Vedlegg
Det vises til representantforslag fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syversen, Dagrun Eriksen, Rigmor Andersen Eide, Geir Jørgen Bekkevold og Kjell Ingolf Ropstad om å iverksette en handlingsplan mot jødehat i Norge, dokument 8:95 S (2010-2011), datert 24. februar 2011.
De konkrete forslagene som fremsettes omhandler i hovedsak Kulturdepartementets (KUD), Kunnskapsdepartementets (KD) og Justisdepartementets (JD)ansvarsområder.
Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet (BLD) koordinerer arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering på ulike diskrimineringsgrunnlag, herunder religion.
Jeg deler bekymringen over at jøder i Norge opplever antisemittisme og det er alvorlig hvis det er en voksende antisemittisme i Norge. Jøder som gruppe skal heller aldri holdes ansvarlig for staten Israels politiske holdninger og handlinger. Dette er uakseptabelt.
Innledningsvis vil jeg formidle at forslaget om en egen handlingsplan må vurderes i sammenheng med den kunnskap vi innhenter om fenomenet antisemittisme i dag, hvem det er som diskriminerer jøder og om diskriminering av jøder er av en annen karakter enn annen type diskriminering. Videre må spørsmålet ses i sammenheng med eksisterende handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering. Etnisk diskriminering brukes i denne planen som et samlebegrep for den diskriminering som særlig innvandrere og deres barn, samer og nasjonale minoriteter opplever på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn. Planen er således basis for å styrke arbeidet mot antisemittisme og jeg ser behov for en rekke nye tiltak.
Vi trenger mer kunnskap om den faktiske situasjonen vedrørende antisemittisme.
Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet har derfor i samarbeid med Justisdepartementet og Utenriksdepartementet igangsatt en undersøkelse om den norske befolkningens holdninger til jøder og jødedom. Det er Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) som gjennomfører studien. HL-senteret vil gjennomføre undersøkelsen i tett samarbeid med internasjonale eksperter på feltet. Studien ferdigstilles våren 2012. Tilsvarende undersøkelser i andre land viser at utbredelsen av negative holdninger til jøder er økende i Europa. Om en slik trend er situasjonen i Norge bør det utvikles målrettede tiltak. HL-senteret har også et større prosjekt som er finansiert av Norges Forskningsråd - ”Jøden som kulturell konstruksjon 1814 – 1940”. Prosjektet har som mål å kartlegge hovedfaktorene som bidro til å konstruere bildet av jøden i norsk offentlighet i denne perioden, og har et underprosjekt for å legge grunnlaget for en mulig sammenlikning mellom tendenser i nåtiden og de historiske funnene. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) gjennomfører også en kunnskapsstatus (1990-2010) om Forskning om etnisk diskriminering av barn og unge. Denne studien er snart ferdigstilt. Videre har Det Mosaiske Trossamfund fått midler for å øke kunnskapen om situasjonen for jødene i Norge. Det Mosaiske Trossamfund vil undersøke hvorfor det forsvinner så mange fra de jødiske menighetene og dokumentere jødisk ungdoms erfaringer med antisemittisme i Norge. I tillegg er det gitt midler til å videreføre et undervisningsprosjekt ved Jødisk museum.
Kunnskapsdepartementet framla rapporten ”Det kan skje igjen”, laget av en arbeidsgruppe ledet av Inge Eidsvåg, i januar 2011. Rapporten inneholder flere forslag til hvordan skolen kan jobbe mot antisemittisme og rasisme (se nærmere pkt. 1-4 under).
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har informert om at man kun har registrert én klagesak vedrørende antisemittisme. Saken dreide seg om at tidspunkt for avsluttende embetseksamen sammenfalt med en jødisk helligdag. Datoen ble endret og saken ble derfor henlagt. I tillegg har Likestillings- og diskrimineringsombudet hatt to veiledningssaker som gjelder matvarer/merking av mat og en som gjelder religiøs slakting av dyr. Kosher/jødedom var nevnt i sakene.
Representantforslagene er delt opp i ti konkrete forslag og forslagene besvares etter en tilsvarende inndeling.
”Stortinget ber regjeringen sikre at Holocaust-dagen blir en obligatorisk minnedag som markeres på alle skoler.”
