Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Sykefraværet i Norge er høyt sammenliknet med andre land. Det har vært en jevn økning siden midten av 1990-tallet, bortsett fra en reduksjon i 2004. Sykefraværet økte utover «arbeidsgiverperioden» med 23 pst. fra 1989 til 2009 – fra 8,5 til 10,5 dager per lønnstaker per år (justert for sykepengegrad). Økningen dreide seg først og fremst om lengden på hvert fravær. Gjennom 2009 var det en økning i sykefraværet, mens det i 2010 var en reduksjon (fjerde kvartal 2010 7,0 pst.).

Sykefravær er uheldig både for den enkelte, for virksomhetene og for samfunnet.

Årsakene til et høyt sykefravær er mange og sammensatte. Det er viktig at sykefraværsoppfølgingen reguleres av rettferdige regler som balanserer hensynene mellom ulike aktører.

Sykefraværsreglene har vært endret flere ganger det siste tiåret og gått mot stadig større grad av ansvarliggjøring og pliktig oppfølging fra alle aktører.

I proposisjonen foreslås det endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdlovens regler om oppfølging av sykmeldte. Endringene handler i første rekke om viktige «stoppunkter» i sykefraværsløpet. Med stopp-punkter menes de fasene i sykefraværsløpet hvor det er satt frister for arbeidsgivers og Arbeids- og velferdsetatens oppfølging av sykmeldte. Det er i tillegg nedsatt en partssammensatt arbeidsgruppe som skal drøfte og beskrive problemstillinger rundt gjennomføring og oppfølging av oppfølgingsplaner og dialogmøter. Det foreslås videre regler om sanksjoner når pliktene ikke overholdes.

Målet med endringene er å sørge for tidlig og relevant oppfølging av sykmeldte arbeidstakere, økt bruk av gradert sykmelding og en god oppfølgingskultur når arbeidstaker blir syk, samt bidra til en god dialog mellom de ulike aktørene. Dette skal bidra til å redusere sykefraværet og forhindre langvarige sykefraværsløp.

Det legges også frem forslag til oppretting av en hjemmel for å gi forskrifter om stønader til arbeidssøkere i arbeidsmarkedsloven.

Når det gjelder gjeldende rett, departementets høringsforslag og høringsuttalelsene vises det til de ulike kapitlene i proposisjonen hvor dette er nærmere redegjort for.

God dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, samt tidlig innsats og oppfølging er grunnleggende forutsetninger for å kunne iverksette vellykkede tilretteleggingstiltak for å få arbeidstaker tilbake til arbeid. Dette kan forhindre og forebygge langtids sykefravær og varig utstøting fra arbeidslivet. I proposisjonen legges det frem forslag til endringer i reglene om arbeidsgivers og Arbeids- og velferdsetatens plikter i sykefraværsoppfølgingen. Det foreslås blant annet å fremskynde fristene for arbeidsgivers oppfølging gjennom planer og dialogmøter i første del av sykefraværsløpet. Det presiseres at dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten i større grad kan avholdes ved behov.

Arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidet ved arbeidstakers sykdom og arbeidstakers plikt til å medvirke er grunnleggende forutsetninger for sykefraværsoppfølgingen. Det redegjøres derfor for disse pliktene i proposisjonen, men det foreslås ingen endringer i regelverket.

Sykmelder har også en sentral rolle i tilbakeføringsarbeidet ved sykefravær. For å sikre informasjonsflyt mellom arbeidsgiver og sykmelder foreslås det enkelte endringer i reglene om sykmelders plikt til å delta i lovbestemte dialogmøter i regi av arbeidsgiver. Av samme grunn foreslås det også at sykmelder skal motta planen for oppfølging av den sykmeldte fra arbeidsgiver tidlig i sykefraværsløpet.

I proposisjonen legges det frem forslag til sanksjonsregler overfor arbeidsgiver, arbeidstaker og sykmelder.

Erfaringene viser at det kan være behov for en tettere oppfølging av aktører som ikke gjennomfører lovens minstekrav til «sykefraværsarbeid» når arbeidstaker blir syk. Det er nødvendig med hensiktsmessige og balanserte sanksjonsmidler for å støtte opp under dialog og positive insitamenter, samtidig som det understreker viktigheten av at de lovpålagte pliktene følges opp. Målet er å få innarbeidet en oppfølgingskultur hvor det tas som en selvfølge at de ulike aktørenes oppgaver i sykefraværsarbeidet løses som forutsatt.

En ekspertgruppe ble oppnevnt i 2009 for å vurdere mulige tiltak for å redusere sykefraværet. Bakgrunnen var en konstatering av at målsettingen i Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv fra 2005 (IA-avtalen) om 20 pst. reduksjon i sykefraværet ikke var nådd, og at det var en betydelig økning i sykefraværet gjennom 2009. I referansegruppen satt representanter fra partene i arbeidslivet. Sekretariatet besto av Arbeidsdepartementet, Finansdepartementet, Arbeids- og velferdsdirektoratet samt Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Hovedforslaget i rapporten, som ble overlevert 1. februar 2010, var iverksetting av en «aktiviserings- og nærværsreform» med sikte på at gradert sykmelding skulle bli hovedregelen ved sykefravær, kombinert med forslag om endringer i arbeidsgivers medfinansiering av sykepenger. Det ble blant annet foreslått å fremskynde stoppunktene i sykefraværsoppfølgingen, en presisering, og dels skjerping, av reglene om arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og arbeidstakers medvirkningsplikt, samt en bedring av sykefraværsoppfølgingen gjennom kontroll og sanksjoner.

Ekspertgruppens rapport inngikk i grunnlagsmaterialet for drøftingene mellom regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet om en ny IA-avtale og andre tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet. Den 24. februar 2010 ble man enige om en ny intensjonsavtale for perioden 1. mars 2010–31. desember 2013, samt protokoll om felles innsats for å forebygge og redusere sykefraværet og styrke inkluderingen (heretter omtalt som protokollen).

I den nye intensjonsavtalen ble målet om 20 pst. reduksjon i sykefraværet i forhold til nivået i andre kvartal 2001 opprettholdt. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 pst. Etter utgangen av fjerde kvartal 2010 var det samlede sykefraværet 7,0 pst., om lag 6,4 pst. lavere enn etter fjerde kvartal 2001. Det er fortsatt et stykke igjen til avtalens målsetting om en reduksjon på 20 pst.

I protokollen var det enighet om flere tiltak for å bidra til å nå IA-avtalens delmål om sykefraværsreduksjon, blant annet tidligere innsats for å få arbeidstaker tilbake i jobb, understrekning av betydningen av tilrettelegging, medvirking og tilknytning til arbeidet ved sykdom og en gjennomgang og styrking av reglene om sanksjoner ved brudd på regelverket. Tiltakene krever endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven.

Endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdlovens bestemmelser om oppfølging av sykmeldte og sanksjonering ved brudd på pliktene i forbindelse med sykefraværsarbeidet ble sendt på høring til 106 instanser hvorav 57 svarte. Det vises til proposisjonens kapitel 2.3 og de ulike kapitlene hvor det er nærmere redegjort for høringsuttalelsen.

Til grunn for arbeidsmiljøloven og folketrygdlovens regler om oppfølgingsplaner og dialogmøter ligger et utgangspunkt om at arbeidsgiver plikter å tilrettelegge arbeidet når arbeidstaker blir syk og får redusert sin arbeidsevne.

Ekspertgruppens rapport vektlegger behovet for en tydeliggjøring og skjerping av både arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og arbeidstakers plikt til å medvirke i denne forbindelse, jf. protokollen. Partene var også enige om at det er et betydelig potensial for bedre tilrettelegging i en god del virksomheter.

Det legges til grunn at bedre tilrettelegging gjennomføres gjennom oppfølging av dagens regelverk. Det ble i høringsrunden derfor ikke foreslått materielle endringer i tilretteleggingsplikten. Samtidig er det departementets klare inntrykk at tilretteleggingsplikten ikke alltid følges like godt opp. Fordi tilretteleggingskravet er en så grunnleggende del av sykefraværsarbeidet og har nær sammenheng med de øvrige punktene i proposisjonen er det hensiktsmessig med en beskrivelse av plikten slik den er utformet i dag. Dette kan bidra til å understreke betydningen av, og forståelsen for, hvilke plikter og hvilket ansvar som hviler på arbeidsgiver.

Arbeidsgivers tilrettelegging, herunder utarbeiding av oppfølgingsplaner og avholdelse av dialogmøter, forutsetter et samarbeid med den sykmeldte arbeidstakeren. Forhold på arbeidstakers side vil påvirke hvor langt arbeidsgivers tilretteleggingsplikt går i det enkelte tilfelle. Det er derfor hensiktsmessig med en beskrivelse av medvirkningspliktene i arbeidsmiljøloven § 2-3 andre ledd bokstav f og g.

Det vises til proposisjonens kapitel 7.3 Reaksjoner overfor arbeidstaker, hvor reglene om arbeidstakers plikt til å gi opplysninger til arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten om egen funksjonsevne og bidra til utredning og igangsetting av hensiktsmessige tilretteleggingstiltak, prøve seg i arbeidsrelatert aktivitet osv. gjennomgås.

Arbeidsgiver og arbeidstaker er hovedaktørene i sykefraværsarbeidet. God dialog er grunnleggende forutsetninger for raskt å kunne iverksette vellykkede tilretteleggingstiltak, slik at langtids sykefravær og varig utstøting fra arbeidslivet forebygges.

I protokollen var det enighet om at enkelte «stopp-punkter» i sykefraværsløpet bør fremskyndes.

Både arbeidsmiljøloven og folketrygdloven har regler om oppfølging i sykefraværsløpet. Regelsettene har nær innbyrdes sammenheng og må tolkes i lys av hverandre.

