3. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)
- 3.1 Sammendrag
- 3.2 Komiteens merknader
- Autorisasjon for BEGRENSET ved tilbakekall av sikkerhetsklarering
- Spørsmål om innsyn i referat fra sikkerhetssamtale
- Innsyns- og klagerett mv. ved henleggelse av klareringssak
- Utvalgets kontroll med andre klareringsmyndigheter
- Oppfølging etter inspeksjon i Justis- og politidepartementet november 2009
- Klage over saksbehandlingen i klareringssak i Forsvarsdepartementet
- Inspeksjon av personellsikkerheten i Utenriksdepartementet
Utvalget har i 2010 gjennomført fire inspeksjoner i NSM, herunder en inspeksjon av avdeling NorCERT, Norges nasjonale senter for håndtering av dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur og informasjon. Inspeksjonen viste at avdelingen er oppmerksom på personvernrelaterte problemstillinger. Utvalget fant ikke grunnlag for oppfølging av enkeltsaker i avdelingen. Videre har utvalget inspisert personellsikkerhetstjenesten i Forsvarsdepartementet og i Politidirektoratet. Heller ikke disse inspeksjonene ga grunnlag for oppfølging.
Utvalget har i 2010 mottatt tre klager relatert til sikkerhetsklareringer, det samme antallet som i 2009. Én av klagene ble avvist og én er fremdeles til behandling i utvalget. Den siste klagen gjaldt Forsvarsdepartementets saksbehandlingstid i en klareringssak. Ved avslutningen av saken uttalte utvalget en viss kritikk i et brev til departementet.
I mai 2008 fikk utvalget en redegjørelse for hvordan NSM gjennomfører og refererer sikkerhetssamtaler ved klarering. Utvalget fant da prinsipielle grunner til å ta opp omspurtes rett til innsyn i referatet fra samtalen, før avgjørelse om klarering er fattet. I avsluttende brev til NSM ga utvalget uttrykk for at hensynet til kontradiksjon og saksopplysning tilsier at den som blir vurdert sikkerhetsklarert, bør ha slik rett til innsyn. Til sammenligning ble det henvist til at hovedregelen for enkeltvedtak i forvaltningen gir parten rett til innsyn i dokumentene underveis i saksbehandlingen. Stortingets kontroll - og konstitusjonskomité ba i forbindelse med behandlingen av fjorårets årsmelding om å bli holdt orientert om saken.
Utvalget anmodet i brev 18. januar 2010 NSM om å ta initiativ overfor Forsvarsdepartementet til å vurdere behovet for en eventuell endring i innsynsregelen i sikkerhetsloven § 25 a. NSM opplyste i brev 2. desember 2010 at tjenesten har tatt et slikt initiativ og at det har vært gjennomført et møte mellom tjenesten og departementet der spørsmålet ble diskutert. NSM opplyste at det kunne være aktuelt å vurdere eventuelle regelverksendringer i sammenheng med en generell revisjon av sikkerhetsloven med forskrifter i 2011. Utvalget vil holde seg orientert om den videre utviklingen og eventuell regelverksendring på området.
Utvalget inspiserte personellsikkerhetstjenesten ved FFI i september 2009. Det ble deretter stilt spørsmål om kravene til begrunnelse etter sikkerhetsloven, og til utarbeidelse av referat fra sikkerhetssamtale etter personellsikkerhetsforskriften, var oppfylt i en klareringssak. Ved avslutningen av saken uttalte utvalget at begrunnelse skal gis samtidig med underretningen om utfallet av klareringssaken. Grunnen til at FFI i 2007 ikke hadde gitt samtidig begrunnelse, var at de hadde benyttet en foreldet veiledning fra NSM, utgitt før krav til samtidig begrunnelse kom inn i sikkerhetsloven i 2006. Utvalget understreket overfor FFI at det må kunne forventes at klareringsmyndighetene sørger for at klareringsavgjørelser blir fattet på bakgrunn av gjeldende regelverk og veiledninger.
Under en inspeksjon i NSM 8. desember 2009 gjennomgikk utvalget blant annet henlagte klareringssaker avgjort av FFI. Sakene var blitt henlagt fordi personkontrollen ga funn i strafferegistre. Dette var det ikke opplyst om i personopplysningsblankettene. Utvalget stilte spørsmål ved FFIs saksbehandling i flere av de henlagte klareringssakene. FFI opplyste i sitt svar blant annet at de aktuelle personene hadde unnlatt å gi fullstendige opplysninger og at ingen av personene skulle ansettes i FFI. Ingen av de omspurte ble informert om henleggelsene fra FFI, og det forelå ikke skriftlige begrunnelser for disse.
