Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til lov om folkehelsearbeid. Loven skal medvirke til en samfunnsutvikling som styrker folkehelsen og utjevner sosiale forskjeller i helse og levekår. Loven vil erstatte folkehelsebestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, inkludert miljørettet helsevern, og lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet.

Hovedtrekk i lovforslaget er:

  • Ansvaret for folkehelsearbeid legges til kommunen framfor til kommunens helsetjeneste. Kommunen skal i folkehelsearbeidet bruke alle sine sektorer for å fremme folkehelse, og ikke bare helsesektoren.

  • Kommunenes ansvar for å ha oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer blir konkretisert, slik at de får et tydelig bilde av hva som er de lokale helseutfordringer i den enkelte kommune.

  • Statlige helsemyndigheter og fylkeskommunene skal gjøre opplysninger om helsetilstand og påvirkningsfaktorer tilgjengelig og gi støtte til kommunene.

  • Oversikten over folkehelseutfordringer skal inngå som grunnlag for arbeidet med planstrategier.

  • Kommunen fastsetter mål og strategier for folkehelsearbeidet som er egnet for å møte kommunens egne folkehelseutfordringer. Mål og strategier skal forankres i planprosessene etter plan- og bygningsloven.

  • Kommunene skal i verksette nødvendige tiltak for å møte lokale utfordringer.

Høringsnotat om forslag til ny lov om folkehelsearbeid ble sendt på høring i oktober 2010 med høringsfrist i januar 2011.

I proposisjonen redegjøres det for dagens helseutfordringer, hvordan disse har endret seg historisk og for sentrale perspektiver i folkehelsearbeidet. Videre gis det en oversikt over sentrale aktører og roller i folkehelsearbeidet, herunder kommunesektoren, frivillige organisasjoner og fylkesmannen. Det gis også en gjennomgang av folkehelsearbeidet i Sverige, Danmark og Finland, samt for grunnleggende prinsipper i folkehelsearbeidet.

Det redegjøres for følgende stortingsdokumenter og andre dokumenter som har stått sentralt i arbeidet med loven:

  • Ot.prp. nr. 73 (2008–2009) Om lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet

  • St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen

  • St.meld. nr. 25 (2008–2009) Lokal vekstkraft og framtidstru – Om distrikts- og regionalpolitikken

  • St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid

  • St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller

  • St.meld. nr. 16 (2002–2003) Resept for et sunnere Norge

  • St.meld. nr. 35 (2006–2007) Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning – Framtidas tannhelsetjenester

  • Dokument 1 (2007–2008) Riksrevisjonen

  • Rapport om Vest Tank-ulykken i 2007

  • Internasjonalt helsereglement (IHR)

  • Regjeringens strategi for forebygging (G-0418 B) Fellesskap – trygghet – utjevning

I forslaget til folkehelselov er det lagt vekt på å finne en balanse mellom hensynet til å sikre kommunen handlingsrom og behovet for å konkretisere folkehelseoppgavene i loven slik at disse blir prioritert. Departementet mener det er viktig å lage en generell og helhetlig lov som omfatter alle faktorer av betydning for folkehelsen, og som gir kommuner og fylkeskommuner handlingsrom til å organisere sine tjenester og sette i verk sine tiltak på bakgrunn av en lokal vurdering av utfordringer og behov.

Departementet foreslår at folkehelseloven skal regulere kommuners og fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet. Det foreslås videre at statlige myndigheters ansvar i folkehelsearbeidet synliggjøres i loven, jf. lovforslaget § 22. I tillegg foreslås det at statlige helsemyndigheters rolle i å støtte opp under kommunesektorens folkehelsearbeid lovfestes særskilt.

Departementet mener at loven bør ha en definisjon av folkehelse som slår fast et populasjonsperspektiv og et fordelingsperspektiv. Videre foreslås det at definisjonen presiserer at god psykisk helse er et viktig mål for folkehelsearbeidet..