Når det gjelder gjeldende rett, departementets høringsforslag og høringsuttalelsene vises det til de ulike kapitlene i proposisjonen hvor dette er nærmere redegjort for.

Det fremgår av protokollen til IA-avtalen at partene var enige om at det bør stilles krav om at oppfølgingsplanen skal utarbeides av arbeidsgiver i samarbeid med arbeidstaker senest etter fire ukers fravær, mot seks uker i dag. Arbeidsgiver bør ha plikt til å sende oppfølgingsplanen til sykmelder når den er utarbeidet. Det understrekes at sykmelder i samråd med den enkelte sykmeldte bør vektlegge arbeidsevne og aktivitet for i størst mulig grad å ta i bruk gradert sykmelding.

Målsettingen med oppfølgingsplanen er å fremme en konstruktiv prosess i spørsmål om tilbakeføring til arbeid i forbindelse med sykefravær.

Kravet om oppfølgingsplan kom inn i loven 2003, med frist innen åtte uker etter at sykefraværet inntrådte. Fristen ble ved lovendring i 2007 redusert til seks uker. Det er svært viktig at oppfølgingsplanen utarbeides så tidlig at arbeidstaker opprettholder nær kontakt med virksomheten og unngår unødig passivitet.

En fremskynding av fristen vil bidra til at arbeidstaker og arbeidsgiver tidligere må legge planer for aktivitet og andre tiltak og således være et viktig virkemiddel for å få arbeidstaker tilbake i arbeid.

Det foreslås å endre arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd slik at en siste frist for å utarbeide oppfølgingsplan fremskyndes fra seks til fire uker.

Arbeidsgiver skal straks arbeidstaker blir syk, skadet eller lignende, starte planleggingen av et eventuelt oppfølgingsopplegg for tilbakeføring til arbeid.

Skal planen fungere som et hensiktsmessig verktøy, må den justeres løpende og som et minimum i forbindelse med dialogmøtene. Både arbeidsgiver og arbeidstaker har ansvar for å delta i arbeidet med å oppdatere planen.

Unntak fra plikten til å utarbeide oppfølgingsplan gjelder der det er åpenbart unødvendig med en slik plan.

Oppfølgingsplanen er primært arbeidstakers og arbeidsgivers verktøy. Også sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten vil imidlertid i mange tilfeller ha behov for informasjon om innholdet i planen.

Oppfølgingsplanen kan være et viktig verktøy når sykmelder skal vurdere muligheten for gradert sykmelding.

Det foreslås at det i arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd tas inn en bestemmelse om at arbeidsgiver skal sende oppfølgingsplanen til sykmelder så snart den er utarbeidet og senest etter fire uker.

Det kan være hensiktsmessig at også reviderte planer sendes sykmelder. Dette lovfestes ikke.

Arbeids- og velferdsetaten vil også kunne ha nytte av og behov for oppfølgingsplanen i sitt arbeid.

Arbeidsgiver har plikt til å gi skriftlig melding til etaten om «dialogmøte 1», jf. arbeidsmiljøloven. Ofte skjer dette ved innsending av oppfølgingsplanen. Arbeids- og velferdsetaten skal innhente oppfølgingsplanen tidligst mulig og senest når arbeidsuførheten har vart i tolv uker uten at arbeidstaker har vært i arbeidsrelatert aktivitet, unntatt når en slik plan antas å være åpenbart unødvendig, jf. folketrygdloven.

Informasjon om oppfølgingen i etterkant av «dialogmøte 1» vil kunne gi Arbeids- og velferdsetaten oppfordring til å gå inn i saker hvor det er behov for bistand. Kontrollelementet taler for at etaten tidlig, og på en systematisk måte, gis tilstrekkelige opplysninger om aktørenes oppfølging av sine plikter. Det foreslås at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende inn oppfølgingsplanen etter «dialogmøte 1», og at en bestemmelse om dette tas inn i folketrygdloven § 25-2. Bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjuende ledd om at Arbeids- og velferdsetaten skal innhente oppfølgingsplanen etter tolv ukers fravær foreslås opphevet.

Det foreslås imidlertid ikke nå en regel om Arbeids- og velferdsetaten allerede ved fire uker bør motta oppfølgingsplanen.

Det vises til at lovforslagene skal evalueres hvor man vi ha statistikk om hvorvidt arbeidsgiverne faktisk følger opp de nye reglene og sender oppfølgingsplanen til sykmelder.

Når det gjelder «dialogmøte 2» er målet at det skal bidra til avklaringer og beslutninger om videre tiltak. Å få tilsendt oppfølgingsplanen før møtet vil utgjøre et viktig bidrag for etaten. Det foreslås at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende inn revidert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før «dialogmøte 2», og at en slik regel tas inn i folketrygdloven § 25-2 nytt fjerde ledd. Det foreslås dessuten at arbeidsgiver skal ha samme plikt i forbindelse med et eventuelt «dialogmøte 3».

Arbeids- og velferdsetaten vil kunne ha behov for oppfølgingsplanen også på andre tidspunkter i sykefraværsløpet enn i forbindelse med dialogmøtene. Det foreslås at bestemmelsen i folketrygdloven § 25-2, som i dag gir Arbeids- og velferdsetaten en generell hjemmel til å kreve oppfølgingsplanen utlevert, videreføres.

Det fremgår av protokollen til IA-avtalen at avtalepartene var enige om at «dialogmøte 1» i regi av arbeidsgiver burde fremskyndes til senest åtte uker etter at sykefraværet inntrådte. Møtet skal gjennomføres også for de som er delvis (gradert) sykmeldt. Dersom arbeidstaker ønsker det, kan tillitsvalgte/verneombud være med i dialogmøtet, og at eventuell bedriftshelsetjeneste skal være representert.

Kravet om «dialogmøte 1» i regi av arbeidsgiver kom inn i loven i 2007 som en oppfølging av Sykefraværsutvalgets arbeid. Formålet med dialogmøtet er å sørge for bedre samhandling mellom berørte aktører og bidra til tilrettelegging og andre tiltak i virksomhetene slik at arbeidstaker kan komme raskere tilbake i arbeid.

Det er viktig at det i møtet fokuseres på arbeidstakers muligheter og mestring fremfor videre sykmelding.

Loven regulerer ikke hvor eller hvilken form dialogmøtet skal ha. Parter må vise fleksibilitet, og legge til rette for en praktisk og hensiktsmessig gjennomføring av dialogmøtet.

Det var i protokollen enighet om at dialogmøtet i regi av arbeidsgiver bør gjennomføres for alle sykmeldte. I dag er det kun krav om å avholde «dialogmøte 1» der arbeidstaker er 100 pst. sykmeldt.

Det er gode grunner for at «dialogmøte 1» også bør avholdes for arbeidstakere som er delvis sykmeldt.

Det foreslås at arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd endres slik at arbeidsgiver skal avholde «dialogmøte 1», også for arbeidstakere med gradert sykmelding.

Ekspertgruppen foreslår å fremskynde «dialogmøte 1», som i dag skal avholdes innen tolv uker. Det var i protokollen enighet om at fristen for «dialogmøte 1» skulle fremskyndes til åtte uker.

En fremskynding av «dialogmøte 1» vil kunne bidra til aktivitet på et tidligere tidspunkt og forsterke samhandlingen mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder.

Åtteukersfristen i protokollen korresponderer imidlertid med fristen for arbeidstakers «aktivitetsplikt» for å opprettholde rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 andre ledd. Dersom fristen for dialogmøtet settes til åtte uker etter at sykefraværet inntraff, vil sykmelder ofte ikke ha informasjon fra dialogmøtet, herunder oppdatert oppfølgingsplan, når arbeidstakers mulighet til arbeidsrelatert aktivitet skal vurderes. Fristen for dialogmøtet i regi av arbeidsgiver legges til åtte uker, vil i praksis innebære overlapping av to helt sentrale stoppunkter for ulike aktører i sykefraværsoppfølgingen. En slik overlapping vil øke risikoen for at nyttig informasjon fra dialogmøtet ikke tas i betraktning ved vurderingen av aktivitetskravet i folketrygdloven ved åtte uker.

Det foreslås at «dialogmøte 1» skal avholdes senest innen sju uker etter at arbeidstaker har vært borte fra arbeidet som følge av sykdom eller lignende. Dette vil føre til bedre harmonisering av reglene om oppfølgingen av den sykmeldte.

Det er i arbeidsmiljøloven gitt unntak fra plikten til å avholde «dialogmøte 1» i tilfeller der det er åpenbart unødvendig med et slikt møte. Det understrekes at unntaksadgangen skal være snever.

I protokollen var det enighet om at dersom arbeidstaker ønsker det, kan verneombud og andre tillitsvalgte delta i dialogmøtet. Det fremgår klart av forarbeidene til gjeldende lov at tillitsvalgte, herunder verneombud, har rett til å delta i dialogmøtet dersom arbeidstaker ønsker dette. Det er derfor ikke nødvendig med noen presisering i lovteksten.

Det følger av arbeidsmiljøloven § 4-6 at bedriftshelsetjenesten skal være representert i «dialogmøte 1». Oppfølging av sykmeldte arbeidstakere er en kjerneoppgave for bedriftshelsetjenesten. Reglene om bedriftshelsetjenestens deltakelse i «dialogmøte 1» foreslås ikke endres. I protokollen var det også enighet om at der virksomheten har eller er tilknyttet en bedriftshelsetjeneste, skal denne delta i dialogmøtet på arbeidsplassen.

Etter gjeldende rett har arbeidsgiver en plikt til å gi skriftlig melding til Arbeids- og velferdsetaten om «dialogmøte 1». I praksis skjer dette ved innsending av oppfølgingsplanen.

