1. Regjeringens politikk for kommunesektoren
- 1.1 Sammendrag
- 1.2 Komiteens generelle merknader
For regjeringen er et av de fremste målene å ha en god og effektiv offentlig sektor. En sterk offentlig sektor og felles velferdsordninger er nødvendige forutsetninger for å sikre likeverdige tjenester til befolkningen. For å kunne tilpasse politiske prioriteringer til innbyggernes preferanser er det nødvendig å desentralisere oppgaver til kommunene.
Et desentralisert styresett stimulerer til økt politisk debatt og deltakelse. Samtidig må kommunene være innovative og sikre samfunnsansvarlig drift tilpasset skiftende omgivelser.
Kommunenes oppgavespekter gjenspeiles av at 1 av 5 sysselsatte i landet arbeider i kommunesektoren, og at kommunesektorens inntekter utgjør om lag 18 pst. av landets bruttonasjonalprodukt. Det vises i proposisjonen til at kommuneøkonomien er betydelig styrket og kommunenes handlingsrom forbedret siden regjeringen overtok høsten 2005.
På tross av forbedringene som er oppnådd de siste årene, er det fortsatt utfordringer. Fra og med 2012 utvides kommunenes ansvar i og med at samhandlingsreformen trer i kraft. Samtidig øker antallet av de yngste eldre kraftig, og veksten i antallet eldre vil fortsette i årene framover. I sum betyr dette at kravene til kommunene som velferdsleverandør øker. Gjennom å styrke kommuneøkonomien også i 2012, legger regjeringen forholdene til rette for en fortsatt utbygging av tjenestetilbudet. Økte ressurser er ikke nok. Kommunene må bidra gjennom å finne effektive og gjennomtenkte løsninger lokalt.
Kommunal- og regionaldepartementet vil legge fram en stortingsmelding om forholdet mellom stat og kommune. Et hovedtema i meldingen vil være utviklingen i statlig styring og prinsippene for statens styring av kommuner og fylkeskommuner.
I proposisjonen vises det til at kommunesektoren har fått et betydelig økonomisk løft under denne regjeringen. Fra 2005 til og med 2011 var realveksten i kommunesektorens inntekter 48,2 mrd. 2011-kroner, noe som tilsvarer en inntektsvekst i perioden på 17 pst. Halvparten av veksten er frie inntekter. Inntektsveksten har bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon, og satt dem i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet.
Det har vært sterk sysselsettings- og investeringsvekst i perioden som har betydd en rask utbygging av de kommunale tjenestene. Barnehager har vært et satsingsområde for regjeringen i hele perioden, og målet om full barnehagedekning ut fra gjeldende regelverk er nådd.
Innen skolesektoren er det foretatt kvalitative forbedringer de siste årene. Gjennomsnittlig gruppestørrelse, både på barnetrinnet og ungdomstrinnet er noe redusert, undervisningstimetallet på barnetrinnet er utvidet og det gis nå obligatorisk tilbud om leksehjelp for elever på 1.–4. årstrinn. Innen barnevernet har ressursinnsatsen økt i perioden, og fra 2009 til 2010 har det blitt drøyt 100 nye stillinger i det kommunale barnevernet.
Det er bred faglig enighet om at netto driftsresultat over tid bør ligge på om lag 3 pst. av driftsinntektene for kommunesektoren samlet sett. I perioden 2006–2010 har kommunesektoren langt på vei oppnådd dette.
I 2010 har kommunene og fylkeskommunene hatt svært ulik utvikling i netto driftsresultat. For fylkeskommunene utenom Oslo økte netto driftsresultat fra 4,5 pst. i 2009 til 8,7 pst. i 2010. Det anslås at om lag 4/5 av økningen i netto driftresultat i fylkeskommunene slik kan knyttes til forvaltningsreformen. Selv når en tar hensyn til effektene av forvaltningsreformen, har netto driftsresultat for fylkeskommunene blitt styrket fra 2009 til 2010.
I kommunene utenom Oslo var veksten i driftsutgifter noe lavere enn veksten i driftsinntekter i 2010, noe som bidro til en viss forbedring av brutto driftsresultat. På grunn av sterk reduksjon i finansinntekter ble netto driftsresultat likevel noe redusert, fra 2,7 pst. av inntektene i 2009 til 2,3 pst. i 2010. Netto driftsresultatet i Oslo ble 1,1 pst. i 2010.
