2.1 Generelt om lovforslaget

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Kari Kjøn-aas Kjos, Per Arne Olsen og Erlend Wiborg, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, har merket seg at det fremlagte lovforslag kommer som en oppfølging av St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen, jf. Innst. 212 S (2009–2010) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om samhandlingsreformen og om en ny velferdsreform. Komiteen har videre merket seg at det fremlagte lovforslag er ment å erstatte kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Komiteen vil påpeke at en viktig hensikt med sammenslåingen er å understreke kommunenes helhetsansvar for helse- og omsorgstjenester.

Komiteen ser også at høringsnotat om forslag til ny lov ble sendt på høring 18. oktober 2010 med høringsfrist 18. januar 2011. Komiteen har også registrert at forslag til ny lov om folkehelsearbeid samt forslag til Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 ble sendt ut på høring i samme tidsrom.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at flere av høringsinstansene bemerker at flere sentrale punkter i høringen ikke er ferdig utredet fra departementets side, at det har vært kort høringsfrist på så omfattende saker, samt det uheldige i at høringsfristen i tid falt sammen med budsjettarbeid i kommunene.

Komiteen viser til at lovforslaget innebærer at det er behov for å gjøre endringer i 41 andre lover med blant annet vesentlige endringer i pasientrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven.

Komiteen ser at de fleste høringsinstanser er positive til forslaget om felles lov, og komiteen deler et slikt syn.

Komiteen registrerer at departementet legger opp til å gjøre helse- og omsorgstjenesteloven til en pliktlov for kommunene, mens pasientrettighetsloven skal endres til å hete pasient- og brukerrettighetsloven og skal hjemle pasienters og tjenestemottakeres rettigheter. Komiteen merker seg at departementet mener en slik inndeling vil gjøre lovverket mer brukervennlig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at ny inndeling gjør at rettighetene blir mer entydige og helhetlige for pasientene og brukerne, som ofte forholder seg til flere deltjenester i kommunen eller til tjenester både i kommunen og spesialisthelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke at en uttrykt plikt for kommunen til å yte en bestemt tjeneste implisitt også har i seg en rett for noen til å motta denne tjenesten.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til høringsuttalelsen fra Justis- og politidepartementet som uttaler at «… innbyggernes rettigheter og kommunens plikter etter helse- og omsorgslovgivningen er to sider av samme sak». Disse medlemmer viser videre til at samme høringsinstans uttaler følgende: «Særlig hensynet til oversikt og sammenheng i regelverket taler i prinsippet for at rettighetene og pliktene bør komme til uttrykk i samme regelverk.»

Komiteen deler synet på at en felles lov for sosial- og helsetjenestene vil kunne gi et bedre grunnlag for tverrfaglig tilnærming og helhetstenking. Komiteen er imidlertid opptatt av at både helsetjenesten, omsorgstjenesten og sosialtjenesten sin egenart må vektlegges og ivaretas. Komiteen deler også synet på at det er viktig med en samordning av lovverket for første- og andrelinjetjenesten for å kunne fremme samhandlingen mellom forvaltningsnivåene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har registrert at St.meld. nr. 47 (2008–2009) innførte begrepet BEON-prinsippet – beste effektive omsorgsnivå. Disse medlemmer registrerer at lovforslaget konsekvent benytter begrepet LEON-prinsippet for å synliggjøre at pasienter/brukere skal få behandling på laveste effektive omsorgsnivå og på den måten motvirke «overbehandling». Disse medlemmer viser til at LEON-prinsippet er et godt innarbeidet begrep i helse- og omsorgsforvaltningen, og at det er viktig å unngå begrepsforvirring.

Komiteen vil vise til at det var bred tilslutning til hovedretningen i samhandlingsreformen ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid, jf. Innst. 212 S (2009–2010) der en samlet komité uttalte:

«Komiteen vil understreke at den norske folkehelsen er god, og at vi har en god helsetjeneste i hele landet. Komiteen konstaterer at Norge er ett av de landene i OECD som bruker flest offentlige helsekroner per innbygger. Men det godtgjøres ikke at den betydelige ressursinnsatsen skaper tilstrekkelig helsegevinst. Komiteen konstaterer videre at det er mange enkeltmennesker som opplever at utredning, behandling og rehabilitering ofte ikke er sammenhengende. Dette er en belastning for enkeltindividet, det er ofte unødvendig, det er dårlig ressursbruk, og det kan være forbundet med helserisiko.

---

Komiteen vil understreke at de sosiale og geografiske helseforskjellene fortsatt er store, vi har på enkelte områder helsekøer og ventetider som er for lange, og mange livsstilsbetingede sykdommer og helseplager er økende. Vi kan gå mot en tid med mangel på personell til helse-, pleie- og omsorgssektoren dersom vi ikke makter å forebygge bedre slik at færre mennesker blir pasienter.

---

Komiteen mener at reformen må gjenspeile folkehelseperspektivet, forebygging og tidlig intervensjon, samt desentralisering av helsetjenester der dette kan skje uten å svekke kvaliteten – ut fra prinsippet om best mulig nærhet mellom bruker/pasient og de tjenestene som ytes.»

Komiteen vil videre vise til at regjeringen varslet at konkretisering av prosess og løsninger ville komme til Stortinget gjennom forslag til Nasjonal helse- og omsorgsplan, ny lovgivning og i de årlige budsjetter og kommuneproposisjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er tilfreds med den måte regjeringen har fulgt opp dette i de dokumenter som er levert til Stortinget våren 2011.

Komiteen har merket seg at det har vært stor deltagelse i høringsrunder om de dokumenter som nå legges fram, og at hovedtrekkene i reformen med økt satsing på forebygging, desentralisering av helsetjenester, tidlig intervensjon og forebyggende helsearbeid har fått bred støtte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har særlig merket seg det positive engasjementet som mange kommuner har vist i arbeidet med å medvirke til en god start og gjennomføring for denne viktige reformen. I en undersøkelse for bladet Kommunal Rapport våren 2011 sier åtte av ti ordførere at de er positive til reformen. Da søknadsfristen gikk ut for de 131 mill. kroner som er bevilget til samhandlingsmidler for 2011, forelå 301 søknader.

Flertallet vil understreke at samhandlingsreformen innebærer en solid tillitserklæring til kommunesektoren og til det lokale folkestyre, og er derfor tilfreds med disse positive tilbakemeldingene. De lovformuleringer som legges fram, sikrer at det kan utformes lokale løsninger som passer til helse- og omsorgsutfordringer og fysiske muligheter i den enkelte kommune, samtidig som det sikres god kvalitet på tjenestene. Flertallet vil peke på at utgangspunktet for reformen er de positive erfaringer fra mange samarbeidsprosjekt mellom kommuner og mellom kommuner og deres nærmeste sykehus om å tilby flere helsetjenester nærmere der folk bor. De gode erfaringene fra Partnerskap for folkehelse er også hensyntatt. Flertallet mener det fortsatt må legges stor vekt på at alle kan lære av erfaringene til dem som lykkes best.

Flertallet er tilfreds med det store engasjementet som har vært også i den offentlige debatten om samhandlingsreformen og om helse- og omsorgstjenestene generelt. En slik debatt der mange med ulike ståsted og standpunkt deltar, er viktig for vårt demokrati. Det er bra også for å rekruttere til denne sektoren at det så tydelig vises fra regjeringen og fra Stortinget at det planlegges for framtiden, og at det er stort engasjement for å bedre folkehelsen ved at flere skal holde seg friske lenger.

Komiteen vil understreke at de omfattende lovendringene som nå behandles, ikke alene er utløst av samhandlingsreformen. Det har lenge vært et behov for å samordne og rydde opp i de kommunale lovene og i lovene på tilgrensende områder. Det er en klar fordel for innbyggerne at ansvar for tjenester avklares bedre for å unngå gråsoner og andre uklarheter som gir unødig venting og avbrudd i behandlingskjeder der flere bidrar.

Komiteen har forståelse for at noen frykter for at opparbeidede rettigheter skal gå tapt når viktige lover endres og slås sammen. Komiteen vil derfor understreke at ingen rettigheter som følger av dagens lovgivning, skal svekkes som følge av denne lovprosessen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg de mange synspunkter på at loven i større grad enn de tidligere er en fullmaktslov, slik at mye av konkretiseringen overlates til forskrifter som vil bli fastsatt av regjeringen. Flertallet støtter det valg som regjeringen her har gjort med den begrunnelse som er gitt. Flertallet vil understreke at det i arbeidet med nye og endrede forskrifter må legges stor vekt på å ha åpenhet for synspunkter fra folkevalgte organer og brukerorganisasjoner fordi loven handler om noen av de viktigste velferdstjenestene. Der det legges opp til større endringer, bør også Stortinget delta i prosessen for eksempel ved omtale i budsjettproposisjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at det ikke er foreslått endringer i hvilke sanksjonsmuligheter tilsynsmyndighetene har ved brudd på lovfestede rettigheter. Disse medlemmer vil vise til innstilling fra justiskomiteen til representantforslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Bent Høie, Trine Skei Grande og Per Sandberg om en helhetlig gjennomgang av brudd på lovfestede rettigheter, jf. Innst. 297 S (2010–2011), og de merknader som fremkommer der.

Komiteen vil understreke at det er alvorlig når eksisterende lovfestede rettigheter ikke innfris. Komiteen vil understreke viktigheten av at det finnes kontrollmekanismer og klageordninger som sikrer og påser at reglene følges, slik Stortinget har vedtatt.

Komiteen deler departementets syn og støtter intensjonen om å tydeliggjøre kommunens ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester som et «sørge for- ansvar» på linje med hvordan dette ansvaret er regulert for spesialisthelsetjenesten. Begrepet «sørge for» pålegger kommunen ansvaret for at tjenesten gjøres tilgjengelig for dem som har rett til å motta tjenester. Komiteen viser til at kommunen er ansvarlig for at tjenesten ytes, men kan velge mellom enten selv å utføre tjenestene eller å inngå avtaler med private, andre kommuner eller helseforetak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at «sørge for-ansvaret» også omfatter krav til kompetanse og forsvarlig kvalitet i tjenestene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at lovens tittel er foreslått å være «Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)». Disse medlemmer mener det er uheldig ikke å synliggjøre kommunens ansvar også for det sosialfaglige gjennom lovens tittel. Disse medlemmer reagerer på en slik utvidet bruk av omsorgsbegrepet som loven legger opp til, da det kan oppleves som en sykeliggjøring av mennesker som ikke har behov for helsehjelp, men for eksempel behov for praktisk og personlig bistand. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag om at lovens tittel endres:

«Lovens tittel skal lyde:

Lov om kommunale helse-, omsorgs- og sosialtjenester m.m. (helse-, omsorgs- og sosialtjenesteloven)»

Disse medlemmer registrerer at departementet legger opp til en lov på et overordnet nivå. Disse medlemmer mener det er uheldig at lovforslaget blir så utydelig at det ikke er lett å se hva slags helsetjenester, omsorgstjenester og sosiale tjenester kommunen har plikt til å yte, og den enkelte bruker og pasient har rett til å motta. Disse medlemmer viser videre til at det ikke klart fremgår av loven hvilken kvalitet og hvilket omfang det skal være på tjenestene.

Disse medlemmer registrerer at loven på hele 28 punkter åpner opp for ytterligere forskriftsfesting. Disse medlemmer mener dette er en svært uheldig innretning på loven fordi det overfører stor grad av avgjørelsesmyndighet og konkretisering av kvalitet og omfang fra storting og til regjering/departement på et felt som er av stor viktighet og nasjonal betydning i vårt velferdssamfunn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en viktig grunn til at en lyktes med innføringen av fastlegereformen, var at det ble satset på pilotering og etterfølgende evalueringer som grunnlag for den nasjonale gjennomføringen. Disse medlemmer er av den oppfatning at flere av de virkemidlene som det nå legges opp til, burde ha gjennomgått en tilsvarende utprøving og evaluering før de innføres på bred basis.

Disse medlemmer er også av den oppfatning at lovforslaget i altfor stor grad vektlegger kommunens rett til å bestemme innholdet i tjenestene på bekostning av brukernes rettssikkerhet. Disse medlemmer mener at en viktig forutsetning for å kunne ha et likeverdig tilbud i alle landets kommuner er at det stilles krav til tjenestetilbudets innhold, omfang, kvalitet og til tjenesteyternes kompetanse. Disse medlemmer opplever at det fremlagte lovforslaget går i motsatt retning, og at de store forskjellene en ser mellom kommunene i dag, vil økes ytterligere. Disse medlemmer merker seg også kommunenes bekymringer for det som omtales som «den stille reformen», hvor kommunene stadig får nye oppgaver uten at de fullfinansieres fra staten. Disse medlemmer har også merket seg helse-foretakenes bekymringer for de økonomiske uttrekkene som det hevdes vil kunne gi et forringet pasienttilbud.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i en årrekke har foreslått en statlig finansiering av helse- og omsorgstilbudet, noe som ville ha ført til at både helseforetak og kommuner i langt større grad hadde kunnet konsentrere seg om kvaliteten på tjenestetilbudet og gode pasientforløp. Disse medlemmer viser videre til at dagens ordning med finansiering av to ulike forvaltningsnivå kan gi løsninger som er samfunnsøkonomisk dyrere og av dårligere kvalitet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser også til at lovforslaget legger opp til utstrakt bruk av avtaler mellom ulike parter. Disse medlemmer viser til viktigheten av at slike avtaler bygger på felles plattformer og langt større grad av avklarte ansvarsområder enn det lovforslaget legger opp til, noe som ikke minst er viktig for tilsynsmyndighetenes arbeid.

Disse medlemmer merker seg at lovforslaget legger opp til profesjonsnøytralitet av hensyn til det kommunale selvstyre. Disse medlemmer er uenig i en slik tilnærming og mener det er viktig å videreføre et lovkrav om visse nøkkelprofesjoner i tillegg til fastlegene innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer viser til at andelen ufaglærte i primærhelsetjenesten i dag er på rundt 28 prosent, og på enkelte institusjoner er hele 80 prosent av de ansatte uten helsefaglig bakgrunn. Manglende lovkrav om fagutdanning vil etter disse medlemmers oppfatning ikke bidra til å bedre dette. Disse medlemmer viser til at Telemarkforskning har utarbeidet en rapport for KS som viser at det er billigere for kommunene med høyere kompetanse, og at tilbudet til brukerne da blir styrket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at lovforslaget legger opp til profesjonsnøytralitet på samme måte som lov om spesialisthelsetjenesten. Flertallet viser til sine merknader om dette under kap. 2.3.2. og 2.3.3.

Komiteen er enig i prinsippet i samhandlingsreformen om at større deler av pasientforløpene skal overføres fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men har understreket viktigheten av at pasienter som har behov for tjenester på spesialistnivå, fortsatt skal få det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene må bygge opp fasiliteter og kompetanse for å kunne løse de nye oppgavene, og at det vil koste penger. Disse medlemmer er uenig i at RHF-ene skal tappes økonomisk for hvert liggedøgn kommunene klarer å håndtere selv. En slik overføring av oppgaver vil føre til en økonomisk pukkeleffekt som ikke regjeringen har tatt høyde for.

Disse medlemmer mener det ikke er mulig å foreta uttrekket fra sykehusene i den størrelsesorden regjeringen skisserer. Disse medlemmer går derfor inn for at det innføres forsøksordninger i flere kommuner før en gjør det til en lovfestet plikt å ivareta øyeblikkelig hjelp-funksjon med innleggelse i kommunal institusjon.

Komiteen viser til at det i senere år har vært mange og vellykkede samhandlingsprosjekt i en rekke kommuner. Det er allerede bygd opp tolv distriktsmedisinske sentre rundt om i landet, og syv til er under planlegging. Det er videre mange eksempler på kommuner som har slått seg sammen og driver felles legevakt. Komiteen mener eksemplene viser at samhandlingsreformen er godt i gang og har medført et bedre tilbud for pasientene, bedre fagmiljøer og bedre utnyttelse av ressursene.

Komiteen mener at det er viktig å sikre et lokalpolitisk handlingsrom for å tilpasse tjenestetilbudet til ulike behov og prioriteringer. Dette kan imidlertid ivaretas gjennom frihet til å utforme tjenestene på ulike måter, uten at kravene til kvalitet og den enkelte brukers rettigheter svekkes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at lovforslaget ikke legger tilstrekkelig vekt på brukernes rettssikkerhet. Det vide rommet for skjønnsmessige vurderinger av den enkeltes rett til tjenester og den sterkt begrensede adgangen for klagemyndighetene til å omgjøre vedtakene, gir den kommunale administrasjonen for mye makt overfor den enkelte borger. Videre innebærer profesjonsnøytraliteten en svekkelse av kravene til kompetanse, til tross for at samhandlingsreformen krever mer kompetanse i kommunene. Selv om det stilles eksplisitte krav til kompetanse i de kommunale tjenestene, vil det fortsatt være mulig for kommunene å sette sammen og bruke kompetansen på ulike måter avhengig av lokale forhold.

