Vedlegg
Jeg viser til brev av 28. april 2011 der helse- og omsorgskomiteen ber om min uttalelse til representantforslag nr. 8:130 S fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos og Jon Jæger Gåsvatn.
Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid for å innføre et ”pakkeforløp” innen kreftomsorgen og deler av iskemisk hjertesykdom etter dansk modell.
Jeg vil innledningsvis peke på at jeg er tvilende til om det er hensiktsmessig å benytte begrepet ”pakkeforløp” i relasjon til det norske helsesystemet. Dette fordi begrepet for mange vil gi assosiasjoner til noe annet enn pasientbehandling. Jeg velger heller å bruke begrepet pasientforløp om tiden for de ulike ledd i et behandlingsforløp. Vi innfører nå pasientforløp med maksimale tidsfrister for utredning og behandling i Norge.
Risikoanalysen av norsk kreftbehandling fra Statens helsetilsyn i mai 2010 viser at risikonivået i norsk kreftbehandling er for høyt. De viktigste risikoområdene som peker seg ut er sen diagnostikk, svikt i informasjonsflyt og koordinering mellom ulike aktører og manglende kontinuitet i behandlingen. Rapporten er et viktig bidrag i arbeidet med å bedre kvaliteten i tjenesten, og de regionale helseforetakene er derfor bedt om å benytte denne rapporten i sitt videre kvalitetsarbeid.
Innføring av pasientforløp (”pakkeforløp”) for kreft har ført til kortere ventetider i Danmark. En gjennomgang av statistikk for kreftoverlevelse i seks vestlige land i årene 1995 til 2007 viser at Norge har høyere kreftoverlevelse enn Danmark. Foreløpige tall viser at kreftoverlevelsen i Danmark har økt, men det er for tidlig å si i hvilken grad dette kan tilskrives innføring av pasientforløp (”pakkeforløp”).
Et av hovedtiltakene i Nasjonal strategi for kreftområdet (2006-2011) er nasjonale handlingsprogrammer for kreft, herunder retningslinjer for diagnostisering, behandling og oppfølging for svært mange kreftformer. Disse retningslinjene skal sikre at kreftbehandlingen i Norge holder høy kvalitet og bidrar til et likeverdig tilbud over hele landet. Handlingsprogrammene fra Helsedirektoratet er å betrakte som kunn-skapsbaserte anbefalinger og råd basert på god klinisk praksis i norsk kreftomsorg og i internasjonale kunnskapsbaser. De nasjonale retningslinjene skal være retningsgivende for norsk kreftbehandling og skal også være et hjelpemiddel i de avveininger og prioriteringer norsk helsetjeneste må gjøre for å gi et tilbud av best mulig kvalitet.
Lov om pasientrettigheter og forskrift om prioritering av helsetjenester m.v. er det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som henvises til spesialisthelse-tjenesten. Til tross for et felles hjemmelsgrunnlag, har det vært store forskjeller i praktiseringen av prioriteringsforskriften. Helsedirektoratet har derfor utarbeidet prioriteringsveiledere, blant annet innen onkologi. I henhold til onkologiveilederen er det enkelte tilstander som skal til onkologisk vurdering innen 24 timer, men det er svært få tilstander som kan vente lenger enn 3-4 uker.
Det er i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2010 og 2011 understreket at kreftpasienter skal unngå unødig venting på utredning og behandling. De regionale helseforetakene er videre bedt om å sørge for at pasientperspektivet, gjennom utvikling av forløpstenkningen, ligger til grunn for utvikling av tjenester og for utarbeidelse av regionale planer.
Jeg har også for inneværende år bedt de regionale helseforetakene om å rapportere på ventetider for kreftbehandling fra henvisning til start på behandlingen for brystkreft, lungekreft og tykktarmskreft. De regionale helseforetakene har allerede satt fokus på sammenhengende pasientforløp og hvordan ventetidene til diagnostikk og behandling kan reduseres, og jeg vil følge denne utviklingen nøye fremover.
Jeg er opptatt av at kreftpasienter skal sikres rask diagnose og behandling. Derfor innfører vi nå pasientforløp med maksimale tidsfrister for utredning og behandling av kreftsykdom i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet har i brev av
1. april 2011 gitt Helsedirektoratet i oppdrag å foreta en revisjon av de nasjonale retningslinjene for diagnostisering, behandling og oppfølging av pasienter med kreftsykdom med sikte på å innføre maksimale tidsfrister for de ulike ledd i utrednings- og behandlingsforløpet. Dette skal danne grunnlaget for regionale og lokale pasientforløp og prosedyrer, herunder samhandling internt i de regionale helseforetakene og i helseforetakene. Det forutsettes at dette arbeidet gjennomføres og ferdigstilles senest innen 1. juli i år for de eksisterende 9 handlingsprogrammene, og deretter fortløpende for de 11 nye handlingsprogrammene som vil bli utarbeidet i løpet av 2011 og 2012.
Det er i forbindelse med utarbeidelsen av handlingsprogrammene for kreft etablert faggrupper innenfor de viktigste kreftformene, og det er viktig å bygge videre på det arbeidet disse faggruppene gjør når det skal utarbeides nasjonale mål for maksimale tidsfrister for utrednings- og behandlingsforløpet. Helsedirektoratet har nå, sammen med faggruppene, startet en kartlegging for å klarlegge hvilke tidsfrister som bør innarbeides i handlingsprogrammene. Det blir samtidig også samlet inn informasjon og utarbeidet analyser av hvor det er organisatoriske flaskehalser eller andre årsaker til for lange forløpstider.
Det er i Danmark laget pasientforløp (”pakkeforløp”) for både stabil og ustabil iskemisk hjertesykdom, hjertesvikt og hjerteklaffsvikt. Disse ble iverksatt i 2010. Danmark har på området hjertesykdommer, i likhet med kreft, hatt lange ventetider.
I Norge skal oppfølging av personer med akutte hjerteproblemer betraktes som øyeblikkelig hjelp, noe som vil innebære umiddelbar innleggelse. Når det gjelder tilbudet til pasienter med stabil iskemisk hjertesykdom, vil jeg peke på at det, i tillegg til prioriteringsforskriften, foreligger prioriteringsveiledere for hjertemedisinske syk-dommer, herunder koronar hjertesykdom, samt nasjonale retningslinjer for primær-forebygging av hjerte- og karsykdom. Fagmiljøet forholder seg videre til internasjonale retningslinjer for diagnostisering, oppfølging og behandling av iskemisk hjertesykdom. Slike retningslinjer vurderes og kvalitetssikres av norsk cardiologisk forening, før de tas i bruk som faglige retningslinjer i Norge.
Systemet som er etablert for behandling og oppfølging av personer med symptomer på koronar hjertesykdom, skal imøtekomme pasientens behov for et behandlingstilbud av god kvalitet. Det er imidlertid også på dette feltet en utfordring å overholde eksisterende behandlingsfrister, samt å legge til rette for en nedkorting av ventetider for pasienter med stabil iskemisk hjertesykdom. Jeg har derfor i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2011 gitt klare styringssignaler om at ventetidene i spesialisthelsetjenesten skal reduseres.
Helse- og omsorgsdepartementet vurderer at det per i dag ikke er behov for innføring av ytterligere veiledere/retningslinjer på hjerteområdet etter dansk modell.