For kommunesektoren som helhet ble netto driftsresultat i 2010 anslagsvis 2 3/4 pst., når det tas hensyn til virkningene av forvaltningsreformen.
Som en følge av den sterke veksten i kommunale investeringer de siste årene, har det blitt større oppmerksomhet om gjeldsøkningen i kommunesektoren. Hovedinntrykket er at kommunesektoren har håndtert den økte gjeldsbyrden på en god måte. Antallet kommuner i økonomisk ubalanse ligger på et historisk sett lavt nivå.
Samtidig er det viktig at kommunene i sine budsjetter og økonomiplaner vurderer størrelsen på låneopptak opp mot et forventet høyere rentenivå i årene framover. Behovet for en bedre kommunal infrastruktur må veies opp mot hensynet til økonomisk balanse på lengre sikt.
Regjeringen fortsetter styrkingen av kommuneøkonomien, og legger opp til vekst i samlede inntekter for kommunesektoren på mellom 5 og 6 mrd. kroner i 2012.
For 2012 anslås realveksten i frie inntekter til om lag 1,5 pst., noe som legger forholdene til rette for at tjenestetilbudet kan bygges videre ut.
Nærhet mellom innbyggere og tjenesteyter er en forutsetning for å gi gode velferdstjenester. Kunnskapen om innbyggernes behov og ønsker er størst på lokalt nivå, og kommunen og lokalpolitikerne har derfor de beste forutsetningene for å prioritere ressursene i samsvar med innbyggernes behov og de lokale forholdene.
For å sikre innbyggerne høy grad av velferd og fortsatt oppslutning om det kommunale selvstyret, må kommunesektoren yte tjenester av god kvalitet. Et viktig stikkord for kommunesektoren er derfor samfunnsansvarlig drift.
Demografiske endringer og innbyggernes økte krav og forventinger til kvalitet gjør det krevende å tilpasse tjenestetilbudet til befolkningens behov. På flere områder opplever kommunesektoren også at det er utfordrende å rekruttere og beholde arbeidskraft. Et godt omdømme er en av forutsetningene for at kommunene vil lykkes. Utfordringene som kommunesektoren står overfor innebærer et kontinuerlig behov for omstilling og utvikling. Staten skal gi kommunesektoren gode og forutsigbare rammebetingelser, men fylkeskommuner og kommuner har selv et ansvar for driften. Ansvarlige kommuner må derfor tenke langsiktig og helhetlig i sitt utviklingsarbeid, både for å trygge en sunn økonomi over tid og sikre innbyggernes velferd. I arbeidsgiverrollen er det nødvendig at kommunene har en systematisk og langsiktig tilnærming til kompetanse og rekruttering. Dyktige og kompetente medarbeidere er kommunenes viktigste ressurs, og bidrar både til effektiv drift og høy kvalitet i tjenesteytingen.
Et redusert sykefravær er først og fremst viktig med tanke på de ansatte og kvaliteten i tjenestene. Men reduksjon av sykefravær er også et eksempel på tiltak som kan bidra til bedre ressursutnyttelse. Sykefraværet i norske kommuner varierer, men er samlet sett høyere enn i statlig og privat sektor. Regjeringen er opptatt av at kommunene arbeider aktivt med å redusere sykefraværet. Sykefraværet representerer store kostnader for kommunene både i form av kroner og i tapte dagsverk.
Regjeringen har inngått en samarbeidsavtale med KS og hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden, Saman om ein betre kommune. Samarbeidet er en videreføring av intensjonene i Kvalitetskommuneprogrammet. Hovedtemaene for samarbeidet vil være sykefravær, kompetanse og rekruttering, heltid/deltid og omdømme. Programmet er planlagt å vare til 2015, med oppstart høsten 2011.
Deltakerkommunene skal selv velge innretningen og organiseringen av arbeidet i de lokale prosjektene. En forutsetning for å delta er at det er god lokal forankring.