2.2 Struktur, formål og virkeområde – forholdet til annen lovgivning

Komiteen vil understreke at det overordnede målet med lovforslaget er å legge til rette for bedre samhandling, større tverrfaglig samarbeid og helhetlige løsninger i kommunene. Befolkningen skal sikres lik tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av diagnose eller behov, alder, kjønn, personlig økonomi og bosted.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i en årrekke har vært en målsetting om tilgang til likeverdige helse- og omsorgstjenester uansett hvor en bor i landet, og uavhengig av diagnose, behov, alder, kjønn og personlig økonomi. Disse medlemmer vil hevde at den manglende likeverdigheten en ser i dag, er symptomer på et system som ikke er godt nok til å oppnå målsettingen. Disse medlemmer vil vise til at før lov om kommunehelsetjenester ble innført i 1982, hadde den enkelte krav på å få refundert utgifter for lege, fysioterapeut og andre helsetjenester fra folketrygden. I forbindelse med innføringen av loven ble bevilgningene over trygdebudsjettet vesentlig redusert og beløpet overført kommunene gjennom rammeoverføring. Disse medlemmer viser til at ulike kommunale prioriteringer, samt et lovverk hvor det har vært problematisk å identifisere den enkelte pasient/bruker sine rettigheter, har ført til at kvalitet og omfang på tjenester varierer kraftig. Disse medlemmer vil også vise til det svarteperspillet som har foregått i de siste tiårene, hvor kommunene stadig har blitt pålagt nye oppgaver fra staten uten at disse har vært fullfinansiert. Disse medlemmer viser til at pleie- og omsorgssektoren gjennomgående har vært den største kommunale sektoren, og at økonomiske nedskjæringer som følge av redusert kommuneøkonomi ofte har rammet dette tilbudet. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets primære syn om at staten, gjennom folketrygden, skal finan-siere helse- og omsorgstjenester. Disse medlemmer viser til at et slikt grep er en nødvendig forutsetning for å kunne oppnå likeverdige tjenester, og at tjenesteutøvere da kunne konsentrere seg om kvalitet på tjenestene og pasienters og brukeres behov.

2.2.1 Formål

Komiteen viser til at formålsbestemmelsen er utformet som et felles verdigrunnlag for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at den skal bidra til å fremme samhandling med spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at formålsbestemmelsen favner godt om det kommunenes helse- omsorgstjenester skal ivareta, og underbygger at likeverdige helse- og omsorgstjenester er viktig for befolkningens helse, velferd og trygghet. Flertallet ser det som positivt at formålsparagrafen viser et sterkt mål om ikke bare å fokusere på behandling av sykdom, men òg på forebygging og mestring av sykdom.

Komiteen ser at departementet har imøtekommet de vesentligste innsigelsene fra høringsinstansene til lovens formålsbestemmelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at lovforslaget synes å ha ulike ambisjonsnivå, og at formålsbestemmelsen i så måte har det høyeste ambisjonsnivået.

Disse medlemmer ser at formuleringene i formålsbestemmelsen kan være vanskelig å oppnå i praktisk sosialt arbeid i alle landets kommuner, men at de må oppfattes som et ideal å strekke seg mot, og være førende for arbeidet som gjøres. Disse medlemmer kan heller ikke se at det gjennom lovforslaget innføres en rettslig plikt for kommunene til å oppnå disse målene fullt ut.

Disse medlemmer viser også til at det for flere av målene vil være ulik oppfatning av om en beveger seg i retning av måloppnåelse. Ulike pasienter/tjenestemottakere vil kunne ha ulik oppfatning av hva som for eksempel menes med en «aktiv og meningsfylt tilværelse».

Disse medlemmer har merket seg at brukermedvirkning reguleres i pasientrettighetsloven. Disse medlemmer vil vektlegge at for flere av målenes vedkommende vil den som mottar tjenestene, kunne ha en kvalifisert oppfatning av hva som ligger i målet for den enkelte, på samme måte som fagpersonell vil kunne ha en kvalifisert oppfatning om det faglige.

Disse medlemmer viser til at lovforslaget gir uttrykk for at en tjenestemottaker skal sikres en minimumsstandard. Disse medlemmer deler ikke denne tilnærmingen og vil vise til at det i samfunnet for øvrig er fokus på «god praksis». Disse medlemmer mener at dette må være en målsetting også for helse- og omsorgstjenestene. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til behovet for et nasjonalt kvalitetssystem for kommunehelsetjenesten inklusiv et indikatorsystem som kan støtte helsepolitisk styring, virksomhetsstyring og intern kvalitetsforbedring, og støtter lovfestingen av Helsedirektoratets ansvar som fastsettes i lovforslaget § 12-5. Disse medlemmer mener det er viktig at nasjonale veiledere bygger på et holistisk menneskesyn og på den måten kan underlette det tverrfaglige samarbeidet.

Disse medlemmer viser til at utformingen av lovforslaget § 3-1 sammenholdt med forslag til ny § 2-1a i pasient- og brukerrettighetsloven gjør det vanskelig for tjenesteytere og tjenestemottakere å identifisere hvilke tjenester søkere har rettskrav på, og hva slags funksjons- og helsesvikt som utløser retten til helse- og omsorgtjenester.

2.2.2 Virkeområde

Komiteen har merket seg uttalelser om lovens stedlige virkeområde og slutter seg til nødvendigheten av å vurdere om hele eller deler av lovgivningen skal gjøres gjeldende også for Svalbard. Komiteen ser frem til å få seg forelagt en slik gjennomgang og vurdering.

Komiteen deler vurderingen av at grensedragning mellom kommunehelsetjenestens ansvar og spesialisthelsetjenestens ansvar, i den grad det ikke fremgår av lovverket, må skje i forskrifts form slik at berørte parter får anledning til å uttale seg gjennom en forsvarlig høringsrunde.

Komiteen vil understreke betydningen av at pasienter får sin behandling på rett nivå.

Komiteen viser til at når det gjelder for eksempel diabetespasienter, så er det grunn til å gå ut fra at pasienter med type 1-diabetes langt oftere vil ha behov for behandling av spesialisthelsetjenesten enn pasienter med type 2-diabetes, som i stor grad kan få en adekvat behandling og oppfølging i kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer viser til at behandling av type 2-diabetes i hovedsak baserer seg på opplæring til egenomsorg for å holde blodsukkeret på et normalt nivå, og at dette er av stor betydning for å unngå alvorlige komplikasjoner.

Komiteen vil understreke viktigheten av at forskrifter og avtaler må avklare hvem som har ansvaret for tjenester som befinner seg i gråsonen, og hvem som har ansvaret for finansiering av disse. Komiteen vil i denne forbindelse peke spesielt på behandlingskjeder innen rusbehandling, psykisk helse, habilitering og rehabilitering, samt samarbeidsløsninger som intermediære avdelinger og distriktsmedisinske sentre. Komiteen imøteser også en vurdering av hvilke tiltak som kan iverksettes hvis ikke avtaler blir inngått.

Komiteen har merket seg at departementet ønsker en klar grensedragning mellom lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen og ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, slik at sammenblanding av lovene kan unngås.

Komiteen ser at departementet søker å definere den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik at det i dette begrepet også inngår det sosialfaglige arbeidet som utføres i kommunene eller av private med avtale med kommunen. Komiteen vil understreke at det sosialfaglige arbeidet, slik det er skissert i lovens formålsbestemmelse, også skal være førende for innretningen på kommunens tjenestetilbud.

Komiteen ser også at private tilbydere uten avtale med kommunen kan omfattes av loven, og at dette reguleres i egen forskrift.

2.2.3 Definisjoner og begrepsbruk

Komiteen har registrert at departementet fremholder at bruken av begrepet «pasient» om en person som mottar helsehjelp, er så godt innarbeidet at det fører til at begrepet tjenestemottaker ikke er egnet, da dette omfatter både pasienter og brukere. Komiteen ser derfor at departementet lander på begrepene «pasient» og «bruker». Komiteen deler synet på at begrepet «pasient» er godt innarbeidet, men er samtidig klar over at begrepet «bruker» er omdiskutert og til dels dårlig likt blant mange tjenestemottakere av sosiale tjenester/omsorgstjenester. Komiteen merker seg departementets vurdering på dette området og deler den oppfatning at de nevnte definisjonene bør klargjøres i pasient- og brukerrettighetsloven.

2.2.4 Forholdet til spesialisthelsetjenesten

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, deler den oppfatning at et detaljert lovverk med klare grensedragninger mellom det som er spesialisthelsetjenestens ansvarsområde, og det som er kommunenes ansvarsområde, vil kunne virke hemmende på å finne gode samhandlingsløsninger. Flertallet vil likevel understreke at departementet legger opp til at kommunens ansvar kan beskrives i det foreliggende lovforslag med tilhørende forskrifter, mens de regionale helseforetakenes og helseforetakenes ansvar er beskrevet i spesialisthelsetjenesteloven.

Komiteen ser at det vil være noen overlappinger og gråsoner, og vil understreke viktigheten av at disse avklares gjennom å finne hensiktsmessige løsninger som tar hensyn til forutsetninger og behov.

Komiteen slutter seg til at det innføres et lovpålagt avtalesystem som klargjør rolle- og oppgavefordeling mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Komiteen støtter at det etableres et nasjonalt organ som kan håndtere uenighet mellom avtalepartene. Komiteen vil imidlertid understreke viktigheten av at pasienter og brukere uansett må få nødvendig hjelp og ikke bli skadelidende som følge av mang-lende avklaringer mellom forvaltningsnivåene.

Komiteen vil understreke at det er en avgjørende forutsetning for samhandlingsreformen at tjenestenivåene samarbeider godt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hva som er helse- og omsorgstjenester etter loven. Flertallet har også merket seg at departementet på tilsvarende måte kan gi forskrifter etter spesialisthelsetjenesteloven med hensyn til hva som skal anses for å være spesialisthelsetjenester.

Komiteen vil understreke at departementet som eier av de regionale helseforetakene i foretaksmøtet eller gjennom oppdragsbrev kan pålegge de regionale helseforetakene å inngå lovpålagt avtale med kommunene, dersom slik avtale ikke inngås. Departementet kan videre stille som krav at avtale er inngått før tildeling av tilskudd til samhandlingsprosjekter for kommunene.

Komiteen vil også vise til at dersom en kommune eller et regionalt helseforetak unnlater å inngå avtale, vil dette være i strid med loven, noe tilsynsmyndighetene vil kunne reagere mot, jf. lovforslaget § 12-3 om statlig tilsyn.

Komiteen har merket seg at det ikke legges opp til sanksjonsmuligheter i lovverket i forbindelse med de lovpålagte avtalene.

Komiteen vil også peke på at avtalesystemet må ta høyde for at samarbeidende kommuner enkelte steder vil kunne høre inn under ulike helseforetak.

2.2.5 Forholdet til andre lover

2.2.5.1 Helsehjelp

Komiteen registrerer at definisjonen av «helsehjelp» endres i helsepersonelloven, slik at denne blir i samsvar med tilsvarende definisjon i pasientrettighetsloven hvor også «pleie- og omsorgsformål» inngår i begrepet.

2.2.5.2 Helsepersonell

Komiteen har merket seg at en konsekvens av at skillet mellom helsetjenester og sosialtjenester opphører, er at det blir vanskeligere å skille mellom helsepersonell og annet personell. Komiteen har merket seg at departementet gjennom forskrift ønsker å regulere hvordan de ulike bestemmelsene i helsepersonelloven skal gjelde for personell som ikke er helsepersonell, men som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

Komiteen konstaterer at definisjonen av helsepersonell i helsepersonelloven som konsekvens videreføres.

2.2.5.3 Nav-personell

Komiteen deler synet på at personell som arbeider med utgangspunkt i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, ikke skal omfattes av helsepersonellovens regler. Komiteen ser at dette som konsekvens fører til at Nav-ansatte som også utfører tjenester etter ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, vil måtte forholde seg til taushetspliktregler i ulikt regelverk.

2.2.5.4 Helseinstitusjon

Komiteen har merket seg at flere høringsinstanser ikke støtter departementets forslag om å videreføre gjeldende rett for videreføring av begrepet helseinstitusjon i helsepersonelloven. Komiteen ser at alle institusjoner etter helse- og omsorgstjenesteloven, herunder også barneboliger, avlastingsboliger og aldershjem faller innenfor definisjonen i helsepersonelloven § 3 fjerde ledd.

Komiteen er kjent med det landsomfattende tilsynet i 2009 ved barneboliger og avlastningsboliger, hvor det ble avdekket avvik fra regelverket ved tre av fire virksomheter. Komiteen er opptatt av at det etableres et regelverk som på best mulig måte kan sikre disse barna forsvarlige helsetjenester.

Komiteen viser til at begrepet institusjon også benyttes i pasientskadeloven, og at en eventuell utvidelse av pasientskadelovens anvendelseområde i eksisterende definisjon må utredes med hensyn til økonomiske og administrative konsekvenser. Komiteen har merket seg at det foreslås at departementet gjennom forskrift skal regulere hvilke institusjoner som skal regnes som helseinstitusjoner. Komiteen har videre merket seg at departementet vurderer om institusjoner der formålet med oppholdet primært ikke er å motta helsehjelp, fortsatt bør holdes utenfor virkeområdet til pasientskadeloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at innslaget av helsehjelp kan være så omfattende også i aldershjem og boliger for barn under 18 år, at også disse burde komme under betegnelsen kommunale helseinstitusjoner. Disse medlemmer ser at mange av barna i barnebolig har sammensatte og langvarige behov for helsehjelp og andre tjenester, og finner det underlig at de skal falle utenfor den nye loven, mens de kommer innenfor når de fyller 18 år. Disse medlemmer viser til at en mulig måte å løse dette på er å benytte begrepet «helse- og omsorgsinstitusjon».

2.2.5.5 Forsvarlig yrkesutøvelse

Komiteen deler den oppfatning at det er behov for å understreke den enkelte ansattes ansvar for å yte forsvarlige og gode tjenester. Komiteen er også tilfreds med at departementet fastslår at forsvarlighetskravet knyttes til den enkeltes kvalifikasjoner og kompetanse, og at det understrekes at personell ikke skal gå inn i situasjoner de ikke er kvalifisert til å håndtere. Komiteen vil understreke at med den store andelen ufaglærte en har i dagens kommunale helse- og omsorgstjenester, er det et ledelsesansvar å informere om lovkravene på dette området og et ansvar for den enkelte å etterleve dem. Komiteen deler synet på at forsvarlighetskravet vil utvikles i takt med kunnskapen innenfor helse- og omsorgsfagene, og at tilsynsmyndigheters beslutninger og domstolsavgjørelser her må være førende for hva som blir det konkrete innholdet i forsvarlighetskravet.

Komiteen mener det er viktig at både politisk og administrativ ledelse tar ansvar for god kvalitet og pasientsikkerhet i helseforetak og i kommunale virksomheter. Det må legges til rette for at helsepersonell kan gi helsehjelp av høy kvalitet og ivareta pasientsikkerheten. Komiteen understreker derfor betydningen av at ansvaret for kvalitet og pasientsikkerhet er lovfestet også for virksomhetene, ikke bare for helsepersonell.

2.2.5.6 Taushetsplikt og opplysningsplikt

Komiteen registrerer at det foreslås endringer og samordninger i reglene for taushetsplikt. Komiteen vil understreke viktigheten av at den forvaltningsmessige og den yrkesmessige taushetsplikten opprettholdes av personvernhensyn, men at taushetsplikten ikke må være til hinder for å gi nødvendig helsehjelp.

Komiteen vil understreke at helseperso-nelloven pålegger helsepersonell å gi opplysninger til nødetater, sosialtjenesten og barnevernstjenesten for å avverge skade på personer eller opplyse om forhold som kan føre til tiltak fra sosial- eller barnevernstjenestens side. Komiteen vil spesielt peke på betydningen av at helsepersonell er oppmerksomme på psykiske eller fysiske skader som oppstår som følge av vold i nære relasjoner.

Komiteen ser også at samordningen av lovverket fører til at flere yrkesgrupper får opplysningsplikt for å avverge skade på person og eiendom.

2.2.5.7 Dokumentasjonsplikt

Komiteen er enig i at det i regelverket bør differensieres mellom hvilket personell som skal ha dokumentasjonsplikt, og hvilke opplysninger som skal være journalpliktige. Dette fordi behovet for dokumentasjon vil variere mellom ulike tjenester, og fordi man slik kan unngå innhenting av unødvendig og lite relevant informasjon. Komiteen merker seg at flere høringsinstanser deler dette synet.

Komiteen vil peke på at en del dokumentasjon kan oppleves som svært inngripende i den enkelte brukers privatliv, og at det er fare for at innføring av dokumentasjonsplikt kan bidra til en utvikling av tjenesten som ikke tjener den enkelte bruker.

