Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til
Prop. 146 S (2010–2011).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
gir sin tilslutning til at dagens basestruktur opprettholdes.
Komiteen merker seg
at antall redningshelikopter i første omgang økes til 16 fartøyer,
alle i samme størrelse, i 10–20 tonns klassen, og med «all-weather
search and rescue»-egenskaper. Gjennom dette innkjøpet styrkes redningstjenesten
betydelig.
Komiteen er tilfreds med at helikoptrene
fortsatt skal fungere innenfor et flerbrukskonsept hvor oppgavene
i hovedsak vil være søk, redning og luftambulanse. Når redningshelikoptrene fornyes
er det en stor, viktig og ikke minst tung økonomisk investering.
Slike nasjonale investeringer må i spesielle situasjoner kunne nyttegjøres
ut over det som er det opprinnelige hovedformålet.
Komiteen mener derfor at redningshelikoptrene
også i fremtiden skal bistå politiet, og i noen tilfelle også militære
enheter, når situasjonen krever det og viktig samfunnsstruktur trues.
Komiteen er innforstått med at
den framlagte anskaffelsesløsningen også omfatter kjøp av reservedelslager,
nødvendig verktøy og bakkeutstyr til alle basene og at det etableres
en vedlikeholdsavtale med helikopterleverandør for periodisk og
mellomtungt vedlikehold samt deleforsyning.
Komiteen ser også nødvendigheten
av at det blir foretatt bygningsmessige tilpasninger til valgt helikopter
ved flere av basene, og utbedring av landingsplassene ved de sykehus
som benyttes av dagens redningshelikoptre. Dette må gjøres i god
tid slik at utbedringen av landingsplassene er gjennomførte før
de nye helikoptrene erstatter dagens helikopterflåte.
Komiteen ser det også nødvendig
samtidig å foreta en tilpasning av utstyr ved Hovedredningssentralen
for å sikre god kommunikasjon mellom helikopter og redningsleder
til enhver tid. Denne tilpasningen må også være ferdig til de nye
helikoptrene tas i bruk.
Komiteen mener det er fornuftig
å innarbeide en opsjonsrettighet til avtalen og støtter forslaget om
en opsjon på inntil ytterligere 6 helikoptre for å kunne møte et
fremtidig økende behov for redningskapasitet i nordområdene.
Komiteen slutter seg også til
forslaget om at en viderefører en anbudsprosess for Sysselmannens helikoptre
på Svalbard, og at en finner en fremtidig løsning med to redningshelikoptre
av tilsvarende størrelse som det største helikopteret Sysselmannen
disponerer i dag, med tjenestestart 1. april 2014.
Komiteen merker seg at Justis-
og politidepartementet har anbefalt at anskaffelsen gjennomføres
som en anbudskonkurranse der helikopterkandidater i både militært
og sivilt register kan delta. Ekstern kvalitetssikrer (EKS) anfører
i sin rapport at dette kan bli unødig komplisert og inneholde stor
risiko. EKS anbefaler derfor at konkurransen gjennomføres kun for sivilt
registrerte helikoptre.
Komiteen deler departementets
vurderinger om at et slikt valg vil kunne begrense antallet konkurrenter
og gir sin støtte til at både militært og sivilt registrerte kandidater
kan delta. En viktig forutsetning for regjeringen er at dersom en sivilt
registrert kandidat skulle vinne, så skal Forsvaret kunne operere
helikoptrene på samme måte som under dagens militære regelverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at Forsvaret fortsatt skal være operatør av redningshelikoptertjenesten.
Erfaringene med dette er gode, ikke minst fordi det militære operative regelverket
er under full nasjonal kontroll og kan tillate flyging under svært
krevende forhold. Dette er en suksessfaktor for redningstjenesten.
Komiteen viser til
at redningshelikoptrene også bistår den sivile luftambulansetjenesten
med oppdrag når denne har værbegrensninger.
Komiteen er kjent med at eventuell
sivil registrering av helikoptrene vil medføre at Forsvaret må forholde
seg til et sivilt teknisk og operativt regelverk og at tilsynsansvaret
blir overført til Luftfartstilsynet. Alle Forsvarets luftfartøy
er i dag registrert militært, uavhengig av om de er bygget etter
militære eller sivile standarder (militært eller sivilt sertifisert).