Departementet ønsker å videreføre og bygge videre på det grunnlaget som ligger i dagens regelverk, og som tidligere kom fra sunnhetsloven av 1860. Forslaget til formålsbestemmelse, jf. lovforslaget § 1, bygger derfor på dagens formålbestemmelser i kommunehelsetjenesteloven samt folkehelseloven for fylkeskommunene. Departementet ønsker også en tydeliggjøring av de grunnleggende prinsippene for folkehelsearbeidet.

Departementet foreslår at det saklige virkeområdet fra både sunnhetsloven og dagens kommunehelsetjenestelov videreføres i folkehelseloven. Folkehelseloven skal gjelde for kommuner, fylkeskommuner og for statlige helsemyndigheter og i tillegg privat og offentlige virksomhet når forhold ved disse direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen.

Det foreslås at det i loven gis fullmakt for Kongen til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og det skal kunne fastsettes særlige regler av hensyn til de stedlige forhold. Videre foreslås at Kongen kan bestemme om og i hvilken utstrekning bestemmelser gitt i loven her skal gjelde på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner og fartøy i arbeid på den norske kontinentalsokkelen.

Lovforslaget skal gi hjemmel for å gjennomføre internasjonalt helsereglement (IHR) i norsk rett. Lovforslaget regulerer videre beredskap på folkehelseområdet. Lovforslaget § 28 om beredskap og § 29 om gjennomføring av internasjonale avtaler på folkehelseområdet forutsetter at det kan gis nærmere bestemmelser overfor helsepersonell, offentlige tjenestemenn og private. Dette er derfor foreslått presisert i § 2 fjerde ledd.

Departementet foreslår en prinsippbestemmelse om statlige myndigheters medansvar for folkehelse. Bestemmelsen pålegger ikke konkrete plikter og oppgaver, men den fastslår at det generelle utgangspunktet om at alle sektorer har et folkehelseansvar, også gjelder på statlig nivå.

Det redegjøres nærmere for lovforslagets forhold til plan- og bygningsloven, forslaget til kommunal helse- og omsorgstjenestelov, tannhelsetjenesteloven, forvaltningsloven, sameloven og diskrimineringslovgivningen.

Departementet mener det ikke er behov for en lovregulering av forholdet mellom folkehelseloven og annet regelverk.

Departementet foreslår at kommunen gis et bredt ansvar for folkehelse, jf. lovforslaget § 4 første ledd, at kommunen skal fremme psykisk og somatisk helse, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å sikre befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen. Dette vil være en videreføring av det ansvaret som kommunen har i dag, men med den endring at ansvaret tydelig legges til kommunen som sådan og ikke bare kommunen ved sin helsetjeneste. Videre forslår departementet i § 4 annet ledd at kommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler kommunen er tillagt.

For å sikre politisk forankring av de prinsipielle og overordnede sidene av folkehelsearbeidet foreslås det at kommunen i forbindelse med kommunal planstrategi skal ta stilling til folkehelseutfordringene i kommunen.

Når det gjelder ansvar for å gi råd, samarbeide og medvirke til at andre enn kommunen ivaretar helsemessige hensyn, foreslås denne oppgaven videreført i § 4 tredje ledd. Departementet foreslår at det framkommer i lovteksten at kommunene bør legge til rette for samarbeid med frivillig sektor og andre aktører.

Departementet foreslår å videreføre lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet som et kapittel i forslaget til ny folkehelselov.

Lovforslagets § 20 tilsvarer dagens fylkeskommunale folkehelselov § 3. Endringer fra dagens fylkeskommunale folkehelselov er at det er tydeliggjort at fylkeskommunen må legge fylkets folkehelseutfordringer til grunn for sitt folkehelsearbeid, samt at det kan være aktuelt med egne folkehelseaktiviteter/tiltak for å møte disse utfordringene.

Bestemmelsens annet ledd forankrer fylkeskommunens rolle med hensyn til å understøtte kommunenes folkehelsearbeid. Videre fastsetter annet ledd en pådriver- og samarbeidsrolle i folkehelsearbeidet for fylkeskommunen for eksempel gjennom etablering av partnerskap.

