I dokumentet fremmes følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen utrede en modell med forhåndsgodkjenning av bedrifter.

• 2. Stortinget ber regjeringen endre reglene for arbeidstillatelse som faglært/spesialist, slik at kravene til kompetanse i større grad bestemmes av arbeidsgiverne.

• 3. Stortinget ber regjeringen forenkle prosedyrene for forlengelse/fornyelse av arbeidstillatelser.

• 4. Stortinget ber regjeringen vurdere forenkling/endring av regelverket for arbeidsinnvandrere fra ikke-EU-land som ønsker å ha ektefelle/barn med til Norge.

• 5. Stortinget ber regjeringen innføre språkopplæring som en rettighet for ledigmeldte arbeidsinnvandrere fra EØS-land.

• 6. Stortinget ber regjeringen fjerne taket på antallet som kommer inn under spesialistkvoten.

• 7. Stortinget ber regjeringen vurdere innføringen av «Blått kort» etter modell fra EUs «Blue Card» i Norge.

• 8. Stortinget ber regjeringen endre/forenkle prosessen med å søke om å få tildelt personnummer for arbeidsinnvandrere.»

I dokumentet vises det til at behovet og mulighetene for personbevegelser på tvers av landegrensene øker som følge av økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging av grensehindre og tettere samhandling mellom land. Ulike kulturer kommer i kontakt med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaringer utveksles raskere og mer omfattende enn tidligere. Forslagsstillerne mener økt arbeidsinnvandring er et viktig bidrag for å ta denne utviklingen på alvor og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen.

Det vises i dokumentet videre til at arbeidsmarkedet trolig vil være preget av økende migrasjon av arbeidstagere og tjenesteytere i årene fremover, men også av større konkurranse om arbeidskraft mellom land. Det å ha en bevisst og helhetlig politikk som sikrer en bærekraftig arbeidsinnvandring, er en av de største politiske utfordringene i årene fremover. Kunnskap og kompetanse, sammen med mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt og internasjonalt arbeids- og næringsliv.

Forslagsstillerne mener at for å opprettholde dagens velferdsnivå og sikre verdiskapning gjennom en levende kunnskapsøkonomi må Norge føre en politikk som gjør landet i stand til å hevde seg internasjonalt i konkurransen om den kompetente arbeidskraft.

Forslagsstillerne viser til at norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse for å klare konkurransen med internasjonale selskaper. Det utvidede internasjonale arbeidsmarkedet gir norsk næringsliv økte muligheter til å rekruttere nettopp den nødvendige arbeidskraften.

I dokumentet pekes på at hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken er å legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte når de måtte ha behov for det. Samtidig bør rammer og tiltak utformes slik at de gevinstene som følger av arbeidsinnvandring, kan realiseres på en balansert måte for arbeidsgiver, individ og samfunn.

Forslagsstillerne peker videre på at det er helt avgjørende for om arbeidstagere i andre land vurderer det som aktuelt å søke arbeid i Norge, at det er arbeid å få og at det lønnes godt.

Forslagsstillerne viser til at individuelle faktorer som familieforhold, personlige nettverk, jobbmuligheter og muligheter for økt livskvalitet har betydning for migrasjonsstrømmene.

I dokumentet vises det til at arbeidstagere fra andre land før finanskrisen bidro med helt nødvendig arbeidskraft i Norge i bl.a. bygge- og verftsnæringene og innen flere servicebransjer. Uten denne ekstra tilgjengelige arbeidskraften ville veksten i norsk økonomi ha bremset opp. Samtidig ser man at flere av disse arbeidsinnvandrerne har slått rot i Norge, og familiene har flyttet etter. Da er det viktig at man får anledning til å lære språket skikkelig, enten gjennom arbeid eller kurs.

I tillegg mener forslagsstillerne det er behov for flere tiltak som mer målrettet vil tiltrekke spesiell kompetanse til Norge. Selv om Norge er et attraktivt land for dem med lave kvalifikasjoner, søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får bedre betalt for kompetansen.

I dokumentet pekes det på at i dag er det slik at Norge taper denne konkurransen i forhold til land som USA, Canada og Storbritannia, til tross for at Norge årlig kåres til verdens beste land å bo i. Forslagsstillerne viser til at Norge har en spesialistkvote for å kunne rekruttere kompetanse fra ikke-EU-land. Denne kvoten er på 5 000 personer. Det er et tankekors at en i 2009 kun rekrutterte rundt 1 700 spesialister.

Det pekes videre på at det i dag er strenge krav som må være oppfylt for at utenlandske statsborgere som ikke kommer fra EØS-området, skal få arbeidstillatelse. Siden 1975 har Norge hatt en begrenset og regulert innvandring til Norge.

Forslagsstillerne mener det i større grad bør være opp til den enkelte arbeidsgiver å vurdere om den kompetanse som utlendingen besitter, er tilstrekkelig.

Forslagsstillerne vil fremheve at saksbehandlingstiden og byråkratiet som møter mennesker som vil jobbe i Norge og bedriftene som trenger arbeidskraft utenfra, er uholdbart.

Fornyelse er en svært byråkratisk prosess, som tar mye tid og gir lange perioder med uavklart situasjon og stress for dem det gjelder.

Forslagsstillerne ønsker i tillegg til vurdering av endringene i dagens system å be regjeringen vurdere en helhetlig endring av arbeidsinnvandringspolitikken gjennom å se på erfaringene EU og USA har gjort seg på feltet.

For øvrig vises til dokumentet for nærmere beskrivelse av forslaget.