Varig framgang i kampen mot fattigdom krever langsiktig økonomisk vekst og rettferdig fordeling av sosiale og økonomiske goder. Uten en radikal omlegging av den globale økonomien vil fortsatt global vekst medføre skadelige miljøendringer.

Miljø og utvikling er avhengige av hverandre. En ensidig satsing på økonomisk vekst uten å ta hensyn til naturens rammer kan gi uttelling på kort sikt, men vil samtidig svekke naturgrunnlaget betydelig og dermed også forutsetningene for framtidig utvikling.

Fattigdom kan i seg selv være en trussel for miljøet. Selv om fattige legger beslag på relativt få ressurser, vil noen tvinges til å utnytte alle tilgjengelige kilder til inntekt og mat uten å vurdere naturmangfold eller bærekraft. Utfordringene må løses i fellesskap, ellers taper vi på begge fronter.

Klimaendringer fører til at flere av miljøødeleggelsene skjer enda raskere. Dette er det største paradokset i internasjonal miljø- og utviklingspolitikk: Dersom kampen mot fattigdom baserer seg på en økonomisk vekst som forsterker klimaendringene, vil det i seg selv føre til økt fattigdom.

Nesten hele befolkningsveksten og over halvparten av den økonomiske veksten skjer nå i utviklingsland. Vi må derfor komme til en global enighet som respekterer utviklingslandenes rett til utvikling og vekst, samtidig som verdens samlede utslipp må begrenses for å stabilisere menneskeskapte klimaendringer. En grønnere global økonomi er nødvendig for å få til dette.

Regjeringen bygger sin sammenhengende miljø- og utviklingspolitikk på fire pilarer:

• Vi skal videreutvikle vår rolle som pådriver for en grønnere utvikling og som brobygger mellom ulike grupper av land i internasjonale prosesser.

• Vi skal fortsterke vår innsats for en grønnere utvikling gjennom bidrag til lavutslippsutvikling med særlig vekt på fornybar energi og bærekraftig forvaltning av naturressurser.

• Vi skal være en pådriver for få på plass globale systemer for å bevare økosystemtjenester

Vi skal fortsette arbeidet med å tilrettelegge for utviklingslands tilpasning til de klimaendringene som vi vet kommer.

Denne meldingen handler om miljø- og utviklingspolitiske virkemidler som kan fremme grønne utviklingsstrategier, og hvordan bistanden kan bidra til å gjøre disse mer attraktive. Dette innebærer blant annet en videre opptrapping av andelen av bistandsbudsjettet som går til klima- og miljøtiltak. Opptrappingen vil skje innenfor gjeldende bistandsramme.

1.1 Pådriver og brobygger

Dagens agenda for både utviklingssamarbeid og miljøsamarbeid er et resultat av over femti år med internasjonalt samarbeid. Enhver internasjonal forhandlingsprosess er politisk og påvirkes av nasjonale så vel som internasjonale omstendigheter.

Verdens én milliard fattigste mennesker står for et samlet utslipp av klimagasser på mindre enn tre prosent. Økt tillit og forståelse for skjebnefellesskap mellom land, uavhengig av inntektsnivå, er i alles interesse. Norge skal være en pådriver for framtidsrettede løsninger for en grønnere global utvikling og en brobygger mellom ulike grupper av land og befolkninger. Her er arbeidet med internasjonale konvensjoner og regelverk et viktig virkemiddel. Vi skal opprettholde et høyt engasjement for å styrke konvensjonen om biologisk mangfold og det internasjonale regelverket for kontroll med miljøgifter og farlig avfall. I klimaforhandlingene under FNs klimakonvensjon ønsker Norge å bidra til at det vedtas en juridisk forpliktende klimaavtale, hvor industriland går i front med å forplikte seg til utslippsreduksjoner, men der også utviklingsland med store og raskt voksende utslipp forplikter seg til begrensninger.

