Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Mic-haelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til representantforslag i Dokument 8:156 S (2010–2011) fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen om endringer i voldsoffererstatningsloven og opprettelse av en offeromsorg.

Komiteen peker på at å bli utsatt for en voldshandling er en stor belastning, og kan medføre alvorlige konsekvenser for offeret og pårørende. Komiteen er opptatt av å ivareta og styrke stillingen til voldsofre og pårørende på en best mulig måte. Komiteen understreker at voldsofres stilling er betydelig styrket etter lovfesting av voldsoffererstatningsordningen i 2001, blant annet gjennom økte rettigheter i forbindelse med straffesaksbehandlingen fra 1. juli 2008. Komiteen deler forslagsstillernes oppfatning av at voldsoffererstatningsordningen kan forbedres og at voldsofre bør få flere og bedre rettigheter.

Til forslag 1

Komiteen viser til at det i representantforslaget foreslås endringer i Erstatningsnemnda for voldsofre. Prosessen rundt søknad om voldsoffererstatning oppleves ofte som en belastning for søkeren, og en omfattende klagebehandling kan gjøre byrden større. Komiteen viser til at Erstatningsnemnda har god medisinsk kompetanse, og har stor nytte av dette i sitt arbeid. Tilsvarende kompetanse bør også finnes i førsteinstans. Komiteen mener derfor at i stedet for å utvide sammensetningen i nemnda bør Kontoret for voldsoffererstatning som førsteinstans knytte til seg en eller flere medisinsk sakkyndige som kan bistå ved behov. Komiteen viser til Innst. 6 S (2011–2012) hvor komiteen av denne grunn foreslo at en andel av de økte midlene i statsbudsjettet for 2012 for Kontoret for voldsoffererstatning skal brukes til å knytte til seg person(er) med medisinsk kompetanse. Komiteen viser også til at det i statsbudsjettet for 2012 er foreslått en økning i bevilgningen til Statens sivilrettsforvaltning som vil bidra til hurtigere behandling av søknader om voldsoffererstatning, også ved Erstatningsnemnda for voldsofre, og komiteen støtter dette.

Komiteen er opptatt av at vedtakene som fattes ved Kontoret for voldsoffererstatning og i nemnda er så godt begrunnet som mulig. Komiteen er derfor fornøyd med at departementet i samarbeid med Kontoret for voldsoffererstatning har begynt arbeidet med å forbedre begrunnelsene slik at det blir tydeligere for søkerne at de relevante opplysningene er vurdert og at forklaringen på hvorfor vedtaket ble som det gjorde, er forståelig.

Til forslag 2

Komiteen deler forslagsstillernes syn på at offerets nærmeste pårørende i enkelte tilfeller bør kunne få voldsoffererstatning, og viser også til at det er flere avgjørelser fra Kontoret for voldsoffererstatning hvor dette har blitt innvilget. Komiteen ber derfor departementet vurdere om denne praksisen bør kodifiseres.

Komiteen viser i den forbindelse til høringsbrev av 7. desember 2011 om behandlingen av sivile krav etter terrorhandlingene 22. juli 2011 – forslag til enkelte endringer i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven.

Til forslag 3

Komiteen viser til at det etter dagens rettstilstand er mulig for personer som er påført skader i utlandet å kunne få voldsoffererstatning etter den norske ordningen. Det vil for eksempel kunne være tilfellet dersom det ikke finnes tilsvarende ordning i dette landet. Komiteen viser videre til at Rådgivningskontorene for voldsofre kan hjelpe ofre med å søke voldsoffererstatning fra myndigheter i andre land. Komiteen mener derfor dagens rettstilstand sikrer at personer som er utsatt for voldshandlinger i utlandet, får erstatning.

Til forslag 4

Komiteen viser til at det i representantforslaget foreslås endringer i retten til bistandsadvokat for norske borgere utsatt for overgrep eller annen alvorlig kriminalitet i utlandet. Komiteen viser videre til justisministerens svarbrev datert 31. oktober 2011 (vedlagt), hvor det redegjøres for dagens regelverk. Komiteen ber regjeringen foreta en gjennomgang av rettshjelpsrundskrivet for å vurdere en eventuell klargjøring av praksis knyttet til reglene om rettshjelp til fornærmede i utlandet, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av rettshjelpsrundskrivet for å vurdere en eventuell klargjøring av praksis knyttet til reglene om rettshjelp til fornærmede i utlandet.»