Statlige myndigheters ansvar i folkehelsearbeidet er foreslått regulert som en prinsippbestemmelse i § 22. Departementet foreslår videre å lovfeste fylkesmennenes, Helsedirektoratets og Nasjonalt folkehelseinstitutts oppgave med å understøtte kommuner og fylkeskommuner i folkehelsearbeidet. Dette er oppgaver som i dag tilligger de ulike etatene, men som altså ikke er lovfestet.

Det framholdes at en lovfesting av statlige helsemyndigheters oppgave i å bistå kommuner og fylkeskommuner i folkehelsearbeidet vil innebære en tydeliggjøring av ansvarsfordelingen mellom stat og kommune og klargjøre hva kommuner og fylkeskommuner kan forvente av disse statlige myndighetene.

Siden folkehelsearbeidet ikke lenger vil være knyttet spesifikt opp mot helsetjenesten som etter dagens kommunehelsetjenestelov, vil lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 3 om internkontroll ikke lenger gjelde for folkehelsearbeidet. På bakgrunn av dette foreslås å videreføre krav til internkontroll ved en egen bestemmelse i folkehelseloven, jf. lovforslaget § 30. Første ledd er en videreføring av gjeldende rett med unntak av at hjemmelen til å fastsette forskrifter om internkontroll etter denne bestemmelsen bortfaller. I annet ledd foreslås en innskjerping av kravet til internkontroll.

Departementet mener kommunens oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer er utgangspunktet og nøkkelen for det videre folkehelsearbeidet. Forslaget til folkehelselov innebærer at kommunene skal forpliktes til å kjenne til de folkehelseutfordringene man står overfor både nasjonalt og lokalt.

Kommunens oversikt skal inneholde opplysninger formidlet av sentrale helsemyndigheter og fylkeskommunen i henhold til lovforslaget § 5 første ledd bokstav a. Fylkeskommunen og sentrale helsemyndigheter skal på sin side legge til rette for at kommunene har grunnleggende oversikt over de mest sentrale påvirkningsfaktorer og helsetilstand i befolkningen, jf. lovforslaget §§ 20, 21 og 25.

Lokale vurderinger av hvilke forhold som har størst betydning for utviklingen i folkehelsen i den enkelte kommune, skal inngå som en del av oversikten etter § 5 første ledd. Erfaring og kunnskap både i helsesektoren samt andre deler av kommunen vil utgjøre viktige bidrag til en helhetlig oversikt over utfordringer, jf. forslag til § 5 første ledd bokstav b.

Departementet mener at oversikten ifølge forslaget § 5 må foreligge som et skriftlig dokument, og at den bør ligge til grunn for kommunal planstrategi som synliggjør og problematiserer folkehelseutfordringer i kommunen.

Departementet mener videre at folkehelseloven bør inneholde hjemmel for å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om kommunens oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer.

Departementet foreslår å videreføre fylkeskommunens ansvar for oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer gjennom lovforslaget § 21. Det framholdes at det er ønskelig at fylkeskommunene etablerer et faglig samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt for framskaffelse av regionale og kommunale oversikter over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer for folkehelsen.

Departementet foreslår at Nasjonalt folkehelseinstitutt i lovforslaget § 25 får som oppgave å gjøre tilgjengelig nøkkeldata som grunnlag for kommunenes og fylkeskommunenes oversikter etter §§ 5 og 21.

Det framheves at folkehelseopplysninger som gjøres tilgjengelige, må være mest mulig beslutnings- og tiltaksrelevant og være i en form som gjør dem lett forståelige. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet skal i samarbeid med brukere og aktuelle fagmiljøer som Statistisk sentralbyrå sammenstille og utvikle tiltaksrelevant statistikk og opplysninger.

