1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Justisdepartementet foreslår å utvide rammene for å inngå bilaterale avtaler med andre land om overføring av domfelte. Forslaget er et ledd i regjeringens arbeid for å effektivisere behandlingen av saker om soningsoverføring. Det foreslås videre å gi lokalt nivå i kriminalomsorgen myndighet til å treffe avgjørelser om straffegjennomføring med elektronisk kontroll i tråd med hovedregelen i straffegjennomføringsloven § 6 første ledd. Forslaget inneholder også en konsekvensendring av straffeloven 2005 § 37 bokstav f.

I proposisjonen foreslår departementet også at Stortinget samtykker til inngåelse av avtale mellom Norge og Romania av 20. september 2010 om overføring av domfelte. I denne innstillingen behandles kun lovendringene. Det vises til egen innstilling om vedtak om samtykke til avtalen mellom Norge og Romania.

1.2 Inngåelse av avtaler om soningsoverføring og prosedyre ved unntak fra spesialitets-prinsippet

Lov om overføring av domfelte 20. juli 1991 nr. 67 gir i dag hjemmel til å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring. Loven oppstiller en viktig skranke for inngåelse av nye bilaterale avtaler om soningsoverføring. Det kan bare inngås avtaler som baserer seg på soningsoverføring etter samtykke fra domfelte, alternativt at domfelte har rømt fra domsstaten eller er endelig utvist.

Det er i EU utarbeidet en ny rammebeslutning om soningsoverføring. Rammebeslutningen er ment å forenkle og effektivisere prosessen rundt soningsoverføringer som i dag følger av den europeiske konvensjonen og tilleggsprotokollen. Den dreier seg i korthet om at statene i større grad forplikter seg til å anerkjenne hverandres dommer og motta egne borgere til fortsatt soning av en dom idømt i en annen EU-stat. Rammebeslutningen gjelder overføring av straffegjennomføring både når domfelte allerede sitter fengslet i domslandet, og når han har rømt til eller av andre grunner befinner seg på fullbyrdingslandets territorium. Den dekker dermed de tilfeller som i dag reguleres av gyldighetskonvensjonen, overføringskonvensjonen og tilleggsprotokollen, samt Schengen-avtalens bestemmelser om overføring.

Rammebeslutningen vil tre i kraft i EUs medlemsstater 11. desember 2011. Samtlige EU-stater (bortsett fra Polen som har fått fem års utsettelse av implementeringen) vil dermed forholde seg til et nytt regelsett når det gjelder soningsoverføring.

Både hensynet til å praktisere det samme regelverk som EUs medlemsland benytter, og hensynet til å overføre flere utenlandske domfelte til sine hjemland, taler for en tilslutningsavtale til EUs rammebeslutning. Det er likevel realistisk å anta at dette vil ta noe tid. I mellomtiden anser departementet det for hensiktsmessig å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring som bygger på de samme prinsippene som EUs rammebeslutning med enkelte relevante land.

Selv om antall soningsoverføringer har variert de senere årene – fra 26 i 2007, 12 i 2008, 30 i 2009 og til 41 i 2010 – øker tallene jevnt og trutt i tråd med regjeringens prioriterte mål. Departementet tror tilbakeføring til et kriminalitetsfritt liv etter soning blir lettere hvis domfelte gjennomfører straffen der vedkommende skal løslates. Dessuten fører en oppgang i antall soningsoverføringer til økt kapasitet i norske fengsler. Også kriminalitetsutviklingen, herunder økende grenseoverskridende kriminalitet, taler for å soningsoverføre flere. Rask soningsoverføring til hjemlandet kan i større grad forhindre utvikling av nye kriminelle nettverk på tvers av landegrenser.

For å øke antallet overføringer ytterligere er det både behov for tiltak som kan styrke samarbeidet med andre land, og tiltak som er egnet til å effektivisere saksbehandlingen. Forslaget til lovendring er et ledd i dette arbeidet. Ved å oppheve § 12 annet ledd utvides hjemmelen for å inngå andre bilaterale avtaler om soningsoverføring. Dette vil åpne for å overføre flere utenlandske innsatte. Lovendringen er også viktig for på sikt å kunne inngå en tilslutningsavtale til EUs rammebeslutning.

