Vedlegg
Jeg viser til brev 3. oktober 2011 om ovennevnte representantforslag om at Norge trer ut av ILO-konvensjon nr. 169, nedlegger Sametinget, opphever finnmarksloven og avvikler forvaltningsområdet for samiske språk.
Det er av flere grunner ikke aktuelt for regjeringen å følge opp representantforslaget.
Grunnloven § 110 a og sameloven er det nasjonale rettsgrunnlaget for samepolitikken. Grunnloven § 110 a slår fast:
”Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.”
Sameloven konkretiserer innholdet i de overordnede prinsippene som Grunnloven § 110 a etablerer. Sametinget ble etablert ved samelovens vedtakelse, mens språkreglene kom inn i sameloven i 1990.
De endringene representantene foreslår, vil stå i et problematisk forhold til Grunnloven § 110 a.
Representantforslaget samsvarer heller ikke med regjeringens samepolitikk. Regjeringen har som målsetning først og fremst å ivareta hele befolkningen gjennom den generelle lovgivningen, men erkjenner behovet for særskilte regler for å ivareta den samiske befolkningen slik at samisk språk, kultur og samfunnsliv har en sikker fremtid.
Grunnlaget for regjeringens samepolitikk er at staten Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer, og at begge folkene har den samme rett og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. I tråd med signalene i St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken, ønsker regjeringen å føre en samepolitikk bygget på rettferdighet og fellesskap mellom samene og landets øvrige borgere. Regjeringen mener at hensynet til samiske interesser skal inkluderes i utformingen av politikk på alle aktuelle områder. Videre ønsker regjeringen å bidra til utvikling av internasjonal urfolkspolitikk og samarbeide om samiske spørsmål med de nordiske landene.
For regjeringen er Sametinget, som samenes representative organ, den viktigste premissleverandøren for samepolitikken. Regjeringen er opptatt av å sikre at Sametinget har reell innflytelse på områder som er viktige for det samiske samfunn, og å tydeliggjøre Sametingets frie stilling. I et rent flertallsdemokrati kan det være vanskelig å ivareta samiske interesser, samisk kultur og samiske sedvaner på en tilstrekkelig god nok måte. Sametinget spiller en viktig samfunnsrolle ved å sikre at demokratiske forankrede samiske perspektiver og vurderinger blir en del av grunnlaget for de offentlige beslutningsprosessene.
Representantenes påstand på side 4 punkt 3 i forslaget, om at videreføringen av Sametinget fremstår som en belastning for Norges internasjonale anseelse, har jeg vanskelig for å forstå. Tvert imot blir den norske ordningen jevnlig trukket frem i internasjonale sammenhenger som et positivt eksempel på hvordan urfolk kan gis innflytelse på statlig politikk. Representantenes sammenlikning mellom Sametinget og apartheidregimet i Sør-Afrika tar jeg sterk avstand fra. Jeg tillater meg i denne forbindelse meg å minne om at alle samer i Norge har fulle demokratiske rettigheter i hele det norske demokratiske systemet, på lik linje med alle andre.
Et levende samisk språk er en sentral del av samisk kultur. Samelovens språkregler gir borgerne språklige rettigheter i møte med ulike offentlige organ. I forvaltingsområdet for samiske språk gjelder i tillegg særlige regler som skal sikre at samisk språk skal bestå. Jeg mener det er viktig å sikre at samisk språk er i daglig bruk, også i møte med offentlige organer.
Representantenes fremstilling av finnmarksloven og etableringen av Finnmarkseiendommen fremstår som misvisende. Jeg minner om at finnmarksloven ble vedtatt av et stort og tverrpolitisk flertall i Stortinget etter anbefaling fra både Sametinget og Finnmark fylkesting. Den har dermed en trygg demokratisk forankring.
Det er heller ikke riktig slik representantene synes å mene, at ”området kontrolleres av samiske interesser”, og at ”den samiske minoriteten har full kontroll over naturressursene”, jf. s. 2 i representantforslaget.
Gjennom finnmarksloven og Finnmarkseiendommen har finnmarkingene selv fått eierrådigheten og ansvaret for forvaltningen av ressursene. Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer, hvorav tre er oppnevnt av Sametinget og tre
av Finnmark fylkesting. Finnmarksloven er etnisk nøytral på den måten at den enkeltes rettsstilling ikke er avhengig av hvilken etnisk tilhørighet man har. Alle innbyggerne i Finnmark har rett til å utnytte naturressurser på Finnmarkseiendommens grunn. Også de som er bosatt utenfor Finnmark, har en lovbestemt adgang til jakt og fiske på Finnmarkseiendommens grunn. Loven inneholder imidlertid noen garantier for at det tas tilstrekkelig hensyn til samiske interesser før det fattes vedtak som kan ha betydning for samisk kultur, reindrift og liknende i utmarksområder.
Finnmarksloven § 5, som representantene viser til, gir ingen samiske ”særrettigheter”. Det går tvert imot klart fram av forarbeidene at bestemmelsen ikke innfører noen nye rettigheter, men viser til eksisterende rettigheter opparbeidet etter vanlig norsk rett.
Finnmarkskommisjonens avklaring av rettigheter skjer på grunnlag av alminnelig nasjonal rett, herunder regler om hevd og alders tids bruk. Det er snakk om å identifisere allerede eksisterende rettigheter, og det er bruken som teller – ikke brukerens etniske tilhørighet. Sakene kunne vært overlatt til domstolene, men da ville man fått en situasjon som representantene selv advarer mot på side 3 i forslaget, med en lang periode med uavklarte rettigheter. Det har tidligere vært liknende kartleggingsprosesser i utmarksområder i andre deler av landet.
Samene er anerkjent som urfolk av Norge og av FN. ILO-konvensjon nr. 169 er del av de internasjonale rettsstandardene som skal sikre at urfolks levesett og kultur opprettholdes og utvikles. Konvensjonen er en sentral del av grunnlaget for regjeringens samepolitikk. Selv om representantene har rett i at ILO-konvensjon nr. 169 ble ratifisert etter en relativt rask behandling, har man i ettertid foretatt grundige vurderinger av konvensjonens konsekvenser for norsk rett. Vurderingene av ILO-konvensjonens bestemmelser var sentrale i arbeidet med finnmarksloven og vil være det i det videre arbeidet med oppfølgningen av Samerettsutvalget II (NOU 2007: 13). Det er samtidig på det rene at sentrale deler av forpliktelsene i ILO-konvensjon nr. 169 også følger av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966. Det er ikke aktuelt for regjeringen å gå bort fra de forpliktelsene vi har påtatt oss ved å ratifisere disse to konvensjonene.