Departementet foreslår at en drøfting av kommunens helseutfordringer som er identifisert etter lovforslagets § 5, skal inngå i kommunens planstrategi etter plan- og bygningsloven. Planstrategien fastsettes av kommunestyret hvert fjerde år. Ansvaret for kommunens planarbeid på folkehelseområdet foreslås dermed knyttet nærmere opp mot kommunens politiske nivå enn i dag hvor ansvaret i stor grad ligger til kommunehelsetjenesten. I tillegg til forankring i plan foreslås det at kommunen skal ha plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å møte de helseutfordringene kommunen har identifisert, jf. lovforslaget § 7.

I § 6 foreslår departementet en bestemmelse om at kommunen skal fastsette mål og strategier i folkehelsearbeidet.

Miljørettet helsevern omfatter alt i vårt miljø som direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, det være seg fysiske, kjemiske, biologiske eller sosiale miljøfaktorer. Ansvar og myndighet for fagområdet miljørettet helsevern er i dag tillagt kommunen med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven.

Departementet foreslår å flytte de miljørettede helsevernbestemmelsene fra kommunehelsetjenesteloven til folkehelseloven som en videreføring av gjeldende rett.

Det foreslås noen språklige og tekniske oppdateringer. På ett område foreslås det en endring i gjeldende rett ved at det tas inn en bestemmelse om overtredelsesgebyr i loven, jf. lovforslaget § 17. Videre er det i § 30 om internkontroll lagt inn et forsterket dokumentasjonskrav for kommunen i forhold til ivaretakelsen av kommunens tilsynsansvar etter lovforslaget § 9.

Departementet foreslår at straffebestemmelsen i gjeldende kommunehelsetjenestelov § 4a-11 videreføres i lovforslaget § 18.

Helsedirektoratet vil etter lovforslagets § 24 ha i oppgave å veilede kommunene når det gjelder tilsyn med virksomhet og eiendom etter folkehelseloven kapittel 3.

Kommunens myndighet til å fatte vedtak om miljørettet helsevern kan i dag delegeres til et styre etter kommuneloven § 27, til et interkommunalt selskap etter lov om interkommunale selskaper eller til en vertskommune, jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a-3. Departementet foreslår at muligheten for delegering til interkommunale selskaper opprettholdes i folkehelseloven. Det foreslås at det tas inn en bestemmelse om dette i lovforslaget § 9 første ledd. For at lovbestemmelsen ikke skal gi inntrykk av at dette er eneste muligheten for delegering til interkommunalt samarbeidsorgan, foreslås det presisert i bestemmelsen at dette er en mulighet i tillegg til de samarbeidsløsninger som følger av kommuneloven.

Etter gjeldende rett setter kommunehelsetjenesteloven § 1-5 krav om at kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan for sin helsetjeneste i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap. Kommunens beredskapsplikt reguleres også av en rekke andre lover, bl.a. sosialtjenesteloven, helseberedskapsloven, smittevernloven og strålevernloven.

Departementet foreslår at lov om helsemessig og sosial beredskap presiseres slik at det er klart at den også omfatter relevante deler av folkehelseloven. Dette gjelder foruten oppgavene knyttet til miljørettet helsevern etter kapittel 3 også de beredskapsmessige elementene i kapittel 2. Dette vil i praksis være en videreføring av gjeldende rett.

Departementet foreslår å presisere i folkehelseloven § 28 første ledd det overordnede prinsippet om at kommunen, fylkeskommunen, fylkesmannen, Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt får ansvar også for nødvendige beredskapsforberedelser og for tiltak i beredskapssituasjoner.

Kravet om beredskapsplan for kommunens oppgaver innen miljørettet helsevern foreslås videreført i lovforslaget § 28 annet ledd.

For å kunne avklare hendelsers art, omfang og alvorlighetsgrad for folkehelsen, samt mulige forebyggende og skadebegrensende tiltak, foreslås det at Folkehelseinstituttet får et lovfestet ansvar til å bistå kommuner i slike situasjoner. Folkehelseinstituttets bistandsplikt foreslås regulert i lovforslaget § 25 fjerde ledd.