Til forslag 5

Komiteen viser til at det i representantforslaget foreslås endringer i regelverket om foreldelse. Komiteen er opptatt av at regelverket om foreldelse tar nok hensyn til at den psykiske skaden som er påført kan føre til at ofre ikke får «tilstrekkelig kunnskap» før lenge etter at den skadevoldende handlingen er opphørt (dissosiativ amnesti). Dette gjelder særlig små barn som kan ha problemer med å huske og forstå hva som har skjedd. Mange vil ikke være klar over at de har vært utsatt for en straffbar handling før de har oppsøkt en fagperson, for eksempel en psykiater, og har gått i langvarig behandling. Komiteen viser i den forbindelse til avgjørelse i Erstatningsnemnda av 22. september 2011 (ENV-2011-761), hvor det gikk rundt 33 år fra de seksuelle overgrepene hadde funnet sted til det ble fremmet søknad om voldsoffererstatning. Søkeren fikk avslag fra Kontoret fra Voldsoffererstatning med den begrunnelsen at forholdet var straffe- og sivilrettslig foreldet. Erstatningsnemnda omgjorde imidlertid vedtaket og begrunnet det med at søker fremdeles er i en prosess av erkjennelse og forståelse av overgrepenes konsekvenser, og at skadeomfanget fremdeles var usikkert. I vedtaket sies det:

«I klageomgangen er det vedlagt en uttalelse datert 14.09.10 fra lege X ved X Bad. Han uttaler blant annet dette om søkers kunnskap om overgrepene:

'Selv om hun nok i større grad enn mange har hatt kontakt med den kognitive siden av opplevelsen, har kontakten med de følelsesmessige og fysiske konsekvensene av overgrepene vært meget vanskelig, og dermed har heller ikke den fulle erkjennelsen og forståelsen av overgrepenes konsekvenser vært tilgjengelige for henne. Hun beskriver selv en gradvis prosess over mange år etter at overgrepene tok slutt, og etter at overgriper døde, fram til hun for første gang klarte å sette ord på det overfor en venninne, og enda lengre tid før hun klarte å fortelle noe til en terapeut og starte behandling.'

I klageomgangen er det også vedlagt en uttalelse datert 23.12.10 fra spesialist i psykiatri X.. Det fremkommer av uttalelsen at søker har gått i terapi hos X siden 18.04.06. Han hevder på bakgrunn av en medisinsk vurdering av søker at det ikke var mulig for søker å søke om voldsoffererstatning før hun gjorde det. I den samme uttalelsen bekrefter han at søker omtalte overgrepene i samtaler hos X Familiekontor, men at dette ikke kan tillegges vekt da søker kun opplyste om, men ikke fikk behandling for, de seksuelle overgrepene.

Nemnda finner etter en samlet vurdering at søker fikk den nødvendige kunnskap om skadene, oppgitt skadevolder og muligheten til å fremme et krav om erstatning med et positivt resultat innenfor 3årsfristen i foreldelsesloven § 9. Det vises til nevnte uttalelse 18.04.06 fra spesialist i psykiatri X, og de behandlinger søker har hatt ved X Bad. Det fremgår av uttalelse 14.09.10 fra lege X at søker fremdeles er i en prosess om overgrepenes konsekvenser. Dette innebærer at skadeomfanget fremdeles er usikkert. Forholdet var da ikke sivilrettslig foreldet på søknadstidspunktet.

Nemnda finner etter dette at det er rimelig å tilkjenne voldsoffererstatning for det aktuelle forholdet, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 1.

Søker tilkjennes kr 150 000 i oppreisning, som er det maksimale beløp som kan tilkjennes i foreliggende sak. Det vises til at søker ble utsatt for seksuelle overgrep og skadeomfanget i saken.

Klagen har etter dette ført frem.»

Komiteen ber derfor departementet vurdere en tydeliggjøring av kravet til kunnskap slik at foreldelsesfristen ikke løper før den skadelidte har hatt faktisk kunnskap om den skadevoldende handlingen og reell mulighet til å handle på grunn av denne kunnskapen, i tråd med vedtaket fra Erstatningsnemnda nevnt ovenfor (ENV-2011-761).

Komiteen ber også departementet vurdere om det kan lempes på foreldelseskravet på andre måter, for eksempel gjennom å se på vilkår for avbrytelse av foreldelse og muligheten for å frikoble voldsoffererstatningsregelverket fra de alminnelige foreldelses-reg-lene.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere en tydeliggjøring av kravet til kunnskap slik at foreldelsesfristen ikke løper før skadelidte har hatt faktisk kunnskap om den skadevoldende handlingen i tråd med vedtak ENV-2011-761 i Erstatningsnemnda.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere om det kan lempes på foreldelseskravet på andre måter, for eksempel gjennom å se på vilkår for avbrytelse av foreldelse og muligheten for å frikoble voldsoffererstatningsregelverket fra de alminnelige foreldelses-reglene.»

