Vedlegg
Jeg viser til Familie- og kulturkomiteens brev av 16.03.2011, der det bes om departementets vurdering av forslag fremmet i dokument 8:70 S (2010-2011):
“Stortinget ber regjeringen fremme forslag om legge til rette for oppretting av en utenrettslig gjeldsordning etter den britiske modellen The Consumer Credit Counselling Service (CCCS).”
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er viktig å ha en velfungerende lavterskeltjeneste på området økonomisk rådgivning. God økonomisk rådgivning på et tidlig tidspunkt kan forebygge alvorlige økonomiske problemer, og spare både den enkelte og samfunnet for store belastninger. Spørsmålet er ikke om, men hvordan dette best skal sikres.
Jeg er imidlertid usikker på hva forslagsstillerne mener med å legge til rette for oppretting av en utenrettslig gjeldsordning. Det er ikke noe til hinder for at organisasjoner eller institusjoner som ønsker det, kan opprette slike rådgivningstjenester og også, etter fullmakt fra den det gjelder, forhandle direkte med kreditorene. Jeg velger derfor å tolke forslaget som et ønske om at det skal bevilges midler til opprettelse av en slik ordning.
Det er en del vesentlige ulikheter mellom Norge og Storbritannia, både hva gjelder omfanget av fattigdomsproblematikk og det offentlige tjenestetilbudet knyttet til gjeldsrådgivning. Det er derfor ikke åpenbart at det er hensiktsmessig å overføre den britiske CCCS-modellen til Norge.
Storbritannia har store fattigdomsproblemer sammenlignet med Norge. FN har påpekt mangelen på en effektiv og samordnet strategi for bekjempelse av fattigdom i Storbritannia, og barns risiko for fattigdom var i følge FN i 2005 fremdeles blant de høyeste i Europa.
Gjeldsrådgivning i Storbritannia er basert på stiftelser/organisasjoner og kommersielle aktører. Det offentlige har ikke selvstendig plikt til å gi økonomisk rådgivning. På nettsiden til Department for work and pensions gis det enkle råd om hva personer med gjeldsproblemer bør gjøre og i hvilken rekkefølge. For mer detaljerte råd og konkret bistand vises det til flere ulike gjeldsrådgivningstelefoner og -nettsider. De fleste av disse tjenestene er gratis for brukerne, og finansieres på ulike måter.
Disse faktiske forholdene må danne bakteppet i en vurdering av overføringsverdien av britiske ordninger til Norge, hvor økonomisk rådgivning er en lovpålagt offentlig oppgave.
Den konkrete tjenesten som forslagsstillerne viser til (CCCS) er en av mange slike tjenester i privat regi i Storbritannia. CCCS gir råd om personlig budsjettering og fornuftig bruk av kreditt. Når det er nødvendig, gir de også råd om en plan for nedbetaling av gjeld. Rådgivningen skjer på telefon eller gjennom en internett-tjeneste, hvor brukerne gir detaljerte opplysninger om seg selv og egen økonomi for å få tilpasset rådgivning. Ved bruk av nettsiden foretar CCCS en full gjennomgang av brukernes kreditt- og gjeldssituasjon, og gir deretter en anbefaling. CCCS bistår også i kontakt med kreditorene.
CCCS finansieres gjennom kreditorbidrag, ved at de har avtaler med en rekke kreditorer om at de betaler 10 % av inndrevet beløp til CCCS. Denne finansierings-formen innebærer at det er i CCCS’ egen interesse at skyldnere betaler mest mulig av gjelden til disse kreditorene. CCCS gir imidlertid også bistand i saker hvor kreditor ikke har slik avtale med dem.
I Norge er økonomisk rådgivning en lovhjemlet oppgave for kommunene, plassert i NAV-kontorene, jf. lov om sosiale tjenester i NAV § 17. Alle kommuner skal ha et tilfredsstillende tilbud om økonomisk rådgivning og veiledning til personer med økonomiske problemer og gjeldsproblemer.