Det foreslås at gjeldende plikt for arbeidsgiver til å varsle Arbeids- og velferdsetaten om dialogmøtet, beholdes og videreutvikles. Det foreslås at arbeidsgiver etter «dialogmøte 1» skal gi Arbeids- og velferdsetaten skriftlig informasjon om oppfølgingen så langt, herunder om reglene om dialogmøte er overholdt og om sykmelder var innkalt til og deltok i møtet. Det skal i tillegg gis informasjon om reglene om oppfølgingsplan er overholdt. Arbeids- og velferdsetaten bestemmer i hvilken form opplysningene skal gis. I tillegg foreslås det at arbeidsgiver skal sende inn selve oppfølgingsplanen, revidert etter «dialogmøte 1», jf. proposisjonens kapitel 5.2.5.2 om oppfølgingsplanen.

Det foreslås at arbeidsgiver skal ha plikt til å sende ovennevnte informasjon til Arbeids- og velferdsetaten innen ni uker.

Arbeidsgivers plikt til å gi skriftlig melding om «dialogmøte 1» til Arbeids- og velferdsetaten, reguleres i dag i arbeidsmiljøloven. Det foreslås at en ny og utvidet bestemmelse om informasjonsplikt overfor Arbeids- og velferdsetaten, plasseres i folketrygdloven § 25-2.

Det foreslås videre at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd siste punktum om at arbeidsgiver skal sende skriftlig melding om dialogmøtet til Arbeids- og velferdsetaten oppheves. Fordi reglene om avholdelse av dialogmøte i regi av arbeidsgiver er regulert i arbeidsmiljøloven § 4-6, foreslås det at det inntas en henvisning til folketrygdloven § 25-2 i arbeidsmiljøloven § 4-6.

Arbeidsgiver har i forbindelse med plikten til å sende inn opplysningene, nevnt ovenfor, også mulighet til å kunne gi Arbeids- og velferdsetaten opplysninger om arbeidstakers medvirkning i prosessen, herunder om arbeidstaker har deltatt i dialogmøtet i regi av arbeidsgiver og bidratt til å utarbeide oppfølgingsplan. Arbeidsgiver vil dessuten ha anledning til å melde inn behov for eventuell bistand fra Arbeids- og velferdsetaten gjennom oppfølgingsplanen. Denne muligheten til å gi Arbeids- og velferdsetaten informasjon ikke er en del av informasjonsplikten etter § 25-2 nytt tredje ledd.

I protokollen gikk partene i arbeidslivet og myndighetene inn for at «dialogmøte 2» i regi av Arbeids- og velferdsetaten, som i dag, skal gjennomføres senest når arbeidsuførheten har vart i 26 uker. Arbeids- og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder skal kunne ta initiativ til «dialogmøte 2» på et tidligere tidspunkt. For å unngå passive sykefraværsløp skal bedriftsintern attføring og arbeidsrettede tiltak iverksettes tidligere i sykefraværsløpet og være obligatorisk tema på «dialogmøte 2».

Kravet om et dialogmøte mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i regi av Arbeids- og velferdsetaten ble innført i 2007 for å styrke oppfølgingen av langtidssykmeldte og bidra til at disse raskere kommer tilbake i arbeid og aktivitet. Formålet med «dialogmøte 2» er at partene og Arbeids- og velferdsetaten skal møtes til en felles gjennomgang av situasjonen. Tema og innhold i møtet vil langt på vei være det samme som i «dialogmøte 1».

«Dialogmøte 2» skal oppsummere status, samt planlegging og avklaring av det videre løpet. Arbeids- og velferdsetaten har ansvar for å stille spørsmål til partene om hvilken løsning de ser for seg og hva som skal til for å gjennomføre denne. Arbeids- og velferdsetaten må også bidra med kompetanse om aktuelle tiltak og muligheter. Dersom tilrettelegging på arbeidsplassen ikke gir resultater, og medisinske grunner tilsier at arbeidstaker har evne til å klare annet arbeid, skal det vurderes arbeidsrettede tiltak eller rehabilitering. Arbeids- og velferdsetaten plikter så tidlig som mulig å vurdere behovet for slike tiltak, jf. folketrygdloven § 8-7 åttende ledd (jf. forslag til ny § 8-7 a første ledd).

Det er en klar oppfatning at arbeidsrettede tiltak ikke følges opp i tilstrekkelig grad i «dialogmøte 2» i dag. En grundig vurdering og oppfølging på dette tidspunktpunktet i sykefraværsløpet kan ha avgjørende betydning for å hindre varig utstøting fra arbeidslivet. Det vil i Arbeids- og velferdsetaten bli utarbeidet rutiner med bruk av sjekklister for «dialogmøte 2», hvor vurderingen av mulige arbeidsrettede tiltak er et sentralt punkt. Det kan i møtet også vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig å avtale et nytt møte («dialogmøte 3») i regi av Arbeids- og velferdsetaten på et senere tidspunkt.

Arbeidsgiver vil gjennom hele sykefraværsløpet ha en sentral rolle i å få arbeidstaker tilbake i arbeid. Det er derfor viktig at arbeidsgiver deltar i alle dialogmøter.

Det foreslås at det i folketrygdloven § 25-2 andre ledd presiseres en plikt for arbeidsgiver til å delta i dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten.

Det vil i mange tilfeller være hensiktsmessig at bedriftshelsetjenesten deltar på dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten. Imidlertid taler blant annet hensynet til forsvarlig ressursbruk mot et obligatorisk krav om slik deltakelse. Det vises til at Arbeids- og velferdsetatens deltakelse sikrer kompetanse om arbeidsrettede tiltak mv., og at bedriftshelsetjenestens kompetanse først og fremst bør reflekteres gjennom deltakelse i «dialogmøte 1» og gjennom utforming av oppfølgingsplanen.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at arbeidstakers mulighet til å ha med seg tillitsvalgt/verneombud i møter knyttet til oppfølging av sykefravær ikke er nedfelt i forslagene til endringer verken i arbeidsmiljøloven eller folketrygdloven. Det vises i den forbindelse til vurderingen av tilsvarende problemstilling under proposisjonens kapitel 5.3.5.4 og legger til grunn at det samme vil gjelde i forbindelse med «dialogmøte 2».

Det er viktig at partene får tid til å prøve ut og gjennomføre de tiltak som er besluttet på arbeidsplassen. Det vurderes derfor fortsatt som hensiktsmessig at dialogmøtet i regi av Arbeids- og velferdsetaten skal avholdes senest når arbeidsuførheten har vart i seks måneder. Det foreslås at lovens ordlyd endres slik at fristen gjengis som senest ved 26 ukers sykmelding, istedenfor ved 6 måneder som i dag. En slik ordlyd samsvarer bedre med regelverket om sykefraværsoppfølgingen for øvrig, som angir fristene i uker.

Det foreslås å lovfeste i folketrygdloven at arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten skal kunne kreve at «dialogmøte 2» avholdes på et tidligere tidspunkt. Det foreslås at en bestemmelse om dette tas inn i folketrygdloven ny § 8-7 a andre ledd andre punktum.

Det foreslås at det lovhjemles at Arbeids- og velferdsetaten skal sende innkalling til berørte parter tre uker før dialogmøtet avholdes. I innkallingen skal arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder også opplyses om sine plikter i sykefraværsoppfølgingen og varsles om mulige sanksjoner ved brudd på disse pliktene. Reglene om innkalling og varsling foreslås tatt inn i folketrygdloven ny § 8-7 a.

Alle sykmeldte arbeidstakere skal som utgangspunkt innkalles til «dialogmøte 2». Arbeids- og velferdsetaten skal imidlertid, som i dag, kunne bestemme at slikt møte likevel ikke skal holdes fordi det antas å være åpenbart unødvendig. Unntaket foreslås regulert i folketrygdloven ny § 8-7 a. Det understrekes at unntaksadgangen skal være snever.

Det er foretatt en del lovtekniske justeringer. Det vises til proposisjonens kapitel 5.4.5.5 hvor dette er nærmere redegjort for.

Partene i arbeidslivet og myndighetene ble i protokollen enige om at det bør kunne avholdes et «dialogmøte 3» ved utløpet av sykepengeperioden.

Arbeids- og velferdsetaten sender i dag ut et informasjonsbrev ved 39 ukers sykmelding med tilbud om en samtale for å fange opp behov for tiltak som etaten disponerer. Det vil i enkelte tilfeller være hensiktsmessig at Arbeids- og velferdsetaten ved utløpet av sykepengeperioden eller eventuelt tidligere, avholder et møte hvor også arbeidsgiver og eventuelt sykmelder deltar. Det kan derfor være behov for ytterligere ett «stoppunkt» og forum for dialog i slutten av sykepengeperioden.

Departementet har vurdert om et slikt tredje dialogmøte i tiden etter «dialogmøte 2» bør gjøres til en fast ordning, men er kommet til at det ikke er hensiktsmessig å gjøre et slikt dialogmøte obligatorisk. Det foreslås isteden en bestemmelse i folketrygdloven § 8-7 a tredje ledd om at arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten kan kreve et nytt dialogmøte. Dersom en av aktørene tar et slikt initiativ, skal Arbeids- og velferdsetaten innkalle til og gjennomføre møtet.

Som for «dialogmøte 2» presiseres det i folketrygdloven § 25-2 at arbeidsgiver har plikt til å delta i «dialogmøte 3» etter innkalling. Når det gjelder sykmelders deltakelse i møtet, vises det til proposisjonens kapitel 5.6. Det foreslås at det skal gjelde tilsvarende regler for Arbeids- og velferdsetatens innkalling av aktørene til «dialogmøte 3» som for «dialogmøte 2», jf. proposisjonens kapitel 5.4.5.4.

Den nye bestemmelsen om «dialogmøte 3» skal være et supplement til bestemmelsen om at Arbeids- og velferdsetaten senest ved utløpet av sykepengeperioden igjen skal vurdere om arbeidsrettede tiltak skal prøves. Forslaget er dessuten ikke til hinder for at Arbeids- og velferdsetaten fortsatt sender den sykmeldte et informasjonsbrev ved 39 ukers sykmelding med tilbud om en samtale for å fange opp behov for eventuelle tiltak og arbeidsavklaringspenger.