Forsvaret er således uten erfaring med å operere sivilt registrerte
luftfartøy og med å forholde seg til sivilt teknisk og operativt
regelverk. Komiteen finner det avgjørende viktig
at Forsvaret gis gode betingelser for å kunne operere redningshelikoptrene
trygt under alle de krevende forhold som vårt land og sjøområde
byr på. Komiteen er bekymret for at innføring av
et nytt registreringsregime vil kunne påføre Forsvaret hittil ukjente operative
begrensninger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
sier seg veldig godt fornøyd med at det nå tas viktige grep for
å sette fortgang i arbeidet med å skifte ut den gamle Sea King-flåten
med nye moderne allværs søk- og redningshelikoptre med større hastighet,
større løftekapasitet og lengre rekkevidde. Dette vil gi økt trygghet
for landets innbyggere og ikke minst for alle som ferdes langs norskekysten,
internasjonal skipsfart, fiskerfartøyer og folk som er tilknyttet
offshoreaktivitet i en eller annen form. De nye helikoptrene vil
bli utstyrt med nytt moderne søkeutstyr som gjør at folk kan oppspores
raskere og flere liv kan reddes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
svært kritiske til den manglende fremdriften i saken om anskaffelse
av nye redningshelikoptre. Saken som er hovedgrunnlaget for Prop.
146 S (2010–2011), ble også debattert i Stortinget 16. mai 2002,
jf. Innst S. nr. 156 (2001–2002), hvor det ble foretatt en grundig gjennomgang
av de utfordringer redningshelikoptertjenesten stod ovenfor da,
og i et fremtidig perspektiv.
Disse medlemmer vil understreke
at kvaliteten på redningshelikoptertjenesten i mange tilfeller er
avgjørende for om liv kan reddes eller ei. Mange som har sitt daglige
virke langs kysten, på offshoreinstallasjoner, som en del av fiskeflåten
eller i annen aktivitet setter sin lit til at de skal kunne hjelpes
og reddes når ulykken inntreffer. Hvis man i tillegg ser de store
verdiene som disse menneskene er med på å fremskaffe for nasjonen
Norge, er dette etter disse medlemmers oppfatning
noe av det viktigste fokus i denne saken.
Disse medlemmer vil understreke
at for Fremskrittspartiet har det eneste riktige fokus vært, og
er, de rent redningsfaglige. Det konstateres at mange velger å snakke
om kostnader knyttet til denne anskaffelsen, men etter disse medlemmers oppfatning
er det viktigste å fokusere på de behov redningstjenesten samlet sett
har.
Disse medlemmer vil derfor vise
til Fremskrittspartiets merknader under behandling av Innst. S.
nr. 156 (2001–2002) og senere behandlinger i Stortinget.
Disse medlemmer viser videre
til regjeringens saksfremlegg hvor man henviser til en ekstern kvalitetssikrer
(EKS). Denne har gjort en beregning av hvorvidt det vil være mest
fornuftig å la forsvaret fortsette å drifte helikopterbasene i fremtiden,
eller om sivile kan gjøre det. Utredningen er svært viktig og en
sentral analyse før det treffes en endelig beslutning. I denne sammenheng
vises det til at man nå skal treffe beslutninger for 30 år fremover.
Det er da viktig at man har et best mulig avgjørelsesgrunnlag. Det
vises for øvrig til at EKS ikke konkluderer med at forsvaret er
en foretrukket aktør til drift av redningshelikoptertjenesten.
Disse medlemmer viser til at
rapporten fra EKS er unntatt offentlighet av departementet og har
således kun vært tilgjengelig for justiskomiteens medlemmer. Rapporten
ble gjort tilgjengelig for komiteens medlemmer først på slutten
av komiteens behandling. Rapporten burde ha vært fremlagt på et
tidligere tidspunkt. Disse medlemmer mener denne
rapporten i sin helhet eller i hvert fall deler av rapporten burde
vært offentliggjort, da dette er en sak av stor allmenn og offentlig
interesse.
Disse medlemmer mener man må
åpne for sivile tilbydere av noen baser i redningstjenesten. Et
problem med redningstjenesten er at det samlede utgiftsbilde er
svært uoversiktlig. Hva en god redningstjeneste koster, er derfor
uklart. Dersom man åpner for konkurranse vil det være mulig å sammenlikne
utgiftene ved de ulike baser og således danne seg et bilde av hvor
mye det faktisk koster. I den grad dagens redningstjeneste ikke
opptrer effektivt nok med de ressurser som tildeles, vil det således
være mulig å gjøre endringer i driften slik at tjenesten oppnår
bedre resultater.
Sivile tjenesteleverandører vil også etter disse medlemmers oppfatning
ha et større spekter å spille på dersom de drifter et slikt tilbud. Disse medlemmer viser
til at store aktører innen luftfart vil kunne stille ulike helikoptre
til disposisjon og på den måten løse ulike oppdrag med ulike maskiner.