Kravet om førstegenerasjons klima- og energiplanlegging trådte i kraft i 2010. Ifølge Enova har så å si alle kommuner i landet enten utarbeidet, eller gjort vedtak om å utarbeide, en klima- og energiplan. Nå må kommunene aktivt følge opp dette og ta steget fra planlegging til handling.
Senter for økonomisk forskning ved NTNU har på oppdrag fra departementet gjennomført et prosjekt om effektivitet i kommunene. Prosjektet skisserer antatt effektiviseringspotensial innen de mest sentrale velferdstjenestene i alle kommuner som har levert KOSTRA-statistikk i 2008 og 2009. Analysene tyder på stor variasjon i effektivitet kommunene imellom innen grunnskole-, barnehage- og pleie- og omsorgssektoren.
Regjeringen ønsker å ta hele landet i bruk, og innbyggerne skal ha en reell mulighet til å bosette seg der de ønsker. Dagens finmaskede kommunestruktur er et viktig virkemiddel for å opprettholde dagens bosettingsmønster. Nærheten mellom innbyggere og beslutningstakere som skapes lokalt bidrar til et godt tjenestetilbud. For å kunne tilpasse politiske prioriteringer til innbyggernes preferanser er desentralisering av oppgavene en forutsetning.
Det er et sentralt prinsipp for regjeringen at kommunesammenslåinger skal være basert på frivillighet.
Våren 2010 økte støtten til kommuner som har vedtatt å slå seg sammen. Nå dekkes alle engangskostnadene som departementet vurderer som nødvendige for å få etablert en ny kommune.
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet er en kompensasjonsordning til sammenslåtte kommuner for reduksjon i rammetilskuddet som følge av kommunesammenslåinger. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å utvide perioden for inndelingstilskudd til 20 år, der de siste 5 årene er en nedtrapping.
Det vil uavhengig av kommunestruktur være behov for interkommunalt samarbeid. Det er nå etablert et regelverk som gjør at kommunene kan samarbeide om alle typer oppgaver. Departementet er i ferd med å ferdigstille en veileder om interkommunalt samarbeid der hovedvekten er lagt på vertskommunemodellen og hvilke muligheter som ligger i den. Det tas videre sikte på å fremme en lovproposisjon om lovfesting av en samkommunemodell.
Gjennom lokaldemokratiet har innbyggerne en arena for meningsutveksling og debatt. At dagsorden lokalt i stor grad bestemmes av saker som berører folk i hverdagen skaper engasjement og bidrar til at innbyggerne tar ansvar for samfunnsutviklingen. I et slikt perspektiv blir lokaldemokratiet grunnsteinen i folkestyret, og en forutsetning for et godt nasjonalt folkestyre.
Det norske systemet bygger på rammestyring av kommunene. Kommunene har et ansvar for å utnytte det handlingsrommet som rammestyring gir, og legge til rette for lokaldemokratisk deltakelse og engasjement blant annet gjennom å synliggjøre lokalpolitiske saker. Det er behov for aktive lokalpolitikere som tar dette ansvaret.
Kommunene har en sentral rolle i å bidra til en helhetlig utvikling av lokalsamfunnet, ved å arbeide aktivt for å utvikle lokalsamfunn som skaper identitet og gode levekår.
I lokaldemokratimeldingen oppfordrer regjeringen kommunene, frivillige organisasjoner og næringslivet til å utnytte muligheten som ligger i samhandling med hverandre. På samme måte oppfordres det til å bruke kompetansen og samhandle med andre aktuelle aktører for å skape et nytt og spennende rom for en helhetlig utvikling av lokalsamfunnet.
Departementet gjennomfører et forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år ved kommunestyrevalget i 2011. Forsøket kan vise om tidlig stemmerett kan bidra til å få flere unge til å engasjere seg i lokalsamfunnet.
Ordningen med innbyggerinitiativ ble lovfestet i 2003, for å gi innbyggerne økte muligheter til å fremme og ivareta sine interesser i lokale saker overfor kommunen. Norsk institutt for by- og regionforskning har i samarbeid med Rokkansenteret gjennomført en evaluering av ordningen der det ble konkludert med at slik som ordningen nå er utformet fungerer den ikke etter intensjonene.