I protokollen var det enighet om at sykmeldere i samråd med den enkelte sykmeldte, bør vektlegge arbeidsevne og aktivitet for i størst mulig grad å ta i bruk gradert sykmelding. Det ble presisert at sykmelder skal delta i «dialogmøte 1» i tråd med folketrygdloven § 25-5 etter innkalling fra arbeidstaker eller arbeidsgiver. Sykmelder skal likevel ikke innkalles dersom arbeidstaker ikke ønsker det, og at arbeidsgiver skal forespørre arbeidstaker før sykmelder innkalles til møtet.

Det er svært viktig at det legges til rette for at arbeidstakers restarbeidsevne blir utnyttet gjennom økt bruk av graderte sykmeldinger. Partene i IA-avtalen var også enige om at sykmelder i størst mulig grad skal ta i bruk gradert sykmelding. Det er derfor viktig, og vil kunne ha stor betydning for arbeidstakers sykefraværsløp, at sykmelder har et best mulig grunnlag for sin vurdering av arbeidstakers arbeidsevne. Dialogmøtene i regi av arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten kan i den forbindelse være en sentral kilde til informasjon.

Det følger både av arbeidsmiljøloven og folketrygdloven at legen eller annen sykmeldende behandler skal delta i «dialogmøte 1» dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene, ønsker det.

Det bør i større grad enn i dag legges opp til at sykmelder deltar i «dialogmøte 1». Det legges betydelig vekt på at sykmelders deltakelse har stor betydning for kvaliteten på den oppfølgingsplanen som skal utarbeides og senere oppdateres.

I høringen ble det foreslått å endre ordlyden i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd, slik at sykmelder skal delta i «dialogmøte 1» med mindre arbeidstaker ikke ønsker det, eller det ikke anses hensiktsmessig.

Forslaget innebærer at loven vil signalisere at deltakelse fra sykmelder i dialogmøtet i større grad gjøres til utgangspunkt og hovedregel enn i dag. Endringen i forhold til gjeldende rett vil ikke være stor. Ved «å snu utgangspunktet» vil man bidra til økt deltakelse fra sykmelder og dermed et bedre sykefraværs- og tilretteleggingsarbeid, herunder å støtte opp under målet om større bruk av gradert sykmelding.

Det bemerkes at regelen om at arbeidstaker kan motsette seg sykmelders deltakelse eller at det (av annen grunn) kan vurderes som hensiktsmessig at sykmelder ikke deltar i møtet, forutsetter at arbeidsgiver forespør arbeidstaker før sykmelder innkalles.

For å sikre en ryddig prosess i forbindelse med innkalling til møtet, legges det til grunn at det som utgangspunkt er arbeidsgiver som må innkalle sykmelder til «dialogmøte 1». Dersom arbeidstaker alene ønsker deltakelse fra sykmelder, skal arbeidsgiver innkalle sykmelder. Hvis arbeidsgiver likevel ikke gjør dette, må imidlertid arbeidstaker selv kunne innkalle sykmelder.

Dersom sykmelder blir innkalt til dialogmøtet, kan vedkommende ikke reservere seg mot å delta. Det viser imidlertid til at sykmelder kan ha «gyldig grunn» til å la være å delta i et møte vedkommende er innkalt til, i den forstand at fraværet ikke kan gi grunnlag for sanksjonering fra Arbeids- og velferdsetaten. Det foreslås at det i bestemmelsen om «dialogmøte 1» i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd inntas en henvisning til sanksjonsbestemmelsen i § 25-5 a i folketrygdloven.

Det anses ikke som nødvendig å detaljregulere rutiner for dialog i forkant av møtet.

Loven legger til rette for en hensiktsmessig og praktisk gjennomføring av «dialogmøte 1» når det gjelder møtested. Fleksibilitet er særlig viktig når det nå legges opp til at sykmelder i større grad skal delta i dialogmøtene ved bruk av for eksempel telefon eller videokonferanser.

Etter folketrygdloven skal lege eller annet helsepersonell delta i «dialogmøte 2», dersom det er hensiktsmessig.

Statistikk viser at det er et forbedringspotensial med hensyn til sykmelders deltakelse i «dialogmøte 2».

Det foreslås at gjeldende rett om sykmelders deltakelse i «dialogmøte 2» videreføres, slik at Arbeids- og velferdsetaten i forbindelse med innkallingen til dialogmøtet vurderer hvorvidt det er hensiktsmessig at sykmelder deltar. Det understrekes at selv om det skal gjøres en hensiktsmessighetsvurdering, skal utgangspunktet være at sykmelder bør delta.

Sykmelder kan ikke reservere seg mot deltakelse dersom Arbeids- og velferdsetaten mener at deltakelse er hensiktsmessig. Sykmelder kan imidlertid ha gyldig fravær etter den foreslåtte bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 a andre ledd om at det skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte i et dialogmøte som sykmelder er innkalt til.

I forbindelse med langvarig sykdom vil det være av sentral betydning at sykmelder også deltar i et eventuelt «dialogmøte 3». Det foreslås derfor at det bør gjelde samme regel her som for «dialogmøte 2», det vil si at sykmelder skal delta når Arbeids- og velferdsetaten finner det hensiktsmessig. Også i forbindelse med «dialogmøte 3» vil sykmelder kunne påberope seg gyldig fravær, jf. bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 a andre ledd om at det skal tas hensyn til sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte i et dialogmøte som sykmelder er innkalt til.

Det foreslås å samle bestemmelsene om «dialogmøte 2 og 3» i en ny § 8-7 a i folketrygdloven. I tråd med forslaget om endring av begrepsbruken for «dialogmøte 1», foreslås det at ordlyden endres fra «lege eller annet helsepersonell» til «sykmelder eller annet helsepersonell». Det foreslås også at det i bestemmelsen inntas en henvisning til den foreslåtte folketrygdloven § 25-5 a om sanksjoner ved manglende deltakelse i dialogmøter.

Som for «dialogmøte 1», er det heller ingen lovfestede krav til hvor de øvrige dialogmøtene skal avholdes. Det er ikke ønske å lovfeste nærmere krav til dette, men det forutsettes at alle parter viser fleksibilitet. Det understrekes at Arbeids- og velferdsetaten bør ta kontakt med sykmelder i forkant av innkallingen til dialogmøtene for å finne fram til egnet møtetidspunkt, -sted og -form.

Etter lovforslaget er det sykmelder, altså den som (sist) har sykmeldt arbeidstakeren, som skal møte i dialogmøtene. Om lag 80 pst. av sykmeldingene skjer av fastlegen slik at i de aller fleste tilfeller vil det derfor være fastlegen som skal møte i dialogmøtene.

I noen situasjoner kan det tenkes å være mer hensiktsmessig at en annen enn den som har sykmeldt arbeidstakeren skal delta i dialogmøtet. Det er ikke noe i veien for at partene viser fleksibilitet i slike tilfeller, slik at fastlegen kan møte i stedet for sykmelder. Det er imidlertid kun sykmelder som kan pålegges å møte.

I arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd tredje punktum, om sykmelders deltakelse i «dialogmøte 1», vises det til folketrygdloven § 25-5 første ledd andre punktum. Av begge bestemmelser fremgår det at dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene ønsker det, skal legen eller annen sykmeldende behandler delta i dialogmøtet som skal gjennomføres senest innen 12 uker.

Bestemmelsen i folketrygdloven § 25-5 er en unødig dobbeltregulering. Videre anses det ikke hensiktsmessig å blande regler om dialogmøter med regler om andre samarbeidsmøter etter § 25-5. Det foreslås at regelen i folketrygdloven § 25-5 første ledd andre punktum oppheves, og at henvisningene til denne bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 4-6 fjerde ledd tredje punktum utgår.

Spørsmålet om oppfølging av sykmeldte uten arbeidsgiver var ikke tema mellom partene i arbeidslivet og myndighetene i forbindelse med protokollen til IA-avtalen.

For at en sykmeldt som ikke har arbeidsgiver fortsatt skal få utbetalt sykepenger, må Arbeids- og velferdsetaten, når arbeidsuførheten har vart i tolv uker, fatte et vedtak om dette, jf. folketrygdloven § 8-7 sjette ledd.

Sykmeldte uten arbeidsgiver har fra 1. februar 2010 også rett til et oppfølgingsvedtak etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a.

Alle sykmeldte uten arbeidsgiver som ønsker eller trenger bistand fra Arbeids- og velferdsetaten for å komme i arbeid vil være omfattet av denne bestemmelsen. Et oppfølgingsvedtak vil inneholde en arbeidsevnevurdering og en vurdering av hvilke tiltak den sykmeldte vil kunne trenge.

Oppfølgingsvedtaket vil delvis overlappe «tolv-ukersvedtaket» etter bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjette ledd, men ikke når det gjelder de medisinske vilkårene. Sykmelder plikter imidlertid etter folketrygdloven å sende Arbeids- og velferdsetaten dokumentasjon om medisinske forhold og i hvilken grad arbeidsevnen anses nedsatt. Arbeids- og velferdsetaten vil på grunnlag av denne dokumentasjonen, i alle saker hvor sykmeldingen forlenges, vurdere om de medisinske vilkårene for fortsatt utbetaling av sykepenger er oppfylt.

Det kan stilles spørsmål ved om det fortsatt er nødvendig med et eget vedtak for sykepenger for sykmeldte uten arbeidsgiver, tatt i betraktning at Arbeids- og velferdsetaten følger opp målgruppen via behovsvurderinger.