2.3 Kommunens ansvar og plikter

2.3.1 Kommunens sørge for-ansvar

Komiteen er tilfreds med at loven slår fast at det er kommunens ansvar å sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, tilbys tjenester etter loven. Komiteen understreker viktigheten av at begrepet «oppholder seg» benyttes og at ansvaret ikke begrenses til bostedsadresse. Komiteen vil også understreke at det fortsatt er kommunens ansvar at tjenester etter loven ytes selv om kommunen har inngått avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere om å stå for tjenesteutførelsen.

2.3.2 Overordnede prinsipper for kommunens plikter

Komiteen har merket seg at departementet i sterk grad vektlegger at kommunene skal ha organisasjonsfrihet. Komiteen ser også at departementet legger opp til et profesjonsnøytralt lovverk med begrunnelse i den samme organisasjonsfrihet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en slik tilnærming kan føre til store kvalitetsmessige ulikheter i helse- og omsorgstilbudet i landet.

Disse medlemmer viser til at samhandlingsreformen fører til at kommunene skal ta et større ansvar for helse- og omsorgstjenester til flere pa-sientgrupper. Dette krever økt kompetanse, og det er derfor uheldig at kompetansekravene svekkes i lovforslaget sammenliknet med gjeldene lovgivning. Disse medlemmer mener at spesifikke kompetansekrav må opprettholdes og styrkes, samtidig som kommunene gis frihet til å sette sammen og bruke kompetent personell på ulike måter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at kommunene gis større frihet til organisering av sine tjenester. Det innebærer at tjenestene kan tilpasses lokale forhold og behov, at ressursene utnyttes effektivt til fordel for innbyggerne, og at tjenestene raskt kan tilpasses når nye behov eller ny kunnskap tilsier dette.

Loven bygger på prinsippet om profesjonsnøytralitet på samme vis som i lov om spesialisthelsetjenester. Flertallet vil vise til at kvalitet sikres gjennom lovens krav om faglig forsvarlighet i tjenestene som legger klare føringer på kommunen og sikrer at tjenesten bemannes med kvalifisert personell. Flertallet mener det er viktig at det i forskrift kan settes krav til innhold i tjenesten, herunder bestemmelse om kompetansekrav for ulike typer tjenester. En detaljert opplisting i lovteksten vil være sårbar ved endrede utfordringer og endret vektlegging av tjenestetilbud og behandlingsmåter. Flertallet vil vise til at det i dag er 29 autoriserte helsepersonellgrupper, og at det finnes en rekke personellgrupper som ikke har egen autorisasjonsordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at en rekke personellgrupper innenfor dagens sosialtjenestelov ikke omfattes av en egen autorisasjonsordning.

I Ot.prp. nr. 13 (1998–99) står følgende:

«Godkjenning/autorisasjon av helsepersonellgrupper er et offentlig styringssystem. Hovedformålet med styringsmiddelet er å bidra til nødvendig kompetanse og kvalitet i helsetjenesten.»

Fellesorganisasjonen mener i sitt høringsinnspill til komiteen at sosialfagprofesjonene bør gis offentlig autorisasjon på samme måte som helsefagprofesjonene. Blant helse- og sosialprofesjonsutdanninger er det kun barnevernspedagoger og sosionomer som ikke har autorisasjonsordning.

Disse medlemmer vil vise til at departementet i forbindelse med dette lovarbeidet ikke har vurdert hvorvidt nye personellgrupper bør omfattes av helsepersonellovens autorisasjonsordning. Disse medlemmer mener det bør iverksettes en slik vurdering.

Komiteen vil understreke at med de økte oppgaver kommunene vil få som følge av samhandlingsreformen, er det av vesentlig betydning at kvaliteten på tilbudet sikres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at mange kommuner i dag synes å la økonomiske hensyn veie tyngre enn kvalitet og faglig standard på tjenestene. Disse medlemmer vil bemerke at hensynet til rettssikkerhet, likhet og likeverd tilsier en viss statlig styring, og at forsvarlighetskravet alene ikke vil være tilstrekkelig til å holde kommunenes tjenestetilbud på ønskelig nivå.

Komiteen har merket seg at departementet har kommet til at det ikke bør lovfestes innholds- eller kompetansekrav, men viser til at det blant annet foreslås lovfesting av forsvarlighetskrav og av bestemmelser om pasientsikkerhet. Komiteen registrerer også at det i lovforslaget er foreslått en bestemmelse om kommunens ansvar for å sikre tilstrekkelig fagkompetanse.

Komiteen registrerer at den foreslåtte lovtekniske innretningen med overordnet, profesjonsnøytral lov fører til at mange høringsinstanser uttrykker bekymring for redusert faglighet og nedprioritering som en konsekvens.

Komiteen vil understreke at det er et mål at tjenestemottakerne skal møte en helhetlig, samordnet helse- og omsorgstjeneste preget av helhetlige til-taks-kjeder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber departementet følge utviklingen nøye og eventuelt styrke kvalitets- og kompetansekravene ytterligere gjennom forskrift.

2.3.3 Kommunens plikt til å tilby eller yte helse- og omsorgstjenester

Komiteen er tilfreds med at departementet opprettholder forslaget om lovfesting av skolehelse-tjenesten og helsestasjonstjenesten. Komiteen har merket seg at intensjonen er å videreføre gjeldende rett. Komiteen vil understreke viktigheten av at disse tjenestene fortsatt i hovedsak må være et befolkningsrettet lavterskeltilbud basert på tverrfaglighet, noe som etter komiteens oppfatning har vært en suksessfaktor for helsestasjonenes vedkommende. Komiteen vil påpeke at skolehelsetjenesten med fordel kan trekkes langt sterkere inn i et tverrfaglig samarbeid i kommunene uten at den mister sitt særpreg som en trygg, lett tilgjengelig arena hvor barn og unge kan få hjelp til å uttrykke, sortere og behandle sine bekymringer og problemer.

Komiteen viser til at Stortinget ved flere anledninger har gitt uttrykk for at jordmortjenesten i kommunen må styrkes.

Komiteen viser også til Dokument 8:121 S (2010–2011), jf. Innst. 417 S (2010–2011), og statsrådens brev til komiteen om tiltak for å styrke kapasiteten og kvaliteten i den kommunale jordmortjenesten, herunder at finansieringsordningen for jordmortjenesten skal gjennomgås.

Komiteen viser videre til komiteens uttalelse i Innst. 212 S (2009–2010):

«Komiteen mener utvidelsen av antallet leger i primærhelsetjenesten må suppleres med flere helsefaggrupper i tjenesten, for eksempel spesialsykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer, og ernæringsfysiologer. Helsestasjonene skal styrkes. Det bør stimuleres til at disse tilbudene samles i de lokalmedisinske sentrene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til sine merknader under kap. 2.3.2.

Flertallet vil vise til at det kommunale ansvaret for helse- og omsorgstjenestene er av omfattende karakter, og det vil kreve tilgang på et vidt spekter av personell med ulik kompetanse. Flertallet støtter forslaget om en i all hovedsak profesjonsnøytral lov. En detaljert opplisting av enkelte profesjonsgrupper i loven vil kunne gi inntrykk av en prioritering som kan være uheldig, for eksempel for pasient eller brukergrupper med særskilt behov for tjenester fra profesjonsgrupper som ikke er opplistet i loven.

Flertallet merker seg at bestemmelsene om faglig forsvarlighet i tjenesten, jf. lovforslaget § 4-1, legger klare føringer på kommunen og sikrer at tjenesten bemannes med kvalifisert personell. I lovforslagets § 4-1 første ledd bokstav d er kommunens ansvar for å sørge for tilstrekkelig fagkompetanse i de ulike tjenestene presisert, og i bestemmelsens andre ledd er det foreslått hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om ansvaret. I forlengelsen av dette vil flertallet også vise til at det i lovforslagets § 3-2 andre ledd fremgår at departementet kan gi forskrifter om krav til innhold i tjenestene, herunder bestemmelser om kompetansekrav for ulike typer tjenester.

Når det gjelder psykisk helsearbeid i kommunen, vil flertallet vise til at det har vært en betydelig satsing på kompetanseheving innen psykisk helse i kommunal sektor, blant annet tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid for barn og unge og modellutprøving av psykologer i kommunen.

Flertallet viser til at kommunene i dag har et klart ansvar for å sørge for psykisk helsetjeneste, og flertallet legger til grunn at dette er en integrert del av kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester som vil falle inn under den overordnede regulering av helse- og omsorgstjenester. Flertallet viser også til at det i lovforslaget er inntatt en presisering av at blant annet psykisk helse vil være omfattet av kommunens sørge for-ansvar, og at det her fremgår at kommunens ansvar skal omfatte alle pa-sient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at lovforslaget på grunn av sin profesjonsnøytrale form kan føre til at kommuner ansetter personell uten den nødvendige fagkompetansen i helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer mener det er en uønsket utvikling.

Disse medlemmer mener det er visse yrkesgrupper som den kommunale helsetjenesten er helt avhengig av for å kunne ha et faglig forsvarlig tilbud. Disse medlemmer deler derfor ikke departementets syn på en profesjonsnøytral lov hvor kun fastleger nevnes som yrkesgruppe. Disse medlemmer vil understreke at selv om det foreslås å ta inn flere yrkesgrupper i lovteksten, så innebærer ikke det en begrensning som hindrer kommunen i å benytte andre yrkesgrupper til å løse sine oppgaver og tjenester innenfor helse- og omsorgsfeltet. Bruken av begrepet «herunder» synliggjør det. Disse medlemmer vil også understreke at det at disse yrkesgruppene nevnes i sammenheng med utredning, diagnostisering og behandling, ikke setter en begrensning for at disse yrkesgruppene også kan benyttes til oppgaver som ikke faller inn under disse begrepene. Disse medlemmer vil også minne om at blant annet folketrygdloven har reguleringer av hvem som kan sette diagnoser. Disse medlemmer er oppmerksom på at kommunene ikke har lovfestet plikt i dag til å sørge for psykologtjeneste. Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at dette er en nødvendig presisering, både som konsekvens av opptrappingsplanen for psykisk helse og av hensyn til de oppgaver kommunene skal ha ansvar for som følge av samhandlingsreformen. Disse medlemmer peker på at det derfor må utarbeides en plan for å sikre psykologkompetanse i kommunene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd nr. 4 lyde:

Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning, psykologtjeneste, sykepleietjeneste, fysioterapitjeneste og jordmortjeneste»

2.3.3.1 Hjelp ved ulykker/andre akutte situasjoner, legevakt, nødmelde-tjeneste

Komiteen registrerer at departementet som følge av høringen har kommet til at kommunens plikt til å organisere legevakt fortsatt må tydeliggjøres i loven, og komiteen støtter dette. Komiteen viser til at kommunene i tillegg til medisinsk akuttberedskap må ha prosedyrer for å håndtere psykiatriske og rusrelaterte akuttilstander, samt kunne sikre omsorgstjenester/sosiale tjenester ved akutte situasjoner.

«Komiteen viser til at Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) på oppdrag fra Helsedirektoratet har utarbeidet et forslag til handlingsplan for legevakt. I sin situasjonsanalyse konkluderer senteret med at det er et stort potensial for bedre samhandling mellom legevakten og andre kommunale tjenester. Nklm mener også at legevakttjenestene ikke har utviklet seg i takt med den medisinske og organisatoriske utviklingen en har hatt i resten av helsetjenesten de siste 10 årene. Over 2 millioner av landets befolkning er i kontakt med legevakten årlig. Komiteen ber regjeringen om å styrke faglige og organisatoriske krav til kommunal legevakt samt samhandlingen med spesialisthelsetjenesten i forbindelse med arbeidet med Nasjonal helseplan, fortrinnsvis gjennom en utvidelse av akuttmedisinforskriften, eventuelt gjennom en egen forskrift for kommunal legevakt. Komiteen mener det gir grunn til bekymring at bare halvparten av fastlegene deltar i legevakt. De må utgjøre ryggraden i legevakttjenesten.»Komiteen vil påpeke at legevakttjenesten er en viktig del av kommunens helse- og omsorgstjeneste, og at det over lengre tid har vært bred enighet om behovet for å styrke tjenesten. Komiteen viser til komiteens merknad i Innst. 212 S (2009–2010) om samhandlingsreformen:

Komiteen viser til at det er stor variasjon mellom kommunene med hensyn til hvordan de håndterer etterlatte som har opplevd selvmord og brå dødsfall i nære relasjoner. Komiteen viser også til at foreldre som har mistet et barn etter kort eller langvarig sykdom, opplever at det offentlige hjelpeapparatet blir borte når barnet blir borte. Komiteen mener dette perspektivet må trekkes inn i større grad for å sikre gode tiltakskjeder, og at sorgarbeid ofte kan utføres på en god måte som likemannsarbeid.

2.3.3.2 Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering

Komiteen viser til at Stortinget ved behandling av Samhandlingsmeldingen – St.meld. nr. 47 (2008–2009) – viste bred politisk enighet om å styrke rehabiliteringen, som etter Stortingets oppfatning ble for lite vektlagt i meldingen. Komiteen er derfor glad for at lovforslaget synliggjør at (re)habilitering er noe langt mer enn medisinsk (re)habilitering. Komiteen vil påpeke at (re)habilitering må ha et livsløpsperspektiv, at brukermedvirkning må være grunnleggende, og den enkeltes mål må være styrende for innholdet i prosessen. Komiteen viser til at (re)habilitering må bygge på planlagt og systematisk samarbeid mellom ulike instanser og aktører, med et klart mål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at innholdet i denne tjenesten kan reguleres gjennom forskrift, og disse medlemmer forventer at viktigheten av blant annet arbeidsrehabilitering defineres der.

Disse medlemmer konstaterer at rehabilitering i altfor liten grad prioriteres i kommunene i dag. Disse medlemmer kan vanskelig se at det profesjonsnøytrale lovforslaget er like sterkt som gjeldende lov. Disse medlemmer frykter derfor at dette kan føre til ytterligere nedprioritering av rehabiliteringsfeltet.

Disse medlemmer vil derfor presisere at i et rehabiliteringsforløp er opptrening av vesentlig betydning både fysisk, kognitivt og sosialt. Disse medlemmer merker seg at opplæring i dagliglivets gjøremål nå er tatt ut av lovteksten, men vil understreke at dette i et rehabiliteringsforløp er et så vesentlig moment at det må inngå i en forskriftsfesting.

Komiteen understreker at kommunal rehabilitering skjer både i institusjoner og hjemme hos pasienter og brukere, og at Nasjonal helse- og omsorgsplan også vektlegger dette. Komiteen understreker at god rehabilitering krever tverrfaglighet, og at ergoterapeuter og fysioterapeuter er blant de faggruppene som er relevante for den kommunale rehabiliteringstjenesten. Slik kompetanse vil etter komiteens mening være viktig for å trene opp pasienter og brukere til å mestre daglige gjøremål.

2.3.3.3 Psykisk helsetjeneste og rustjeneste

Komiteen viser til at Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde som mål å sikre uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv. Komiteen har merket seg at departementet har tatt psykisk helse inn i § 3-1 for å understreke at psykisk helse- og omsorgstjeneste inngår i kommunenes sørge for-ansvar.

Komiteen ser positivt på det at lovforslaget § 3-1 presiserer kommunens sørge for-ansvar relatert til personer med rusmiddelproblem. Komiteen viser til at en samlet komité i Innst. 212 S (2009–2010) sto bak følgende merknad:

«Komiteen vil også framheve at behovet for bedre utbygde kommunale tjenester også i stor grad gjelder for personer som er rusmiddelavhengige. Rusmiddelavhengige er den gruppen som har høyest sykelighet og dødelighet, og som opplever å være stigmatisert og ekskludert fra fellesskapet. Skader av rusmiddelbruk og avhengighet berører mange. Altfor mange med rusproblemer opplever ikke å komme inn til behandling når de er motivert. De må vente for lenge på behandlingsplass, og ettervernet er for dårlig.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av at det må stilles krav om at en avtale mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten må inneholde bestemmelser som sikrer at det utarbeides et ettervernstilbud fra dag én. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at en avtale mellom helseforetak og kommuner om tilbudet til rusmiddelavhengige sikrer at det er utarbeidet et ettervernstilbud fra første dag.»

Komiteen vil understreke at kommunen har ansvar for å gi rusmiddelavhengige nødvendige og forsvarlige tjenester. Komiteen legger til grunn at det nærmere tilbudet til rusmiddelavhengige vil være sentralt i de fremtidige avtalene mellom kommunen og helseforetaket. Komiteen er kjent med at problemstillinger knyttet til et sammenhengende og helhetlig tjenestetilbud vil være et av hovedtemaene i den kommende stortingsmeldingen om rusmiddelpolitikken.