Departementet arbeider derfor med å videreutvikle ordningen. Mulige tiltak er å utvide mulighetene for å fremme elektronisk innbyggerinitiativ og å endre loven slik at det blir vanskeligere for administrasjonen å avvise saker.
Siden 2007 har departementet sammen med KS arbeidet aktivt for å iverksette Europarådets strategi for innovasjon og godt styresett i kommunene. Norge har som pilotland deltatt i utviklingen av et verktøy for en europeisk sertifiseringsordning og et merke for godt styresett i kommuner. I løpet av 2011 og 2012 tas det sikte på at 20 kommuner skal gjennomføre testopplegget med sikte på å oppnå Europarådets merke for god styring.
Den teknologiske utviklingen medfører nye muligheter, men også nye utfordringer ved gjennomføringen av valg. Ved lokalvalget i 2011 skal det gjennomføres forsøk med elektronisk stemmegivning i forhåndsstemmeperioden i 10 kommuner.
Gjennom lokale initiativ og samarbeid har kommunene gjennom årene utviklet gode løsninger innen helse-, omsorgs- og sosialtjenestene. Regjeringen vil i Samhandlingsreformen bygge videre på kommunens rolle som lokal utvikler og tilbyder av velferdstjenester.
For nærmere omtale av Samhandlingsformen vises det til kap. 10 i proposisjonen og i innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Kommuneproposisjonen 2012. Det ble avholdt høring i komiteen om proposisjonen 24. mai 2011.
Komiteen viser til at kommunal sektor forvalter en stor del av fellesskapets ressurser og er en viktig arbeidsgiver, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og skaper av velferd for innbyggerne. Kommunesektorens inntekter utgjør om lag 18 pst. av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge, og én av fem sysselsatte er ansatt i kommunal sektor.
Komiteen vil understreke at gode og forutsigbare rammevilkår for kommunesektoren er viktig for landets utvikling, for utviklingen i lokalsamfunnene og for den enkelte innbyggers livskvalitet. Et godt tilbud innenfor basistjenester som barnehage, barnevern, skole, lokalt helsevesen og omsorgen for eldre og andre pleietrengende er etter komiteens mening helt nødvendig i et moderne velferdssamfunn.
Komiteen viser til at kommunene utgjør selve grunnmuren for det lokale folkestyret og representerer nærhet, tilhørighet, trygghet og mulighet for innflytelse for befolkningen.
Komiteen er fornøyd med at regjeringen har inngått en samarbeidsavtale med KS og hovedsammenslutningene på arbeidstakertiden om programmet «Saman om ein betre kommune». Komiteen vil fremheve betydningen av nært samarbeid lokalt mellom folkevalgte, administrative ledere og medarbeidere/tillitsvalgte i alle arbeidstakerorganisasjonene. Komiteen viser til at hovedtemaene for samarbeidet vil være sykefravær, kompetanse og rekruttering, heltid/deltid og omdømme. Komiteen mener de lokale velferdstjenestene best utvikles og kvalitetsforbedres gjennom nært samarbeid med de ansattes organisasjoner.
Komiteen vil understreke viktigheten av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Komiteen viser til at regjeringen vil sikre videreføring av differensiert arbeidsgiveravgift også etter 2014.
Komiteen vil slå fast at endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Borge-utvalget pekte på flere elementer i det kommunale inntektssystemet som kan hindre endringer som fører til en mer hensiktsmessig kommunestruktur med hensyn til de oppgavene kommunene skal løse.
Komiteen viser til at mange kommuner er opptatt av denne problemstillingen. Komiteen har forståelse for dette.
Komiteen ønsker at det skal være en reell frivillighet knyttet til valget om å forbli egen kommune eller starte en sammenslåingsprosess.
Komiteen viser til at staten nå dekker 100 pst. av engangskostnader som departementet vurderer som nødvendige for å få etablert den nye kommunen. Komiteen viser til at et flertall i kommunal- og forvaltningskomiteen i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen for 2011, ba regjeringen vurdere å forlenge perioden på inndelingstilskuddet. Komiteen støtter regjeringens forslag om å utvide perioden for fullt inndelingstilskudd fra ti til 15 år.