Utvalget understreket ved avslutningen av saken at sikkerhetsloven forutsetter at en anmodning om klarering som hovedregel skal munne ut i en negativ eller positiv klareringsavgjørelse. Videre uttalte utvalget:
«FFIs henleggelser av klareringssaker uten formell avgjørelse innebar at de aktuelle personene ikke fikk noen rett til begrunnelse, underretning, innsyn eller klage som følger av sikkerhetsloven §§ 25, 25a og 25c. Dette er, sammen med fastsettelse av observasjonstid, viktige rettssikkerhetsgarantier ved negative klareringsavgjørelser. … FFIs håndtering av sakene er beheftet med en rekke svakheter, og innebærer klare brudd på sikkerhetslovens krav til saksbehandlingen av saker om sikkerhetsklarering. Også det forhold at det ikke foreligger skriftlige begrunnelser for henleggelsesbeslutningene, er kritikkverdig. Generelt sett synes notoriteten i FFIs saksbehandling å være mangelfull.»
Utvalget har orientert NSM om saken. Tjenesten har overfor utvalget gitt uttrykk for at de avdekkede forhold var «kritikkverdige og innebærer en praksis som ikke er akseptabel». NSM vil følge opp og gi FFI nødvendig støtte i form av råd, opplæring og utarbeidelse av hensiktsmessige rutiner.
I årsmeldingen for 2009 meldte utvalget at det hadde bedt Justis- og politidepartementet om å foreta en ny vurdering av en ikke påklaget negativ klareringsavgjørelse. Saken gjaldt en person som ble gitt klarering for «konfidensielt», forutsatt at klareringen kun gjaldt for den aktuelle stillingen. Vedkommende hadde tilknytning til en annen stat. Men det fremgikk ikke av avgjørelsen hvilke vurderinger departementet hadde gjort av tilknytningen til den aktuelle staten eller hvilke forhold som begrunnet den forutsetningen som ble satt. Etter en ny gjennomgang av saken meldte departementet at den tidligere avgjørelsen ble opprettholdt. Av saksdokumentene fremgikk det at personen hadde dobbelt statsborgerskap, noe utvalget ikke tidligere var gjort kjent med.
Ut i fra departementets avgjørelse kunne det synes som om det var lagt avgjørende vekt på det generelle forholdet mellom Norge og den fremmede staten. Utvalget ga i det avsluttende brevet uttrykk for at det var vanskelig å se at slike generelle omstendigheter alene kunne avgjøre personens sikkerhetsmessige skikkethet. Utvalget konkluderte med at Justis- og politidepartementet ikke hadde behandlet saken i tråd med regelverket. Det ble forutsatt at departementet i fremtidige saker vil foreta konkrete og individuelle vurderinger av eventuelle tilknytninger en person måtte ha til andre stater.
Utvalget fikk en klage som gjaldt at Forsvarsdepartementet i en klareringssak hadde brukt to år og fire måneder på å fatte avgjørelse i saken, uten at den omspurte hadde fått foreløpig svar eller melding om forsinkelser. Departementet erkjente i sitt svar til utvalget at saksbehandlingstiden i saken hadde vært for lang og skrev blant annet:
«Denne saken må etter vår oppfatning anses som lite komplisert, og det burde således ha blitt truffet avgjørelse i saken på et tidligere tidspunkt. Ressursmessige utfordringer. samt bytte av saksbehandler på de saker der [X] er anmodende myndighet, har dessverre medført at det har tatt uforholdsmessig lang tid før avgjørelse har blitt truffet i denne saken. Dette er beklagelig.»
Utvalget hadde blant annet følgende merknader til den lange saksbehandlingstiden i saken:
«Forsvarsdepartementet brukte heile to år og fire månader på å avgjere saka. Dette er ikkje ei akseptabel saksbehandlingstid i klareringssaker, spesielt ikkje i ei sak som dette, som ikkje har vore komplisert. Utvalet er på denne bakgrunn tilfreds med at Forsvarsdepartementet erkjenner at saksbehandlingstida har vore for lang, og at departementet beklagar dette…
Lang behandlingstid i klareringssaker har direkte konsekvensar for enkeltpersonar som risikerar å misse tilbod om stilling eller bli hindra i å utføre arbeidsoppgåver. Uforholdsmessig lang saksbehandlingstid vil difor kunne svekke rettstryggleiken til enkeltpersonar og tilliten til forvaltninga. Utvalet legg til grunn at denne enkeltsaka ikkje er illustrerande for Forsvarsdepartementets praksis i klareringssaker elles.»