2.3.3.4 Omsorgslønn

Komiteen har merket seg at gjeldende rett videreføres med hensyn til omsorgslønn. Komiteen imøteser imidlertid resultatet av det utredningsarbeidet som foregår på dette området, for å få et mer helhetlig system.

Komiteen viser til at ordningen med omsorgslønn fungerer svært forskjellig fra kommune til kommune, og at tjenesten lønnes på svært forskjellig nivå i kommunene. Dette innebærer at personer som yter omsorg for familiemedlemmer eller nære slektninger, behandles ulikt avhengig av i hvilken del av landet ytelsen gis. Komiteen vil understreke at for dem som mottar omsorgen, betyr disse forskjellene at man i enkelte deler av landet har mindre mulighet for å kunne motta omsorgshjelp fra sine nærmeste.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det derfor er nødvendig å innføre normerte satser og kriterier for omsorglønn, samt at finansieringsansvaret for ordningen legges til staten.

Komiteen har merket seg at regjeringen har nedsatt et utvalg som skal se på ordninger for pårørende med særlig tunge omsorgsoppgaver (Kaasa-utvalget), og ser fram til resultatet av dette arbeidet. Målgruppen for utredningen er pårørende som påtar seg særlig tyngende omsorgsoppgaver over tid. Utvalget skal se på dagens ordninger og modeller for framtidige ytelser og skissere minst ett forslag innenfor dagens omsorgslønnsordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Soria Moria I-erklæringen der det går fram at regjeringen vil styrke ordningen med omsorgslønn, mens det i Soria Moria II-erklæringen står at ordningen skal gjennomgås. En slik endring kan tyde på at regjeringens ambisjoner på området er redusert. Det er tverrpolitisk vilje til og ønske om å anerkjenne den familiebaserte omsorgen og gjøre det mulig for barn med nedsatt funksjonsevne å bo hjemme sammen med familien. Når en ordning som omsorgslønn blir så vanskelige å få, slik blant annet en rapport fra Statens helsetilsyn avdekker, reduserer det muligheten til å ta ansvaret for funksjonshemmede barn. Disse medlemmer mener det må iverksettes tiltak slik at mulighetene for å leve gode liv med funksjonshemmede barn øker. Samtidig bør ordninger og regelverk harmoniseres og praktiseres likt i hele landet, slik at ordningene er enkle å sette seg inn i for dem det gjelder.

2.3.3.5 Brukerstyrt personlig assistanse

Komiteen viser til at brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ måte å organisere praktisk bistand på for personer med store hjelpebehov eller for personer som har bistandsbehov av en slik art at denne organisasjonsformen er mest hensiktsmessig. Komiteen mener BPA er et viktig verktøy som gir mennesker med nedsatt funksjonsevne muligheten til å leve et aktiv og verdig liv. BPA handler om å kunne bestemme over egen hverdag og få innflytelse over hvem som hjelper en. Praktisk bistand kan være å få hjelp til å vaske gulvet, handle matvarer, følge opp barn på idrett, gå på kino osv. Praktisk bistand omfatter bistand til egenomsorg og personlig stell og opplæring i dagliglivets gjøremål. Det er ikke noe krav om at assistenten skal ha helsefaglig utdanning. En stor del av brukerne av BPA mottar også supplerende tjenester fra kommune slik som hjemmesykepleie, rengjøring og trygghetsalarm.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at kommunen i dag har plikt til å ha et tilbud om BPA. Flertallet viser til at Helse- og omsorgsdepartementet i Nasjonal helse- og omsorgsplan varsler at regjeringen framover vil legge til rette for at kommunene kan bygge ut dette tilbudet videre. Flertallet vil understreke behovet for dette.

Flertallet merker seg at det er vanskelig å framskaffe presise beregninger for kommunenes kostnader ved en mulig ny rett til BPA. Flertallet er kjent med at det er gjennomført kostnadsberegninger i samarbeid med KS, og at det foreligger en rapport, «Kostnadsberegninger av utvidet bruk av brukerstyrt personlig assistanse».

Rapporten anslår utviklingen av antallet brukere med BPA ved en eventuell ny rettighet til ordningen på mellomlang sikt (5 til 10 år). Utredningene som nå er gjennomført, viser at en BPA-time er rimeligere enn en time gitt som ordinær omsorgstjeneste, men kostnadene for kommunene øker fordi BPA-brukere generelt får tildelt flere timer enn ved tildeling av ordinære omsorgtjenester, og fordi de kan komme i tillegg til annen bistand. Analysene i denne rapporten viser at en ny rettighet til BPA vil kunne innebære økte kostnader for kommunene, men at omfanget vil avhenge av hvordan rettigheten utformes. Rapporten peker videre på behovet for ytterligere utredninger og analyser før en kan vurdere rettighetsfesting av BPA. Flertallet mener det i tillegg til kostnadsvurdering for kommunene er viktig også å ta med seg de mulige positive samfunnsøkonomiske konsekvensene av BPA, for eksempel ved at flere kan komme i arbeid eller utdanning. Flertallet ber regjeringen arbeide videre med problemstillingene og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av kostnadene ved å forsterke ordningen med BPA. Flertallet ber også regjeringen vurdere den organisatoriske utformingen av ordningen, herunder spørsmål om tilknytning til kommunesektoren eller Nav.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede videre de økonomiske og administrative konsekvensene og raskt komme tilbake til Stortinget med et forslag om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse for brukere med stort behov innenfor den samme økonomiske rammen som gjelder i dag.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at brukerstyrt personlig assistanse skal bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser skal kunne få et mer aktivt og mest mulig uavhengig liv tross funksjonsnedsettelsen. Disse medlemmer viser til at Stortinget i 2002 ba regjeringen om å fremme lovforslag om rett til brukerstyrt personlig assistent, og at regjeringen fulgte opp med forslag om dette i 2005. Disse medlemmer slår fast at regjeringen ikke foreslår å lovfeste en slik rett, men ønsker å videreføre gjeldende rett. Disse medlemmer har merket seg at det pågår et arbeid med å beregne kostnadene for en rettighetsfesting av BPA-ordningen. Disse medlemmer mener det er av vesentlig betydning at brukergruppens organisasjoner trekkes med i dette arbeidet, og at det også legges vekt på alternativ kostnad, brukerens livskvalitet samt den samfunnsøkonomiske siden. Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til den utarbeidede ECON-rapporten om BPA.

Disse medlemmer mener det er av betydning at i første rekke de som har behov for omfattende bistand, får en langt større mulighet til å ta ansvar for eget liv og egen velferd gjennom en rettighetsfesting av muligheten til å få tjenesten organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

Disse medlemmer mener det er av vesentlig betydning å beskytte BPAs egenart, og for å sikre reell brukerstyring er det derfor nødvendig å styrke innholdet i arbeidslederrollen. Disse medlemmer vil fremholde at arbeidsleder etter tilstrekkelig opplæring bør kunne delegeres oppgaver knyttet til ordinær personalledelse, likestilt med eksempelvis stedfortredende arbeidsleder.

Disse medlemmer konstaterer at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet igjen velger å utsette rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse. Rettighetsfestingen av BPA har nå blitt trenert av regjeringen Stoltenberg II ved alle anledninger. Utsettelsen begrunnes nå i en rapport fra Helse- og omsorgsdepartementet om kostnadsberegninger for kommunene. Denne rapporten er laget av et utvalg der alle medlemmene har interesse i å drive kostnadsberegningene opp; det er ensidig sett på kommunenes kostnader og ikke på samfunnsgevinsten, og rapporten blander sammen svært ulike tjenester. Rapporten bygger også på et anslag over antallet som vil benytte seg av ordningen, som blant annet har lagt inn erfaringer fra Sverige. Disse medlemmer vil vise til at i Sverige delfinansierer staten kostnadene ved BPA på en slik måte at kommunene har interesse av at flest mulig med assistansebehov søker denne ordningen.

Disse medlemmer mener at det vil være riktig av Stortinget å vedta en lovparagraf som sikrer rett for brukere med store behov til å få tjenesten organisert som brukerstyrt personlig assistanse. Dette er et prinsippstandpunkt som ikke krever mer utredning, og som kan innføres innenfor den samme økonomiske rammen som benyttes i dag. Det vil imidlertid være behov for å drøfte og utrede sammen med brukerorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene og KS hva som skal legges til grunn for begrepet «store behov» før lovparagrafen trer i kraft.

Disse medlemmene ber videre regjeringen igangsette et arbeid for å få kostnadene av eventuell utvidet rettighetsfesting snarest utredet og drøftet med KS og brukerorganisasjonene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) skal ny § 2-1 d lyde:

§ 2-1 d Rett til å få helse- og omsorgstjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse

Den som har stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, i form av praktisk bistand og opplæring, har rett til å få tjenesten organisert som brukerstyrt personlig assistanse etter samme lovs § 3-8.»

Disse medlemmer vil vise til at ikke alle er fornøyd med tradisjonelle tjenester. Mange mener det ikke legges til rette for et uavhengig og selvstendig liv. Dette kan bryte med grunnleggende menneskerettigheter om at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd. Alle skal oppleve valgfrihet gjennom å gjøre egne valg og prioriteringer, både i eget hjem og i samfunnet. De som trenger brukerstyrt personlig assistanse, for å gjøre egne valg og prioriteringer, og er i stand til å lede egne assistenter, må ha rett til å få tjenesten organisert som BPA.

2.3.4 Øyeblikkelig hjelp

Komiteen viser til at kommunene allerede i dag har et ansvar for å yte øyeblikkelig hjelp, men at det nye i lovforslaget er at kommunen skal sørge for tilbud om døgnopphold for helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Komiteen viser til at øyeblikkelig hjelp-beredskap med mulighet for døgnopphold kan være kostbart siden det krever ledig sengekapasitet og personale i beredskap. Komiteen deler intensjonen om at mer av behandlingen skal kunne foregå i kommunen fremfor på sykehus.

Komiteen er enig med departementet i at kommunens plikt begrenses til de pasientgruppene kommunen selv har mulighet til å utrede, behandle eller yte omsorg til, og at det er behov for å etablere systemer som sikrer rask avklaring av om pasienten kan få et tilbud i kommunen, eller om spesialisthelsetjenesten må oppsøkes.

Komiteen vil understreke at det er viktig at det ikke bygges opp et system som dublerer det tilbudet som allerede eksisterer, og som virker kompliserende og fordyrende for samfunnet. Komiteen vil også på dette punkt understreke viktigheten av at pasienter og brukere får behandling på et faglig forsvarlig nivå.

Komiteen har merket seg at plikten i første omgang er tenkt å omfatte somatiske lidelser, men at det skal vurderes om psykisk helse og rus også skal omfattes av plikten.

Komiteen vil understreke viktigheten av at ordningen fullfinansieres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at departementet foreslår at midler gradvis overføres fra de regionale helseforetakene til kommunene i perioden 2012 til 2015.

Komiteen vil understreke betydningen av at det må dokumenteres at kommunen besitter nødvendig fagkompetanse og kapasitet til å håndtere døgnopphold for øyeblikkelig hjelp på en god måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dette må gjøres slik at ikke resultatet bare blir en forsinket innleggelse i spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer er derfor opptatt av at tiltaket må kunne vise effekt før en endrer finansieringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at ordningen skal tre i kraft fullt ut fra 2016, og har tillit til at departementet i samarbeid med kommunesektorens interesseorganisasjon KS sørger for nødvendige avklaringer. Flertallet vil vise til svært positive resultater for pasientene i de tilfeller der ordningen har vært prøvd ut – bl.a. ved Fosen distriktsmedisinske senter og Søbstad sykehjem i Trondheim.

2.3.5 Helsefremmende og forebyggende arbeid

Komiteen vil vise til det fokuset Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 har når det gjelder folkehelse, og understreker at det er et samfunnsansvar å bidra til god helse i hele befolkningen. Dette skal skje ved å gjøre helsefremmende valg enklere og billigere og ved å gjøre helseskadelige valg mindre attraktive.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, støtter at det i større grad må tas i bruk strukturelle virkemidler som prisvirkemidler, lovreguleringer og infrastruktur i det nasjonale folkehelsearbeidet.

Komiteen viser til at den lovmessige reguleringen av ansvar for folkehelsearbeidet finnes i folkehelseloven og i helse- og omsorgstjenesteloven.

Komiteen viser også til «Perspektivmeldingen 2009». Den har forebygging – det å vri innsatsen fra reparasjon til forebygging – som én av ti overordnede strategier. Komiteen har merket seg at gang- og sykkelveier, natur- og friluftsområder og bo- og nærmiljøer som gir mulighet til lek og aktiviteter, er framhevet som gode tiltak.

Kommunene er den viktigste arena for folkehelsearbeidet. De må nå identifisere egne folkehelseutfordringer, fastsette egne mål og strategier og iverksette nødvendige tiltak. Det gir kommunene mulighet til selv å kunne påvirke befolkningens helse, ha som overordnede mål å fremme helse og forebygge framfor reparere. Kommunene skal ha stor innflytelse på eget folkehelsearbeid, og kommunestyrene bør lage en årlig rapport og ha en årlig debatt om tiltaksplan. Forebyggingen må gjenspeiles i alle planer, i all politikk og i all lovutvikling.

Komiteen mener det er viktig at staten skal gjøre tilgjengelig opplysninger om helsetilstand og påvirkningsfaktorer for den enkelte kommune og fylkeskommune, og at det gis tilgang på data fra sentrale registre som har betydning for kommunene i arbeidet med å forebygge sykdom og fremming av helsen, slik det legges opp til ved ny lov om folkehelsearbeid.

Komiteen mener det bør lages et system der en lett kan sammenligne helsedata med andre aktører for å kunne se utviklingen i egen kommune over tid, og slik at innbyggere og folkevalgte kan sammenligne sin kommune med andre. Komiteen mener dette kan bli viktig for økt kommunal innsats på dette feltet

Komiteen mener det er positivt at helse- og omsorgtjenesten i helse- og omsorgstjenesteloven får et klart ansvar for å bidra i arbeidet med slike gode oversikter i kommunene. Tjenestenes erfaringer, kompetanse og kunnskap er nødvendig for å gi en best mulig oversikt over kommunens utfordringer, samt også grunnlag for bedre kunnskapsbaserte folkehelsetiltak.

Komiteen vil berømme den viktige jobben frivillige og ideelle organisasjoner gjør når det gjelder folkehelse. Både idrettsorganisasjoner, friluftsorganisasjoner, pasientorganisasjoner og andre er viktige aktører som kan bidra ut fra egne formål og i samarbeid med kommunen.

Komiteen viser til at rådgiving og veiledning for å oppnå varige endringer av levevaner er omfattende og tidkrevende. Komiteen merker seg at Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder for kommunale frisklivssentraler. Komiteen vil understreke at oppretting av frisklivstilbud i kommunene er en viktig og ønsket utvikling som må ses i sammenheng med etablering av lokalmedisinske sentre og kommunale/interkommunale lærings- og mestringstilbud.

Komiteen viser til at det må settes inn ulike tiltak på de ulike arenaer. De viktigste risikofaktorer for sykdom, skade og sosiale problemer er usunt kosthold, fysisk inaktivitet, røyking, alkohol- og annen rusmiddelbruk, men også frafall i videregående skole, utdanningsnivå, inntekt, sosialt nettverk, tilknytning til arbeidslivet og dårlig arbeidsmiljø. Det at forebygging og folkehelse skal gjenspeiles og vurderes i alle planer, i all politikk og i all lovutvikling, er positivt.

Komiteen viser til rapporten «Folkehelserapport 2010, Helsetilstanden i Norge». Der illustreres de sosiale helseforskjellene ved å beregne hvor mange årlige dødsfall som ville vært unngått dersom den generelle helsetilstanden for hele befolkningen ble hevet til et nivå tilsvarende det gruppene med høyere universitetsutdanning har. I løpet av ti år kunne 5 400 dødsfall som følge av lungekreft og om lag 10 000 dødsfall som følge av hjertesykdommer vært unngått. Totalt kunne en mellom 1994 og 2003 unngått over 43 000 dødsfall, like mange som dør i løpet av et normalt år. Komiteen understreker at tidlig død er ett av de mest dramatiske utfallene av de sosiale helseforskjellene. Dette understreker vesentligheten av bredt anlagte tiltak. Folkehelseloven styrker etter komiteens syn de muligheter og det ansvar kommuner, fylkeskommuner og staten har for å bekjempe sosiale helseforskjeller.

Komiteen vil vise til merknadene om folkehelsearbeid i Innst. 422 S (2010–2011) om Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 og Innst. 423 L (2010–2011) om folkehelseloven.