Komiteen viser til at de fleste kommuner deltar i en eller annen form for interkommunalt samarbeid med nabokommunene. Dette samarbeidet er organisert på svært mange ulike måter, som prosjekter, interkommunale selskaper, vertskommunesamarbeid, aksjeselskaper eller etter kommuneloven § 27. Forankringen i, åpenheten i og rapporteringen tilbake til eget kommunestyre varierer også mellom de forskjellige kommunene. Komiteen vil understreke betydningen av at også interkommunale samarbeid har en god forankring hos de folkevalgte i de respektive kommunene. Det er avgjørende at en velger måter å organisere arbeidet på som ivaretar de folkevalgtes mulighet til å ha innsyn og ta ansvar også i den delen av kommunens virksomhet som gjøres i samarbeid med andre.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke betydningen av både kommuner og fylkeskommuner som arenaer for et sterkt lokaldemokrati.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen siden tiltredelsen i 2005 har hatt høye ambisjoner for et bedre tjenestetilbud. Dette flertallet viser til at realveksten i kommunesektorens inntekter fra 2005 til og med 2011 er 48,2 mrd. 2011- kroner. Dette tilsvarer en realvekst i inntektene på 17 pst. i perioden. Dette har ført til om lag 40 000 flere avtalte årsverk i kommunesektoren fra 2005 til 2009, en vekst på knapt 12 pst.
Dette flertallet mener at grunnleggende velferdstjenester ikke skal privatiseres eller kommersialiseres. Dette flertallet mener dette best sikrer god kvalitet på tjenestene, demokratisk kontroll og trygge arbeidsvilkår for de ansatte. Dette flertallet vil likevel understreke at lokal handlefrihet er et viktig demokratisk aspekt, og gir frihet for lokalpolitikere til å velge den løsningen som er best for sine innbyggere. Dette flertallet vil understreke at mange kommuner har lang og god erfaring med samarbeid med ideelle organisasjoner og private aktører på andre områder.
Dette flertallet viser til at kommunesektoren under sittende regjering har fått et betydelig økonomisk løft. Fra 2005 til og med 2011 var realveksten i kommunesektorens inntekter 48,2 mrd. 2011-kroner, noe som tilsvarer en inntektsvekst i perioden på 17 pst. Halvparten av veksten er frie inntekter.
Dette flertallet mener dette har bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon. I mai 2005, etter nesten fire år med regjeringen Bondevik II, var 116 kommuner, mer enn hver fjerde kommune, i ROBEK. I mai 2009, etter nesten fire år med rød-grønn regjering, var 42 kommuner i ROBEK. Antallet per mai 2011 er 50.
Dette flertallet mener veksten også har satt kommunene i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet. Fra 2005 til og med 2010 har det blitt 48 000 flere årsverk i kommunesektoren. Dette er i all hovedsak årsverk innenfor barnehager, skole og pleie- og omsorgstjenestene.
Dette flertallet viser til at samhandlingsreformen iverksettes fra 1. januar 2012. Reformen skal sikre en helse- og omsorgstjeneste som møter de framtidige demografiske utfordringene, endringer i sykdomsbildene og pasientens behov for koordinerte tjenester. Fra og med 2012 innføres kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunalt ansvar for utskrivningsklare pasienter. Begge endringene finansieres ved å overføre deler av statstilskuddene til de regionale helseforetakene til kommunene gjennom rammetilskuddet.
Dette flertallet viser til at regjeringen arbeider systematisk med fornyelse og utvikling av offentlig sektor. Arbeidet krever en bred tilnærming på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Eksempler på viktige resultater som er oppnådd er forsøk med redusert arbeidstid og turnusordninger, økt samordning av innkjøp, arbeidet med klart språk i offentlig sektor og nettstedet data.norge.no.