Holocaustmarkeringen den 27. januar er allerede integrert i mange skolers undervisning omkring antisemittisme og rasisme. Denne dagen sammenfaller også med markeringen av det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen og utdelingen av minneprisen i hans navn. Jeg er enig med representantene i at Holocaustdagen den 27. januar bør løftes ytterligere fram som en nasjonal mobiliseringsdag mot antisemittisme, rasisme og diskriminering i skolen. Dette vil ikke bli pålagt skolene som en obligatorisk ordning, men de oppfordres til å følge opp dagen lokalt. Arbeidsgruppen som kunnskapsministeren nedsatte for å se på antisemittisme og rasisme i skolen, har også i sin rapport (Eidsvågrapporten) trukket fram behovet for en nasjonal mobiliseringsdag denne datoen.
”Stortinget ber regjeringen sikre at lærerundervisningen får en sterkere vektlegging av kunnskap om antisemittisme og holocaust.”
Som en del av oppfølgingen av Eidsvågrapporten ser Kunnskapsdepartementet på ulike muligheter for skolering av både lærerstudenter og lærere i skolen. Dette vil Kunnskapsdepartementet komme nærmere tilbake til når den samlede oppfølgingen av Eidsvågrapporten foreligger i løpet av våren.
”Stortinget ber regjeringen bedre undervisningen i skolen med sikte på forebygging av jødehat, herunder obligatorisk undervisning om holocaust i relevante fag, bedre læringsmateriell og bedre økonomiske støtteordninger slik at alle klasser får mulighet til å dra på studietur til konsentrasjonsleire.”
Det er allerede utarbeidet mye digitalt undervisningsmateriale vedrørende jødisk religion, kultur og historie, samt stoff om antisemittisme og diskriminering. Kunnskapsdepartementet vil se nærmere på eventuelle ytterligere tiltak for å styrke lærerens kompetanse i oppfølgingen av Eidsvågrapporten. Jeg vil imidlertid minne om at departementet ikke lenger har noen godkjenningsordning for lærebøker til bruk i skolen. Når det gjelder turer til tidligere konsentrasjonsleirer foreslår Eidsvågrapporten at alle skoleklasser skal kunne søke om økonomisk støtte til at en lærer skal kunne følge klassens forberedelser, reise og etterarbeid. Dette er et tiltak som vil bli vurdert sammen med de øvrige forslagene som er kommet fra arbeidsgruppen. Forøvrig kan det informeres om at menneskerettigheter, diskriminering og antisemittisme allerede er godt forankret i kunnskapsløftets kompetansemål og læreplaner.
”Stortinget ber regjeringen gjennomføre målrettede tiltak mot mobbing av jødiske elever i skolen.”
Utdanningsdirektoratet står bak et omfattende arbeid rettet mot bedring av læringsmiljøet i skolen gjennom den femårige satsingen ”Bedre læringsmiljø (2009-2014)”. Jeg minner om Manifest mot mobbing (2011-2014) som nylig ble undertegnet av Regjeringen, Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS), Utdanningsforbundet, Fagforbundet, Norsk Skolelederforbund, Skolenes landsforbund, Foreldreutvalget for grunnopplæringen og Foreldreutvalget for barnehager. Alle tiltak for å bedre skolemiljøet må sees i en sammenheng. Kunnskapsdepartementet vil komme nærmere tilbake til konkretiseringen av tiltak i forbindelse med oppfølgingen av Eidsvågrapporten.
”Stortinget ber regjeringen gjennomføre tiltak for å bedre dialogen mellom jøder og muslimer i Norge.”
For Regjeringen er det viktig å bidra til dialog og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn i Norge. Åpenhet og samtale fremmer gjensidig forståelse og bidrar til respekt for både ulikheter og de felles verdier som samfunnet skal bygge på. I Norge har vi et godt klima for dialog på tvers av religioner og livssyn. Regjeringen ønsker å bidra til at det gode klimaet vedvarer. På denne bakgrunn gis det tilskudd til tre råd for tro og livssyn som bidrar aktivt til dialog og samarbeid: Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Norges Kristne Råd og Islamsk Råd Norge (IRN). Tilskuddet til STL inkluderer midler til lokale dialogtiltak. Både Det Mosaiske Trossamfund og IRN er medlem av STL og Kulturdepartementet avholder jevnlige møter med STL. Kulturdepartementet disponerer i tillegg midler til lokale dialogprosjekt på tros- og livssynsområdet. Kulturdepartementet vil i 2011 vurdere å gi tilskudd til prosjekt som kan bidra til dialog for å bekjempe antisemittisme i Norge.