Departementet foreslår at det i loven § 28 tredje ledd gis forskriftshjemmel til å stille nærmere krav til kommunens beredskap innen miljørettet helsevern, herunder meldingsplikt om større kjemikaliehendelser eller mistanke om utbrudd av sykdom eller helseskade relatert til eksponering for helseskadelige miljøfaktorer, herunder kjemikalieeksponering. Videre foreslås en forskriftshjemmel til å regulere oppgaver for og ansvarsdeling mellom kommuner, fylkeskommuner og sentrale helsemyndigheter ved slike hendelser.

Den 23. mai 2005 vedtok derfor Verdens helseforsamling i Genève det nye internasjonale helsereglementet, IHR 2005. IHR er en folkerettslig avtale som er bindende for 194 land, inkludert alle Verdens helseorganisasjons medlemsstater som ikke har avvist eller gjort reservasjoner mot reglementet, samt alle land som ikke er medlemmer, men som har godtatt å være bundet av det.

Det internasjonale helsereglementet IHR er på smittevernområdet gjennomført i norsk rett gjennom smittevernloven, lov om helsemessig og sosial beredskap og helseregisterloven, i tillegg til forskrift 21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse. IHR-forskriften som delvis gjennomfører reglementet i norsk rett, gjelder imidlertid foreløpig bare på smittevernområdet.

Det foreslås det at det gis en generell hjemmel for gjennomføring av IHR som vil gjelde uavhengig av om hendelsen skjer på atom-/strålevern, smittevern- og/eller kjemikalieområdet.

Departementet foreslår også at det i folkehelseloven gis en bestemmelse om etablering av IHR-registre, jf. lovforslaget § 29 annet ledd. Et IHR-register vil etableres ved IHR-varsler til Nasjonalt folkehelseinstitutt (eventuelt Statens strålevern ved atom/strålingshendelser) og lovforslaget tar høyde for at et slikt register kan være enten avidentifisert (der det ikke er behov for å følge enkeltsykdomstilfeller) eller personidentifiserbart uten samtykke (der det er behov for å følge enkeltsykdomstilfeller).

Departementet foreslår videre at det i forskrift gis hjemmel for å pålegge helsepersonell, offentlige tjenestemenn og private parter å varsle og melde til registeret.

I smittevernloven § 2-2 åttende ledd er det gitt hjemmel for lokale, regionale og sentrale helse- og tilsynsmyndigheter å kreve utlevert opplysninger fra offentlige kilder eller privat helsetjeneste uten hinder av taushetsplikten. Departementet foreslår at Nasjonalt folkehelseinstitutt legges til listen av institusjoner i smittevernloven § 2-2 åttende ledd. Videre foreslås det at Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet gis hjemmel til å behandle opplysningene i utbruddsregistre.

Departementet foreslår videre å endre smittevernloven § 4-10 slik at den er i tråd med dagens organisering av matforvaltningen.

Departementet foreslår å videreføre kravet til kommunelege i lovforslaget § 27. I tillegg tydeliggjøres innholdet i de samfunnsmedisinske oppgavene i bestemmelsen. Hastevedtakskompetanse som etter gjeldede rett ligger til kommunelegen, jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a, foreslås videreført i forslaget til folkehelselov § 9. Lovforslaget § 27 annet ledd gjør det klart at kommuner kan etablere samarbeid for å sikre nødvendig kompetanse til gjennomføring av oppgavene.

Etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5 skal kommunelegens tilråding og begrunnelse alltid følge saken når kommunen behandler saker om miljørettet helsevern, smittsomme sykdommer og helsemessig beredskap. Departementet mener det følger av forvaltningsloven og bestemmelsene om forsvarlig utredning og saksbehandling at relevante hensyn skal utredes og legges fram for det organ som beslutter. Departementet foreslår derfor ikke å videreføre et særlig krav om dette i folkehelseloven.

Departementet foreslår ikke en konkret lovregulering av kompetanse i folkehelsearbeidet ut over videreføringen av kravet til å ha kommunelege.