Dette flertallet mener det norske systemet med rammestyring av kommunene gir gode velferdstjenester og god lokaldemokratisk styring. Med rammefinansiering prioriterer kommunene selv mellom oppgavene. Et omfattende ansvar for nasjonale oppgaver gjør at kommunene har mulighet til å prioritere og gjøre helhetlige avveininger mellom oppgaver og sektorer innen sin kommune. Ved å avgrense bruken av øremerkede tilskudd får kommunene størst mulig selvstendighet i prioriteringer og tilpasning til lokale forhold. Øremerking kan imidlertid være riktig i en periode for å bygge opp et tilbud i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener dagens organisering av Kommune-Norge hindrer mange kommuner i å kunne løse oppgaver på best mulig måte for innbyggerne. Disse medlemmer ser derfor behov for en omfattende oppgave- og kommunereform som sikrer lokalsamfunnene mer frihet og større ansvar, for å skape bedre tjenester og mer robuste kommuner.
Disse medlemmer mener at kommunene bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for vekst og velstandsøkning, og tar avstand fra de delene av regjeringens politikk som går ut på å hindre utvikling og økonomisk vekst. Disse medlemmer har sett fordelene av konkurranse innen en rekke andre områder, og ser et stort potensial hvis kommunene på samme måte konkurrerer om å tiltrekke næringsliv og dyktige samfunnsborgere. Disse medlemmer mener at lokal selvbestemmelse sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse for innbyggerne og et levende demokrati. Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:132 S (2010–2011), representantforslag om å avvikle fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå. I dokumentet fremsettes forslag om å overføre flere oppgaver til kommunene, samt å gå over fra dagens trenivåmodell med stat, fylker og kommuner, til en mer effektiv forvaltningsmodell med de to nivåene stat og kommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at man tradisjonelt har kunnet dele den statlige styringen av kommunene inn i to hoveddimensjoner, styring av målsettingene eller styring av virkemidlene. Styring av virkemidlene i forhold til kommunene har tidligere vært mye brukt, for eksempel gjennom øremerking av midler. Under dagens regjering ser vi imidlertid at styringen er dobbel. Riktignok reduseres andel øremerkede midler, men styring gjennom andre føringer som forskrifter, regelverk og lover har økt parallelt med den statlige styringen av målsettinger på vegne av kommunene, gjennom både rettighetslovgivning, maksimalprising på ulike tjenester og målsettinger, som for eksempel full barnehavedekning.
Disse medlemmer mener at denne dreiningen innskrenker handlingsrommet til de lokale beslutningstagerne og at regjeringen Stoltenberg har skapt en stor forventningskrise i Kommune-Norge. Gjennom media og i den politiske debatten skapes det et inntrykk av at Kommune-Norge har fått økte midler til å forbedre tjenestetilbudet. Det er etter disse medlemmers oppfatning feil.
Disse medlemmer viser til at kommunesektoren har hatt store utfordringer knyttet til kostnadsveksten. Regjeringen har ikke vist evne til å ta inn over seg disse nye utfordringene som kommunesektoren står overfor.
Disse medlemmer viser til at kommunenes utgifter de siste årene har økt mer enn det regjeringen overfører. Praksisen fra dagens regjering er at kommuner får tilskudd det første året et tiltak blir innført, men at regjeringen deretter fjerner tilskuddet. Denne praksisen medfører at kommuner blir pålagt oppgaver som ikke er fullfinansierte. Dette bekrefter PwC og KS i sitt FoU-prosjekt nr. 094919: «Hvem tar regningen? Er statlige reformer fullfinansierte?», hvor blant annet barnehagereformen og dens finansiering evalueres.
Under dagens regjering har kommuner og fylkeskommuner fått stadig flere lovpålagte oppgaver, uten at finansieringen følger med. Dette medfører at kommunene må kutte i sine øvrige ansvarsområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at frihetsbehovet for Kommune-Norge også innebærer frihet fra underfinansierte reformer. Regjeringen truer på mange måter kommunenes frihet, gjennom manglende finansiering og løfter som stiller lokalpolitikere i utfordrende situasjoner, fordi de ikke er i stand til å levere det som forventes av dem. Friheten til å kunne prioritere i tråd med lokalpolitiske ønsker har dermed blitt svekket. Den viktigste friheten for kommunene er likevel frihet til å gi gode nok tjenester og frihet til lokal tilpasning. Det som truer denne friheten er først og fremst at det ikke er ressurser til å utvikle og vedlikeholde kompetansebaserte, stabile, og lokalt tilpassede tjenester, på de områdene som vurderes som de mest sentrale: skole, helse og omsorg.