For små kommuner kan det som forslagsstillerne peker på være vanskelig å skaffe tilstrekkelig ekspertise. Jeg tror imidlertid ikke løsningen for de små kommunene og deres innbyggere er å bruke offentlige midler på etablering av private tjenester. Tvert imot bør vi bruke ressursene på å styrke den tjenesten som allerede finnes. Jeg ser også at vi bør tilstrebe og gjøre den økonomiske rådgivningstjenesten bedre kjent. Vi må sikre at det å kontakte NAV ikke blir en for høy terskel for dem som har gjeldsproblemer. Arbeids- og velferdsdirektoratet har gitt tilskudd til forsøk med åtte interkommunale samarbeidsprosjekter om økonomisk rådgivning. En rapport fra SIFO konkluderer med at interkommunalt samarbeid om denne typen tjenester er en riktig vei å gå — og i praksis kanskje den eneste for de minste kommunene. Kommunene står fritt til å organisere slikt samarbeid, og det kan være både i kommunenes og innbyggernes interesse at dette gjøres. De erfaringer som gjøres i forsøkene må gjøres kjent, og kan brukes som veiledning for andre kommuner. Kostnadene ved slikt interkommunalt samarbeid er små, og gevinstene kan bli merkbare etter kort tid.
Økonomirådstelefonen 800GJELD er et landsdekkende supplement til kommunenes gjeldsrådgivning. Telefontjenesten ble etablert i oktober 2009 etter initiativ fra Arbeids- og velferdsdirektoratet. Dette er et lavterskeltilbud og gir hjelp til selvhjelp for brukere med økonomiske problemer eller som står i fare for å få økonomiske problemer. Formålet er å gjøre økonomisk rådgivning lettere tilgjengelig og bidra til at personer med betalingsproblemer kommer raskere i gang med å finne en løsning. Økonomirådstelefonen er landsdekkende og henvender seg til alle som har økonomiske problemer og som har behov for privatøkonomiske råd og veiledning. De som ringer kan være anonyme.
800GJELD er et godt tilbud. Tjenesten får toppkarakter fra brukerne i en undersøkelse foretatt av SIFO i 2010. Av brukerne er 88 pst. fornøyd med måten de er blitt mottatt på av rådgiverne, 80 pst. av brukerne er fornøyd med de rådene. Dette rimer ikke med forslagsstillernes påstand om at 800Gjeld i praksis fungerer som en henvisende instans til en ofte mangelfull kommunal rådgivningstjeneste.
Dersom en oversikt over typiske kjennetegn ved dem som har gjeldsordning kan gi et bilde av hvem det er som har de største gjeldsproblemene i samfunnet, kan vi slå fast at gjeld er et sammensatt problem. Personer på gjeldsordning har ofte psykiske eller somatiske helseproblemer, og et stort antall (over 30 pst.) får alvorlige gjeldsproblemer igjen få år etter at en gjeldsordning er avsluttet.
Personer med gjeldsproblemer trenger derfor, parallelt med hjelp til håndtering av gjeld, også hjelp til å gjøre noe med de underliggende problemene, for på den måten å bedre vedkommendes livssituasjon og forebygge nye alvorlige gjeldsproblemer i fremtiden. Her har både sosialtjenestene og helsetjenestene sentrale oppgaver som krever samarbeid mellom ulike instanser, og dette vil ikke være mulig å ivareta for en privat gjeldsrådgivningstjeneste.
Jeg mener derfor det vil være bedre bruk av ressurser, og tryggere for publikum om de offentlige tilbudene bygges ut. Vi stenger ikke for et samarbeid med organisasjoner knyttet til dette arbeidet. Organisasjonene kan ha tettere kontakt med enkeltpersoner, og bl.a. fange opp de som har problemer på et tidligere tidspunkt enn de av eget initiativ kontakter det offentlige tilbudet. Organisasjoner kan også ha en rolle som medhjelper i direkte kontakt mellom skyldner og kreditorer dersom den enkelte ønsker dette.