Vedlegg
Jeg viser til brev datert 6. oktober 2011 fra Familie- og kulturkomiteen, med oversendelse av Representantforslag 169 S (2010-2011) fra stortingsrepresentantene Solveig Horne, Ib Thomsen og Øyvind Korsberg. Komiteen ber om departementets vurdering av forslaget.
Stortingsrepresentantene Solveig Horne, Ib Thomsen og Øyvind Korsberg har fremmet følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringen foreslå de nødvendige lovendringer for å legge ned fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, og overføre disse nemndenes oppgaver til de ordinære domstolene.
2. Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2012 overføre midler for å flytte oppgaver fra fylkesnemndene til domstolene.
Jeg har følgende kommentar til forslaget:
Representantene foreslår å legge ned fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og overføre disse nemndenes oppgaver til de ordinære domstolene.
Fylkesnemndene ble opprettet i 1993. Intensjonen med opprettelsen av fylkesnemndene var å styrke rettsikkerheten for barn og foreldre ved å etablere et avgjørelsesorgan som var uavhengig og frittstående. Intensjonen var videre å kombinere juridisk og faglig innsikt og lekmannsskjønn.
Fylkesnemndenes rolle har vært vurdert flere ganger siden de ble opprettet. I NOU 2001:32 Rett på sak ble det vist til at Strukturutvalget i NOU 1999:22 konkluderte med at fylkesnemndene burde opprettholdes som uavhengige, statlige forvaltningsorganer. Det samme ble lagt til grunn av Justisdepartementet i St.meld. nr 23 (2000-2001), der dette begrunnes med at fylkesnemndene antas å styrke rettssikkerheten i den offentlige forvaltning, og samtidig avlaster domstolene.
En av fordelene med fylkesnemndene fremfor de ordinære domstolene er at fylkesnemndene har opparbeidet seg bred erfaring og særskilt kompetanse på barnevernområdet, samtidig som de arbeider etter de samme grunnregler som gjelder for domstolene. Nemndssystemet har vist seg fleksibelt og godt tilpasset disse helt spesielle sakene. Rettssikkerheten er godt ivaretatt, noe som er bekreftet blant annet gjennom forskningsevalueringen ”Evaluering av rettsikkerheten ved behandling av barnevernssaker i fylkesnemnda” gjennomført i 2000 og 2001.
Stortinget vedtok for få år siden nye saksbehandlingsregler for fylkesnemndene. Disse trådte i kraft 1. januar 2008. Formålet med de nye reglene var først og fremst å sikre en enhetlig og hensiktsmessig saksbehandling i fylkesnemndene i tråd med de grunnregler for god saksbehandling som gjelder for de ordinære domstolene gjennom ny tvistelov. Dermed har den moderniseringsprosess som har pågått i domstolene også fått virkning for fylkesnemndenes saksbehandling. De nye reglene tar dessuten hensyn til de særlige behov som gjør seg gjeldende i barnevernssakene.
En nemnd består normalt av fylkesnemndsleder med særskilt juridisk kompetanse pluss et medlem fra et fagkyndig utvalg og et medlem fra et lekmannsutvalg. Forslagsstillerne er opptatt av at fagpersoner opptrer som både rådgivere og fatter vedtak i saker. Dersom det legges frem en sakkyndig utredning i en sak, skal ikke samme fagperson sitte i nemnda som behandler denne saken. Alle sakkyndige utredninger er dessuten gjennomgått av Barnesakkyndig kommisjon før disse kan benyttes i fylkesnemnda.
Jeg mener at nye saksbehandlingsregler med utgangspunkt i regelverket for domstolene og det faktum at alle rapporter fra sakkyndige i barnevernssaker nå gjennomgås av Barnesakkyndig kommisjon, tilsier at barnas rettsikkerhet ikke nødvendigvis vil bedres ved å føre sakene for domstolen.
Per i dag er ventetiden i fylkesnemndene for lang i mange saker. Dette tar jeg meget alvorlig, og departementet følger utviklingen i saksbehandlingstiden tett. Departementet har de siste årene tilsatt nye fylkesnemndsledere for å få saksbehandlingstiden så kort som mulig, og budsjettet til fylkesnemndene er styrket. Selv om saksbehandlingstiden i mange av sakene i dag er lenger enn ønskelig, hører det også med til bildet at nær sagt alle akuttsakene og klagesakene blir behandlet innen den korte fristen loven setter. Jeg har dessuten nylig omorganisert fylkesnemndene for å bidra til fornying og mest mulig effektiv ressursutnyttelse. Jeg mener at det er lite som tilsier at overføring av barnevernssakene til domstolene vil korte ned saksbehandlingstiden. En effektiv arbeidssituasjon i domstolene er basert på at saker kan berammes for lang tid framover. Fristene i barnevernloven er korte, og det vil være krevende for de ordinære domstolene å behandle disse sakene på så kort tid.
Fylkesnemndene har opparbeidet seg en spesialkunnskap om barns oppvekst og behov og en kjennskap til de verdikonflikter som ofte oppstår i vanskelige barnevernssaker, og er dermed et viktig organ for rettsikkerheten for både voksne og barn. Fylkesnemndene har eksistert i snart 19 år, og erfaringene med ordningen, inkludert forskeres evaluering av den, er gode.
På denne bakgrunn vil fylkesnemndene etter min oppfatning også i årene som kommer spille en viktig rolle som forvaltningsorganer med ansvar for noen av de vanskeligste, men også viktigste, oppgaver i vårt velferdssystem. Det synes derfor i dag ikke å være gode grunner som tilsier en overføring til domstolene.