”Stortinget ber regjeringen imøtekomme ønske fra Det Mosaiske Trossamfund om støtte til fornyelse av eksisterende sikkerhetsutstyr og støtte til kontinuerlig dagvakt ved de jødiske institusjonene i Norge”.
Justisdepartementet har 21.01.11 mottatt en henvendelse fra Det Mosaiske Trossamfund, der det søkes om økonomisk støtte til omfattende sikringstiltak. Søknaden er til vurdering, både med hensyn til det faktiske behovet for ytterligere sikringstiltak og med hensyn til departementets anledning til å gi støtte til denne type tiltak. Justisdepartementet vil om kort tid fatte vedtak i saken.
”Stortinget ber regjeringen sikre bedre kontinuerlig overvåkning av antijødiske nettsteder og ekstreme miljøer”.
Det er Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som i samarbeid med politiet utarbeider trusselvurderinger mot ekstreme miljøer, og eventuelt fremmer forslag om forebyggende tiltak i slike saker. Politiet har til rådighet flere lovregulerte arbeidsmetoder innenfor overvåkning og spaning, og dette er et prioritert arbeidsområde i den daglige tjenesteutførelsen.
”Stortinget ber regjeringen vurdere endringer i straffeloven for å sikre sterkere reaksjoner mot hatkriminalitet”.
De siste årene har det strafferettslige vernet mot hatkriminalitet blitt skjerpet. Etter norsk rett gjelder det i utgangspunktet en rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Ytringsfriheten er nedfelt i blant annet Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10. En revisjon av Grunnloven § 100 i 2004 åpnet for at diskriminerende og hatefulle ytringer kan straffes i større utstrekning enn før, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) side 72–74 og side 185. Ved lov 3. juni 2005 nr. 33, i kraft 1. januar 2006, fikk straffeloven 1902 § 135 a som oppstiller straff for diskriminerende eller hatefulle ytringer, sitt nåværende innhold. Bestemmelsen ble gitt en større rekkevidde, skyldkravet ble endret slik at også grov uaktsomhet rammes, og den øvre strafferammen ble hevet til fengsel inntil 3 år. Hovedformålet med endringen av bestemmelsen var å gi utsatte grupper et bedre vern mot grove rasistiske og visse andre kvalifisert krenkende ytringer, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004), Innst. S. nr. 270 (2003–2004), Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) og Innst. O. nr. 69 (2004–2005). I forbindelse med arbeidet med tredje og siste delproposisjon om straffeloven 2005, ble utformingen av bestemmelsen mot hatefulle ytringer på ny gjennomgått. På bakgrunn av blant annet de nylige revisjonene av straffeloven 1902 § 135 a, foreslo Justisdepartementet i Ot. prp. nr. 8 (2007–2008) ingen vesentlige realitetsendringer, se straffeloven 2005 § 185 som rammer hatefulle ytringer. I proposisjonen punkt 10.7.4 er det imidlertid understreket at slike lovbrudd, på samme måte som annen hatkriminalitet, gjennomgående bør straffes noe strengere enn i dag. Justisdepartementet presiserte at departementet vil følge med i utviklingen i rettspraksis, og i lys av denne vurdere om det bør foreslås ytterligere endringer. Det er også understreket i forarbeidene til straffeloven 2005 § 186, som viderefører straffeloven 1902 § 349 a om diskriminering, at slike lovbrudd gjennomgående bør straffes noe strengere enn i dag. I Innst. O. nr. 29 (2007–2008) punkt 4.2 understreket komiteens flertall at “Volden mot utsatte grupper skaper frykt og begrensninger i livsutfoldelsen hos dem som er rammet og hos andre med samme bakgrunn. Slike straffbare handlinger må det reageres strengt mot.”
I straffeloven 2005 er det også tydeliggjort at det ved straffutmåling har betydning at et lovbrudd er motivert av andres religion eller livssyn mv. I straffeloven 2005 § 77 bokstav i) går det uttrykkelig fram at det i skjerpende retning skal tas i betraktning ved straffutmålingen om et lovbrudd har sin bakgrunn i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper som har et særlig behov for vern. En slik motivasjon kan virke straffskjerpende på alle typer lovbrudd, for eksempel økonomisk kriminalitet som begås med sikte på å støtte rasistiske aktiviteter. Også i merknaden til denne bestemmelsen går det fram at straffbare handlinger som er motivert av slike hensyn bør straffes strengere enn i dag.
