I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber presidentskapet i samarbeid med regjeringen fremme forslag om å oppnevne en bredt sammensatt kommisjon med mandat til å utarbeide forslag til en ny og helhetlig integreringspolitikk.»

I dokumentet vises det til at den demografiske utviklingen i Norge har gjennomgått store forandringer gjennom de siste 30–35 årene. Fra å være et relativt etnisk homogent samfunn er Norge blitt et mer etnisk heterogent samfunn med større innslag av personer og grupper av personer med opprinnelse fra over 200 andre land. I årene 1977–2008 har den akkumulerte nettoinnvandringen til Norge av utenlandske statsborgere vært om lag 400 000. I samme tidsrom har om lag 213 000 utenlandske statsborgere blitt norske statsborgere. Fra en situasjon på 1960- og tidlig på 1970-tallet der emigrasjonen var større, er den varige tendensen at immigrasjonen øker.

Forslagsstillerne peker på at denne utviklingen har ført til store samfunnsforandringer som både har gode og mindre gode sider. Den påvirker arbeidsdeling og arbeidsliv, kultur og utdanning, trygghet og samhørighet.

Forslagsstillerne mener at for at personer med ulik etnisk bakgrunn og med ulik kulturbakgrunn, religion/verdisyn, språk og holdninger skal kunne fungere optimalt og kunne bidra til samfunnets verdiskapning og fremgang, er et sett av felles verdier og felles spilleregler nødvendig for at ingen skal falle utenfor. Dette er fundamentet for en god integreringspolitikk.

I dokumentet pekes videre på at integrering handler om å skape tilhørighet og et samlet, velfungerende samfunn basert på et sett av felles verdier og en forståelse for at deltakelse på alle arenaer forventes, og ikke bare om tilrettelegging og tilpasning for at nye innvandrere skal bli inkludert i samfunnet. Selv om integreringens mål er å sikre at innvandrede personer raskest mulig skal bidra med sine ressurser i det norske arbeidslivet og i samfunnet for øvrig og dermed sørge for en økonomisk integrering, er det også viktig at den enkelte innvandrer deltar i den sosiale integreringen inn i det norske samfunnet.

Forslagsstillerne viser til at det dessverre virker som om man i Norge i de seneste 30–35 årene ikke har villet snakke om det som forener enkeltmennesker i samfunnet og hvilke spilleregler som gjelder i det norske samfunnet. Først i den senere tid er det blitt snakk om «det norske vi». Det å betone plikter vel så mye som rettigheter for de som har valgt å flytte til Norge, og hvilke krav som stilles til den enkelte om å bidra til velstand og vekst, er i visse deler av det offentlige Norge blitt møtt med beskyldninger om at slik kravstilling har sitt utspring i fremmedfiendtlighet. Det fremstår også som om det i deler av noen minoritetsmiljøer ikke er en allmenn aksept for disse spillereglene.

Denne manglende aksept, samt norske myndigheters overdrevne kulturtoleranse til å foreslå eller implementere endringer og tilpassinger som er blitt gjort når det gjelder personer eller grupper som kommer fra andre land og kulturer, mener forslagsstillerne skaper grobunn for forskjellsbehandling og særregler, som på sikt kan skade integreringen.

Spørsmålet som forslagsstillerne mener fremtvinger seg etter fire tiår med stor innvandring, er: Har Norge lykkes med integreringen? For å kunne besvare dette spørsmålet, kreves helhetlig tenkning og gjennomgang av hele det integreringspolitiske området med alle dets virkemidler, involverte offentlige etater, økonomi og de lover som regulerer dette området.

Forslagsstillerne mener en slik gjennomgang er nødvendig med sikte på å meisle ut en ny politikk som kan redusere spenningen og motsetningene i samfunnet og legge grunnlaget for et mer harmonisk og trygt samfunn preget av samhold og toleranse.

Forslagsstillerne merker seg at andre europeiske land har mange av de samme utfordringene, og i noen tilfeller større utfordringer, på de samme områdene som er fremtredende i Norge.

I dokumentet fremkommer at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skriver i sin åpne trusselvurdering for 2010 at det norske samfunnet i hovedsak er fredelig og stabilt, og uten alvorlige interne konflikter eller skillelinjer. Men det er flere forhold som kan ha en negativ innvirkning på den interne sikkerheten i landet. Personer og grupper motivert av ekstrem islamistisk ideologi representerer ifølge PST en alvorlig trussel mot europeisk sikkerhet.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at radikalisering av unge mennesker med minoritetsbakgrunn også har en sterk integreringspolitisk side som bør inngå i en integreringskommisjons mandat. Forslagsstillerne merker seg rapporter fra ulike minoritetsmiljøer om at det medfører høy status å oppsøke ekstreme, voldelige miljøer i andre land, og at disse kan opptre som sterke identitetsmarkører for andre unge med minoritetsbakgrunn. Det er viktig å ta hensyn til dette ved utformingen av ulike integreringspolitiske virkemidler.