Til forslag 6

Når det gjelder forslag 6 i representantforslaget viser komiteen til justisministerens svarbrev, og støtter det som fremkommer der.

Til forslag 7

Komiteen viser til justisministerens svarbrev av 31. oktober 2011 og 6. desember 2011. Komiteen støtter regjeringens handlingsplan for Kontoret for voldsoffererstatning, og legger til grunn at dette vil effektivisere saksbehandlingen slik at det blir nedgang i restanser og den økte saksmengden som følge av terrorangrepene 22. juli håndteres uten at det går utover kvalitet eller saksbehandlingstid – verken for eksisterende eller nye saker.

Til forslag 8

Komiteen viser til Justisdepartementets høringsbrev av 7. desember 2011 der den øvre grensen for samlet voldsoffererstatning foreslås hevet fra 40 G til 60 G. Med G menes her grunnbeløpet på vedtakstidspunktet.

Komiteen er positiv til de endringene som er foreslått i høringsbrevet og ser fram mot å få saken til behandling etter at høringen er avsluttet.

Til forslag 9

Komiteen viser til at voldsoffererstatningen ble endret i forbindelse med fornærmedereformen, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008), med en ny bestemmelse i § 14 femte ledd om at det i særlige tilfeller kan «bestemmes at en part skal få dekket utgifter til innhenting av erklæringer fra lege, tannlege, psykolog og lignende». Bakgrunnen for forslaget var at det var registrert en del søknader som ble avslått der utfallet kunne blitt annerledes dersom det hadde vært fremlagt bedre dokumentasjon, men hvor søker ikke hadde mulighet til å skaffe dette på grunn av dårlig økonomi. Komiteen viser videre til dagens praksis der det også er tilfeller av utgiftsdekning selv om vedkommende ikke fikk medhold i søknaden.

Komiteen er opptatt av at søkere får god nok informasjon om denne muligheten når de søker om voldsoffererstatning, og understreker viktigheten av at dette informeres om av Kontoret for voldsoffererstatning.

Til forslag 10

Komiteen er opptatt av at informasjonsflyten mellom politidistriktene og Kontoret for voldsoffer-erstatning er god og effektiv. I enkelte saker tar det lang tid før politidokumentene blir sendt over til Kontoret for voldsoffererstatning. Komiteen ber derfor om at departementet tar initiativ til et samarbeidsmøte mellom politiet, voldsoffererstatningsmyndigheten og departementet for å forbedre informasjonsutvekslingen, og at det i den forbindelse vurderes å legge oppgaven med å oversende dokumentene til stevnekontorene i det enkelte politidistrikt.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et samarbeidsmøte mellom politiet, voldsoffererstatningsmyndigheten og departementet for å forbedre informasjonsutvekslingen, og at det i den forbindelse vurderes å legge oppgaven med å oversende dokumentene til stevnekontorene i det enkelte politidistrikt.»

Til forslag 11, 12 og 13

Komiteen er opptatt av at ofre for kriminalitet sikres en koordinert og helhetlig offer- og pårørendeomsorg, og er positiv til bedringer i dagens ordning. Komiteen vil understreke at ordningen med rådgivningskontor er gjort permanent og styrket slik at det i dag finnes 14 rådgivningskontorer. Rådgivningskontorene er inkorporert i Kontoret for voldsoffererstatning. Det er også etablert en faglig og administrativ støttefunksjon for rådgivningskontorene. Dette er skritt på vei til en nasjonal «brottoffermyndighet» slik de har i Sverige. Komiteen mener en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet kan bygge på de eksisterende strukturene som finnes, rådgivningskontorene og Kontoret for voldsoffererstatning. Komiteen ber derfor departementet om å vurdere å opprette en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet basert på dagens eksisterende strukturer. Komiteen ber videre om at det i vurderingen av opprettelse av en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet også ses hen til brottsoffermyndighetens øvrige arbeid og oppgaver, som for eksempel et voldsofferfond.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å opprette en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet basert på dagens eksisterende strukturer ved å se hen til den svenske Brottsoffermyndighetens arbeid og oppgaver, som for eksempel et voldsofferfond.»