1. Samandrag
Stortinget har tidligere vedtatt lovregler for å gjennomføre regler tatt inn i EØS-avtalen som svarer til direktiv 98/26/EF om endelig oppgjør i betalingssystemer og verdipapiroppgjørssystemer (finalitetsdirektivet), jf. lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer, direktiv 2002/47/EF om finansiell sikkerhetsstillelse, jf. lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse og direktiv 2000/46/EF om e-pengeforetak, jf. lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak.
Finansdepartementet foreslår i proposisjonen for det første lovendringer for å gjennomføre regler tatt inn i EØS-avtalen som svarer til direktiv 2009/44/EF. Direktiv 2009/44/EF, som ble inntatt i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 50/2010, gjør endringer i direktiv 98/26/EF om endelig oppgjør i betalingssystemer og verdipapiroppgjørssystemer (finalitetsdirektivet), og i direktiv 2002/47/EF om finansiell sikkerhetsstillelse. Stortinget ga 22. februar 2011 samtykke til innlemmelse av direktiv 2009/44/EF i EØS-avtalen, jf. Innst. 195 S (2010–2011). Direktivendringene er hovedsakelig begrunnet i teknologiutvikling, økt internasjonal konkurranse og økte krav til pantesikkerhet.
Finansdepartementet foreslår i proposisjonen tekniske endringer i betalingssystemloven kapittel 4, for å gjennomføre de endringene i finalitetsdirektivet som følger av direktiv 2009/44/EF. Finalitetsdirektivet er i norsk rett gjennomført i betalingssystemloven kapittel 4, som regulerer når avregnings- og oppgjørsavtaler får rettsvern overfor kreditorene til deltakerne i oppgjørssystemet. Departementet foreslår, i tråd med endringsdirektivet, blant annet definisjoner av «samvirkende system», «operatør» og enkelte andre betegnelser, samt regler for å sikre ensartede rettsvernsakter og virkninger mellom sammenkoblede systemer.
Formålet med rettsvernreglene i betalingssy-stemloven kapittel 4 er å sikre at oppgjørsavtaler som er innkommet til systemet kan gjennomføres selv om en deltaker i systemet går konkurs, uten hinder av konkurslovgivningens bestemmelser om omstøtelse og motregning. Bestemmelsene gjelder kun for sy-stemviktige interbanksystemer (herunder Norges Banks oppgjørssystem) og verdipapiroppgjørssystemer som er meldt til EFTAs overvåkningsorgan. Formålet med de foreslåtte endringene er å ta høyde for det økte antall koblinger mellom for eksempel markedsplasser og oppgjørssentraler som, på grunn av økt globalisering, europeisk integrasjon og finansielle og teknologiske nyvinninger, har funnet sted det siste tiåret.
Videre foreslår Finansdepartementet endringer i lov om finansiell sikkerhetsstillelse for å gjennomføre endringene i direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse som følger av direktiv 2009/44/EF. Direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse inneholder harmoniserte regler om pantsettelse av kontante innskudd og finansielle instrumenter, hvor enten pantsetter eller panthaver er en offentlig myndighet, sentralbank, finansinstitusjon eller annen lovregulert institusjon som handler med finansielle instrumenter.
I tråd med endringsdirektivet, foreslår departementet å utvide definisjonen av finansiell sikkerhet til også å omfatte «gjeldsfordringer», det vil si pengekrav som oppstår som følge av at en kredittinstitusjon bevilger lån. Formålet med endringen er å øke omfanget av tilgjengelig sikkerhet til å omfatte gjeldsfordringer i tillegg til kontante innskudd og finansielle instrumenter. Gjeldsfordringer anerkjennes allerede i dag som sikkerhet i en del europeiske land. En harmonisering av bestemmelsene i direktivet på dette punktet er ment å bidra til likere konkurransevilkår for kredittinstitusjoner i alle medlemslandene. Departementet foreslår å avgrense definisjonen av gjeldsfordringer til bare å omfatte «pengekrav som oppstår som følge av at en kredittinstitusjon bevilger lån til debitor som ikke er forbruker», forslaget vil derfor ikke ha betydning for forbrukernes rettsstilling.
Finansdepartementet foreslår for det andre å gjennomføre EØS-regler som svarer til direktiv 2009/110/EF. Direktiv 2009/110/EF, som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 120/2010, er et nytt e-pengedirektiv som erstatter det tidligere direktivet om e-pengeforetak, direktiv 2000/46/EF. Stortinget ga 16. juni 2011 samtykke til innlemmelse av direktiv 2009/110/EF i EØS-avtalen, jf. Innst. 438 S (2010–2011).