Fordi folkehelsearbeidet skal skje på tvers av ulike sektorer og involvere mange, bør det etter departementets mening etableres en koordinatorfunksjon til å ivareta det tverrsektorielle folkehelsearbeidet, selv om det ikke er et krav i loven.

Det bør etter departementets mening i utgangspunktet være opp til kommunene å finne ut om de bør samarbeide med andre kommuner for å etterleve de kravene som stilles til kommunens aktivitet etter lovforslaget. Videre bør det i utgangspunktet være opp til kommunene å finne ut hvilke oppgaver det bør samarbeides om og hvilken samarbeidsform som er mest hensiktsmessig.

Etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 1 har Statens helsetilsyn det overordnede faglige tilsyn med helsetjenesten i landet, herunder tilsyn med den delen av helsetjenesten som arbeider med folkehelse. En tilsvarende bestemmelse finnes i kommunehelsetjenesteloven § 6-3. Miljørettet helsevern og øvrig folkehelsearbeid er etter kommunehelsetjenesteloven en del av kommunens helsetjeneste, tannhelsetjeneste er en del av fylkeskommunens helsetjeneste.

Departementet forutsetter at det fortsatt er behov for tilsyn med kommunenes ansvar for folkehelsearbeid.

Departementet foreslår at fylkesmannen tillegges ansvaret for å føre tilsyn med kommunens og fylkeskommunens folkehelsearbeid.

Departementet foreslår ingen endringer i ansvar for overordnet tilsyn, dvs. at Helsetilsynet, med utgangspunkt i den arbeidsdelingen som også gjelder for helseområdet for øvrig, fortsatt bør ha ansvar for overordnet tilsyn også med folkehelsearbeidet i landet og for å påse at kommunenes folkehelseoppgaver drives i samsvar med lov og forskrift.

Lovforslaget er en videreføring av kommunens ansvar for å fremme helse og forebygge sykdom, men med økt krav til systematikk, kunnskapsbaserte tiltak, prioritering og integrering av folkehelsehensyn i kommunens øvrige aktiviteter. Videre er dagens krav til å ha oversikt over faktorer som direkte eller indirekte kan virke inn på helsen, presisert. Departementet forutsetter at økt krav til systematikk ikke medfører vesentlige økonomiske konsekvenser, men at en presisering av krav til oversikt vil kunne være å anse som en skjerpelse av kravet. Når det gjelder presisering av krav til oversikter samt større krav til koordinering ved tverrsektorielt arbeid, er dette forutsatt kompensert gjennom at kommunene i forbindelse med samhandlingsreformen ble styrket med 230 mill. kroner i frie inntekter fra 2010.

Nasjonalt folkehelseinstitutt samarbeider blant annet med Helsedirektoratet om å bygge opp et system for å legge til rette for at kommunene får data. Folkehelseinstituttet er i 2011 styrket med 4 mill. kroner til dette arbeidet. Helsedirektoratet ble i 2010 styrket med 6 mill. kroner for å understøtte kommunens bruk av de 230 mill. kroner som ble tildelt kommunene i 2010.

Basert på departementets anslag vil kostnader ved en koordinator i alle landets kommuner beløpe seg til ca. 175 mill. kroner.

Den statlige faglige støtten til kommunenes og fylkeskommunenes folkehelsearbeid skal styrkes. Innenfor rammen av forslaget til ny folkehelselov vil statlige helsemyndigheter utarbeide veiledere og standarder for godt folkehelsearbeid. Staten vil i samarbeid med kommunesektoren og KS bidra til å videreutvikle kompetansehevende tiltak for politikere og forvaltning i kommunene, samt bidra til å videreutvikle relevante folkehelseutdanninger.

Det framholdes at lovforslaget innebærer en videreføring av de oppgaver fylkeskommunene har i dag etter lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet, og at det derfor ikke har vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for fylkeskommunene.

Det framholdes at lovforslaget ikke vil innebære vesentlige økonomiske konsekvenser for statlige myndigheter.

Neste kapittel