Komiteen vil understreke at forebygging skal være en integrert del av helse- og omsorgstjenestene. Alle delene av de kommunale helse- og omsorgstjenestene vil få viktige oppgaver i det helsefremmende og forbyggende arbeid, bl.a. forebygging i omsorgstjenestene, i legetjenestene mv, herunder krav til å iverksette tiltak på riktig tidspunkt i et utviklingsforløp av sykdom. Dersom tiltak iverksettes for sent, vil dette kunne medføre tap av leveår med god helse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er det enkelte kommunestyre som må beslutte hvilken fagkompetanse og kapasitet som trengs ut fra lokale utfordringer og statlige krav til ulike tjenester. De generelle bestemmelser i loven om faglig forsvarlighet i tjenestene legger klare føringer. Flertallet vil vise til at loven gir anledning til å fastsette i forskrift krav om innhold i tjenesten, herunder kompetansekrav. Dette vil blant annet kunne omfatte psykologkompetanse.

Komiteen er tilfreds med at regjeringen har tatt hensyn til høringsinstansene som påpekte at høringsutkastet hadde for mye fokus på oppsøkende virksomhet i det forebyggende arbeidet. Komiteen konstaterer at lovforslaget nå gir kommunen tre roller i det forebyggende arbeidet. Komiteen støtter at kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid gjennom lovforslaget gjøres mer konkret, og er tilfreds med at det fremgår at dette gjelder både somatisk og psykisk helse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke at det er behov for en langt sterkere avklaring av hva som inngår i det kommunale psykisk helse-arbeidet. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid med en forskrift som presiserer innhold i kommunalt psykisk helsearbeid. Det forutsettes at blant annet psykologtjeneste forskriftsfestes som nødvendig del av tverrfaglig helse- og omsorgstjeneste, og at det utarbeides en plan for å gjøre denne kompetansen tilgjengelig i alle landets kommuner.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er opptatt av at arbeid med psykisk helse skal tillegges stor vekt i kommunene, og at avtalene mellom kommunen og helse-fore-takene bør presisere samarbeidet på psykisk helseområdet. Flertallet vil vise til avsatte midler i budsjettet som kommunen kan søke på for å ansette psykologer i kommunehelsetjenesten, og understreker at dette er viktig i det tverrfaglige samarbeidet.

2.3.6 Kommunelegens rolle

Komiteen vil understreke at den medisinskfaglige kompetansen i kommunen er avgjørende for å kunne lykkes med gjennomføringen av samhandlingsreformen. Komiteen ser at flere høringsinstanser er av den oppfatning at kommunelegens rolle bør styrkes. Komiteen deler departementets syn på at tilgang på samfunnsmedisinsk kompetanse i kommunen vil være en fordel, og viser til at dette også er belyst i forslaget til ny folkehelselov. Komiteen har merket seg Legeforeningens høringsuttalelse om at det bør opprettes flere kombinasjonsstillinger med samfunnsmedisinsk hovedstilling og fastlegearbeid som bistilling, og at dette vil være attraktivt sett i et rekrutteringsperspektiv. Komiteen har merket seg departementets uttalelse om at lovforslaget ikke er til hinder for en slik løsning om kommunen finner det hensiktsmessig. Komiteen vil understreke viktigheten av at oppgavene ikke deles på for mange, slik at det går ut over kontinuitet og kompetanseoppbygging. Komiteen deler synet på at flere kommuner bør vurdere å samarbeide om kommunelegefunksjonen, og konstaterer at lovforslaget åpner for dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at kommunestyret nå får folkehelsearbeid som en ny hovedoppgave. For mange kommuner vil dette innebære behov for samfunnsmedisinske utredninger og faglig ledelse med slik kompetanse. Flertallet finner det naturlig at kommunelegen har denne rollen og kompetansen. Dette innebærer at det vil bli behov for å utdanne flere leger med denne kompetansen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at mange kommuner har gode erfaringer med å ansette en folkehelsekoordinator, og at en slik stilling har vært en forutsetning for å motta støtte fra fylkeskommunene gjennom ordningen «Partnerskap for folkehelse». Dette flertallet mener det må bygges videre på erfaringene fra «Partnerskap for folkehelse».

Dette flertallet har merket seg at en del høringsinstanser mener at kommunelegens rolle og funksjon bør komme klarere til uttrykk i loven. Dette flertallet ber departementet om å ta disse og andre innspill som har kommet frem i høringen, med seg i det videre arbeidet på dette feltet. Dette flertallet viser i den forbindelse til § 26 i forslaget til ny folkehelselov, jf. Prop. 90 L (2010–2011), der de samfunnsmedisinske oppgavene er nærmere beskrevet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at det i høringsprosessen har kommet frem forslag om å gjøre kommunelegen til en del av kommunens ledelse. Både Funksjonshemmedes Fellsorganisasjon og Den norske legeforeningen har ment at kommunelegen må få en mer sentral rolle i den kommunale administrative ledelse. Den norske legeforening fremhevet hvordan dette ville sørge for en bedre benyttelse av kommunelegens kompetanse.

Disse medlemmer vil vise til at departementet ikke gir noen utførlig drøftelse av hvorfor dette forslaget ikke er tatt med i utkastet til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, ut over at det i kap. 18.6 vises til at det i lovforslaget ikke ligger noen «føring på hvilken formell plassering kommunelegen skal ha i kommunens administrasjon», samt nevnes at gunstig ansvarsplassering vil variere mellom kommuner.

Etter disse medlemmers skjønn er dette et forslag som fortjener en bedre gjennomgang. Disse medlemmer ber derfor regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å plassere kommunelegen som en del av kommunens ledelse i en egnet sak.

2.3.7 Fastlegeordningen

Komiteen ser at departementet ønsker å videreføre de grunnleggende strukturer fastlegereformen bygger på. Komiteen merker seg også at departementet tar sikte på å sende på høring mulige forslag til endring av fastlegeforskriften i løpet av 2011. Komiteen merker seg at departementet legger opp til en dreining fra avtaleregulering til forskriftsregulering av fastlegeordningen. Komiteen viser til at KS uttaler at det ligger et uutnyttet potesial i avtaleverket til å nå målene i samhandlingsreformen, og at KS av den grunn påpeker at avtaleinstituttet derfor ikke må undergraves av en for stor grad av forskriftsfesting. Komiteen viser til at hele lovforslagets innretning er på et overordnet nivå, og at det ellers legges vekt på stor grad av avtalefesting for å fremme samhandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at det ikke foreslås endringer i finansieringsordningen med per capita-tilskuddet og honorar nå, men at dette skal gjennomgås i forbindelse med arbeidet med forskriften.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg motstanden fra høringsinstanser mot å endre finansieringssystemet for fastlegene fra en stykkpris på 70 prosent til en stykkpris på 50 prosent. Disse medlemmer deler departementets vurderinger om ikke å foreslå endring på dette området nå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser at en reduksjon i per capita-tilskuddet kan komme i strid med samhandlingsreformens målsettinger og kan føre til utilsiktede virkninger.

Komiteen har merket seg at departementet på det nåværende tidspunkt ikke foreslår en lovregulering som åpner for å gi fastlegene rett til å legge inn pasienter i sykehjem.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til Innst. 212 S (2009–2010) til St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen:

«Samtidig vil komiteen påpeke at fastleger i dag ikke kan skrive inn en pasient til helse- og omsorgstilbud i kommunen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det må vurderes å gi fastleger større innflytelse på inntaksprosedyrene til sykehjem.»

Komiteen merker seg at fastlegene nå vil kunne få anledning til å legge pasienter inn på de øyeblikkelig hjelp-plassene som skal opprettes i kommunene. På samme måte som i dag er det kommunene som er ansvarlig for å sørge for disse plassene, og som dermed avgjør inntaksprosedyrene.

Komiteen ser at det i noen kommuner er for høy terskel for å bli tildelt sykehjemsplass, varig eller for kortere opphold – ut over det som kan være behovet for øyeblikkelig hjelp. Komiteen mener derfor det er viktig å kvalitetssikre inntaksprosedyrene til sykehjem og sikre at helsefaglige behovsvurderinger legges til grunn.

Komiteen viser til at plass på sykehjem tildeles både etter gjeldende rett og etter ny lov for å oppfylle forpliktelsen til å yte nødvendig helsehjelp. Det vil derfor være helsefaglige behovsvurderinger som ligger til grunn for kommunens prioriteringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er for lav sykehjemskapasitet i mange kommuner som er årsaken til at terskelen for å få sykehjemsplass er for høy, og viser i den sammenheng til høringsinnspill fra Norsk Sykepleierforbund.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det trengs en tydeligere kommunal styring av de allmennmedisinske offentlige oppgavene legen kan pålegges. Herunder er det behov for både å styrke fastlegens/legevaktlegens vurderingskompetanse og den kliniske kompetansen i fastlegepraksisen. Flertallet mener slik styring tidligere har vært mangelfull i mange kommuner, og at en sterkere styring vil være riktig. Flertallet støtter at det blir bedre ledelse og styring av allmennlegetjenesten, både av de allmennmedisinske offentlige legeoppgavene, av at kurativ praksis er i tråd med helsepolitiske prioriteringer og oppfølging av legers praksis ut fra nasjonale kvalitets- og funksjonskrav i tråd med god medisinsk praksis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av at dagens hindringer for finansiering av sykebesøk og oppsøkende virksomhet må fjernes. Disse medlemmer etterlyser også en utredning av fastlegeordningen sett i lys av befolkningens og myndighetenes forventninger til nye oppgaver og tilgjengelighet.

Disse medlemmer mener at oppbyggingen av det allmennmedisinske arbeidet ikke skal gjøres gjennom å øke den kommunale påleggshjemmelen, men gjennom å gjøre disse stillingene mer attraktive faglig og økonomisk. Disse medlemmer mener det må legges til rette for flere legestillinger i primærhelsetjenesten. Disse medlemmer ser behovet for å vurdere om det kan innføres økonomiske insitamenter knyttet til kvalitet, service og tilgjengelighet.

2.3.8 Krav om forsvarlige tjenester

Komiteen ser det som positivt at loven inneholder en egen bestemmelse om forsvarlighet. Komiteen viser til at en lov som bygger på profesjonsnøytralitet og få organisatoriske krav, må ha tydelige krav som sikrer at tjenestene blir faglig forsvarlige. Komiteen har merket seg at et vesentlig spørsmål er om forsvarlighetskravet skisserer en minimumstandard eller om det er en norm som beskriver god faglig praksis. Komiteen er tilfreds med at departementet peker på at kjernen i forsvarlighetskravet peker på god praksis som norm for tjenestene. Komiteen viser videre til at det blant annet pekes på Helsedirektoratets nasjonale, faglige retningslinjer som eksempler på god praksis. Komiteen ser også at god praksis vil endre seg i takt med utviklingen av fagkunnskap og verdioppfatninger.

Komiteen viser til at det kan være ulike oppfatninger av hva kravet om ivaretakelse av verdighet innebærer. Komiteen merker seg at departementet peker på de forskjellige profesjonsgruppenes fag-etiske retningslinjer om ivaretakelse av integritet og verdighet. Komiteen viser til at lovforslaget har en profesjonsnøytral tilnærming, og at det er en stor del ufaglærte i helse- og omsorgssektoren, noe som kan åpne for ulik eller manglende forståelse av begrepet verdighet. Komiteen merker seg at departementet peker på lovens formålsbestemmelse som utgangspunkt for å beskrive hva som skal være verdigrunnlaget. Komiteen deler et slikt syn og mener formålsbestemmelsene i § 1-1 må være førende i forståelsen av å yte et verdig tjenestetilbud.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at legedekningen på mange av landets sykehjem er for lav. Disse medlemmer mener derfor det må innføres bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem fra 2012 og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring av bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem fra 2012.»

2.3.9 Kvalitet og pasientsikkerhet

Komiteen er tilfreds med at Stortingets vedtak om at kvalitetskrav til omsorgstjenestene skal underlegges lokalpolitisk behandling, nå synliggjøres i loven og kan reguleres i forskrift. Komiteen registrerer at krav om systematisk arbeid for å bedre pa-sient- og brukersikkerheten nå lovfestes i både helse- og omsorgsloven og spesialisthelsetjenesteloven. Komiteen imøteser at tilsvarende bestemmelse innarbeides i tannhelsetjenesteloven.

Komiteen vil understreke at gode kunnskaper i norsk hos alt personell som skal yte helse- og omsorgstjenester er avgjørende viktig for pasientsikkerhet og kvalitet. Der pasienter og brukere ikke behersker norsk, må det tas hensyn til dette.

2.3.10 Utdanning

Komiteen vil understreke at utdanning og kompetanseutvikling er av vesentlig betydning for at samhandlingsreformen skal kunne lykkes. Komiteen ser at utdanningen i dag er for lite rettet mot den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Komiteen vil understreke viktigheten av nær kontakt mellom kommuner og relevante utdanningsinstitusjoner. Komiteen er av den oppfatning at det er en vesentlig forutsetning for å kunne rekruttere tilstrekkelig fagkompetanse at det opprettes gode praksisplasser med god veiledning og kunnskapsoppbygging om de helse- og omsorgstjenester kommunen har ansvaret for. Det er viktig at det i utdanningen legges vekt på samhandlingskompetanse, brukermedvirkning, tverrfaglighet og helhetlige pasientforløp. Komiteen merker seg at Kunnskapsdepartementet arbeider med en ny stortingsmelding om velferdsutdanningene. Komiteen registrerer også at det presiseres at personell i privat virksomhet med avtale med kommunen skal sikres adgang til nødvendig etter- og videreutdanning.

Komiteen mener at spesialisthelsetjenestens lovfestede veiledningsplikt for kommunehelsetjenesten i større grad må bidra til å sikre bedre kompetanseoverføring, blant annet med hospiteringsordninger og desentraliserte sykehustjenester nær pasientene, i nær dialog med kommunehelsetjenesten.

Komiteen mener andelen ufaglærte må reduseres, og at det må etableres et kunnskapsløft for de ufaglærte som i dag jobber i kommunehelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen har varslet at det kommer en stortingsmelding om velferdsutdanningene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener dette blir en for passiv tilnærming. Disse medlemmer mener at Kompetanseløftet 2015 må endres og styrkes, slik at det kan tas høyde for de utfordringene som samhandlingsreformen innebærer, og slik at tiltakene kan komme raskere i gang. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem egen sak hvor Kompetanseløftet 2015 endres og styrkes for å ta høyde for de utfordringene samhandlingsreformen innebærer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Kompetanseløftet 2015 inneholder en rekke virkningsfulle tiltak for å øke kompetansen og andelen faglærte i de kommunale omsorgstjenestene. Nærmere 16 000 personer hadde gjennomført grunn-, videre- eller etterutdanninger eller annen opplæring med støtte fra Kompetanseløftet 2015 i perioden 2007–2010, og om lag 13 000 er under opplæring i 2011. Samtidig bidrar satsinger som «Utviklingssentra for sykehjem og hjemmetjenester», «Flink med folk i første rekke» og «Etisk kompetanseheving» til ytterligere kunnskapsheving i sektoren.

2.3.11 Forskning

Komiteen viser til at det eksisterer lite forsk-ning i og på den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Komiteen viser i den forbindelse til at grunnlagsdatamaterialet er mangelfullt og vanskeliggjør forskning, herunder følgeforskning på tiltak som settes inn i forbindelse med samhandlingsreformen. Komiteen vil understreke betydningen av at det både forskes på og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og at dette er en viktig forutsetning for å øke kvaliteten på tjenestene, samt for å gjøre feltet mer faglig attraktivt. Komiteen registrerer at det legges opp til at det mellom helseforetakene og kommunene skal inngås avtaler som også skal inneholde samarbeid om forskning. Komiteen ser at dette kan være et viktig bidrag til blant annet å få bedre pasientforløp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at bevilgningen til forskning på dette området er økt betydelig de senere år.

Komiteen støtter regjeringens forslag til ny lovbestemmelse som gir kommunen et medvirkningsansvar for forskning. Komiteen mener en slik medvirkning vil bidra positivt til å videreutvikle gode helse- og omsorgstjenester bl.a. ved at forskere får lettere tilgang til data om helsetilstand og ressursbruk i kommunene.

Komiteen vil påpeke at samhandlingsreformen forutsetter at den medisinske kompetansen knyttet til kommunens ansvar for eldre blir styrket. Komiteen mener at de samfunnsmedisinske fagmiljøene ved universitetene må spille en sentral rolle i dette arbeidet. Komiteen har merket seg at det medisinske forsknings- og undervisningsmiljø ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, Det medisinsk- odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB) driver sykehjemsforskning i samarbeid med spesialisthelsetjenesten i Helse Vest, Kompetansesenteret for aldring og helse i Oslo, Forum for sykehjemsmedisin og Verdighetssenteret ved Bergen Røde Kors sykehjem. Komiteen registrerer at instituttets forskningsgrupper arbeider med alderspsykiatri, smerte, demens, legemiddelbehandling, palliativ omsorg og metodeutvikling. Komiteen ser også at det eksisterer betydelig kompetanse på utnyttelse av helseregistre for medisinsk forskning ved instituttet. Komiteen har merket seg planene med å opprette et nasjonalt senter for sykehjemsmedisin ved Universitetet i Bergen, at dette har bred støtte i de tilstøtende miljøene i Norge, og at det vil være komplementært til det Nasjonale kompetansesenter for aldring og helse ved Universitetet i Oslo.