Som nevnt har det strafferettslige vernet mot hatefulle ytringer blitt skjerpet de siste årene. Regjeringen vil følge nøye med på om utviklingen i rettspraksis tilsier at det bør foreslås endringer i det strafferettslige vernet mot hatefulle ytringer, dersom det likevel skulle vise seg at terskelen for straff ikke er senket i tråd med det som er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 10.7.4. I Innst. O. nr. 29 (2007–2008) punkt 10.2 viste komiteen til revisjonen av Grunnloven § 100 som åpner for at rasistiske ytringer kan straffes i større utstrekning enn før, jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004), og uttalte at “Ytterligere realitetsendringer knyttet til dette må derfor vurderes først dersom det viser seg at denne endringen ikke gir det ønskede utslag i rettspraksis”. Samme sted understreket komiteens flertall at de nye straffebestemmelsene klart skal signalisere at samfunnet ikke tolerer vold og diskriminering på bakgrunn av fordommer og hat.
”Stortinget ber regjeringen se nærmere på et juridisk grunnlag for å få et forbud mot den voldsagiterende og sterkt antisemittiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir”.
Jeg vil først understreke at jeg tar sterk avstand fra grunnholdingene til organisasjonen Hizb ut-Tahrir. Samtidig vil jeg bemerke at norsk strafferett bygger på en tradisjon der straffansvar knytter seg til konkrete handlinger, og ikke til deltakelse i en organisasjon.
Spørsmålet om det skal innføres forbud mot bestemte organisasjoner, eller om det skal innføres straff for medlemskap i bestemte organisasjoner, har vært drøftet flere ganger, se for eksempel Innst. O. nr. 29 (2002–2003) om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (rasistiske symboler, besøksforbud og strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd) punkt 3.1. og Ot. prp. nr. 8 (2007–2008)om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet) punkt 8.8.2.
Som argumenter mot å forby bestemte organisasjoner er det blant annet vist til at det kan bli vanskeligere å stoppe rekruttering om organisasjonen i større grad operer i det skjulte, og at et organisasjonsforbud kan gi uønsket oppmerksomhet. Synspunktet har altså vært at det er mer hensiktsmessig å rette eventuelle forbud mot selve virksomheten som utøves av organisasjoner/fellesskap, fremfor mot organisasjonen/fellesskapet i seg selv. I tillegg kommer at jo lengre en går i å oppstille straff for handlinger som står i et fjernt forhold til konkrete alvorlige straffbare handlinger, jo større er sjansen for å utsette personer for strafforfølging selv om de ikke har gjort noe straffverdig.
I stedet for å forby organisasjoner som sådan, oppstiller norsk rett adgang til å straffeforfølge handlinger som en organisasjon eller det enkelte medlemmet av en organisasjon foretar seg, se for eksempel straffeloven 1902 § 104 a.
I tillegg har straffeloven flere bestemmelser som rammer den som inngår forbund (avtale) om å begå nærmere angitte forbrytelser, se straffeloven §§ 147 a tredje ledd, 159, 223 tredje ledd og 233 a. Dertil kommer straffebestemmelser som rammer spesielt farlige eller krenkende utsagn, for eksempel straffeloven § 135 a (rasistiske utsagn) og straffeloven § 147 c (oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger), straffebestemmelser som rammer svært farlige eller skadelige forberedelseshandlinger, for eksempel straffeloven § 161 (anskaffelse mv. av skytevåpen og lignende), og det alminnelige forsøks- og medvirkningsansvaret.
”Stortinget ber regjeringen invitere Islamsk Råd til en reell dialog om tilknytningen til Det europeiske fatwarådet og dets leder, Yusuf al-Qaradawi.”
Islamsk Råd Norge (IRN) har ved flere anledninger tatt kategorisk avstand fra antisemittisme. Rådet har også klargjort at det verken har noen organisatorisk eller ideologisk tilknytning til Det europeiske fatwarådet. Regjeringen mener at det således ikke er grunnlag for en særskilt dialog med IRN om tilknytning til Det europeiske fatwarådet. IRN er for øvrig en selvstendig organisasjon og avgjør selv hvilke aktører de vil ha kontakt med.
Avslutningsvis kan det poengteres at nåværende handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering utløper i 2012. I 2013, etter en oppsummering, vil vi ha solide erfaringer fra igangsatte og gjennomførte tiltak, samt inneha mer kunnskap om antisemittisme i Norge. Jeg mener dette tidspunktet vil være riktig for å vurdere en videre oppfølging og behov for ytterligere og målrettede tiltak mot antisemittisme.