For sykmeldte med arbeidsgiver ble kravet til skriftlig vedtak ved tolv ukers sykmelding avviklet i 2004. Oppfølgingsvurderingen ble lagt til arbeidsgiver, med oppfølgingsplan på arbeidsplassen som verktøy etter arbeidsmiljøloven. Samme utgangspunktet kan legges til grunn for sykmeldte uten arbeidsgiver. Også for denne gruppen bør kravet til særskilt vedtak knyttet til oppfølging i folketrygdloven § 8-7 sjette ledd kunne oppheves, så lenge oppfølgingsvurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a ivaretas. Oppfølgingsansvaret vil fortsatt ligge hos Arbeids- og velferdsetaten.

På denne bakgrunn er det ikke behov for to parallelle vedtak om oppfølging. Det foreslås at bestemmelsen i folketrygdloven § 8-7 sjette ledd oppheves.

Ekspertgruppens rapport pekte på at fortsatt kontakt med arbeidsplassen og utnyttelse av gjenværende arbeidsevne ved sykdom kan være avgjørende for å forebygge varig utstøting fra arbeidsplassen. Det er derfor viktig at sykmeldte arbeidstakere, så langt det er mulig, er i arbeidsrelatert aktivitet. Dette fremheves også i protokollen til IA-avtalen.

I protokollen var partene i arbeidslivet og myndighetene enige om at ordningen med aktiv sykmelding bør avvikles.

Reglene om aktiv sykmelding ble innført i 1993. Hovedmålsettingen med ordningen var å forhindre lange perioder med passivitet og den sykmelde skulle motiveres til å opprettholde kontakten med arbeidsplassen ved at vedkommende fikk prøve seg i arbeid uten å miste rett til sykepenger.

Ordningen fungerte ikke tilfredsstillende da personer med aktiv sykmelding kom senere tilbake til ordinært arbeid enn personer med vanlig sykmelding. På denne bakgrunn, og i tråd med IA-partenes felles erklæring 3. desember 2003, ble reglene om aktiv sykmelding endret for å sikre en mer målrettet bruk av ordningen. Bestemmelsen om at legen alltid skal vurdere gradert sykmelding først og presiseringen av at det skal ytes graderte sykepenger dersom den sykmeldte kan utføre en del av sine vanlige arbeidsoppgaver trådte i kraft 1. juli 2004.

Endringene i sykmeldingsreglene fra 1. juli 2004 påvirket fastlegenes sykmeldingspraksis i betydelig grad. Færre pasienter ble sykmeldt, pasientene ble friskmeldt tidligere og bruken av graderte sykmeldinger økte. Andelen graderte sykefraværstilfeller økte fra om lag 11 pst. i 2003 til om lag 17 pst. i 2005. Bruken av aktiv sykmelding har blitt redusert siden 2003 og var i 2010 nede i 1,2 pst. av sykefraværstilfellene.

Enkelte høringsinstanser har kommet med innvendinger til forslaget om å avvikle ordningen. Det vises blant annet til at gradert sykmelding i enkelte yrker vil være umulig å gjennomføre fordi det stilles strenge helsekrav til stillingene, og at mange typer arbeidstidsordninger og arbeidssteder ikke passer for gradering.

Erfaringer viser at ordningen med aktiv sykmelding ikke fungerer etter hensikten og gir ikke de nødvendige insentivene for tilbakeføring til ordinært arbeid. Ordningen bidrar derfor ikke til å avhjelpe utfordringer i tilfeller hvor det er vanskelig å tilrettelegge/gi gradert sykmelding, jf. enkelte høringsinstansers merknader. Ordningen støtter heller ikke opp under målet om økt bruk av gradert sykmelding i kombinasjon med bedre tilrettelegging på arbeidsplassen. Det anses derfor ikke hensiktsmessig å opprettholde ordningen.

Det foreslås derfor å oppheve bestemmelsen i folketrygdloven § 8-6 tredje ledd, slik at ordningen med aktiv sykmelding avvikles.

Manglende oppfølging fra arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten kan bidra til unødvendig langvarige sykefraværsløp. Dette er uheldig for den enkelte, for arbeidslivet som går glipp av verdifull arbeidskraft, og for staten som påføres store utgifter.

Det er viktig at det legges til rette for tidlig dialog mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder, samt at Arbeids- og velferdsetaten bidrar med støtte og veiledning der dette er nødvendig.

Departementet er enig med mange av høringsinstansene som gir utrykk for at dialog og samarbeid er viktig, og i de fleste sammenhenger viktigere enn sanksjoner. Erfaringene viser imidlertid at det kan være behov for en tettere oppfølging av aktører som ikke gjennomfører lovens minstekrav til «sykefraværsarbeid». Hensiktsmessige og balanserte sanksjonsmidler er nødvendig for å støtte opp under dialog og positive insitamenter, samtidig som det understreker viktigheten av at de lovpålagte pliktene følges opp. Det vises til at ekspertgruppen mente at det er nødvendig med en innstramming av kontroll- og sanksjonsbruken, og at de la frem forslag til sanksjonsregler. Det vises også til at partene i arbeidslivet og myndighetene i protokollen var enige om at reglene om sanksjoner overfor alle aktører ved brudd på regelverket ved arbeidstakers sykdom skulle gjennomgås og styrkes som virkemiddel i det helhetlige sykefraværsarbeidet.

Målet med innføring av nye sanksjonsregler er ikke bruk av sanksjoner i seg selv, men å få innarbeidet en oppfølgingskultur hvor de ulike aktørenes oppgaver i sykefraværsarbeidet løses som forutsatt. Det må utformes et system for myndighetsoppfølging som oppleves som reelt og rettferdig og som på sikt vil føre til at det lovpålagte sykefraværsarbeidet anses som en selvfølgelig del av prosessen med, og ansvaret for, å få arbeidstaker tilbake i arbeid.

Arbeidstaker, arbeidsgiver og sykmelder har som aktører i sykefraværsarbeidet ulike roller, plikter og ansvar. Oppfølgingsreglene må derfor utformes slik at det tas hensyn til ulikhetene. Dette gjelder både sanksjonsprosessen og sanksjonsnivået.

Med riktig innretning er det ingen motsetning mellom dialog og positive insitamenter, og det å sanksjonere dersom lovpålagte plikter ikke overholdes.

Det er viktig å sikre at pålagte plikter overholdes og det bør kunne reageres dersom det ikke skjer. Et nytt regelverk for kontroll av arbeidsgivers oppfølging av sykmeldte arbeidstakere skal være enkelt og praktiserbart for Arbeids- og velferdsetaten. Nye regler for oppfølging av arbeidsgivere tar utgangspunkt i de formelle pliktene til utarbeiding og innsending av oppfølgingsplan, samt avholdelse og deltakelse i dialogmøter.

Det må kunne forutsettes at de formelle minimumspliktene følges opp selv om virksomheten også på andre måter gjør en innsats for å bidra til å få arbeidstaker tilbake i arbeid, jf. enkelte høringsuttalelser. Overholdelse av de formelle krav til oppfølging vil bidra til at systematiske oppfølgings- og tilretteleggingstiltak blir en selvfølgelig del av virksomhets- og arbeidslivskulturen.

Dagens sanksjonsregler har vist seg lite presise og håndterbare for Arbeids- og velferdsetaten. Det er ikke etablert noen fast rutine for bruk av sanksjonsmidler. Lovhjemmelen for å ilegge gebyr og tvangsmulkt har derfor ikke fungert etter hensikten.

Sanksjonsbestemmelsene må oppleves som reelle. Det er nødvendig med en tydeliggjøring av sanksjonsgrunnlaget i loven og hvilke tidspunkter det er aktuelt med bruk av sanksjoner. Dette vil gjøre det enklere for arbeidsgiver å ha oversikt både over sine plikter og over mulige konsekvenser av pliktbrudd, i tillegg til at det vil være mer håndterbart for Arbeids- og velferdsetaten.

Arbeids- og velferdsetatens vurderinger av arbeidsgivers oppfølging foreslås å gjøres mer fortløpende, jf. innspill fra høringen. Det formaliseres i sanksjonsbestemmelsen at arbeidsgiver skal gis et varsel om mulig sanksjon før denne ilegges. Dette fordrer at Arbeids- og velferdsetaten i større grad involveres og mottar informasjon om oppfølgingen tidlig i prosessen.

Det foreslås at det bygges videre på dagens regler og rutiner når det gjelder arbeidsgivers plikt til å gi skriftlig melding til Arbeids- og velferdsetaten om «dialogmøte 1» samt rutiner for purring dersom disse uteblir.

Arbeidsgiver skal etter «dialogmøte 1» gi Arbeids- og velferdsetaten skriftlig informasjon om oppfølgingen så langt, herunder om reglene i arbeidsmiljøloven om utarbeiding av oppfølgingsplan og avholdelse av «dialogmøte 1» er overholdt. Det skal gis informasjon om sykmelder er innkalt til og har deltatt i dialogmøtet, samt sende inn oppfølgingsplanen. Dersom Arbeids- og velferdsetaten, senest etter ni ukers sykmelding, ikke har mottatt disse opplysningene, skal det sendes ut et brev til arbeidsgiver hvor det informeres om pliktene, med kopi til arbeidstaker. Det skal også opplyses om arbeidstakers plikter til medvirkning, og kopi til arbeidstaker skal sikre økt bevisstgjøring om arbeidstakers ansvar i prosessen.

Det skal gis en frist på tre uker til å gi melding om de lovpålagte pliktene er oppfylt, i tillegg til å sende inn planen. Det skal samtidig opplyses om at dersom pliktene ikke overholdes innen fristen, kan det fatte vedtak om et overtredelsesgebyr.

Det foreslås at nye sanksjonsregler tas inn i folketrygdloven § 25-3 femte ledd.

Reglene må forstås slik at det vil være anledning til å ilegge gebyr også i tilfeller hvor det er åpenbart at de formelle oppfølgingspunktene ikke har noen realitet, for eksempel dersom det er klart at en oppfølgingsplan eller et dialogmøte er uten reelt innhold.