Komiteen mener Institutt for samfunnsmedisinske fag gjør et viktig arbeid med forskningsbasert undervisning av medisinstudenter og videreutdanning av leger innen fagene allmennmedisin og sykehjemsmedisin. Komiteen vil peke på at tilrettelagt utplassering av medisinstudenter og studenter i ernæring, odontologi og farmasi kan bidra til økt interesse og rekruttering av fagpersonell over hele landet, i tråd med intensjonen i samhandlingsreformen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å videreutvikle og stimulere det miljøet som er etablert med utgangspunkt i Institutt for samfunnsmedisinske fag ved UiB, slik at det kan fremstå som et akademisk fyrtårn innefor fagfeltet sykehjemsmedisin.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at senteret søker om en bevilgning på 19,8 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil anmode regjeringen om å komme tilbake i statsbudsjettet for 2012 med en bevilgning som legger til rette for en slik satsing.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at spesialisthelsetjenesteloven § 3-8 definerer forskning som en av oppgavene et sykehus særlig skal ivareta. Helseforetaksloven § 1 presiserer at helseforetakene har som ett av sine formål å tilrettelegge for forskning og undervisning. Å drive klinisk forskning er av kritisk viktighet i det stadige og kontinuerlige arbeidet med å forbedre helsetjenesten, som når det gjelder behandling, pasientsikkerhet og effektiv drift. Disse medlemmer viser i denne sammenheng også til proposisjonens referanse til at det i Norge foregår mindre analyse enn i sammenlignbare land, hvilket tilsier økt behov for forskning i kommunehelsetjenesten.

Disse medlemmer vil vise til at noen lignende presisering, som i spesialisthelsetjenesten, av ansvaret for å sikre forskning i kommunehelsetjenesten ikke ligger i den nye loven – også nevnt i proposisjonens kap. 23.2. Disse medlemmer viser også til at departementet i kap. 23.4 skriver: «De fleste høringsinstansene mener at kommunene må pålegges en plikt til å bidra eller medvirke til forsk-ning.»

Disse medlemmer mener det også i primærhelsetjenesten er behov for å sikre at det utføres forskning for å forbedre kunnskapen om og kvaliteten i tjenesten. Disse medlemmer ber derfor regjeringen se på hvordan det på en hensiktsmessig måte kan innføres en lovforpliktelse for kommunene til å ta ansvar for at det foregår hensiktsmessig forskning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer er redd lovforslagets formulering om at kommunene plikter å medvirke til forskning, ikke i tilstrekkelig grad vil lede til den nødvendige stimulering av slik innsats. Disse medlemmer er imidlertid enige med departementet i at mange enkeltkommuner vil være så små at det vanskelig lar seg gjøre å ta dette ansvaret på egen hånd, men i disse tilfeller mener disse medlemmer at kommunens ansvar må være formulert slik at det kan ivaretas gjennom interkommunale samarbeidsavtaler. Det bør da, etter disse medlemmers syn, være formulert et ansvar for kommunene til å ta initiativ til og få på plass slike avtaler når det er nødvendig for å ivareta sitt forskningsansvar.

2.3.12 Beredskapsarbeid

Komiteen registrerer at gjeldende bestemmelser videreføres når det gjelder beredskapsarbeid, og at beordring og tjenesteplikt ved ekstraordinære situa-sjoner utvides til å gjelde alt personell som yter tjeneste etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Komiteen viser til at det er opprettet kriseteam i en rekke kommuner, men at det er stor variasjon i hvordan de fungerer, og hva som defineres som krise. Komiteen vil understreke at beredskapsarbeidet også må innebære å yte psykososiale tjenester ved ulykker og katastrofer. Komiteen er også opptatt av at andre aktører som deltar operasjonelt i krisesituasjoner, trekkes aktivt med i planarbeidet, slik at samhandling og rolleavklaring kan finne sted.

2.3.13 Politiattest

Komiteen konstaterer at krav om politiattest for dem som skal yte tjenester til barn eller personer med utviklingshemning, videreføres i ny lov, og at det også omfatter personell i private institusjoner som yter tjenester etter avtale med kommunen.

Komiteen vil påpeke at en viktig premiss for en god helse- og omsorgstjeneste er at pasienter og brukere skal føle trygghet i sitt møte med personellet. Komiteen vil vise til at det primært er arbeidsgivers ansvar å sikre gode rutiner ved ansettelse av personell, og så langt som mulig sikre at den som ansettes, ikke bare er kompetent, men også egnet til å utføre de oppgaver som vedkommende skal settes til. Som en hjelp for arbeidsgivere i helse- og omsorgssektoren har Helsedirektoratet utarbeidet en veileder for å sikre gode ansettelser. Veilederen er nylig publisert (IS-1902), og det foreslås her en rekke tiltak for å bidra til å kvalitetssikre rutinene og prosessene rundt tilsetting av personell i helse- og omsorgssektoren.

Komiteen mener det er behov for god informasjonsutveksling på tvers av landegrensene slik at uskikket helsepersonell ikke skaffer seg arbeidsforhold i et nytt land uten at dette er kjent for arbeidsgiver. Komiteen mener det er positivt at de nordiske helseministrene har inngått avtale om bedre utveksling av informasjon på tvers av landegrensene. Komiteen har merket seg forslaget fra Nordisk Råd om et elektronisk register i Norden for bedre å ivareta denne informasjonsflyten, og mener dette vil være et godt tiltak. Komiteen mener at det på sikt vil være aktuelt å utvikle et slikt register for hele Europa.

Komiteen viser til at også alvorlig syke, eldre, demente, psykisk syke og andre pasientgrupper kan ha problemer med å ivareta egne interesser og beskytte seg selv mot overgrep, så vel fysiske, psykiske som økonomiske.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener derfor det må vurderes å innføre krav om politiattest for ansettelse i jobb med denne gruppen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener derfor at det må stilles krav om politiattest også for det personell som skal yte helse- og omsorgstjenester til disse gruppene. Disse medlemmer viser også til at det er avdekket tilfeller hvor personer som er siktet, tiltalt og dømt for overgrep i et annet EØS-land, har fått arbeid i helsevesenet i Norge. Disse medlemmer mener derfor et krav om politiattest må innføres for dem som skal arbeide med sårbare og utsatte grupper, og at hensynet til den enkelte tjenestemottaker må veie tyngre enn de samfunnsmessige økonomiske og administrative kostnadene til et slikt tiltak.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvide kravet om politiattest slik at det også omfatter personer som skal jobbe med eldre i pleie- og omsorgssektoren, etter modell fra kravet om vandelsattest for personer som jobber i yrker som yter tjenester til barn og psykisk utviklingshemmede.»

2.3.14 Understøtting av elektronisk samhandling

Komiteen viser til at det eksisterer en rekke særegne dataløsninger i helse- og omsorgssektoren, noe som gjør elektronisk samhandling vanskelig og kostnadskrevende. Komiteen har merket seg at den frivillige godkjenningsordningen gjennom Kompetansesenter for IT i helse- og sosialsektoren (KITH) ikke har vært tilstrekkelig til å sikre om-forente standarder. Komiteen ser derfor positivt på at det nå stilles krav om sertifisering, slik at det først og fremst etableres og implementeres felles meldingssystemer basert på blant annet de standarder som er utarbeidet av KITH.

2.4 Samarbeid mellom kommuner og mellom kommuner og helseforetak

2.4.1 Samarbeid mellom kommuner

Komiteen registrerer at departementet foreslår å videreføre muligheten for at departementet kan pålegge samarbeid mellom kommuner når dette anses påkrevd for en forsvarlig utføring av de lovpålagte helse- og omsorgstjenestene. Komiteen merker seg at departementet omtaler dette som en snever unntaksregel.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at denne loven på samme vis som øvrige lover om kommunale velferdstjenester bygger på prinsippet om at alle kommuner har ansvar for de samme tjenester og ansvar for å sikre de samme rettigheter for sine innbyggere uavhengig av for eksempel kommunestørrelse. Flertallet vil peke på at mange mindre kommuner har vært aktive deltagere i samarbeid med nabokommuner og sykehus om å utvikle de lokalmedisinske sentre som helse- og omsorgstjenesteloven skal legge bedre til rette for. Flertallet legger til grunn at kommuner vil inngå samarbeidsavtaler for eksempel for å sikre et større befolkningsgrunnlag for tjenester der dette kreves. Flertallet har også tillit til at de største kommunene finner fram til en passende inndeling i mindre tjenesteområder der dette trengs for å tilby gode tjenester.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener dagens kommunestruktur setter begrensninger for hvilke oppgaver som kan overføres til kommunene, og for hvilke økonomiske insitamenter som kan brukes. Ved en endret kommunestruktur kan oppgaver og ordninger som er beskrevet i meldingen, men ikke anbefalt, vurderes på ny.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det skal utarbeides en plan for utvikling av tiltak i samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene og for tiltak som skal etab-leres av kommuner eller i samarbeid mellom kommuner. Planen skal angi hvilke helse- og omsorgstilbud som bør finnes i en gitt befolkningsgruppe for å ivareta samhandlingsreformens intensjon. Det bør som hovedregel være en befolkningsmasse på om lag 20 000–30 000 innbyggere for å sikre effektiv og god drift av døgnplasser som inkluderer observasjon, utredning, etterbehandling og lindrende behandling.

2.4.2 Lovpålagt krav om lokale avtaler mellom kommuner og helseforetak

Komiteen ser at gjeldende rett og den regulering som i dag finnes av samarbeid mellom forvaltningsnivåene, ikke er tilstrekkelig til å ivareta pasientenes behov for helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Komiteen viser til at når kommuner og foretak skal samarbeide og planlegge behandlingsforløp, skal dette bygge på LEON-prinsippet og den lovfestede ansvarsfordelingen. Komiteen er positiv til at avtaleinstituttet benyttes for å fremme samhandling, og mener det er fornuftig å fastsette plikt for kommuner og foretak til å inngå samarbeidsavtaler. Komiteen ser det også som viktig at det gjennom nasjonal rammeavtale, standardavtaler og veiledningsmateriell tilstrebes en stor grad av likhet i formen på de avtaler som skal inngås.

Komiteen slutter seg til at det opprettes en rådgivende tvisteløsningsnemnd etter modell fra Barnevernets tvisteløsningsnemnd for å håndtere uenighet mellom partene. Komiteen finner det også naturlig at uenigheten bringes inn for domstolene hvis ikke partene vil følge tvisteløsningsnemndas anbefalinger.

Komiteen vil vise til at det i dag er inngått samarbeidsavtaler mellom de fleste kommuner og deres nærmeste sykehus bl.a. om utskrivingsklare pasienter, og at det er en utstrakt faglig kontakt mellom allmennlegene og sykehusene om de pasienter de har et felles ansvar for. Et stort antall kommuner har etter hvert kommet inn i et samarbeid med sykehus om å tilby desentraliserte spesialisthelsetjenester bl.a. i de mye omtalte lokalmedisinske sentre. Komiteen vil understreke at dette etablerte samarbeidet vil være et godt grunnlag for et mer omfattende og formalisert samarbeid. Komiteen vil peke på at et godt og omfattende samarbeid forutsetter forutsigbarhet og god kommunikasjon om hva sykehuset representerer av tjenester og kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av at det stimuleres til og legges til rette for å kunne utprøve ulike samarbeidsformer. Disse medlemmer mener derfor lovforslaget må åpne opp for at det gis mulighet til å etablere ulike pilotordninger mellom samarbeidende kommuner og helseforetak for å prøve ut ulike samhandlingsordninger, oppgaveoverføring og ansvarsdeling. Disse medlemmer mener det også er viktig at slike pilotprosjekter gir mulighet for at hele eller deler av tjenesteleveransen kan skje i regi av frivillige og ideelle organisasjoner eller private virksomheter. Disse medlemmer mener også det i slike pilotprosjekter må åpnes opp for ulike finansieringsmodeller.

Disse medlemmer viser til at lovforslaget åpner for ulike samarbeidsløsninger mellom kommuner og mellom kommuner og helseforetak. Disse medlemmer ser at dette ikke innebærer en overføring av selve ansvaret, men en avtalefestet enighet om hvem som skal utføre oppgaven eller tjenesten. Disse medlemmer mener dette blir en for snever og vilkårlig tilnærming til å prøve ut ulike pilotprosjekt. Disse medlemmer mener det må stimuleres til ulike forsøksordninger, og at disse må gjøres tilgjengelige for følgeforskning slik at det er mulig å høste forskningsbasert erfaring på de tiltak som iverksettes.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at det kan drives ulike pilotforsøk mellom samarbeidende kommuner og helseforetak for å prøve ut ulike samhandlingsordninger, oppgaveoverføring, ansvarsdeling og finansiering. Det forutsettes at det legges til rette for å drive følgeforskning på forsøksordningene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker viktigheten av at det fra januar 2012 blir reformstart i hele landet. Samhandlingsreformen har kommet i stand blant annet på bakgrunn av de mange og vellykkede samhandlingsprosjekt som har vært gjennomført i mange kommuner. Mange kommuner har kommet langt i arbeidet. Flertallet mener at med et samordnet lovverk og de finansielle virkemidler som nå er presentert, vil dette sikre vellykket implementering også i øvrige kommuner.

2.5 Pasient- og brukerrettigheter

2.5.1 Rett til kommunale helse- og omsorgs-tjenester – materielle rettigheter

Komiteen viser til at det i helse- og omsorgstjenestene er behov for å ha skjønnsmessige kriterier som sikrer mulighet til individuell tilpasning. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten av å kunne identifisere hvilke tjenester den enkelte har rettskrav på, slik at en i størst mulig grad unngår feiltolkning og forskjellsbehandling.

Komiteen merker seg at departementet foreslår at vilkårene for rett til helsetjenester og rett til omsorgstjenester gjøres likelydende, og at dette reguleres i pasient- og brukerrettighetsloven. Komiteen presiser at dette innebærer rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester basert på en individuell helse- og/eller sosialfaglig vurdering. Komiteen viser i den forbindelse også til tilbudet til demente, hvor det har vist seg som en fordel for pasienter og brukere å bygge små enheter med fellesareal og tilgang til utearealer, både når det gjelder dagplasser og plasser til heldøgnsopphold.

Komiteen merker seg at departementet uttaler at den enkeltes behov skal veies opp mot fellesskapets behov, og at det kan legges vekt på kommunens økonomiske ressurser. Komiteen viser i den forbindelse til sin omtale av forsvarlighetskravet, lovens formålsbestemmelse med tilhørende verdighetsgaranti, samt kravet om brukermedvirkning.

Komiteen er tilfreds med at departementet har imøtekommet høringsinstansene og viderefører bestemmelsene som bidrar til vern av rusmiddelavhengiges rettigheter under opphold i institusjon.

Komiteen vil vise til at begrepet «verdighet» tydeliggjøres ved at dette er et grunnleggende element i en forsvarlig helse- og omsorgstjeneste. Departementet foreslår en presisering i pasientrettighetsloven hvor det fremgår at enhver har rett til et verdig tjenestetilbud i samsvar med forslaget til forsvarlighetsbestemmelsen i helse- om omsorgstjenesteloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til forskriften om en verdig eldreomsorg som ble fastsatt i 2010, når det gjelder innholdet i begrepet «verdig tjenestetilbud». Innholdet i denne forskriften videreføres.

Flertallet vil vise til eldreavtalen mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fra høsten 2007 der det var enighet om innføring av en verdighetsgaranti. På bakgrunn av denne avtalen sendte Helse- og omsorgsdepartementet i juni 2009 et forslag om endringer i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 om rett til helsehjelp på høring. I kapittel 7 «Merknader til lovutkastet» i høringsnotatet «Endringer i kommunehelsetjenesteloven – et verdig tjenestetilbud. Forslag til ny forskrift om en verdig eldreomsorg: Verdighetsgarantien» står det følgende:

«Lovforslaget slår fast retten til et verdig tjenestetilbud. Bestemmelsen må leses i sammenheng med retten til nødvendig helsehjelp i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første ledd, jf pasientrettighetslovens § 2-1. Kravet til et verdig tjenestetilbud kan allerede i dag innfortolkes i gjeldende rettigheter, men departementet er av den oppfatning at det er nødvendig å fremheve begrepet verdighet, og tydeliggjøre at dette er et grunnleggende element i en forsvarlig helsetjeneste. På denne måten blir kommunehelsetjenesteloven § 2-1 annet ledd en tydelig presisering av det som følger av bestemmelsens første ledd. Denne utdypingen og klargjøringen, sett i sammenheng med forslagene i en ny forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) presiserer innholdet i rettigheten til tjenestetilbudet for eldre. Med dette vil eldres rettstilstand styrkes og dermed medføre et forsterket tjenestetilbud til denne brukergruppen. Dette fører til at kommunens mulighet til å avslå tjenestetilbud med begrunnelse i ressurssituasjon og tilgang på personell innskrenkes.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener eldre menneskers rettsstilling styrkes gjennom denne lovendringen. Kommunenes frihet på dette punktet innskrenkes, og pliktene til kommunene øker. Dermed endres dagens rettstilstand når begrepet verdighet fremheves i pasientrettighetsloven i samsvar med forslaget til forsvarlighetsbestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Dette medlem vil vise til høringsinnspill til komiteen fra Norsk Sykepleierforbund som klart støtter å gjøre verdighetskravet tydeligere for alle:

«Vi sier derfor et tydelig JA til å gjøre verdighetskravet tydeligere for alle, men i særlig grad for eldre. Sårbare eldre har lite makt og de får ofte altfor lite individuell hjelp. Tjenestetilbud som ikke oppfyller grunnleggende verdighetskrav vil ikke kunne oppfattes som et forsvarlig tjenestetilbud. Derfor ser vi behovet for å fremheve begrepet verdighet som et grunnleggende element i en forsvarlig helse- og omsorgstjeneste som må reflekteres over og etterspørres tydeligere.»