Disse medlemmer påpeker at en forenkling fra dagens system til en tonivåmodell med kun stat og kommune, vil bidra til effektivisering. Disse medlemmer mener at utover Kvalitetskommuneprogrammet har regjeringens arbeid med fornying i kommunesektoren stoppet opp. Kommunene er nå inne i et tøft arbeid med omstilling og effektivisering for å få utgiftene i samsvar med inntektsnivået. Hvis ikke kommunene i dette arbeidet får muligheter til å omstille og effektivisere for å få mer igjen for pengene, blir konsekvensene reduksjoner i tjenestetilbudet og redusert kvalitet, parallelt med økte forventninger som følge av regjeringens retorikk.
Disse medlemmer viser til den store skepsisen til forslaget om et ytterligere forvaltningsnivå i form av samkommuner. KS og kommunene selv har uttalt seg klart mot en slik ordning, og disse medlemmer stiller seg derfor kritiske til at regjeringen allikevel ønsker å fremme en proposisjon om samkommuner og økt byråkrati. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette når saken blir fremmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger til grunn en annen politikk for kommunesektoren enn regjeringens. Disse medlemmer mener at kommunene utgjør selve grunnmuren i lokaldemokratiet, ved at kommunene utgjør fundamentet for folkestyret og representerer nærhet, tilhørighet og mulighet til innflytelse for befolkningen. Disse medlemmer viser til at mye i det norske samfunnet er endret siden dagens kommune- og fylkesstruktur ble etablert, ikke minst teknologi, kommunikasjon og mobilitet.
Disse medlemmer mener at kommunene skal gis større økonomisk ansvar ved at den statlige økonomiske utjevningen mellom kommunene reduseres og at de statlige overføringene baseres på et objektivt differensiert innbyggertilskudd, fritt skattøre og eierskap til selskapsskatt. I tillegg vil disse medlemmer sikre 100 pst. finansiering av primæroppgavene gjennom behovsstyrt statlig finansiering. Disse medlemmer gjør derfor oppmerksom på at mange av de merknader og forslag som fremmes av disse medlemmer er sekundær politikk basert på de forslag regjeringen fremmer i kommuneproposisjonen for 2012.
Disse medlemmer mener at kommunene bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for lokal vekst, velstandsøkning og velferdsproduksjon, og mener regjeringens forslag til kommuneproposisjon for 2012 ikke tar de nødvendige grep for å sikre dette.
Disse medlemmer har sett fordelene av konkurranse innen en rekke områder, og ser et stort potensial hvis kommunene på samme måte konkurrerer om å tiltrekke seg næringsliv og dyktige samfunnsborgere.
Disse medlemmer mener at lokal selvbestemmelse sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse for innbyggerne og et levende lokaldemokrati. Disse medlemmer mener kommuneproposisjonen for 2012 ikke gir kommunene det nødvendige handlingsrom som må til for å drive sin virksomhet på en rasjonell og kostnadseffektiv måte, og at de virkemidler regjeringen bebuder ikke er tilstrekkelige til å sørge for en kommunepolitikk som sørger for lokal innflytelse og medbestemmelse.
Disse medlemmer oppfatter regjeringens tilnærming som lite dynamisk og viser til at disse medlemmer i behandlingen av regionreformen i Innst. S. nr. 166 (2006–2007), jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007), fremmet en rekke forslag om nye oppgaver til kommunene, samt forslag om overgang fra dagens trenivåmodell med stat, fylker og kommuner til en mer effektiv forvaltningsmodell med de to nivåene stat og kommune.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Stoltenberg II har skapt en forventningskrise i Kommune-Norge. Gjennom media og i den politiske debatten skapes det et inntrykk av at Kommune-Norge har fått 48,2 mrd. kroner til å forbedre tjenestetilbudet. Det er etter disse medlemmers oppfatning feil.
Disse medlemmer har et annet kommunalpolitisk utgangspunkt enn de andre partiene, og kjernen i disse medlemmers kommunepolitikk er å øke enkeltmenneskets handlefrihet gjennom å begrense offentlige inngrep og restriksjoner. Det offentlige skal derfor ikke ta på seg oppgaver som enkeltpersoner, bedrifter og private kan løse like godt eller bedre.