Det vises til at sanksjonsadgangen er fakultativ. Det forutsettes at Arbeids- og velferdsetaten ikke ilegger overtredelsesgebyr i tilfeller der det er forhold utenfor arbeidsgivers kontroll som er årsak til at det ikke avholdes dialogmøte eller utarbeides plan. Det legges til grunn at det ikke er nødvendig å lovfeste dette.

Arbeidsgiver har i tilfeller der manglende medvirkning fra arbeidstaker vanskeliggjør oppfølgingen mulighet til å informere om dette i forbindelse med innsending av informasjonen til Arbeids- og velferdsetaten etter § 25-2. I slike tilfeller kan det være aktuelt for arbeidsgiver å be om et tidligere «dialogmøte 2» i regi av Arbeids- og velferdsetaten.

Også i tiden etter «dialogmøte 1» må det stilles krav til arbeidsgivers oppfølging og deltakelse i prosessen med å få sykmeldte arbeidstakere tilbake i jobb. Det foreslås å presisere at arbeidsgiver etter innkalling har plikt til å delta i dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten. Det foreslås videre at arbeidsgiver skal oversende oppdatert oppfølgingsplan til Arbeids- og velferdsetaten senest en uke før dialogmøter (også «dialogmøte 2 og 3») i regi av etaten.

For å underbygge betydningen av arbeidsgivers deltakelse i «dialogmøte 2» foreslås det at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne sanksjonere arbeidsgiver ved manglende deltakelse. Det er også foreslått at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne sanksjonere arbeidsgivere som ikke sender inn oppfølgingsplanen i forkant av møtet. Sammenhengen i regelverket tilsier at samme sanksjonsregler bør gjelde for både «dialogmøte 2» og «dialogmøte 3», og foreslår at dette reguleres i folketrygdloven § 25-3 femte ledd.

Om innkalling til dialogmøter i regi av Arbeids- og velferdsetaten, og varsel om sanksjoner i forbindelse med slike møter vises det til proposisjonens kapitel 5.4.5.

Det understrekes at aktørene i sykefraværsarbeidet har ulike roller, plikter og ansvar. Arbeidsgiver og arbeidstaker er de sentrale partene tidlig i sykefraværsløpet. Sanksjonene må ta hensyn til dette.

Nytt sanksjonssystem innebærer at arbeidsgiver gis et varsel med en klar frist for å dokumentere at arbeidstaker er fulgt opp i henhold til loven. Arbeidsgiver får således mulighet til eventuelt å rette opp i manglende lovpålagt oppfølging. Dersom lovpålagt oppfølging ikke er gjennomført innen dette tidspunktet må det kunne gis en tydelig reaksjon.

Det foreslås at størrelsen på gebyret for mang-lende overholdelse av reglene om oppfølgingsplan, herunder manglende innsending av planen, settes til seks rettsgebyr (om lag 5 000 kroner). Tilsvarende gebyr kan gis ved manglende overholdelse av reglene om dialogmøte etter arbeidsmiljøloven, herunder manglende melding om hvorvidt sykmelder er innkalt og har deltatt i møtet. Dette innebærer at arbeidsgiver samlet (for hvert sykmeldingstilfelle) vil kunne ilegges gebyr tilsvarende 12 rettsgebyr i første del av sykefraværsløpet. Det foreslås at dette reguleres i folketrygdloven § 25-3 femte ledd.

Det foreslås at størrelsen på gebyrene ved mang-lende innsending av oppfølgingsplan til «dialogmøte 2 og 3», samt manglende deltakelse i disse møtene, også settes til seks rettsgebyr (om lag 5000 kroner) for hvert pliktbrudd. Det foreslås at dette reguleres i folketrygdloven § 25-3 femte ledd.

Arbeidstaker er hovedpersonen i eget sykefraværsløp. Dialog og tilrettelegging ved arbeidstakers sykdom er ikke mulig uten arbeidstakers bidrag. Det er derfor viktig at arbeidstaker ansvarliggjøres når det gjelder å bidra til at de tiltak som iverksettes for rask tilbakeføring blir så effektive som mulig. I folketrygdloven §§ 8-4 og 8-8 stilles det klare krav til arbeidstakers aktivitet og medvirkning i prosessen, og det er gitt regler om konsekvenser ved manglende overholdelse av pliktene.

Sanksjonsbestemmelsen i folketrygdloven § 8-8 er i dag lite benyttet. En av årsakene kan være at sanksjonen innebærer stopp av en ytelse til livsopphold og følgelig er et drastisk virkemiddel. Erfaringene viser at i de fleste tilfeller hvor etaten har informasjon om manglende medvirkning fra arbeidstaker, fører varsel om stans av sykepenger til at pliktene følges opp. Dette indikerer at (trusselen om) stans av sykepengene virker, og at dette er en hensiktsmessig sanksjon.

Det foreslås at dagens sanksjonsregel i folketrygdloven § 8-8 andre ledd, det vil si mulig stans i sykepengeutbetaling, videreføres.

Departementet finner det ikke hensiktsmessig å foreslå et mer trinnvist sanksjonssystem som skal innebære gradvis reduksjon av sykepengene slik noen av høringsinstansene har foreslått.

Det foreslås å presisere i folketrygdloven § 8-8 at arbeidstakers plikter etter første og andre ledd også omfatter plikten til å medvirke til utarbeiding av oppfølgingsplan og til å delta i «dialogmøte 1, 2 og evt. 3». Alvorligheten i sanksjonsmiddelet (stans av sykepenger) tilsier en slik presisering og tydeliggjøring av viktige medvirkningsplikter. Presiseringen av pliktene til medvirkning ved utarbeiding av planen og deltakelse i møtene vil tydeliggjøre noen sentrale elementer som er enkle å kontrollere og følge opp for Arbeids- og velferdsetaten. Forslaget anses som en presisering av gjeldende rett og det innebærer således ikke noen realitetsendring.

Arbeids- og velferdsetaten har oversikt over manglende deltakelse i «egne tiltak», og vil som regel løse saken gjennom varsel om stans av sykepenger. Arbeids- og velferdsetaten er avhengig av informasjon fra arbeidsgiver og sykmelder om arbeidstakers medvirkning. Etaten mottar i dag sjelden slike opplysninger, noe som antagelig er en medvirkende årsak til at etaten i begrenset grad stanser sykepengeutbetalingen.

Det foreslås at arbeidsgiver i etterkant av «dialogmøte 1» skal ha plikt til å informere Arbeids- og velferdsetaten om det er utarbeidet oppfølgingsplan, avholdt dialogmøte mv., jf. proposisjonens kapitel 5.3.5.5. Arbeidsgiver har her også mulighet (men ikke plikt) til å opplyse om arbeidstaker har deltatt i «dialogmøte 1» eller bidratt til utarbeiding av oppfølgingsplan.

Det foreslås å presisere i loven at Arbeids- og velferdsetaten, arbeidstaker, arbeidsgiver eller sykmelder kan ta initiativ til «dialogmøte 2» på et tidligere tidspunkt enn lovens frist ved 26 ukers sykmelding, jf. proposisjonens kapitel 5.4.4.4. Dersom arbeidsgiver mener at arbeidstaker ikke i tilstrekkelig grad medvirker i tilbakeføringsarbeidet, vil arbeidsgiver således kunne ta initiativ til at det avholdes «dialogmøte 2» i regi av Arbeids- og velferdsetaten på et fremskyndet tidspunkt. Dette vil synliggjøre eventuell manglende medvirkning fra arbeidstaker for Arbeids- og velferdsetaten.

Stans i sykepengeutbetaling er et alvorlig skritt. Derfor må det forut for en eventuell stans, være en grundig prosess blant annet for å få klarhet i om arbeidstaker har hatt en rimelig grunn til ikke å medvirke. Et varsel om stans i sykepengeutbetalingen vil bli sendt ut hvor den sykmeldte gis mulighet til å komme med innsigelser. Hvorvidt den sykmeldte etter loven kan anses å ha rimelig grunn for ikke å ha medvirket, beror på en konkret vurdering.

Sykmelder har en sentral rolle i forbindelse med målene i IA-avtalen og protokollen om økt felles innsats for å forebygge sykefravær, øke jobbnærværet og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Det er viktig at det stilles krav til sykmelders oppfølging av sykmeldte arbeidstakere.

Det følger av protokollen til IA-avtalen at sykmeldere i samråd med den enkelte sykmeldte bør vektlegge arbeidsevne og aktivitet for i størst mulig grad å ta i bruk gradert sykmelding.

Sykmelders deltakelse i dialogmøter i regi av arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten er viktig for å gi sykmelder et bredere beslutningsgrunnlag. For å sikre deltakelse fra sykmelder i dialogmøtene er det behov for hensiktsmessige og balanserte sanksjonsregler når plikten til deltakelse ikke overholdes.

Dagens sanksjonsbestemmelser overfor sykmelder benyttes i svært liten grad. Det antas at det å frata sykmelder retten til å praktisere for trygdens regning er for inngripende som første reaksjon. Det er derfor behov for å nyansere sanksjonssystemet. Det bør etableres en terskel som innebærer at gjentatte pliktbrudd vil gi grunnlag for sanksjonering.

Det foreslås at dersom Arbeids- og velferdsetaten har registrert manglende deltakelse i ti dialogmøter som sykmelder er innkalt til i løpet av en 24-månedersperiode (uavhengig av om dette gjelder «dialogmøte 1, 2 eller 3»), skal etaten sende sykmelder et varsel. Dette betinger at Arbeids- og velferdsetaten får opplysninger om og registrerer sykmelders deltakelse i dialogmøter etter arbeidsmiljø- og folketrygdloven.

