Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg

Jeg viser til Justiskomiteens brev 14. september 2011, med anmodning om min uttalelse i forbindelse med representantforslag 156 S (2010-2011) fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen om endringer i voldsoffererstatningsloven og opprettelse av en offeromsorg.

Representantforslag 156 S (2010-2011) inneholder forslag om at Stortinget ber regjeringen fremme 13 forskjellige forslag til endring av voldsoffererstatningsloven og offeromsorgen.

Jeg vil innledningsvis påpeke at Regjeringen er opptatt av at voldsofre skal få flere og bedre rettigheter, og også av at voldsoffererstatningsordningen fungerer etter formålet slik at voldsofre blir likebehandlet og får den erstatningen de har krav på. Jeg kommenterer nedenfor forslagene fortløpende.

I representantforslaget foreslås det at det nåværende klageorganet, Erstatningsnemnda for voldsofre (Nemnda), byttes ut med en ny og bredere sammensatt nemnd bestående av en jurist/advokat, psykolog som kan forholde seg til posttraumatisk stresslidelse (PTSD), lege, politi og en brukerrepresentant.

Departementet har flere ganger sett på hvordan klagebehandlingen best kan organiseres for å sikre kvalitet og effektivitet. Nemnda innehar betydelig faglig kompetanse og erfaring fra saksfeltet. Leder og et medlem har juridisk embetseksamen og et medlem er spesialist i psykiatri med god kunnskap om vold og traumer. Dette er en sammensetning som gir Nemnda solid medisinsk kompetanse i tillegg til den juridiske. Jeg er av den oppfatning at Nemnda gjør et godt arbeid i dag.

Som det er redegjort for i høringsnotat 15. juni 2010 om endringer i voldsoffererstatningsloven, kan det å benytte seg av nemnd til klagebehandlingen by på utfordringer når det gjelder kapasitet og saksbehandlingstid. Så lenge medlemmene av en nemnd skal inneha en annen stilling ved siden av, er det begrenset hvor mange saker en og samme nemnd kan behandle. Dersom Nemnda skal bestå av flere medlemmer, vil desto mer tid gå med til administrasjon.

Som representantene påpeker, er det viktig å unngå at saksbehandlingstiden blir for lang. Jeg mener også at det er viktig å sikre likebehandling av voldsofre og har dessuten som mål at midlene som går til voldsoffererstatningsordningen i størst mulig grad kommer voldsofrene til gode og ikke blir brukt opp på saksbehandling. Jeg mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å opprette en bredere sammensatt nemnd. Jeg vil også minne om at voldsofre, i tillegg til å klage på erstatningsvedtaket, har adgang til å klage saken inn for domstolene. Likevel har svært få voldsoffererstatningssaker vært fremmet for domstolene.

Som kjent foreslår regjeringen i statsbudsjettet for 2012 å styrke bevilgningen til Kontoret for voldsoffererstatning og Statens sivilrettsforvaltning. Dette vil bidra til en hurtigere behandling av søknader om voldsoffererstatning, også ved Erstatningsnemnda for voldsofre.

Et annet forbedringstiltak er å endre formuleringen i vedtakene. Generelt sett kan det bli tydeligere for søkerne at de relevante opplysningene i sakene deres er vurdert, og det kan bli mer forståelige forklaringer på hvorfor avgjørelsene ble som de gjorde. Justisdepartementet har i samarbeid med Kontoret for voldsoffererstatning allerede begynt arbeidet med å endre malene til vedtakene.

Representantene foreslår at også offerets nærmeste familiemedlemmer eller personer forsørget av offeret, får rett til voldsoffererstatning.

Etter dagens voldsoffererstatningsordning er det i utgangspunktet bare der den som er strafferettslig fornærmet dør som følge av voldshandlingen, at de pårørende har krav på erstatning. Dette følger av uttrykket «etterlatte» i lovens ordlyd. Der den som er strafferettslig fornærmet overlever, kan pårørende unntaksvis bli tilkjent erstatning fra skadevolder etter alminnelige erstatningsregler. I særskilte tilfelle kan pårørende da være berettiget til voldsoffererstatning på linje med dem som den straffbare handlingen er rettet mot. Av betydning ved vurderingen av om man er i en slik stilling er blant annet pårørendes forhold til den skadede, hva den skadede ble utsatt for, hvilken skade den pårørende selv er påført, om det foreligger årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og skaden den pårørende er påført, og hvor nær pårørende var den straffbare handlingen.