Departementet mener at domfeltes rettssikkerhet er meget godt ivaretatt også om kravene i overføringsloven § 12 annet ledd faller bort. Kriminalomsorgen vurderer i hver enkelt sak om overføring bør skje, og denne vurderingen knytter seg særlig til de eventuelle innsigelser domfelte måtte ha mot en overføring. I saker hvor det foreligger opplysninger som tilsier at innsattes menneskerettigheter vil kunne krenkes, foretar departementet en nærmere vurdering av disse opplysningene, og gjør nærmere undersøkelser dersom dette anses nødvendig.

Hvis innsatte ikke har anført særlige grunner for hvorfor vedkommende ikke ønsker å overføres, og det heller ikke er andre konkrete opplysninger i saken som tilsier at en soningsoverføring vil stride mot domfeltes menneskerettigheter, fattes det vedtak om overføring så fremt de øvrige vilkårene etter konvensjonen er oppfylt.

1.3 Prosedyrer ved unntak fra spesialitets-prinsippet

Norsk rett har ikke saksbehandlingsregler for behandling av anmodninger om samtykke til frafall av spesialitetsprinsippet ved soningsoverføring. Det er behov for å hjemle slike regler i overføringsloven. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet på dette punkt.

1.4 Avgjørelsesmyndighet i saker om straffegjennomføring med elektronisk kontroll

Fra 1. september 2008 startet Justisdepartementet opp et prøveprosjekt i seks fylker for å teste ut en ny gjennomføringsform utenfor fengsel, straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Ordningen er ment som et tiltak for å øke kvaliteten i soningen ved å gi domfelte mulighet til å ivareta sine sosiale og økonomiske forpliktelser og dermed bidra til å redusere tilbakefall til ny kriminalitet. Ordningen kan bare benyttes hvis den idømte fengselsstraffen eller resterende tid frem til forventet prøveløslatelse er inntil fire måneder.

Straffegjennomføringsloven fastsetter hvem som har myndighet til å treffe avgjørelser etter straffegjennomføringsloven. Lokalt nivå i kriminalomsorgen, dvs. det enkelte fengsel og det enkelte friomsorgskontor, treffer de fleste avgjørelsene om straffegjennomføring. Kriminalomsorgsregionene har avgjørelsesmyndighet i saker om straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning er klageinstans.

Departementet går inn for å endre straffegjennomføringsloven § 6 annet ledd slik som foreslått i høringsnotatet. Endringen innebærer at lokalt nivå kan treffe avgjørelser om straffegjennomføring med elektronisk kontroll med regionalt nivå som klageorgan.

1.5 Program mot ruspåvirket kjøring

Etter gjeldende rett kan domstolen sette program mot ruspåvirket kjøring (tidligere promilleprogram) som vilkår i en betinget dom. Domstolen kan bare sette programmet som vilkår hvis lovbryteren er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, og har problem med alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (tidligere alkoholproblem).

Ved en forglemmelse kom blant annet vilkåret om alkoholproblem ikke med i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28. Departementet foreslår derfor å ta inn vilkåret i den nye straffeloven § 37 bokstav f, da det åpenbart ikke har vært meningen å gjøre noen realitetsendring på dette punktet.

1.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget vil legge til rette for å øke antall soningsoverføringer. Økt antall soningsoverføringer bidrar til å frigjøre plasser til varetekt og til domsinnsatte som skal tilbakeføres til det norske samfunnet, og vil således innebære en besparelse. Hvor stor økningen blir, avhenger særlig av hvor mange bilaterale avtaler som blir inngått som følge av utvidede rammer. Tilslutning til EUs rammeavtale vil ytterligere bidra til å øke antall soningsoverføringer.

Departementet foreslår dessuten i lovproposisjonen å overføre avgjørelsesmyndighet i saker om straffegjennomføring med elektronisk kontroll fra regionalt til lokalt nivå i kriminalomsorgen. Forslaget innebærer at enkelte arbeidsoppgaver overføres til lokalt nivå. I en overgangsfase vil det være behov for noe opplæring og tilpassing av rutiner og systemer som følge av endrede ansvarsforhold. Samlet sett antas forslaget å kunne gjennomføres innenfor uendret ressursnivå.

Forslaget om tilføyelse i straffeloven 2005 § 37 bokstav f vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.