Flere utviklingsland er viktige aktører i det globale maktbildet. I klimaforhandlingene har framvoksende økonomier og utviklingsland kontroll over politiske valg av global viktighet. Disse landene står i dag for om lag seksti prosent av de globale klima-gassutslippene, og det ventes at de vil bidra med nesten hele veksten i de globale utslippene i de kommende tiårene. De sitter derfor med en viktig nøkkel til hvordan morgendagens klima vil utvikle seg, og hvilket naturgrunnlag framtidige generasjoner kan dra nytte av.

Vilje til brobygging mellom nye og gamle maktsentre vil være en forutsetning for at verden samlet kan møte de globale utfordringene. Endring i globale maktforhold har også betydning for Norge. Vår klare interesse av internasjonal orden og velfungerende styringsinstrumenter er beskrevet i St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter.

Godt styresett er en forutsetning for å sikre oppfølging og iverksetting av internasjonale avtaler og regelverk i det enkelte land. Hovedelementer i et godt miljøstyresett vil være utvikling av lovverksinstitusjoner og kunnskapsgrunnlag. Et godt miljøstyresett må ses i sammenheng med den generelle politiske utviklingen. Miljøsamarbeid må derfor også inkludere tema som sikring av lokale rettigheter til ressurser, tilgang til miljøinformasjon, likestilling mellom kvinner og menn og bekjempelse av korrupsjon.

1.2 Økonomisk vekst med lave utslipp

Over 2,7 milliarder mennesker lager mat over røykfulle ovner eller bål. 1,4 milliarder mennesker har ikke tilgang til strøm. Å sikre fattige mennesker tilgang til energi er en viktig forutsetning for fortsatt framgang i kampen mot fattigdom og for å nå tusenårsmålene. Energitilgang er særlig viktig for kvinners tidsbruk, inntektsmuligheter og helse.

Dagens utslippsutvikling er ikke forenlig med målet om å holde den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen under 2 ºC i forhold til før-industrielt nivå. For å kunne nå dette målet må det gjennomføres omfattende energieffektivisering, sterk økning i bruken av fornybare energikilder og fangst og lagring av CO2. En utfordring er å øke de fattiges tilgang til energi uten samtidig å øke de globale utslippene av klimagasser utover togradersmålet.

En bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget skaper grobunn for en stabil økonomi over tid. Et rikt naturmangfold, robuste økosystemer, klimatilpasset landbruk og bærekraftig forvaltning av skog, vann og marine ressurser representerer et vesentlig økonomisk og matsikkerhetsmessig potensial i mange utvik-lingsland. I tillegg har mange av disse landene betydelige forekomster av ikke-fornybare ressurser som olje, gass og mineraler. Utvinning av disse kan utgjøre et viktig bidrag til økonomisk utvikling. Dette forutsetter imidlertid god forvaltning som skaper økonomisk vekst, sikrer fordeling og velferd og er miljømessig bærekraftig. Norge skal bidra til at utviklingsland får tilgang til kapital, kompetanse og teknologi som muliggjør bærekraftig økonomisk vekst og iverksetting av grønne utviklingsstrategier basert på lavutslipp og bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget. Regjeringen vil tilby utviklingssamarbeid på områder hvor Norge har særskilt kompetanse: fornybar energi (særlig vannkraft), langsiktig forvaltning av naturressurser og miljøpolitisk kompetanse- og kapasitetsbygging.

1.3 Økosystemtjenester

Nyere forskning har gitt økt bevissthet om økosystemenes tjenester og verdier. Mange naturressurser og økosystemtjenester er nøkkelelementer i den globale økonomien, som mat, såkorn, brensel, medisin og bygningsmaterialer. Men mange mindre synlige økosystemtjenester har ingen markedspris. Det fører ofte til et kortsiktig overforbruk av ressursene. Langsiktig og bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget forutsetter at disse verdiene integreres i samfunnsplanlegging og som rammevilkår for nasjonale og globale beslutningsprosesser. Verdsettingen av økosystemenes tjenester er et vesentlig bidrag til en grønnere utvikling. Redusert avskoging og skogforringelse bidrar til å redusere utslipp av klimagasser. Nær halve jordens befolkning er direkte avhengig av de økosystemtjenestene skogen gir ved å rense og sikre jevn forsyning av vann i tillegg til skogens lokalklimatiske betydning. Mer enn en milliard mennesker, deriblant mange urfolk, lever i eller nær skog de er avhengige av for sitt livsopphold.