I representantforslaget foreslås det også at det legges frem en sak for Stortinget om endring i voldsoffererstatningsloven, slik at voldsoffererstatning også ytes til norske statsborgere med fast bopel i Norge, men som oppholdt seg i utlandet da voldshandlingen ble utført.

Hovedregelen er at voldsoffererstatning bare ytes når den skadevoldende handlingen har skjedd i Norge. Lovens hovedregel må ses i lys av voldsoffererstatningsordningens begrunnelse som blant annet er en erkjennelse av statens ansvar for å sikre individet mot voldsovergrep i Norge. Det er derfor etter mitt syn naturlig at det er myndighetene i det land der den kriminelle handling har skjedd, som bør være ansvarlig for å tilkjenne voldsoffererstatning til ofre som er påført skader i vedkommende land. Dette prinsippet er også slått fast i den europeiske konvensjonen om voldsoffererstatning artikkel 3.

Prinsippet om at det er den stat på hvis territorium den skadevoldende handling har skjedd som også skal erstatte skaden, bør gjelde også overfor stater som ikke er tilsluttet konvensjonen. Dersom særlige grunner tilsier det, vil en søker som er påført skader i utlandet kunne få voldsoffererstatning etter den norske ordningen.

I EU har man satt i gang et omfattende arbeid for styrke voldsofrenes stilling. I mai 2011 la EU-kommisjonen frem et direktivforslag som blant annet skal styrke voldsofrenes rett til erstatning og sikre at en person som blir utsatt for vold i et annet EU-land får voldsoffererstatning i dette landet. Dersom forslaget blir vedtatt, innebærer det at nordmenn som blir utsatt for vold i EU-land lettere vil kunne få voldsoffererstatning i dette landet. Direktivet inneholder også forslag som skal føre til bedre samarbeid mellom landene i disse sakene. Det er videre lagt vekt på at ofrene skal få bedre informasjon om sine rettigheter enn de får i dag.

For ordens skyld minner jeg om at blant annet Kontoret for voldsoffererstatning, Rådgivningskontorene for voldsofre og bistandsadvokat (der slik er oppnevnt) kan hjelpe ofrene med å søke voldsoffererstatning fra myndighetene i andre stater.

Representantene foreslår å innføre rett til bistandsadvokat for norske borgere som blir utsatt for overgrep eller annen alvorlig kriminalitet i utlandet.

Hvorvidt norske borgere utsatt for straffbare handlinger i utlandet, har rett til gratis bistand fra advokat i straffesaker som behandles for domstoler i utlandet, beror i utgangspunktet på regelverket i det landet hvor saken behandles. Det kan imidlertid på visse vilkår gis rettshjelp etter den norske retthjelpordningen. Den rette adressaten for en begjæring om rettshjelp i slike saker er Fylkesmannen i Oslo og Akershus, da norske domstoler ikke kan oppnevne bistandsadvokat i saker som ikke etterforskes eller behandles i Norge. En utvidelse av bistandsadvokatordningen til å gjelde fornærmede etter straffbare handlinger i utlandet ble vurdert og frarådet av fornærmedeutvalget i NOU 2006: 10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter. Departementet sa seg enig i denne vurderingen i Ot.prp.nr.11 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte), og står fortsatt fast ved at eventuell rettshjelp til fornærmede etter straffbare handlinger i utlandet må vurderes etter lov om fri rettshjelp og ikke etter bistandsadvokatordningen i straffeprosessloven.

I saker for utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan kan Fylkesmannen i Oslo og Akershus unntaksvis innvilge helt eller delvis dekning av advokatutgifter til norsk eller utenlandsk advokat dersom de økonomiske vilkår er oppfylt og særlige grunner taler for det, jf. lov om fri rettshjelp § 12 annet ledd. Både fornærmede i straffesaker i utlandet og etterlatte etter personer som er døde som følge av en straffbar handling i utlandet kan søke om rettshjelp etter denne bestemmelsen. En forutsetning for å gi rettshjelp, er at det ikke er en ordning for å dekke juridisk bistand i det landet saken behandles, eventuelt at rettshjelpsordningen der ikke ivaretar grunnleggende rettssikkerhetsbehov, se Justis- og politidepartementets rundskriv G-12/05(rettshjelprundskrivet) punkt 8.3. Fylkesmannen i Oslo- og Akershus har tidligere opplyst at de fleste som har søkt dem om rettshjelp etter å ha blitt utsatt for alvorlig kriminalitet i utlandet helt eller delvis har fått innvilget søknadene.

