Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at nordmenn bruker om lag 1 mrd. handleposer av plast hvert år. Dette fører til unødvendig økt avfall fra norske husholdninger. Disse medlemmer mener at «for-urenser betaler»-prinsippet må følges i miljøpolitikken, slik at plastposens reelle kostnad, i form av miljøskader, reflekteres i posens pris. De beste alternativene til plastposer vil derfor være gjenbruksposer og handlenett som er laget av kraftigere stoff som gjør at de kan brukes flere ganger, eller poser laget av stivelse fra matavfall eller andre miljøvennlige løsninger.

Disse medlemmer forutsetter at økt bruk av miljøavgifter, for eksempel på plastposer, fører til tilsvarende reduksjon av andre skatter og avgifter slik at økte miljøavgifter ikke fører til en generell økning av skatte- og avgiftsnivået her i landet.

Disse medlemmer viser til bevilgningsforslag i kapittel 19 i denne innstilling under kap. 5560 (Ny) post 70.

Disse medlemmer vil innføre en miljøavgift på kr 1 per plastpose og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortingsvedtak om avgift på plastposer

§ 1 Fra 1. juli 2011 skal det i henhold til lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter betales avgift til statskassen ved innførsel og innenlandsk produksjon av plastposer med kr 1 pr. pose.

Departementet kan gi forskrift om hva som omfattes av avgiftsplikten og om grunnlaget for avgiften.

§ 2 Det gis fritak, refusjon eller ytes tilskudd for avgift på plastposer som

• a) fra produsents eller importørs lager

• • 1. utføres til utlandet,

  • 2. legges inn på tollager når varene er bestemt til utførsel,

• b) innføres

• • 1. som reisegods etter tolloven § 5-1,

  • 2. etter tolloven § 5-9 og er av mindre verdi,

• c) etter tolloven § 5-3 fra registrert virksomhets eller importørs lager leveres til eller innføres av

• • 1. diplomater,

  • 2. Nato og styrker fra land som deltar i Partnerskap for fred,

  • 3. Den nordiske investeringsbank,

• d) kommer i retur til produsents eller importørs lager

Departementet kan gi forskrift om gjennomføring, avgrensing av og vilkår for fritak.

§ 3 Oppstår det tvil om omfanget av avgiftsplikten, avgjøres spørsmålet av departementet.

§ 4 Departementet kan frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveid da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet virkning.»