Regjeringen foreslår i proposisjonen endringer i lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16 (friluftsloven). Endringene har bakgrunn i St.meld. nr. 39 (2000–2001) Friluftsliv – Ein veg til høgare livskvalitet (friluftsmeldingen). Formålet med endringene er å styrke allemannsretten slik at det blir lettere for befolkningen å få tilgang til og oppleve naturen og benytte seg av den retten de allerede har.

Om ferdsel mv.

Det foreslås i proposisjonen endring i § 1 a om hva som forstås som innmark og utmark, hvor skogplantefelt gjøres om fra innmark til utmark. Departementet viser til at fordi det differensieres mellom ferdsel til fots på den ene siden, og ferdsel med hest, sykkel, kjelke eller liknende på den andre, skilles bestemmelsene om ferdsel på vei eller sti ut i en egen § 3 a.

Forslaget innebærer en utvidelse av ferdselsrett på sti i innmark. Loven foreslås nå også å omfatte ferdsel til fots på all sti. Bakgrunnen for å innta bestemmelse også om ferdsel til fots i lovteksten, er at det er ønskelig å lovfeste denne ferdselsretten samtidig som man lovfester ferdselsrett med hest, sykkel, kjelke eller liknende.

Departementet legger til grunn at den som benytter seg av denne ferdselsretten i de fleste tilfeller har til hensikt å ta seg videre i den utmarken som det føres til, og at man da i mange tilfeller er avhengig av veg eller sti i utmarken for å komme videre, men dette er ikke formulert som et krav i lovteksten.

Med opparbeidet sti menes en ferdselsåre der det er gjennomført mer eller gjerne mindre omfattende terrenginngrep som f.eks. påkjøring av grus/pukk, klopping av bekk eller legging av planker over myr, for å lette ferdselen og ev. hindre skader på omkringliggende natur/dyrket mark.

Departementet foreslår en hjemmel i § 3 a tilsvarende § 3 tredje ledd – om å forby ferdsel over hage, plantefelt osv. som er egnet til å volde nevneverdig skade – til også å omfatte ferdsel på veg eller sti i innmark. Dette vil gjøre det mulig for eier eller bruker å forby slik ferdsel, for eksempel dersom en slik strekning, veg eller sti er spesielt sårbar for ferdsel, eller dersom næringsutøvelse i visse situasjoner konkret vil medføre at allmennhetens ferdsel kan volde nevneverdig skade.

Allmennhetens høstingsrett og retten til plukking av multer

Departementet viser til at høstingsdelen av allemannsretten ikke er lovfestet, men følger av sedvanerett og av straffeloven – som er vedtatt endret, men ikke satt i kraft. Bestemmelsen er i proposisjonen omtalt ut fra gjeldende rett.

Plukking av multer er omfattet av den alminnelige høstingsretten, men underlagt følgende begrensninger: I Nordland, Troms og Finnmark fylker kan ikke multene på multebærland plukkes dersom eieren eller brukeren uttrykkelig har forbudt det, og der hvor det ikke er forbudt å plukke dem må de fortæres på stedet. Regelen er ikke i vegen for at grunneier kan tillate plukkere å ta med seg bærene, slik at de ikke må fortæres på stedet. For resten av landet kan multene plukkes fritt og det er ingen krav om at de må fortæres på stedet, og de kan altså tas med vekk fra der de er plukket.

I Finnmark har fylkets innbyggere en særlig rett til å plukke multer på Finnmarkseiendommens grunn, jf. finnmarksloven.

Departementet viser til at for å klargjøre rundt begrepet «multebærland» foreslås det en ny bestemmelse § 5 i friluftsloven, og som må ses i sammenheng med friluftsloven § 19 om forholdet til andre lover, slik at utøvelse av høstingsretten ikke kan skje i strid med annet lovverk, herunder naturmangfoldloven eller fredningsvedtak. Dersom man foretar en høsting som overskrider høstingsretten i § 5 kan man straffes for underslag, naskeri og tyveri etter de alminnelige bestemmelsene i straffeloven.

Departementet viser til at spørsmålet om et areal er innmark eller utmark følger av lovens definisjoner, og i tvilstilfelle etter en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, der også lokale forhold kan få betydning. Rett til høsting etter sedvaneretten og straffeloven er nært knyttet til rett til ferdsel etter friluftsloven.

Rasting og telting

Departementet viser til forbudet i § 9 mot å telte nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte. Det foreslås i proposisjonen ingen lovendring angående dette, men det opprettes en forskriftshjemmel for å kunne tillate telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte i kystnære områder.

Ferdselsretten

Det foreslås i proposisjonen å utvide forbudet mot å vanskeliggjøre lovlig ferdsel ved stengsel eller på annen måte, til også å omfatte vanskeliggjøring av lovlig opphold, bading og høsting. Her behandles også forslaget til endringer i § 19 om forholdet til andre lover.

Utøvelsen av allemannsretten hindres i dag av stengsler og skilt, og det er behov for å endre ordlyden slik at alt lovlig opphold, bading og høsting likestilles med lovlig ferdsel. Departementet foreslår i proposisjonen også noen språklige endringer – og som ikke medfører materielle endringer – av bestemmelsen i § 13. Dette gjelder både for overskriften og for selve lovteksten.

Det foreslås å innføre tvangsmulkt dersom ikke stengsler og forbudsskilt som er til hinder for lovlig ferdsel, bading, opphold og høsting, fjernes.

Friluftsorganenes arbeidsoppgaver og forholdet til forvaltningsloven

Det foreslås i proposisjonen endringer knyttet til friluftsorganenes arbeidsoppgaver og forholdet til forvaltningsloven.

Departementet vil gjennom forskrift med hjemmel i friluftsloven § 23 gi utdypende bestemmelser til reglene om overføring av nye forvaltningsoppgaver til fylkeskommunen.

Delegering til organisasjoner

Det foreslås en lovendring som gir kommunen myndighet til å gi rett til inngrepsløyve til organisasjoner, dette er ved dagens ordlyd forbeholdt departementet, delegert til Direktoratet for naturforvaltning. Lovendringen medfører at kommunen kan gi rett til inngrepsløyve til lokale organisasjoner, og departementet til regionale organisasjoner – men kun til ett og ett bestemt tiltak. Kommunen kan ikke på generelt grunnlag delegere slik myndighet til organisasjoner.

Departementet viser til at hensikten med å legge slik hjemmel til kommunen er å la det være opp til kommunens skjønn hvorvidt de gir rett til inngrepsløyve til organisasjoner eller ikke.

Frivillige avtaler

Tiltak og inngrepsløyve for å lette ferdsel i utmark – beskrevet i § 35 – blir ifølge departementet i de fleste tilfeller gjennomført med frivillige avtaler etter forhandlinger mellom organisasjon/kommune og grunneiere/brukere, og uten å gjøre bruk av hjemmelen i § 35.

Den foreslåtte endringen av § 35 innebærer ikke endring av praksis med frivillige avtaler. Man ønsker å oppnå enighet med grunneier, men departementet mener det likevel er behov for hjemmel til inngrepsløyve i loven ettersom slik avtale ikke alltid oppnås med alle aktuelle grunneiere, og som kan gjøre ferdsel i utmark vanskelig for allmennheten. De foreslåtte bestemmelsene i § 35 skal gjøre det mulig å disponere over fremmed grunn. Ved denne type tilrettelegging for ferdsel gjøres store områder mer tilgjengelig for friluftsfolk, bestemmelsen skal virke til at det etterstrebes å få til frivillige avtaler.