I varselet skal det fremgå at dersom sykmelder ikke har gyldig forfallsgrunn for sju av disse møtene, kan sykmelder ilegges et gebyr. Etter lovforslaget skal sykmelder få en klar oppfordring til å komme med tilsvar før eventuelle sanksjoner ilegges. Varselet vil også bidra til å avklare eventuelle spørsmål om «gyldig fravær», det vil si om sykmelders arbeidssituasjon og andre forhold av betydning har gjort det vanskelig for sykmelder å møte, jf. forslag til ny § 25-5 a i folketrygdloven. Det legges til grunn at varselet fra Arbeids- og velferdsetaten også skal regnes som forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16.

Det gjøres en samlet sanksjonsvurdering av sykmelders manglende deltakelse i «dialogmøtene 1, 2 og 3» innenfor en periode på 24 måneder.

Det er et overordnet mål å forbeholde sanksjonene for de sykmeldere som systematisk ikke overholder sine plikter. Forslaget om et «tak» på sju møter og en referanseperiode på 24 måneder er ment å balansere disse hensynene.

Ileggelse av gebyr vil knytte seg til flere brudd på plikten til å delta i dialogmøter. Størrelsen på gebyret må gjenspeile og underbygge betydningen av en god sykefraværsoppfølging. Det foreslås at gebyret settes til tolv rettsgebyr som utgjør om lag 10 000 kroner.

Det foreslås at bestemmelsen om ileggelse av gebyr ved manglende deltakelse i dialogmøter inntas i folketrygdloven ny § 25-5 a.

Det å frata en lege eller annen sykmelder retten til å sykmelde er en streng reaksjon og bør reserveres tilfeller hvor sykmelder tross gjentatte oppfordringer og ilagte (mildere) sanksjoner likevel neglisjerer sine plikter til å ta del i dialogmøtene. Det foreslås at det settes som vilkår for fratakelse av sykmeldingsretten at sykmelder må være ilagt to gebyrer som refererer seg til manglende deltakelse innenfor en 24 måneders periode. Dersom vilkåret er til stede vil det være hjemmel til å utelukke sykmelder fra retten til å utstede sykmeldinger som grunnlag for ytelser fra folketrygden i opptil ett år. Bestemmelsen skal bare brukes der det fremstår som åpenbart at sykmelder ikke tar pliktene til oppfølging på alvor.

Det foreslås at bestemmelsen om dette plasseres i ny § 25-5 a i folketrygdloven.

Når det skal sanksjoneres for manglende deltakelse i dialogmøtene er det behov for regler som gir visse føringer for tilfeller der sykmelder faktisk ikke har mulighet til å møte i innkalte dialogmøter.

Det skal tas hensyn til behandlerens arbeidssituasjon og andre forhold av betydning som gjør det vanskelig å møte, jf. folketrygdloven § 25-5 andre ledd. Det foreslås at tilsvarende regel skal gjelde i forbindelse med vurderingen av reaksjoner overfor sykmelder som ikke har deltatt i dialogmøter. Det foreslås at en bestemmelse om dette inntas i ny § 25-5 a i folketrygdloven. Bestemmelsen skal forstås slik at sykmelders arbeidssituasjon og andre relevante forhold etter en konkret vurdering kan gi grunnlag for «gyldig forfall», slik at manglende deltakelse ikke innebærer noe pliktbrudd.

Pliktene til deltakelse i dialogmøter er lovpålagte plikter og sykmelder må derfor ta ansvar for å organisere virksomheten slik at det som hovedregel er mulig å overholde disse pliktene.

Det legges det opp til fleksibilitet når det gjelder når, hvor og hvordan dialogmøtene kan holdes. Sykmelders plikt til å delta i dialogmøtene må vurderes i lys av dette.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at det bør opprettes en egen klageinstans/klageordning i Arbeids- og velferdsetaten for klagesaker knyttet til ileggelse av sanksjoner i forbindelse med sykefraværsoppfølgingen.

Folketrygdloven § 21-12 regulerer klage og anke i trygdesaker. Vedtak om stans av sykepenger for arbeidstaker og ileggelse av gebyr til arbeidsgiver for overtredelse av plikter til sykefraværsoppfølging kan påklages i henhold til Arbeids- og velferdsetatens klagebehandlingssystem. Det foreslås å opprette en hjemmel for sanksjoner overfor sykmelder i folketrygdloven ny § 25-5 a. Vedtak etter denne bestemmelsen vil kunne påklages etter samme system.

De fleste vedtak etter folketrygdloven kan dessuten ankes inn for Trygderetten, og eventuelt bringes inn for de ordinære domstolene. Det er gjort enkelte unntak fra anke til Trygderetten, jf. folketrygdloven § 21-12 fjerde ledd. Sanksjoner overfor sykmelder ligger også utenfor det saksområdet Trygderetten ble opprettet for å behandle. En vil derfor i forskrifts form, som for dagens bestemmelser om sanksjonering overfor sykmelder, unnta ny § 25-5 a fra anke til Trygderetten.

I protokollen var partene i arbeidslivet og myndighetene enige om at det bør stilles krav om obligatorisk opplæring i sykmeldingsarbeid for alle som skal sykmelde.

Det er viktig at alle som skal utstede sykmelding for arbeidstakere har god innsikt i «sykmeldingsarbeidet». For kiropraktorer og manuellterapeuter er det allerede iverksatt obligatorisk opplæring. Det er imidlertid ikke noe vilkår for sykmeldingsrett at leger har gjennomgått opplæring i sykmeldingsarbeid.

Det foreslås at det gis en hjemmel i folketrygdloven til å gi forskrift om obligatorisk opplæring i sykmeldingsarbeid for sykmeldere. Sykmeldere som ikke gjennomfører den obligatoriske opplæringen vil ikke ha rett til å sykmelde. Det vises til lovforslaget § 8-7 sjuende ledd. Det er igangsatt et arbeid med å vurdere innholdet i denne opplæringen, og forslag til forskrift om obligatorisk opplæring vil bli sendt på høring før den vedtas.

Lovforslagene er utformet for å sikre en bedre og mer effektiv sykefraværsoppfølging. Forslagene forventes å bidra til redusert sykefravær, økt bruk av gradert sykmelding og økt inkludering i arbeidslivet. Dette vil gi innsparinger i folketrygdens utgifter, men effekten er vanskelig å tallfeste. Dersom sykefraværet eksempelvis reduseres med ett prosentpoeng, vil ugiftene til sykepenger til arbeidstakere gå ned med om lag 330 mill. kroner.

Lovforslagene innebærer økonomiske og administrative konsekvenser for arbeidstakere, virksomhetene, sykmeldere, bedriftshelsetjenesten og Arbeids- og velferdsetaten.

Det vil være økonomiske og administrative konsekvenser av følgende lovforslag:

  • Oppfølgingsplaner skal utarbeides av arbeidsgiver og arbeidstaker senest innen fire uker mot seks uker i dag.

  • Arbeidsgiver skal sende planen til sykmelder når den er utarbeidet, senest etter fire uker. Videre skal arbeidsgiver sende inn opplysninger og oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten innen ni uker. I dag skal arbeidsgiverne sende inn oppfølgingsplanen til Arbeids- og velferdsetaten ved uke tolv.

  • «Dialogmøte 1» skal gjennomføres innen sju uker mot i dag innen tolv uker. Dialogmøtet skal avholdes også for arbeidstakere som er delvis (gradert) sykmeldt.

  • Sykmelder skal som hovedregel delta i «dialogmøte 1» dersom han eller hun er innkalt, med mindre arbeidstaker ikke ønsker det eller det ikke anses hensiktsmessig. I dag skal sykmelder delta i «dialogmøte 1» dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker, eller arbeidstaker alene, ønsker det.

  • Det synliggjøres i loven at «dialogmøte 2» kan avholdes tidligere enn lovens sistefrist på 26 uker, etter initiativ fra arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten.

  • Det gis mulighet for et tredje dialogmøte i tiden etter «dialogmøte 2».

  • Ordningen med aktiv sykmelding avvikles.

  • Styrkede regler om sanksjoner overfor arbeidsgiver, arbeidstaker og sykmelder.

Sykmeldte arbeidstakere vil bli fulgt opp tidligere og tettere som følge av forslagene, samt medføre økt bruk av gradert sykmelding.

Presiseringen av sanksjonsbestemmelsen for arbeidstakere i folketrygdloven § 8-8 antas å understøtte forutsetningen om at arbeidstakere skal medvirke aktivt slik at flere kommer raskere tilbake i jobb. For arbeidstakere som ikke følger opp i henhold til bestemmelsene, vil sykepengene kunne stoppes inntil vilkårene igjen er oppfylt.

Kravet om å utarbeide oppfølgingsplaner innen fire uker, mot seks uker i dag, vil innebære at virksomhetene må utarbeide oppfølgingsplanen på et tidligere tidspunkt i sykefraværsforløpet. Dette vil føre til utarbeidelse av flere oppfølgingsplaner.

Dagens plikt for arbeidsgiver til å gi melding til Arbeids- og velferdsetaten om «dialogmøte 1», suppleres. Arbeidsgiver skal senest innen ni uker opplyse om hvorvidt reglene om oppfølgingsplan og dialogmøte er overholdt, herunder om sykmelder er innkalt til og har deltatt i «dialogmøte 1». Oppfølgingsplanen skal også sendes inn som i dag. At det foreslås å gi flere opplysninger i planen enn i dag, antas ikke å innebære noen vesentlig merbelastning. Fremskynding av tidspunktet for utlevering av oppfølgingsplanen, samt at arbeidsgiver i henhold til forslagene må sende planen både til sykmelder og til Arbeids- og velferdsetaten, innebærer at arbeidsgiver må sende inn flere oppfølgingsplaner enn i dag. Virksomhetene skal også sende inn revidert oppfølgingsplan senest en uke før Arbeids- og velferdsetaten avvikler «dialogmøte 2». Siden forslagene i det vesentlige bygger på dagens plikter, antas de administrative konsekvensene å være begrenset.

Bruk av utarbeidet mal og veileder vil kunne forenkle oppfølgingsarbeidet for virksomhetene.