Dette medlem viser til innspill fra Rådet for sykepleieetikk som bl.a. skriver:

«Refleksjonskompetanse og etisk dømmekraft i praksis er vår mulighet for styrket verdighet. Vi lever med en alvorlig mangeltilstand i store deler av pleie og omsorgstjenester hva gjelder etisk refleksjon. Riktignok skjer det mye spennende i mange 'etikk-kommuner', men det er en påfallende mangel på ansvarlig, systematisk, grundig og langsiktig refleksjonsarbeid både i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale.»

Dette medlem er fornøyd med at forskriften om verdighetsgarantien trådte i kraft 1. januar 2011.

Når det gjelder begrepet «verdighet», viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet til merknader fra en samlet komité under innstillingens kap. 2.3.8 Krav om forsvarlige tjenester. Disse medlemmer viser til at verdighetsgarantien som ble fastsatt i 2010, i liten grad skiller seg fra forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten fra 1997. Disse medlemmer vil fremholde at det ikke er en mangel på forskrifter, men mangel på etterlevelse av dem som er utfordringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at hvis verdighetsgarantien reelt skal fungere som en garanti, kreves både tilstrekkelig bemanning og god kompetanse, samt at eldreomsorgen må tilføres tilstrekkelig med ressurser. Eksempler på rettigheter som følge av verdighetsgarantien er: Kommunen har plikt til å gi sykehjemsplass ut fra en medisinsk vurdering, tilby samtaler om eksistensielle spørsmål, gi tilbud om enerom og plikt til å gi tilstrekkelig og variert kosthold og tilpasset hjelp ved måltider.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 15:709 (2010–2011), skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsministeren vedrørende eldre som opplever at garantien blir brutt. I svaret vises det til tall fra Statens helsetilsyn som viser at rundt 50 prosent av dem som retter klager mot kommunen på rett til nødvendig helsehjelp, får helt eller delvis medhold i klagen. En så stor omgjøringsprosent gir grunn til å tro at flere ville ha vunnet på å fremme en klage dersom de ikke er fornøyd med tjenestetilbudet. Disse medlemmer vil vise til at kommunen har informasjons- og veiledningsplikt og ved behov skal bistå med å utforme klagen og videreformidle til rette instans.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må etableres en ordning med eldreombud som sørger for ivaretakelse av eldres rettigheter og behov for tjenester på ulike områder. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å etablere en ordning med eldreombud.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, peker på at kommunene i lovforslaget gis en plikt til å sørge for at pasien-ter og brukere, og representanter for disse, blir hørt også i forbindelse med utviklingen av kommunens samlede helse- og omsorgstjeneste. Det foreslås også at kommunene plikter å sørge for at alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester omfattet av loven, etablerer systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter. Flertallet viser også til at det foreslås lovfestet at helse- og omsorgstjenesten bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner. Flertallet mener lovforslaget styrker pasienters og brukeres innflytelse både på individ- og systemnivå, herunder også eldre brukeres innflytelse. Flertallet viser videre til at eldre omfattes av den universelle pasient- og brukerombudsordningen.

Komiteen viser til at samhandling må skje på mange plan. Komiteen vil påpeke at mange pårørende gjør en formidabel innsats for mange pleie- og omsorgstrengende. Helsepersonell besitter fagkunnskapen om hvordan praktisk og personlig bistand skal ytes på den mest hensiktsmessige måten. Det er derfor behov for at viktige deler av denne kunnskapen kan deles med pårørende som pleier sine nærmeste.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag ikke er et lovpålagt krav for kommunene om å tilby opplæring til pårørende. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-8a lyde:

§ 3-8a Pårørendeopplæring mv.

Kommunen skal tilby råd, veiledning og opplæring til pårørende til personer som mottar helsetjenester i hjemmet etter § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a eller personlig assistanse etter § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, når de pårørende anmoder om det.»

Disse medlemmer vil også understreke det faktum at det ikke eksplisitt er gitt uttrykk i loven at personer som yter omsorg til sine nærmeste, har rett til avlastningstiltak. Disse medlemmer vil blant annet vise til helsepersonells veiledningsplikt slik at disse omsorgsyterne gjøres oppmerksom på at hvis de anmoder om avlastningstiltak, så vil de automatisk defineres som bruker og falle inn under lovens bestemmelser som gir rett til «nødvendig helse- og omsorgstjeneste».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må innføres en ordning som sikrer rett til fritt valg av sykehjemsplass på tvers av kommunegrenser for personer som er innvilget en slik tjeneste. Disse medlemmer mener den enkelte kommune da må dekke kostnadene for sykehjemsplassen hos vertskommunen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal ny § 2-10 lyde:

§ 2-10 Rett til valg av sykehjemsplass i andre kommuner enn oppholdskommunen

Pasient som har fått vedtak om sykehjemsplass har rett til å velge i hvilken kommune sykehjemsplassen skal tilbys.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om innholdet og gjennomføringen av valgretten etter bestemmelsen her.

Hvis forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om ny § 2-9 faller, blir paragrafen ny § 2-9.»

Komiteen vil understreke det viktige arbeidet som gjøres på de mange eldresentrene. Eldresenter er en sosial møteplass og en god investering i det forebyggende arbeidet. Komiteen merker seg at noen kommuner har kombinert dette tilbudet med helsestasjon for eldre, noe komiteen ser på som en spennende kombinasjon. Dette er rimelige og forebyggende tiltak for kommunene, som kan driftes av organisasjoner og eldre selv. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten av tiltak som skal bedre hverdagen til den demente og de pårørende. Demensplanen 2015, Den gode dagen, bidrar til å styrke kvaliteten og kompetansen og har tre hovedstrategier: økt dagaktivitetstilbud, tilpassede boliger og økt kompetanse. Komiteen er enig i at det bør lovfestes en plikt til dagtilbud til demente i kommunene, og at det innføres en egen øremerket tilskuddsordning. Komiteen mener at dette er et viktig løft for eldreomsorgen, og at de nye demensplassene vil bidra til at mange tusen eldre får en meningsfull hverdag, samtidig med nødvendig avlastning for pårørende. Komiteen mener dette er et viktig skritt mot en mer verdig alderdom.

Komiteen vil vise til at tilbud om eldresenter på en god måte kan løses i samarbeid med frivillige organisasjoner og ideelle organisasjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd punkt 7 lyde:

Tilbud om eldresenter»

Disse medlemmer mener det må stimuleres til utbygging av dagaktivitetstilbud til demente i kommunene, og at det må lovfestes en plikt for kommunene til å ha etablert et slikt tilbud innen 1. januar 2015. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag som skal tre i kraft fra 2015:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd punkt 8 lyde:

Tilbud om dagaktivitetstilbud til demente

Punktet vil bli punkt 7 hvis forslag om tilbud om eldresenter som punkt 7 faller.»

Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:

«I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal ny § 2-9 lyde:

§ 2-9 Rett til dagaktivitetstilbud for demente

Demente har rett til dagaktivitetstilbud fra kommunen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til merknad i Innst. S. nr. 150 (2006–2007) om viktigheten av et mangfold i hvem som kan skape møteplasser og aktivitetstiltak, og av å ivareta menneskers åndelige og eksistensielle behov i tillegg til fysiske, psykiske og sosiale behov. Dette kan gjøres av andre enn det offentlige:

«Komiteen vil vise til at mange lag, foreninger og organisasjoner som pensjonistforeninger, menigheter, diakonale virksomheter og ulike livssynssamfunn mange steder gjør et flott arbeid for eldre mennesker for å skape møteplasser og aktivitetstiltak. Mange eldre har behov for å få ivaretatt også de åndelige og eksistensielle behov. Komiteen vil understreke at det er viktig at kommunale koordineringsorganer for frivillig innsats, som for eksempel frivillighetssentraler og eldresentre, legger til rette for dette, blant annet gjennom definerte samarbeidsavtaler.»

Disse medlemmer mener det må legges til rette for at frivillige organisasjoner, menigheter, diakonale virksomheter og trossamfunn bidrar til en helhetlig helse- og omsorgstjeneste. Frivillighetskoordinatorer kan være nyttige i en slik sammenheng både i kommunene og i de enkelte frivillige organisasjonene. Blant annet har Røde Kors ansatt frivillighetskoordinatorer mange steder i landet for sitt arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener alle hjemmeboende demente skal ha rett til dagtilbud fra 2015. Dagtilbud bidrar til mening i hverdagen for mennesker med demens, og gir pårørende avlastning. I dag har om lag sju prosent et slikt tilbud. 70 000 mennesker har demens i Norge, og om 30 år vil antallet være doblet. 250 000 er pårørende til mennesker med demens. Dagtilbud, som også kan tilbys i dementes eget hjem, kan utsette institusjonsbehov, og er derfor også god samfunnsøkonomi. De siste fem årene har omfanget av dagtilbud for demente kun økt med to prosent.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti de siste årene har foreslått stimuleringstilskudd for etablering av dagtilbud for demente i sitt alternative statsbudsjett. Det er gledelig at regjeringen fra 2012 vil innføre dette.

2.5.2 Rett til kommunale helse- og omsorgs-tjenester – prosessuelle rettigheter

Komiteen registrerer at pasient- og brukermedvirkningen, herunder barns rett til å bli hørt, kommer tydeligere frem i lovforslaget enn det gjorde i høringsutkastet. Komiteen mener dette er et sentralt punkt for å utvikle verdige tjenestetilbud. Komiteen mener det må utarbeides gode verktøy for brukererfaringsundersøkelser som kan bidra til å evaluere, måle og synliggjøre pasientene og brukernes erfaring gjennom de ulike pasientforløpene.

Komiteen viser til at forslaget til ny § 6-5 i pasientrettighetsloven har overskriften «Partsrettigheter ved søksmål», men bestemmelsen gjelder barns partsrettigheter generelt. Det fremgår også av spesial-merknaden i proposisjonen at forslaget er en videreføring av sosialtjenesteloven § 8-3 annet ledd som dreier seg om barns rettigheter under saksbehandlingen.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal overskriften i ny § 6-5 lyde:

Barns partsrettigheter»

2.5.3 Individuell plan – koordinator

Komiteen mener det er positivt at det går tydelig frem av loven at kommunene har plikt til å utarbeide individuell plan for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester, under forutsetning av at tjenestemottaker samtykker. Komiteen understreker at tidsbegrepet ikke må få for stor betydning, da samordningsbehov og kompleksitet i tjenestebehovet må ses i sammenheng med tidsbegrepet.

Komiteen er tilfreds med at helsepersonell pålegges plikt til å melde fra om tjenestemottakeres behov for individuell plan. Komiteen slutter seg til at plikten til å oppnevne en koordinator videreføres. Komiteen vil påpeke at det er viktig å legge vekt på brukermedvirkningsperspektivet både ved utarbeidelse av individuell plan og ved oppnevning av koordinator. Komiteen viser til at en koordinator har en ombudsmannsrolle og handler på vegne av tjenestemottakeren, selv om ansvaret for oppnevnelse av koordinator og plikten til å utarbeide en individuell plan ligger hos kommunen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at pasient/brukers rett til å skifte koordinator går klart frem av lovteksten. Disse medlemmer vil peke på at det er viktig at tjenestemottaker har tillit til at hans interesser blir ivaretatt, og at muligheten til å kunne skifte koordinator kan være en sikkerhetsventil i så måte, på samme måte som at tjenestemottakeren har reservasjonsrett når det gjelder utarbeidelse av individuell plan.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 7- 2 andre ledd lyde:

Den som har fått oppnevnt koordinator etter første ledd, kan anmode kommunen om å få oppnevnt en annen koordinator dersom ordningen ikke fungerer tilfredsstillende. Dersom det er praktisk mulig, plikter kommunen å oppnevne ny koordinator.

Andre ledd i proposisjonens lovforslag blir tredje ledd.»

«I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. skal ny § 2-5a tredje ledd lyde:

Den som har fått oppnevnt koordinator etter første ledd, kan anmode om å få oppnevnt en annen koordinator dersom ordningen ikke fungerer tilfredsstillende.

Tredje ledd i proposisjonens lovforslag blir fjerde ledd.»

2.5.4 Andre ordninger som skal sikre et koordinert tjenestetilbud

Komiteen registrerer at ordningen med pasient-ansvarlig lege i spesialisthelsetjenesten foreslås erstattet av en koordinator. Komiteen er tilfreds med at departementet gir uttrykk for at koordinator som hovedregel må være en lege, og at dersom koordinator ikke er lege, må koordinatoransvaret utøves i nært samarbeid med behandlingsansvarlig lege.

2.5.5 Pasienters og brukeres innflytelse

Komiteen deler synet på at det er viktig å sikre pasient- og brukerinnflytelse på systemnivå i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Komiteen mener at brukerorganisasjoner og frivillige organisasjoner har viktige bidrag å komme med for å forbedre og videreutvikle de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Komiteen vil understreke at flere brukerorganisasjoner mangler stedlige representanter i mange av landets kommuner, og at det da vil være av betydning at kommunene involverer det sentrale organisasjonsleddet.

Komiteen anser at et nært samspill og godt samarbeid mellom kommunen og de frivillige organisasjonene kan komme til å være avgjørende for et effektivt og godt folkehelsearbeid. Frivillige organisasjoner har lang erfaring i helsefremmende og forebyggende arbeid lokalt gjennom lavterskeltilbud og sitter med stor kompetanse på området. Komiteen mener at nødvendigheten av å sikre dette samarbeidet må uttrykkes klarere også i lovteksten.

Komiteen påpeker at omfanget av samarbeidet og hvordan samarbeidet ønskes tilrettelagt, må den enkelte kommune selv ta stilling til ut fra lokale hensyn og behov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-10 tredje ledd lyde:

Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for samarbeid med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil også peke på at mange tjenestemottakere får sine helse- og omsorgstjenester utført av private tjenesteytere etter avtale med kommunen. Disse medlemmer savner dette aspektet på systemnivå. Disse medlemmer er betenkt over bruken av ordet «bør» i forbindelse med samarbeid, spesielt i et folkehelseperspektiv, da det er viktig å legge til rette for og stimulere til samarbeid med frivillige organisasjoner og private tjenesteleverandører, herunder ideelle organisasjoner.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven) skal overskriften til § 3-10 lyde:

§ 3-10 Pasienters og brukeres innflytelse og samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner og private leverandører»

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-10 tredje ledd lyde:

Helse- og omsorgstjenesten skal samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige og ideelle organisasjoner og private leverandører som arbeider med de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten.»

Disse medlemmer viser i denne sammenheng også til sitt forslag til endring av folkehelseloven § 4 i Innst. 423 L (2010–2011).

2.6 Klage- og tilsynsordninger

2.6.1 Klageordning

Komiteen er tilfreds med at det slås fast at Statens helsetilsyn fortsatt skal ha det overordnende faglige ansvar, og at departementet understreker at det er svært viktig å videreføre den direkte styringslinjen fra Statens helsetilsyn til regional tilsynsinstans både i klage og tilsynssaker.

Komiteen registrerer at departementet foreslår at Fylkesmannen blir felles klageinstans etter den nye loven.

Komiteen har merket seg at departementet nå foreslår at forvaltningslovens prinsipper legges til grunn slik at klageorganet har mulighet til å prøve alle sider av et påklaget vedtak, men at det skal legges vekt på kommunens anledning til å utøve sitt «frie skjønn». Komiteen er opptatt av at god praksis skal legges til grunn for den kommunale utøvelse av helse- og omsorgstjenester, men ser at en slik innretning på klagebehandlingen ikke vil være til hinder for at kommuner kan legge seg på et lavere ambisjonsnivå og allikevel levere forsvarlige tjenester uten at dette kan overprøves av klageinstansen.