I dokumentet vises det til at innvandrings- og integreringspolitikken i Norge har økonomiske sider som en integreringskommisjon bør fokusere på. Selv om innvandrerne i Norge, totalt sett, er en heterogen gruppe, og sett i lys av at innvandrere bidrar til økonomisk vekst og velstand, er det arbeids- og sosialpolitiske sider ved innvandrings- og integreringspolitikken som ikke bidrar til økonomisk vekst og velstand.

Forslagsstillerne påpeker at en rekke minoritetsmiljøer er preget av lav arbeidsdeltakelse, avhengighet av offentlige ytelser over lang tid og lav grad av økonomisk selvhjulpenhet.

En problemstilling som ifølge forslagsstillerne bør fremheves, er kvinners deltakelse i arbeidslivet og tilegnelse av kunnskaper i norsk språk. Andelen kvinner som mener at de har dårlige eller svært dårlige norskferdigheter og som ikke deltar i arbeidslivet, er foruroligende høy.

Forslagsstillerne viser til at det har vært allment akseptert at begge kjønn skal ha like muligheter til å delta i det norske arbeidslivet uavhengig. Det er viktig å påpeke at kvinnelig arbeidsdeltakelse med hensyn til kultur- og landbakgrunn er svært lav i noen minoritetsmiljøer i forhold til andre.

Forslagsstillerne mener at likeverd når det gjelder arbeidsdeltakelse og kjønn er viktig, og at faktorer som aktivt eller passivt hindrer kvinner fra ulike minoritetsmiljøer, bør motvirkes. En integreringskommisjon bør derfor belyse og drøfte faktorer som forhindrer at kvinner enten aktivt oppfordres til eller tvinges til å holde seg utenfor integreringspolitiske viktige arenaer som arbeidsliv, foreningsliv, barnas utdanning, egenutvikling, språkforståelse mv.

I dokumentet fremkommer videre mer detaljerte forslag til mandat og arbeidsmåte og sammensetning.

Forslagsstillerne mener at en integreringskommisjon må ha et meget bredt mandat for å studere hele samfunnsutviklingen og de ulike kultur- og religionsforskjeller som nå eksisterer i det norske samfunnet. Et samfunn med god integrering må være et samfunn hvor fellesskapets verdier og de felles holdninger må være en bærebjelke som går foran de ulike særinteresser og religioner.

Forslagsstillerne mener videre at for å hindre en mulig fremvekst av radikal islamisme i enkelte muslimske trossamfunn og moskeer, må en integreringskommisjon vurdere både språkkrav og hvordan man nærmere kan monitorere det som det læres, formanes og undervises i.

Et samfunn med god integrering må også bygge på like rettigheter og plikter til at familier forsørger seg selv gjennom deltagelse i arbeidslivet. En integreringskommisjon må gjennomgå organiseringen av arbeidslivet og trygde- og stønadssystemet når det gjelder plikter og rettigheter for å sikre en høyere yrkesdeltagelse fra ikke-vestlige innvandrere. Et viktig moment her er at også mannlige ikke-vestlige innvandrere må avfinne seg med og respektere kvinnelige sjefer og alle typer jobber, idet det ikke aksepteres at noen jobber skal forbeholdes kvinner eller menn.

Forslagsstillerne mener at alle norske statsborgere må kunne forventes å ha sin lojalitet til Norge fremfor andre land. For å sikre dette, må det vurderes å avlegge en troskapserklæring i forbindelse med statsborgerseremonien, og den må vurderes gjort obligatorisk. I kriteriene for å innvilges statsborgerskap må det vurderes innført prøver i norsk språk, historie og kunnskap og aksept for norske grunnverdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, likeverd mellom kjønnene og alles rett til selv å velge ektefelle og å skifte religion.

Forslagsstillerne peker på at en slik kommisjon som her foreslås oppnevnt av Stortinget i samarbeid med regjeringen, skiller seg noe fra den vanlige fremgangsmåte hvor det er Kongen i statsråd som oppnevner utredningsutvalg. De peker videre på at Stortingets forretningsorden har en egen paragraf, § 14 a, som gir regler for oppnevning av granskningskommisjoner. Stortinget har også tidligere oppnevnt granskningskommisjoner som Mehamn-kommisjonen, Lund-kommisjonen og Banklovkommisjonen. Når forslagsstillerne mener det bør være Stortinget som oppnevner kommisjonen, basert på en innstilling fra presidentskapet, skyldes det sakens store viktighet og behov for en bredest mulig forankring i befolkningen, og behovet for et bredest mulig politisk forlik når det gjelder mandat og sammensetning.

For øvrig vises til dokumentet for nærmere beskrivelse av forslaget.