Til utvalgets spørsmål om foreløpig svar til klageren, svarte Forsvarsdepartementet følgende: «SMs håndbok fra 2003 om behandling av klareringssaker krevde ikke at en skulle gi foreløpig svar hvis saksbehandlingstiden ble uforholdsmessig lang». Utvalget gjorde da departementet oppmerksom på at den nevnte håndboken var utdatert siden den ikke var blitt endret eller oppdatert etter endringene i sikkerhetsloven i 2006. I sitt avsluttende brev skrev utvalget bl.a.:
«I løpet av dei to åra og fire månadane fekk Forsvarsdepartementet etter det utvalet kjenner til fleire skriftlege purringar frå [anmodende myndighet] om saka. Departementet må difor ved fleire høve ha vore merksam på behovet for avklaring i klareringssaka. Utvalet legg til grunn at Forsvarsdepartementet framover vil halde omspurde skriftleg orientert dersom ei sak tek vesentleg lengre tid å behandle enn det først er gitt orientering om.»
Etter inspeksjonen av personellsikkerhetstjenesten i Utenriksdepartementet i 2007 hadde utvalget blant annet merknader til departementets rutiner for autorisasjon av egne ansatte. Saken har vært omtalt i de tre foregående årsmeldingene. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ba i forbindelse med fjorårets årsmelding om å bli orientert om presiseringer og endringer i saksbehandlingsrutiner mv.
Utenriksdepartementet opplyste i april 2010 at nye interne rutiner for autorisasjon av departementets ansatte var vedtatt, slik at departementet oppfyller de krav som følger av sikkerhetsloven og personellsikkerhetsforskriften. Utvalget fikk oversendt kopi av rutinene, samt et internt notat om implementeringen av disse. Departementet opplyste videre at det ville bli holdt kurs i autorisasjonssamtale for ledere i departementet. I desember 2010 fikk utvalget en nærmere orientering om status for Utenriksdepartementets oppfølging på området, herunder informasjon om et opplegg for gjennomføring av autorisasjonssamtaler som departementet har utarbeidet i samarbeid med NSM.
Utvalget merker seg at Utenriksdepartementet nå følger kravene til autorisasjon som følger av sikkerhetsloven og personellsikkerhetsforskriften.
Komiteen viser til årsmeldingen og har ingen ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til sine merknader i Innst. 265 S (2009–2010), jf. Dokument 18 (2009–2010) og til årsmeldingen. Komiteen registrerer at utvalget vil holde seg orientert om arbeidet med å endre regelverket slik at den som er i sikkerhetssamtale, får innsynsrett før vedtak er fattet. Komiteen mener fortsatt dette er viktig av hensyn til kontradiksjon og ber om å fortsatt bli holdt orientert om utviklingen.
Komiteen viser til årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentaerer.
Komiteen viser til årsmeldingen og finner det kritikkverdig at FFI som ekstern myndighet for sikkerhetsklarering har valgt å henlegge saker fremfor å undergi dem realitetsbehandling, selv om det dukker opp informasjon som kan resultere i avslag. Komiteen understreker, som utvalget, at henleggelse av saker om sikkerhetsklarering først og fremst skal benyttes der klareringsbehovet er bortfalt. Komiteen er tilfreds med at NSM følger opp FFIs arbeid med sikkerhetsklarering.
Komiteen viser til kritikken fra utvalget rettet mot Justis- og politidepartementet som i en konkret sak hadde satt som vilkår for sikkerhetsklarering til KONFIDENSIELT at denne kun gjaldt for den bestemte stillingen. Komiteen viser til at sikkerhetsloven § 21 femte ledd gir mulighet for klareringsmyndigheten å sette vilkår i «særlig tilfelle». I den aktuelle saken hadde søker dobbelt statsborgerskap. Utvalget kritiserer departementet for å ha lagt avgjørende vekt på det doble statsborgerskapet og ikke en konkret vurdering av det faktiske tilknytningsforholdet.
Komiteen mener dobbelt statsborgerskap kan utgjøre «særlig tilfelle» og kvalifisere til at det settes bestemte vilkår for sikkerhetsklareringen. Komiteen legger imidlertid til grunn at departementet som klareringsmyndighet foretar en individuell vurdering av alle som søker sikkerhetsklarering og at dobbelt statsborgerskap i seg selv ikke avskjærer søkere fra ordinær sikkerhetsklarering uten vilkår. Å sette vilkår for sikkerhetsklarering må anses for å være bestemt for unntakstilfeller.
Komiteen viser til årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til at utvalget omtaler en konkret klareringssak som Forsvarsdepartementet brukte to år og fire måneder på å behandle. Det ble sendt en rekke purringer fra anmodende myndighet til departementet underveis i saksbehandlingen. Forsvarsdepartementet har ikke fulgt opp forvaltningslovens bestemmelser om saksbehandling og foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11a. Det er videre på det rene at alminnelige forvaltningsrettslige prinsipp om forsvarlig saksbehandling uten ugrunnet opphold er brutt. Det har også vist seg at Forsvarsdepartementet benyttet utdaterte retningslinjer fra NSM i dialogen med utvalget.
Komiteen mener de forhold som er avdekket er meget kritikkverdige og forutsetter at departementet gjennomgår sine rutiner som følge av saken.
Komiteen viser til årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.