EU-kommisjonens nye direktivforslag inneholder også forslag som vil styrke kriminalitetsofres rettigheter til informasjon og deltakelse i straffesaken i det landet voldshandlingen fant sted. Dersom forslagene blir vedtatt, innebærer det at også nordmenn som blir utsatt for vold i et EU-land vil få styrkede rettigheter.

Representantene foreslår at det i spesielle tilfeller kan fremmes krav om erstatning uavhengig av foreldelsesfrister, spesielt når det oppdages langtidsskader som posttraumatisk stresslidelse.

Spørsmålet om foreldelse er komplisert og er inngående redegjort for i høringsnotat av 15. juni 2010 om endringer i voldsoffererstatningsloven. Selv om et forhold er strafferettslig foreldet, vil det ikke nødvendigvis være for sent å søke om voldsoffererstatning. Etter voldsoffererstatningsloven gjelder også de sivilrettslige foreldelsesreglene - det er bare dersom et forhold er foreldet etter både de sivilrettslige og strafferettslige foreldelsesreglene, at søknaden om voldsoffererstatning er foreldet. Etter de sivilrettslige foreldelsesreglene er utgangspunktet at kravet blir foreldet 3 år etter at skadelidte fikk kunnskap om skaden og skadevolder. Enkelte voldsoffer vil først ha slik kunnskap mange år etter hendelsen, og fristen vil først begynne å løpe da. Kravet blir likevel foreldet når det har gått 20 år fra den skadegjørende handling opphørte, men dersom offeret var under 18 år da handlingen skjedde gjelder ingen slik ytre ramme. Som nevnt i høringsnotatet, er jeg av den oppfatning at dagens regelverk tar høyde for de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende for barn som har vært utsatt for overgrep og andre voldsofre som får skadevirkninger lenge etter at overgrep har funnet sted. Jeg mener derfor at det ikke er behov for en endring av foreldelsesreglene.

Foreldelsesreglene er kompliserte og det er behov for å gjøre disse mer kjent. Vi vil derfor ta med en redegjørelse om disse i en egnet proposisjon, samt sørge for at reglene er godt kjent blant Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre, politiet og bistandsadvokater.

I representantforslaget foreslås det at det legges frem en sak for Stortinget om endring i voldsoffererstatningsloven, slik at det kan gis erstatning dersom det er «sannsynlig», og ikke «klart sannsynlig», at skaden er forårsaket av en voldshandling.

Hovedregelen om bevisvurdering i sivile saker bygger på prinsippet om sannsynlighetsovervekt. Voldsoffererstatningsordningen bygger på alminnelig erstatningsrett, men i alle sakene er det en forutsetning at en straffbar handling har funnet sted. Høye-sterett har i dom 5. juni 1996, inntatt i Rt 1996 s 864, fastslått at en person som er frifunnet for et straffbart forhold kan dømmes til å betale erstatning til skadelidte for det samme forholdet. Da er det imidlertid ikke nok at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at skadevolder har utført handlingen, det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt. Dette er fordi det for gjerningsmannen vil være belastende å bli dømt til å betale erstatning for et forhold som han er frifunnet for i straffesaken.

På denne bakgrunn kan vi ikke endre dagens beviskrav i voldsoffererstatningsloven.

Jeg presiserer imidlertid at kravet til «klar sannsynlighetsovervekt» bare gjelder spørsmålet om en straffbar handling har funnet sted. Andre bevistema, som for eksempel om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom den straffbare handling og skaden, skadens omfang, skadelidtes eventuelle medvirkning osv. er underlagt det ordinære beviskrav i sivile saker, dvs. at avgjørelsen skal baseres på det faktiske saksforhold som fremstår som mest sannsynlig.

Jeg minner om at spørsmålet senest ble drøftet i Ot.prp. nr. 10 (2007-2008) om lov om endringer i lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven). Her anbefalte departementet at man i stedet for å lempe på beviskravet skulle sette inn ulike tiltak for å hjelpe voldsofrene med å få kravene sine dokumentert. I Besl. nr. 36 (2007-2008) ble det derfor tilføyet et nytt femte ledd i voldsoffererstatningslovens § 14 som innebærer at voldsofre i særlige tilfelle kan få dekket utgifter til innhenting av spesialisterklæring som et ledd i å få dokumentert sitt krav.