Dette kan være et moment for å gjøre tjenesten mer effektiv både
hva gjelder hurtig redning av menneskeliv, men også knyttet til
kostnader. Private tilbydere vil også ha jevnlig utskifting av helikoptre
slik at vedlikeholdskostnader til en hver tid holdes på et forsvarlig
nivå. Når man skal gjennomføre en så stor omlegging som innkjøp
av 16 nye helikoptre er, burde disse aspektene vært utredet før
endelige konklusjoner treffes.
Videre er disse medlemmer opptatt
av den samlede helikopterberedskapen i Norge. Dette særlig sett
i sammenheng med hendelsene 22. juli 2011 hvor det viste seg at
politiet og Forsvaret brukte for lang tid på å få helikoptre med
i aksjonen som pågikk. I denne sammenhengen kunne disse medlemmer tenke
seg en utredning hvor det legges en plan for den samlede beredskap
sett under ett og hvor redningshelikoptre kunne spille en rolle
også knyttet til politiets utrykningsberedskap. Man kunne tenke seg
2–3 helikoptre som blir pansret og således kunne være i stand til
å settes inn til personellforflytning dersom det skulle være behov
fra politiets side. I denne sammenhengen vil disse medlemmer peke
på redningstjenestens lokaliteter som er spredt på en god måte over
hele landet og således svært egnet til å ha en slik støttefunksjon
overfor politiet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede en ordning hvor
tre av basene i redningstjenesten konkurranseutsettes, under samme
kvalitetskrav som det Forsvaret opererer under i dag.»
«Stortinget ber regjeringen utrede den samlede helikopterkapasiteten
i Norge og eventuelt sikre at noen av de nye helikoptrene i redningstjenesten
kan brukes til støtte for personelltransport for politiet.»
Videre er disse medlemmer opptatt
av basestrukturen i redningstjenesten. Basen på Banak i Finnmark
ligger inne i landet og således langt fra kysten. Dette kan ha avgjørende
betydning for nødstedte i sjøen. Dersom man blir liggende i vannet
utenfor kysten, er sjansen for å overleve lenge relativt lite. Hvis
en base ligger ved kysten, vil tiden som går før helikopteret kommer
frem, kunne minimeres betraktelig. Det er også viktig å ta innover
seg hvilken aktivitet man vil se i havområdene utenfor Finnmark
i tiden som kommer. Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland åpner
for langt større trafikk i disse områdene. Det er viktig at redningstjenesten
dimensjoneres ut fra det økte behovet som vil følge med dette.
Disse medlemmer vil til slutt
påpeke den store avstanden mellom basen i Bodø og basen på Banak.
Disse to basene danner beredskapen for hele Nord-Norge og dermed
også nordområdene. Avstanden gjør at beredskapen langs kysten rett
ut fra Tromsø er svakere enn i mange andre områder. Dette tilsier
at man bl.a. må se på mulighet for å etablere ny base for redningstjenesten
lokalisert i Tromsø. Forholdene som disse medlemmer har
påpekt taler for at man ser på basestrukturen på nytt.
Disse medlemmer fremmer således
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med egen
sak med vurdering av hvordan den fremtidige basestrukturen skal
være utformet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at anskaffelsen av nye redningshelikoptre
har tatt svært lang tid. Sea King-flåten kommer til å være nærmere
50 år før de nye helikoptrene er operative. I de kommende årene
er det etter all sannsynlighet kun Norge som vil ha Sea King som
sitt hovedredningshelikopter. Dette vanskeliggjør reparasjoner og
vedlikehold, i tillegg til at det vil være færre tilgjengelige tekniske
oppgraderinger enn på andre helikoptre. Videre medfører vedlikehold
at antallet operative redningshelikoptre til enhver tid er lavere
enn det som er optimalt. Det er etter disse medlemmers oppfatning
svært viktig at prosessen videre gjennomføres raskt, slik at de nye
redningshelikoptrene er operative så tidlig som mulig. Disse
medlemmer viser til at det tidligere er gjennomført flere
utredninger om behovet for nye redningshelikoptre. Prosessen med anskaffelse
av nye redningshelikoptre ble startet i 1997, da Fostervollutvalget
i NOU 1997:3 påpekte gapet mellom det Sea King-flåten er i stand
til å utføre, og det som bør forventes av fremtidens materiell. Disse
medlemmer merker seg at det trolig vil gå mer enn 20 år
fra denne erkjennelsen før nye og moderne redningshelikoptre er
operative. Disse medlemmer har videre merket seg
at det nå har gått ni år siden en samlet justiskomité uttalte at:
«Siden dagens flåte av redningshelikopter er blitt
svært gamle ber komiteen om at disse fases ut innen 2008, dersom
det lar seg gjøre produksjonsmessig»,
jf. Innst. S. nr. 156 (2001–2002).