmelsesrett og kan også være problematisk i forhold til bestemmelser om taushetsplikt.
Jeg ser likevel at det kan være behov for å tydeliggjøre RHFenes ansvar i enda større grad, enten ved lovendringer eller på annen måte. I forbindelse med den gjennomgang jeg nå vil gjøre, vil det også være naturlig å se på HELFOs rolle når det gjelder å ivareta pasienters tilgang til nødvendig helsetjeneste.