Representantene foreslår at voldsofrene skal få utbetalt et erstatningsbeløp straks det er fastslått at vedkommende er berettiget til erstatning.

Utgangspunktet i voldsoffererstatningsloven er at søknad ikke kan behandles før straffesaken mot skadevolderen er endelig avgjort. Loven åpner imidlertid for at voldsoffermyndighetene kan gjøre unntak fra dette i særlige tilfeller. Dessuten åpner loven for at Kontoret for voldsoffererstatning kan utbetale forskudd på erstatning eller behandle erstatningskravet i flere omganger. Kontoret kan altså betale de delene av erstatningskravet det har tilstrekkelig dokumentasjon for, selv om behandlingen av andre deler av kravet må utstå til senere. Normalt krever det imidlertid en del dokumentasjon for å kunne fastslå at det med klar sannsynlighetsovervekt har skjedd en handling som gir rett til voldsoffererstatning og for å kunne fastslå hvor stor erstatning voldsofferet har krav på. Det er dermed ikke mulig å utbetale erstatningsbeløpene tilnærmet umiddelbart etter voldshandlingen har funnet sted.

Det arbeides kontinuerlig for å effektivisere saksbehandlingen hos Kontoret for voldsoffererstatning slik at voldsofrene raskest mulig skal kunne få utbetalt voldsoffererstatning. Regjeringen har i statsbudsjettet for 2012 foreslått å øke bevilgningen med 30 millioner kr.

For øvrig bemerker jeg vil komme med mer utfyllende kommentarer i svar på brev fra Justiskomiteen 27. oktober 2011 hvor de spør om hvordan jeg ser for meg «bruken av den foreslåtte kapasitetsøkningen ved KfV og SRF».

Også når det gjelder loven øvre grense for erstatning, vil jeg komme med mer utfyllende kommentarer i svar på brev fra Justiskomiteen 27. oktober 2011.

Representantene foreslår at voldsoffererstatningsloven skal endres slik at utgifter til spesialisterklæringer alltid dekkes i de tilfellene der det ellers er innvilget voldsoffererstatning.

Dersom det er nødvendig å innhente erklæring fra medisinsk personale for å dokumentere skader man søker voldsoffererstatning for, kan man etter en nærmere vurdering få dekket utgiftene til dette. Det er viktig at utgifter til spesialisterklæringer dekkes i alle tilfelle hvor slike erklæringer er nødvendige for å treffe en riktig avgjørelse i saken. Det kan med andre ord også være rimelig at en part får dekket slike utgifter selv om han ikke skulle få medhold i søknaden. Slik er også gjeldende rett.

Representantene foreslår at Stortinget skal be regjeringen om å foreslå å endre voldsoffererstatningsloven slik at politiets plikt til å opplyse om muligheten til å søke om erstatning, og politiets plikt til å opplyse om at erstatning kan nektes dersom fornærmede ikke krever erstatningskravet tatt med i straffesaken mot skadevolder, skal tas med i lovteksten. God informasjon til voldsofre er viktig. Politiets elektroniske saksbehandlingssystem er nå lagt opp slik at politiet i hver eneste sak skal opplyse om muligheten for å søke om voldsoffererstatning. Mitt inntrykk er at denne ordningen nå fungerer tilfredsstillende. Politiet skal gi informasjon til voldsofrene om voldsoffererstatning og bør også informere om tilbudet med Rådgivningskontorene for voldsofre, samt om støttetelefonen nr. 800 40 008. Politiet skal videre gi voldsoffererstatningsmyndighetene informasjon som de trenger for å treffe en riktig avgjørelse i saken, for eksempel sende over politidokumentene i saken. Jeg minner også om at bistandsadvokatens oppgaver også omfatter bistand til å fremme søknad om voldsoffererstatning.