Det norske klima- og skoginitiativet ble startet i 2008. Initiativet retter seg mot all skog i utviklingslandene – fra mangroveskog og regnskog til tørr savanneskog. Klima- og skoginitiativet er rettet mot både de internasjonale klimaforhandlingene og tiltak i samarbeidslandene som kan bidra til globale utslippsreduksjoner. Initiativet er også en del av kampen mot fattigdom og for oppnåelse av FNs tusenårsmål om å sikre miljømessig bærekraft.

Den norske politikken for en samlet internasjonal respons ser så langt ut til å bidra til at utviklingen går i riktig retning. Det er opprettet samarbeid med Verdensbanken, Afrikabanken og relevante FN-organisasjoner, inkludert FNs samarbeidsprogram for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse. Norge har også tatt initiativ til omfattende samarbeid med blant annet Brasil, Indonesia og Guyana.

Klima- og skoginitiativet innebærer mange utfordringer, særlig knyttet til styresett, korrupsjon og fordeling av goder, måling av karbonreserver i skog, referansenivå og lekkasje, og håndtering av drivkrefter for avskoging. Innsatsen for å møte disse bidrar til ny kunnskap som er nyttige for andre innsatser og sektorer.

Regjeringen vil fokusere på arbeid for bevaring av økosystemer og videreføre klima- og skogsatsingen gjennom ulike kanaler. Vi vil styrke innsatsen for godt styresett og antikorrupsjonstiltak samt for lokalbefolkningenes og urfolks rettigheter. Erfaringer fra klima- og skoginitiativets resultatbaserte støtte og betaling for økosystemtjenester vil være særlig aktuelt for overføring til andre satsinger. Regjeringen vil arbeide for å sikre tilstrekkelig finansiering til den globale klima- og skoginnsatsen.

1.4 Klimatilpasning

Klimarelaterte katastrofer krever mange menneskeliv hvert år. Mange tvinges til å flytte, og store materielle verdier går tapt. Med klimaendringer kan vi forvente at hyppigheten og intensiteten av ekstremvær som tørke og flom vil øke i de fleste regio-ner. En milliard mennesker som i dag bor i urbane slumområder, i skredutsatte skråninger, i kystnære strøk eller på flomutsatte elvebredder, er svært sårbare.

Miljø- og klimaendringer vil også påvirke utbredelsen av nye sykdommer og vil stille helsevesenet i utviklingsland overfor nye utfordringer. Klimasensitive sykdommer inkluderer en rekke insektsbårne sykdommer som malaria og denguefeber og vannbårne sykdommer som diaré og kolera.

Klimaendringene påvirker nedbørsmengde, temperatur og tilgang til vann for jordbruket i sårbare områder. Styrking av vannressursforvaltning og bedre systemer for fordeling av vann er viktig for å redusere sårbarhet overfor klimaendringer. Land i Afrika, Latin-Amerika og Asia vil kunne oppleve en nedgang i jordbruksproduksjonen, som igjen vil føre til svekket matsikkerhet og høyere matvarepriser.

Retten til mat er en grunnleggende menneskerettighet. Men over en milliard mennesker lider av underernæring og sult. Dette er uakseptabelt i en verden som produserer nok mat til alle. Matkrisen er sammensatt, strukturell og langvarig. Sosiale ordninger, sysselsetting og økonomisk utvikling er like viktig som ren produksjonsøkning i landbruks- og fiskerisektoren.

Ifølge FNs ernærings- og landbruksorganisasjon må imidlertid jordbruksproduksjonen de neste førti årene økes med 70 prosent for å møte den økende etterspørselen etter mat, dyrefôr og fiber til klesproduksjon. I samme periode kan den globale oppvarmingen føre til en nedgang i utviklingslandenes jordbruksproduksjon med mellom 9 og 21 prosent. Et mer effektivt landbruk må derfor være mer bærekraftig og bedre tilpasset klimaendringer. Matsikkerhet og et styrket landbruk må også ses i sammenheng med bevaring av naturmangfold og bevaring og bruk av genetiske ressurser.