E-pengedirektivet inneholder regler om adgangen til å utstede elektroniske penger, herunder en definisjon av begrepet elektroniske penger, samt virksomhetsregler for e-pengeforetak. I tillegg til e-pengeforetak kan kredittinstitusjoner (bl.a. banker), Norges Bank og postgirokontorer utstede elektroniske penger.
Elektroniske penger er definert som en forhåndsbetalt kjøpekraft, i form av en lagret pengeverdi på en elektronisk innretning som er utstedt etter mottak av midler, og som er anerkjent som betalingsmiddel av andre foretak enn utstederen. E-pengeforetak er foretak som har adgang til å utstede elektroniske penger, i gjeldende rett regulert i lov om e-pengeforetak av 13. desember 2002 nr. 74 (e-pengeforetaksloven).
E-pengeforetak er i dag regulert i lov om e-pengeforetak. Banklovkommisjonen har i forslag til ny samlet finanslov (NOU 2011:8), som ble avgitt 27. mai 2011, foreslått å oppheve e-pengeforetaksloven, og innta bestemmelsene om e-pengeforetak i ny samlet finanslov. Fristen for å gjennomføre e-pengeforetaksdirektivet i nasjonal rett var 30. april 2011 for EU-landene. Det er foreløpig ikke fastsatt noen egen gjennomføringsfrist for EØS-landene. Ut fra hensynet til mest mulig samsvar mellom EU- og EØS-retten, bør den nye EØS-rettsakten om e-pengeforetak gjennomføres i norsk rett så nær som mulig gjennomføringsfristen i EU for det tilsvarende direktivet. På denne bakgrunn foreslår Finansdepartementet en midlertidig løsning med nytt kapittel 4c i finansieringsvirksomhetsloven med overordnede bestemmelser om e-pengeforetak. Forslaget er basert på Banklovkommisjonens forslag, og vil enkelt kunne videreføres i ny samlet finanslov. Forslaget innebærer at gjeldende lov om e-pengeforetak oppheves.
Lovforslaget inneholder de overordnede bestemmelsene om adgang til å utstede e-penger, herunder definisjon på elektroniske penger (forslaget til ny § 4c-1 første ledd), kravet til konsesjon som e-pengeforetak (forslaget til ny § 4c-2), hvem som kan utstede elektroniske penger (e-pengeforetak, banker og kredittinstitusjoner, Norges Bank og postgirokontorer, jf. forslaget til ny § 4c-1 annet ledd), og om adgangen til å drive grensekryssende virksomhet (forslaget til ny § 4c-1 første ledd). De mer spesielle materielle reglene om e-pengeforetak foreslås inntatt i en ny forskrift om e-pengeforetak med hjemmel i ny § 4c-3. Den lovtekniske løsningen er den samme som ble valgt for gjennomføring av regler tatt inn i EØS-avtalen som svarer til direktiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre marked (betalingstjenestedirektivet) i 2009. Forslaget inkluderer også oppdatering av henvisninger i andre lover som i dag viser til e-pengeforetaksloven.
Finansdepartementet foreslår for det tredje en lovendring som innebærer at Statens innkrevingssentral kan tvangsinnkreve overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven § 17-4. Statens innkrevingssentral har det nødvendige apparat og rutiner for håndtering av slike saker, og vil på en mer effektiv måte enn Finanstilsynet, regulert marked, eller andre, kunne drive inn gebyrene på vegne av staten.
Forslaget til endringer i betalingssystemloven § 4-5 annet ledd vil medføre en liten utvidelse i omfanget av meldepliktige opplysninger som Norges Bank etter lov om betalingssystemer må videreformidle til EFTAs overvåkningsorgan.
Forslaget til nye lovbestemmelser, samt tilhørende forskrift om e-pengeforetak vil kunne medføre noe merarbeid for Finanstilsynet, som følge av at e-pengeforetak skal bli en mer konkurransedyktig institusjonstype med de nye virksomhetsreglene.
Finansdepartementet legger til grunn at eventuelt merarbeid vil være av begrenset omfang, og at det kan utføres innenfor gjeldende budsjettrammer.
Departementets forslag til endring i verdipapirhandelloven har som siktemål å oppnå en bedret og mer effektiv statlig innkreving av overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven, hvilket forutsetningsvis vil gi en samlet ressursbesparelse for offentlige myndigheter. Ut over dette vil forslaget etter departementets vurdering ikke føre til økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige eller for private aktører.
Forslaget vil for øvrig ikke medføre noen særlige økonomiske eller administrative konsekvenser.