Representantene foreslår at Stortinget skal be regjeringen om å opprette et ombud for kriminalitetsofre og deres pårørende. De ber også om at det opprettes en nasjonal offeromsorg og et eget voldsofferfond, begge etter modell av Brottsoffermyndigheten i Sverige. Forslagene om offerombud og en nasjonal offeromsorg ble begge behandlet i budsjettdebatt i Stortinget 6. desember 2010, forslag nr. 13 og nr. 15. Som representantene er kjent med, ble begge forslagene nedstemt. Det å skulle gjennomføre større reformer i offentlig sektor uten å få samlede og brede politiske løsninger, blir vanskelig.

Kriminalitetsbekjempelse og voldsofres rettigheter står helt sentralt i regjeringens justispolitiske arbeid, og regjeringen har allerede iverksatt flere tiltak for å sikre en koordinert og helhetlig offer- og pårørendeomsorg. Fornærmedes og etterlattes rettigheter i straffeprosessen er styrket med virkning fra 1. januar 2008, bl.a. ved styrket rett til informasjon og kontradiksjon gjennom hele straffesaksbehandlingen, utvidet rett til bistandsadvokat, bedre kontakt med politi og påtalemyndighet, utvidet rett til å være til stede i rettsmøter, flere rettigheter i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaker, rett til en kostnadsfri samtale med advokat før anmeldelse i saker som vil omfattes av bistandsadvokatordningen og heving av aldersgrensen for bruk av dommeravhør fra 14 til 16 år.

Videre er ordningen med rådgivningskontor for kriminalitetsofre gjort permanent og styrket ved at det har blitt opprettet flere kontorer. Det er i dag 14 rådgivningskontorer med god geografisk spredning rundt i landet. Mange av rådgiverne har bakgrunn enten fra politiet eller fra helsetjenesten. Tjenesten er rettet mot alle som har vært utsatt for en kriminell handling og de som indirekte berøres av kriminelle handlinger og som ønsker hjelp. Det er ikke nødvendig at forholdet er anmeldt, og kontakten kan være anonym. Rådgivningskontorene gir medmenneskelig støtte og hjelp i en vanskelig situasjon, i tillegg til å bistå med råd, veiledning og informasjon. De gir også bistand til å søke om voldsoffer- og/eller rettferdsvederlag og kan hjelpe til med å formidle kontakt til behandlings- og hjelpeapparat, politi, rettsvesen, krisesentre mv.

Det er også etablert en egen støttetelefon for kriminalitetsofre, som betjenes av rådgivere ved rådgivningskontorene for kriminalitetsofre. Tjenesten er rettet mot alle som har vært utsatt for en kriminell handling og de som indirekte berøres av kriminelle handlinger og som ønsker hjelp. De som betjener telefonen, skal både lytte og støtte, i tillegg til å veilede og formidle kontakt til aktuelle instanser som kan hjelpe vedkommende videre.

Videre har vi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Regionale kunnskapssentre om vold og traumatisk stress (RKVTS).

Justisdepartementet har en løpende vurdering av hvordan vi best kan ivareta de som blir utsatt for kriminalitet. De mange endringene i voldsoffererstatningsordningen som jeg har vist til ovenfor, viser dette. Vi har et felles ønske om god oppfølgning av kriminalitetsofre, og jeg tar med meg representantforslagene og andre gode forslag i det videre arbeidet med å utvikle ordningen. I vårt arbeid med utvikling av voldsofres rettigheter vil det også kunne være aktuelt å se hen til Brottsoffermyndigheten i Sverige, og jeg viser i den anledning til mitt svar 29.11.2010 på skriftlig spørsmål nr. 361 fra representanten Kielland Asmyhr.

Forslaget om å opprette et eget voldsofferfond, der den enkelte kriminelle pålegges å betale inn en viss sum/prosentsats til fondet, har tidligere blitt vurdert, sist ved høringsnotat 08.04.2005 om utkast til endringer i voldsoffererstatningsloven. Justisdepartementet valgte den gang ikke å anbefale å opprette et voldsofferfond. Dette hang blant annet sammen med at et slikt fond uansett ville gi begrenset med midler, særlig sett i forhold til utgiftene til å administrere fondet, videre at det kan støte an mot den alminnelige rettsfølelsen i en del av befolkningen å pålegge en avgift til et kriminalitetsofferfond ved forseelser og andre forbrytelser som har liten sammenheng med fondets formål. Jeg viser også i denne anledning til mitt svar 29.11.2010 på skriftlig spørsmål nr. 361 fra representanten Kielland Asmyhr.

Forrige kapittel