Disse medlemmer vil fremheve at kommunenes og lokaldemokratiets rolle er å sikre enkeltmennesket valgfrihet og mulighet til i størst mulig grad å påvirke beslutninger som angår dem selv. Samtidig ser disse medlemmer at det på grunn av blant annet stordriftsfordeler er hensiktsmessig at en del klart avgrensede offentlige oppgaver løses og finansieres av staten.
Disse medlemmer mener det er urovekkende at regjeringen ikke på en tilstrekkelig måte fremmer virkemidler som er bedre egnet til å ta igjen de meget store etterslep mange kommuner opplever når det gjelder rehabilitering av kommunal bygningsmasse som følge av en anstrengt kommuneøkonomi.
Disse medlemmer etterlyser klarere tiltak fra regjeringen som tar på alvor at kommunesektoren, som landets største produsent og tilrettelegger av velferdstjenester, har en god nok økonomi som muliggjør en nødvendig oppgradering av spesielt sykehjem og skoler.
Disse medlemmer viser til flertallsregjeringens politiske plattform, der det fastslås at en styrket kommunesektor er viktig for å sikre at kompetansearbeidsplasser spres utover hele landet og for at denne sektoren skal være i stand til å drive aktiv næringsutvikling. Disse medlemmer mener kommuneproposisjonen for 2012 ikke tilgodeser kommunesektoren med tilstrekkelige ressurser for å oppnå en slik målsetting.
Disse medlemmer viser til at kommunenes økonomiske muligheter til å sikre kompetansearbeidsplasser ikke er tilstrekkelige for å sikre sterke lokale fagmiljøer som oppfyller denne målsettingen, eller som gir de nødvendige insentiver for langsiktig og forutsigbar næringsutvikling.
Disse medlemmer mener at det påståtte økonomiske løftet for kommunesektoren ikke er reelt. Disse medlemmer påpeker at selv om aktivitetsnivået i kommunesektoren er blitt større, medfører ikke dette en forbedring for kommunenes muligheter til å levere bedre tjenester til sine innbyggere.
Disse medlemmer merker seg at regjeringen viderefører sin svært restriktive holdning til private leverandører som ville vært i stand til å levere tjenester med god kvalitet til innbyggerne i Kommune-Norge. Disse medlemmer mener det er skuffende at regjeringen ikke tar initiativ til å løse utfordringer knyttet til kommunal velferdsproduksjon ved å legge til rette for en mer utstrakt grad av konkurranseutsetting og utfordringsrett.
Disse medlemmer peker på at regjeringens negative holdning til aktører i privat sektor og som vil tilby tjenester med god kvalitet, er å anse som et negativt insentiv til rasjonell og kostnadseffektiv produksjon av tjenester i Kommune-Norge. Disse medlemmer påpeker at kostnadsveksten i kommunesektoren uvegerlig medfører at sektoren uansett må jobbe med smarte løsninger som øker produktiviteten i kommunene. Disse medlemmer mener regjeringen i mindre grad bør legge seg opp i om kommunene velger mellom offentlige eller private tilbydere, og at det i dette ligger et potensial for effektivitetsgevinster.
Disse medlemmer frykter dette vil medføre negativ effekt på produksjonen og kvaliteten på lovpålagte tjenester i kommunal regi. Disse medlemmer mener regjeringen i 2012 bør evaluere kost–nytte-verdiene av kommunale klimaplaner, for eksempel ved å gjennomgå planene, kostnadene og nytteverdien fra (tilfeldig) utvalgte kommuner av varierende størrelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre har foreslått en økonomisk ramme for kommunesektoren i 2009, 2010 og 2011 som hadde gitt kommunene et økonomisk handlingsrom på linje med regjeringens opplegg. Høyres alternativ innebærer imidlertid at en større andel av inntektene hadde kommet gjennom at kommunene hadde fått beholdt en større andel av egne skatteinntekter. Men i motsetning til regjeringens opplegg, ville et samlet opplegg fra Høyre ha betydd en jevnere vekst for sektoren, fortsatt fokus på effektivisering og fornying, og forventninger til sektoren i samsvar med de økonomiske rammene.