Fremskynding av tidspunktet for gjennomføring av «dialogmøte 1» (fra uke tolv til uke sju), vil innebære økt bruk av administrative ressurser da det må avholdes dialogmøte for et større antall sykmeldte arbeidstakere. Antall dialogmøter vil også øke som følge av forslaget om at arbeidsgiver skal gjennomføre dialogmøte også for «delvis» sykmeldte. Arbeidsgiver kan som i dag unnlate å avholde dialogmøte når det er «åpenbart unødvendig».

Forslaget om å synliggjøre i loven muligheten for at arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder eller Arbeids- og velferdsetaten kan ta initiativ til «dialogmøte 2» på et tidligere tidspunkt enn lovens sistefrist på 26 uker, vil medføre at arbeidsgiverne må delta på et noe større antall slike møter.

Partene skal også kunne ta initiativ til å avholde et tredje dialogmøte i tiden etter «dialogmøte 2». Det er et betydelig antall sykmeldte som kan være aktuelle for et slikt «dialogmøte 3». Dette møtet er ikke obligatorisk, og det er usikkert hvor mange som vil bli avholdt. Der slikt møte avholdes skal arbeidsgiverne delta. Virksomhetene vil dermed få økte administrative kostnader i forbindelse med eventuell deltakelse i «dialogmøte 3».

Virksomheter som ikke følger opp sykmeldte arbeidstakere i henhold til bestemmelsene om oppfølgingsplaner, dialogmøter mv., kan etter forslaget bli ilagt overtredelsesgebyr for manglende oppfyllelse av sine forpliktelser. Gebyret vil være på om lag 5 000 kroner per sanksjonerte pliktbrudd. Det legges til grunn at gode varslingsrutiner fra Arbeids- og velferdsetaten før eventuell sanksjonering vil innebære at sanksjonsbestemmelsene først og fremst vil ha preventiv effekt.

Oppfølgingsplanen som sykmelder skal få tilsendt fra arbeidsgiver vil gi et bedre grunnlag for å vurdere arbeidstakers arbeidsevne. Dette kan bidra til større bruk av gradert sykmelding og en generelt bedre dialog mellom arbeidsgiver og sykmelder. Sykmelder skal opplyse på revidert sykmeldingsblankett om oppfølgingsplan er mottatt og om de er innkalt til og har deltatt på dialogmøte (avkryssingsblanketter). Den administrative belastningen som sykmelder får i denne forbindelse vurderes å være liten.

Endret ordlyd i bestemmelsen om sykmelders plikt til deltakelse i «dialogmøte 1», samt nytt system for sanksjoner ved manglende deltakelse i dialogmøter, vil medføre at sykmelderne vil delta på flere møter enn i dag. Anslaget på 46 mill. kroner for 2012 opprettholdes.

Økt fleksibilitet med hensyn til hvor og hvordan dialogmøtene kan avholdes gjør at takster for deltakelse på dialogmøter bli gjennomgått. Nye forhandlinger mellom Arbeidsdepartementet og Den norske legeforening må derfor gjennomføres etter Stortingets behandling.

Dersom de foreslåtte endringene innebærer at deltakelsen fra sykmeldere øker mer enn det er lagt til grunn, og det eventuelt oppstår utilsiktede og uheldige effekter for fastlegeordningen, må det vurderes å iverksette hensiktsmessige tiltak for å avhjelpe disse effektene.

Når virksomheten har eller er tilknyttet en bedriftshelsetjeneste, skal denne, som i dag, delta i dialogmøter i regi av arbeidsgiver («dialogmøte 1»). Når fristen for dialogmøtet flyttes frem fem uker og møtet skal avholdes også for de med gradert sykmelding, vil antall møter øke og dermed også belastningen på bedriftshelsetjenesten. Oppfølging av sykmeldte arbeidstakere, herunder deltakelse i dialogmøter på arbeidsplassen, er imidlertid en av kjerneoppgavene for bedriftshelsetjenesten.

IA-virksomheter kan helt eller delvis etter søknad få refundert utgiftene til bruk av godkjent bedriftshelsetjeneste. Det vurderes at gjeldende ramme for tilskudd til tilretteleggingstiltak vil være tilstrekkelig til å dekke økte refusjoner i forbindelse med deltakelse på dialogmøter.

Ytterligere bruk av bedriftshelsetjenesten vil kunne føre til økte kostnader for arbeidsgiver som bestiller av tjenesten. Virksomheter som ikke har inngått en IA-avtale, kan ikke søke om tilskudd til bedriftshelsetjenestens tidsbruk i dialogmøter.

Tidlig og tett oppfølging fra Arbeids- og velferdsetatens side gjennom blant annet avvikling av dialogmøter, iverksettelse av arbeidsrettede tiltak og kontroll av at lovbestemte plikter overholdes vil kreve økt ressursbruk. Det må utvikles systemstøtte for å følge opp nytt sanksjonsregelverk.

Etaten styrkes med økte bevilgninger i statsbudsjettet for 2011. Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2011 komme tilbake til Stortinget med forslag om ytterligere styrking av bevilgningene til de aktuelle formålene.

Det foreslås at dagens plikt for arbeidsgiver om å gi melding til Arbeids- og velferdsetaten om «dialogmøte 1» suppleres, samt at det klargjøres at oppfølgingsplanen skal vedlegges. Det foreslås også at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne bestemme i hvilken form opplysningene fra arbeidsgiver skal gis. Formålet er å forenkle både virksomhetenes rapportering og etatens registrering av opplysningene.

Den administrative konsekvensen for Arbeids- og velferdsetaten blir registrering av oppfølgingsplaner for et større antall sykmeldte som følge av at tidspunktet for innsending fremskyndes fra tolv til ni uker. I tillegg må systemene for registrering av informasjon om «dialogmøte 1» justeres som følge av at tidspunktet for innsendning av informasjon om møtet fremskyndes fra tolv til ni uker. Den administrative belastning som Arbeids- og velferdsetaten får i denne forbindelse antas å være begrenset.

Synliggjøringen i loven av at det kan tas initiativ til å avholde «dialogmøte 2» på et tidligere tidspunkt vil kunne medføre økt press på etatens oppfølgingsinnsats. Det er betydelig usikkerhet knyttet til hvor mange tilfeller og på hvilke tidspunkt det vil komme forespørsel om behov for oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Den ekstra ressursinnsatsen til Arbeids- og velferdsetaten er anslått å utgjøre 15 årsverk og merkostnadene er beregnet til om lag 9 mill. kroner. Statsbudsjettet for 2011 er styrket med 9 mill. kroner til dette formålet.

Etter forslaget skal også aktørene kunne ta initiativ til at Arbeids- og velferdsetaten avholder et «dialogmøte 3» i tiden etter «dialogmøte 2». Det er usikkert hvor mange slike møter som vil bli avholdt. Nytt «dialogmøte 3» vil gi Arbeids- og velferdsetaten en administrativ merbelastning som antas å kreve om lag 20 nye årsverk. Dette tilsvarer et merbehov på 11 mill. kroner. Statsbudsjettet for 2011 er styrket med 5,5 mill. kroner til dette formålet.

Forslagene til endringer i sanksjonsreglene krever tilpasninger i etatens IKT-systemer. Opplysninger vil komme fra flere parter, og vedtaksforvaltningen i Arbeids- og velferdsetaten vil involvere flere aktører innad i etaten. I tillegg kommer oppfølging i forbindelse med klagebehandling. Arbeids- og velferdsetaten er i statsbudsjettet for 2011 styrket med 15 mill. kroner for å utvikle systemstøtteløsninger i forbindelse med nytt sanksjonsregime.

Oppdaterte beregninger innebærer behov for ytterligere 18 mill. kroner i 2011 for å utvikle systemstøtte til alle elementene i nytt sanksjonsregime. Dette medfører at den administrative oppfølgingen styrkes med 60 årsverk. Dette tilsvarer årlige administrative kostnader for etaten på 30 mill. kroner. Det er ikke avsatt midler til dette i statsbudsjettet for 2011. Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2011 komme tilbake til Stortinget med forslag om bevilgninger til dette formålet.

Praktisering av nye sanksjonsregler vil kunne medføre økte gebyrinntekter til staten.

Forslagene til avvikling av ordningen med aktiv sykmelding vil gi etaten noe mindre administrativ belastning. Avvikling av ordningen med vedtak for sykmeldte som ikke har noen arbeidsgiver vil også redusere etatens behov for administrativ oppfølging. Det er anslått at mindrebelastning utgjør 2 mill. kroner i 2011 og 4 mill. kroner på helårsbasis.

Partene i arbeidslivet og myndighetene var i protokollen enige om at det før utgangen av 2013 skal gjennomføres en evaluering av måloppnåelsen og av om tiltakene i protokollen og IA-avtalen er iverksatt og gjennomført på en tilfredsstillende måte.

Arbeids- og velferdsetaten vil registrere informasjon fra arbeidsgiver om hvorvidt reglene om oppfølgingsplan og «dialogmøte 1» er overholdt, herunder om sykmelder er innkalt til og har deltatt i «dialogmøte 1». Opplysninger knyttet til «dialogmøte 2» og eventuelt «dialogmøte 3» vil bli registrert. Det skal bli mulig å ta ut statistikk som viser ilagte sanksjoner overfor arbeidstakere, virksomheter eller sykmeldere. Denne informasjonen vil være viktig i evalueringen av om de foreslåtte tiltakene i proposisjonen er iverksatt og gjennomført på en tilfredsstillende måte.

Dersom de foreslåtte endringene skulle innebære at deltakelsen fra sykmeldere øker mer enn det som er lagt til grunn, og det eventuelt oppstår utilsiktede og uheldige effekter for fastlegeordningen av økningen, må det vurderes å iverksette hensiktsmessige tiltak for å avhjelpe disse effektene.

Neste kapittel