Katastrofeforebygging er en hjørnestein i arbeidet med klimatilpasning og omfatter målrettede tiltak for å styrke sårbare menneskers, lokalsamfunns og staters evne til å motstå kriser og katastrofer. Det omfatter også tiltak for å opprettholde og restaurere økosystemers funksjon som buffere mot naturkatastrofer. Støtte til klimatilpasning må baseres på nasjonale sårbarhetsanalyser. Kvinners deltakelse og innflytelse i planlegging og beslutning av de nasjonale strategiene er en forutsetning for et vellykket tilpasningsarbeid. Barn og unge med kunnskap om miljø og utvikling kan også være aktører for sosial endring i retning av en mer klimavennlig samfunnsutvikling.

Urbaniseringen i utviklingsland øker raskt. Strategisk byplanlegging gir muligheter for å fremme grønn politikk, blant annet gjennom klimavennlige transportsystemer, energieffektive boliger, bedre avfallshåndtering og infrastrukturutvikling innenfor vann- og sanitærsystemer.

Klimatilpasning handler om både å forebygge og å håndtere de skadene som klimaendringer fører til. Et lands evne til klimatilpasning henger sammen med øvrig evne til samfunnsplanlegging, som igjen er avhengig av styresett og utviklingsnivå. Slik sett er all god utvikling og all god bistand med på å bygge robuste samfunn, som reduserer sårbarheten og styrker tilpasningsevnen overfor alle typer påvirkning, det være seg finanskrise, politisk ustabilitet eller klimaendringer. Likevel ønsker regjeringen å styrke bistanden til sektorer som er spesielt utsatt for klimaendringene, først og fremst landbruk og forebygging av naturkatastrofer.

Hensynet til miljø og sårbarhet for klimaendringer skal ivaretas i norsk bistand, gjennom klimasikring og styrking av miljødimensjonen i bistanden. Dette innebærer å identifisere eventuelle negative virkninger som tiltak kan ha, og avverge disse. Miljø- og klimakomponenter skal søkes integrert i tiltak eller tas med som en tilleggskomponent. Slike vurderinger er en viktig del av arbeidet med faglig kvalitetssikring.

1.5 Veien videre

Grønn utvikling, grønn vekst og grønn økonomi er begreper som brukes stadig oftere internasjonalt. Disse tre begrepene peker mot strategier for økonomisk politikk og utvikling som tar mer grunnleggende hensyn til naturens tålegrense og faren for klimaendringer. Temaet kommer opp til bred diskusjon på FN-konferansen om bærekraftig utvikling i 2012. Norge vil arbeide for at det globale samfunnet i fellesskap utvikler nye, grønnere strategier som muliggjør langsiktig velferd og vekst i dagens utviklingsland.

Selv om FNs tusenårsmål nås innen 2015, vil mye gjenstå i kampen mot den globale fattigdommen. Vi må begynne planleggingen av hvordan en framtidig internasjonalt omforent innsats kan se ut, den såkalte post 2015-agendaen. For Norge er det et viktig anliggende at den internasjonale innsatsen tar opp i seg og integrerer et tydeligere klima- og miljøperspektiv. Samtidig er universell tilgang til moderne energiformer avgjørende for å bekjempe fattigdom. Utfordringene må løses under ett.

Framvoksende økonomier som Kina, Brasil, Sør-Afrika og India må takle utfordringer med fattigdom og økende klimagassutslipp, men vil også kunne vise vei til globale løsninger. Disse landene er toneangivende for en bred gruppe utviklingsland i internasjonale prosesser. De gjør seg også stadig mer gjeldende som investorer og utviklingspartnere. Deres erfaringer og veivalg vil forme den globale utviklingen i årene framover. Regjeringen ønsker derfor å støtte opp om disse landenes arbeid med å utvikle lavutslippsstrategier og legge grunnlaget for en grønnere økonomisk vekst.