Komiteen har merket seg at klageretten ikke er begrenset til å gjelde enkeltvedtak, og at adgangen til å klage gjelder hvis den som har klagerett, mener at lovbestemmelsene ikke er overholdt, uavhengig av om det er gitt begrunnelse for et avslag eller ikke.

Komiteen viser til at det i lovens forarbeider er presisert at reglene i forvaltningsloven skal følges hvis det er grunn til å tro at behovet for tjenester vil gjelde for et tidsrom på over to uker. Komiteen viser også til at det er presisert at det ikke skal være mulig å omgå to-ukersregelen ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er svært uheldig med den begrensede mulighet som klageinstansen gis til å overprøve det som omtales som kommunens frie skjønn. Disse medlemmer mener en slik begrensning hadde kunnet forsvares hvis loven hadde gitt klart definerte rettigheter til pasient og bruker med hensyn til hvilke tjenester den enkelte hadde krav på og av hvilken kvalitet og hvilket omfang. Disse medlemmer viser til at departementet har valgt en annen modell, som gir kommunene en meget stor frihet, og at pasient og brukere har liten mulighet til å identifisere sine konkrete rettigheter. Disse medlemmer vil videre peke på at det gjennom loven tas sikte på å samle helse-, omsorgs- og sosialtjenester i én lov. Disse medlemmer mener derfor det er uheldig at det legges opp til ulik klagebehandling av disse tjenestene.

Disse medlemmer mener at alle klagesaker som fremmes på bakgrunn av forvaltningsloven § 34 i pasientrettighetslovens § 7-6 gir fylkesmannen samme mulighet til å fatte nytt vedtak.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal § 7-6 første ledd lyde:

Forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak gjelder så langt de passer. Fylkesmannen skal ved prøving av kommunale vedtak om helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum.»

2.6.2 Tilsyn

Komiteen har merket seg at i avveiningen om hvem som skal ha det regionale tilsynsansvaret, har departementet landet på Fylkesmannen fremfor Helsetilsynet. Komiteen ser poenget i å ha en felles tilsynsmyndighet for spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten da det ofte er i skjæringspunktet mellom de to forvaltningsnivåene at det er fare for svikt. Komiteen ser også at Fylkesmannen har tilsynsansvar for store deler av den øvrige kommunale tjenesteytingen som kan ha betydning for den horisontale samhandlingen i kommunene. Komiteen registrerer at departementet med dette foreslår at Fylkesmannen blir både klageinstans og tilsynsinstans etter den nye loven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti deler synet på at dette kan oppfattes som en svekkelse av Helsetilsynet i fylket (fylkeslegen), men ser de organisatoriske endringene departementet foreslår for å motvirke dette.

2.7 Særregulering overfor enkelte grupper

Komiteen vil understreke at bruk av tvang og makt må underlegges strenge reguleringer slik at andre løsninger i all hovedsak må vurderes først. Komiteen viser også til at det må stilles strenge krav til saksbehandlingsregler rundt bruk av tvang med tilhørende dokumentasjonsplikt når tvangstiltak iverksettes.

Komiteen viser til at lovforslaget når det gjelder bruk av tvang og makt overfor psykisk utvik-lingshemmede, i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett, og at lovbestemmelsen tas inn i helse- og omsorgsloven.

Komiteen viser til at lovforslaget når det gjelder rusmiddelavhengige, også i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett. Komiteen merker seg at det foretas noen begrepsendringer, og at noen av særbestemmelsene overfor disse tjenestemottakerne faller bort, siden de inkluderes i det nye utvidede begrepet for omsorgstjenester.

2.8 Økonomiske virkemidler og finansiering

2.8.1 Finansiering og egenbetaling

Komiteen merker seg at departementet går inn for å videreføre gjeldende rett med hensyn til egenbetalingsordningene. Komiteen vil i likhet med flere av høringsinstansene vise til at det er behov for en gjennomgang av dette området, da det kan virke uoversiktlig både for forvaltningen og for tjenestemottakere. Komiteen viser til de prinsippene som ble trukket frem i St.meld. nr. 45 (2002–2003), som utgangspunkt for forslag til endringer i egenbetalingsordningene. Komiteen vil advare mot at en som konsekvens av at skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester fjernes, kan få en dreining slik at tjenester som det i dag ikke kan kreves egenbetaling for, nå kan bli underlagt egenbetaling. Komiteen ber departementet følge denne utviklingen nøye.

2.8.2 Økonomisk ansvarsfordeling mellom kommuner – oppholdsprinsippet

Komiteen deler synet på at det er oppholdsprinsippet som må legges til grunn for kommunens sørge for-ansvar. Komiteen ser selvsagt at dette kan føre til ekstra belastninger i perioder for eksempel for «feriekommuner», men viser til at dette er en faktor som vurderes ved skjønnsmiddeltildeling. Komiteen ser at en kombinert oppholds/bostedsordning eller en slags gjestepasientordning fort kan føre til økt byråkrati. Komiteen merker seg at lovforslaget gir departementet anledning til å forskriftsfeste en utgiftsfordeling mellom bostedskommune og oppholdskommune.

2.8.3 Kommunal medfinansiering

Komiteen har merket seg at departementet går inn for en kommunal medfinansiering basert på medisinske behandlingsepisoder som omfatter alle aldersgrupper.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, deler synet på at pasien-ter innen psykisk helsevern og rusbehandling foreløpig ikke innlemmes i ordningen.

Flertallet viser til at den kommunale medfinansieringen etablerer en økonomisk kobling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Kommunene får et økonomisk medansvar for innbyggernes medisinske innleggelser og konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten. Slik får kommunene et insentiv til å interessere seg for sammenhengen mellom bruk av egne ressurser og innbyggernes forbruk av spesialisthelsetjenester. Flertallet støtter dette virkemidlet med de avgrensinger som er foreslått.

Flertallet viser til at bestemmelsen i forslaget til § 11-3 gir departementet hjemmel til å gi forskrift om kommuners medfinansiering for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten. Det prinsipielle utgangspunktet i helse- og omsorgstjenesteloven er at oppholdsprinsippet legges til grunn. Dette innebærer at kommunen skal sørge for, og i utgangspunktet ha finansieringsansvaret for, nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen.

Flertallet er kjent med at det i forbindelse med departementets arbeid med forskrift til kommunal medfinansiering av rapporterings- og regnskapstekniske hensyn i Norsk pasientregister (NPR) må tas utgangspunkt i pasientens bostedskommune selv om pasienten har oppholdt seg i en annen kommune, for eksempel i forbindelse med ferie. Data innrapportert til NPR går på bostedskommune, og siden kommunal medfinansiering skal basere seg på disse dataene, må forskrift om kommunal medfinansiering fastslå at det er bostedskommunen som får betalingsansvaret. Det vil følgelig være et unntak fra lovens hovedregel om at det er oppholdskommunen som skal yte og finansiere tjenestene. En annen løsning ville innebære at man må etablere et administrativt krevende gjestepasientoppgjør mellom kommunene.

Flertallet mener at forskriftshjemmelen bør presiseres noe for å tydeliggjøre at bostedsprinsippet legges til grunn ved oppgjørsordningen mellom de regionale helseforetakene og kommunene. Flertallet fremmer følgende forslag:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester skal § 11-3 lyde:

§ 11-3 Kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenester

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten, herunder fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som skal omfattes, og hvilken kommune som skal ha medfinansieringsansvaret.»

Komiteen har registrert at departementet anslår om lag 4,2 mrd. kroner i 2010 til en kommunal medfinansieringsordning for medisinske pasienter, inkludert poliklinisk virksomhet. Komiteen merker seg at disse midlene finansieres ved en tilsvarende reduksjon i bevilgningene til innsatsstyrt finansiering i helseforetakene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen i høringsutkastet skisserte to modeller for kommunal medfinansiering; én modell med avgrensning etter alder og én modell etter diagnose. Disse medlemmer har merket seg at departementet har landet på å anbefale kommunal medfinansiering basert på diagnose, men samtidig vil regjeringen fordele de pengene de trekker ut fra helseforetakene til kommunene gjennom inntekstsystemet, basert på alderssammensettingen i befolkningen. Disse medlemmer mener dette er meget uheldig.

Disse medlemmer har merket seg at den kommunale medfinansieringen kun skal gjelde medisinske pasienter, og at rus og psykiatri ikke inngår. Disse medlemmer mener dette skaper utfordringer når det gjelder pasienter med sammensatte diagnoser hvor rus og psykiatri inngår.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Helse- og omsorgsdepartementets egen ekspertgruppe som ble nedsatt i november 2010, uttaler:

«Vi fraråder kommunal medfinansiering av sykehusinnleggelser, og vi fraråder andre økonomiske incentiver rettet mot eldre som dreier behandlingstilbudet mot helsetjenester som ikke er dokumentert å være faglig forsvarlige. Dette gjelder kommunale tilbud før og i stedet for sykehus og for tidlig utskriving av syke eldre fra sykehus.»

Samme ekspertgruppe uttaler også:

«Intermediæravdelinger med heldøgnsplasser i kommunene som alternativ før, i stedet for og etter sykehusopphold må ha samme finansieringskilde som sykehus. Dette for å unngå økonomisk press som påvirker sykehusene til å skrive ut pasienter for tidlig, og primærlegene til å unngå innleggelser av pasienter som trenger det.»

Disse medlemmer går imot å innføre kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og vil derfor stemme mot § 11-3 i lovforslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sitt primære syn om at finansieringen av helse- og omsorgstjenestene må være et statlig ansvar.

2.8.4 Kommunalt finansieringsansvar for utskrivningsklare pasienter

Komiteen merker seg at de tas sikte på å innføre kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare somatiske pasienter fra første dag, og at ordningen er tenkt å tre i kraft 1. januar 2012. Komiteen merker seg at departementet tar sikte på å legge til grunn en nasjonal definisjon av hvilke pasienter som er utskrivningsklare. Komiteen viser til at videre behandlingsforløp for utskrivningsklare pasienter skal avklares gjennom avtaler mellom foretak og kommuner, og at det søkes å unngå unødvendige re-innleggelser.

Komiteen deler synet på at pasienter innen psykisk helsevern og rusbehandling foreløpig ikke innlemmes i ordningen.

Komiteen viser til at flere høringsinstanser er opptatt av de særlige utfordringer knyttet til utskrivningsklare pasienter innen psykisk helsevern og rusbehandling. Komiteen merker seg at flere høringsinstanser peker på at det er behov for å klargjøre oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, og at der knyttet stor usikkerhet til omfanget av utskrivningsklare pasienter innenfor disse områdene. Komiteen slutter seg til det arbeidet som nå gjøres med å stille krav til de regionale helseforetakene om å registrere utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern til Norsk pasientregister i 2011, og ser at dette vil kunne danne grunnlag for å beregne omfang.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti forventer at departementet gjennom forskrift avklarer hva som skal legges til grunn for pasienter med sammensatte diagnoser hvor rus og psykiatri inngår.

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår en sats på 4 000 kroner per døgn fra første dag for utskrivningsklare pasienter, og at dette vil innebære at om lag 560 mill. kroner overføres fra helseforetakene til kommunene fra 2012.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at med Fremskrittspartiets primære syn om at «pengene følger pasienten» og staten betaler, så ville dette ikke vært en problemstilling. Da ville helsevesenet kunnet konsentrere seg om å gi rett behandling på rett nivå.

Komiteen viser til merknad under 2.8.3 om at det av rapporterings- og regnskapstekniske hensyn i Norsk pasientregister må tas utgangspunkt i pasientens bostedskommune ved oppgjørsordningen mellom de regionale helseforetakene og kommunene. Komiteen mener at også forskriftshjemmelen i forslaget til § 11-4 bør presiseres for å tydeliggjøre dette, og fremmer følgende forslag:

«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester skal § 11-4 tredje ledd lyde:

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om ordningens omfang og innhold, kriterier for når en pasient er utskrivningsklar, herunder kriterier for samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten om utskrivningsklare pasienter, betalingssatser etter første ledd og om hvilken kommune som skal ha ansvaret for utgiftene for utskrivningsklare pasienter.»

2.9 Andre temaer og forslag

2.9.1 Meldeordning for spesialisthelsetjenesten

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at det har vært en stor grad av underrapportering av uheldige hendelser fra spesialisthelsetjenesten siden meldeordningen ble opprettet i 1993. Flertallet merker seg at departementet går inn for å flytte meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 fra Statens helsetilsyn til Kunnskapssenteret ved Nasjonal enhet for pasientsikkerhet. Flertallet registrerer at departementets begrunnelse er læringsperspektivet, og at Kunnskapssenterets oppgave er å registrere, analysere, lære av og forebygge uønskede hendelser. Flertallet merker seg at meldingene skal sendes straks og ikke inneholde personidentifiserende opplysninger. Flertallet ser også at Kunnskapssenteret skal melde videre til Helsetilsynet ved mistanke om alvorlig systemsvikt. Flertallet ser også at prøveordningen om at helseforetak med mer skal varsle Statenes helsetilsynet ved alvorlige hendelser, som uventede dødsfall og betydelig skade på pasient foreslås lovfestet.

Flertallet vil vise til at regjeringen legger stor vekt på å bedre pasientsikkerheten, og at endring av meldeordning er ett av flere tiltak. Helse- og omsorgsministeren har innskjerpet kravene til pasientsikkerhet overfor helseforetakene og har orientert Stortinget om arbeidet som er i gang blant annet i den foreliggende lovproposisjonen. Flertallet er tilfreds med at det legges fram en egen stortingsmelding om dette viktige temaet i 2012 slik at Stortinget får en grundig orientering som grunnlag for sin drøfting.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at det har vært en stor grad av underrapportering av uheldige hendelser fra spesialisthelsetjenesten siden meldeordningen ble opprettet i 1993. Disse medlemmer merker seg at departementet går inn for å flytte meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 fra Statens helsetilsyn til Kunnskapssenteret ved Nasjonal enhet for pasientsikkerhet, i tråd med den prøveordning som ble etablert 1. juni 2010. Disse medlemmer registrerer at departementets begrunnelse er læringsperspektivet, og at Kunnskapssenterets oppgave er å registrere, analysere, lære av og forebygge uønskede hendelser. Disse medlemmer merker seg at meldingene skal sendes straks og være avpersonifisert når det har oppstått betydelig personskade. Disse medlemmer ser også at Kunnskapssenteret skal melde videre til Helsetilsynet ved mistanke om systemsvikt. Disse medlemmer ser også at Helsetilsynet skal varsles av virksomheten ved alvorlige hendelser, som uventede dødsfall og betydelig skade på pasient.

Disse medlemmer har merket seg at flere høringsinstanser er skeptiske til hvordan meldeordningen foreslås regulert. Disse medlemmer ser at Legeforeningen mener forslaget vil gå ut over pasient-sikkerheten, og at den nye meldeordningen kan virke forvirrende.

Disse medlemmer mener det er viktig at avdekking av uønskede hendelser blir gjenstand for analysering og forbedring internt i virksomheten, som en del av internkontrollen. Disse medlemmer mener derfor det er riktig at meldeplikten er pålagt virksomheten. Disse medlemmer mener det er viktig at ledere er informert om at det er sendt avviksmeldinger slik at de har mulighet til å ta ansvar for og lede kvalitetsforbedringsarbeidet. Disse medlemmer mener det er viktig at Helsetilsynet i fylkene, som ansvarlig tilsynsinstans, har innsikt i risikoforhold og kvalitetsarbeid som utføres i de virksomheter de fører tilsyn med. Disse medlemmer ser viktigheten i at tilsynsmyndigheten har tilgang på en samlet oversikt over samtlige varsler, forløp og utfall fra de virksomheter de har tilsynsansvar for. Disse medlemmer stiller seg undrende til at meldeplikten ikke også omfatter nesten-uhell.

Disse medlemmer mener den meldeordningen det er lagt opp til for spesialisthelsetjenesten i § 3-3, ikke er tilfredsstillende. Disse medlemmer mener at denne type meldinger fortsatt skal gå direkte til Statens helsetilsyn, og derfra kan det videresendes kopi til Kunnskapssenteret.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot de foreslåtte endringene i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 og fremmer samtidig under henvisning til gjeldende rett i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 andre ledd følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift regulere at Helsetilsynet i fylket videresender melding til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten om de forhold som har ført til skade på pasient, eller kunne ha ført til skade på pasient.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det i tillegg bør opprettes en meldeordning direkte fra helsepersonell til Kunnskapssenteret. Det bør tilrettelegges for at helsepersonell kan melde avvik elektronisk til Kunnskapssenteret. Kopi av meldingen sendes ledelsen. Denne ordningen kan forskriftshjemles i helsepersonellovens § 16. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift til § 16 i helsepersonelloven regulere at helsepersonell kan melde direkte til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.»