Vedlegg
- Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 29. mars 2011
Jeg viser til brev av 18. mars 2011 vedrørende representantforslag 109 S (2010-2011) hvor Justiskomiteen ber om Justisdepartementets uttalelse i forbindelse med at den har følgende sak til behandling:
Dokument 8: 109 S (2010 – 2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johansen om endring av praksis for bosetting av forvaringsdømte.
Forslagsstillerne viser i representantforslaget til et svar fra statssekretær Terje Moland Pedersen på spørsmål om hvor kriminalomsorgens overgangsboliger bør ligge. Forslagsstillerne viser samtidig til betydningen av å avklare praksis for utslusning av forvaringsdømte til samfunnet, og å sikre at dette skjer på en trygg måte.
Når det gjelder kriminalomsorgens overgangsboliger vil jeg innledningsvis understreke at disse er institusjoner underlagt kriminalomsorgen som er tilrettelagt for å gi et tilbud til alle innsatte som er i sluttfasen av straffegjennomføringen. Opphold i overgangsbolig vil ofte være siste ledd i straffegjennomføringen før løslatelse.Under opphold i overgangsbolig legges det stor vekt på nettverksarbeid, sosial trening, rehabilitering og forberedelse til prøveløslatelse. Opphold i overgangsbolig innebærer relativt omfattende kontakt med omverdenen som ledd i overgangen til prøveløslatelse.
Den gruppen forvaringsdømte som forslagsstillerne omtaler er ikke plassert i overgangsbolig, men er prøveløslatt til et forsterket opplegg i omsorgsbolig eller institusjon i medhold av straffeloven § 39 g. Hovedformålet med forvaring er å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet. Prøveløslatelse fra forvaring kan bare besluttes når domfelte ikke lenger anses å utgjøre en fare for samfunnet.
Straffeloven § 39 g åpner adgang for særskilte prøveløslatelsesopplegg hvor domstolen kan sette som vilkår at den forvaringsdømte tar opphold i institusjon eller kommunal boenhet og hindres i fritt å forlate boligen og bryte eventuelle andre vilkår. Vilkåret vil kunne medføre et restriktivt løslatelsesopplegg som omfatter opphold i bolig med heldøgns bemanning og om nødvendig kontinuerlig tilsyn, samt at domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse. I tillegg vil det kunne fastsettes andre og individuelt tilpassede vilkår.
Prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet forutsetter at det foreligger "særlige grunner". Vilkåret er ment å være en snever unntaksregel fra de ordinære bestemmelsene om prøveløslatelse. Tiltaket forutsettes bare å skulle komme til anvendelse når domfeltes behov for omsorg og oppfølgning er så stort at han ikke vil kunne oppnå en forsvarlig tilbakeføring til samfunnet uten et så omfattende prøveløslatelsesopplegg som ordningen innebærer. Dersom domfelte ut fra sitt funksjonsnivå er i stand til å overholde vilkår for prøveløslatelse og nyttiggjøre seg behandlings- og rehabiliteringstiltak, skal han løslates på samme vilkår som andre.
Psykisk utviklingshemmete i lettere grad kan idømmes forvaring. Prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet er i utgangspunktet tiltenkt denne gruppen. I tillegg er det åpnet for at målgruppen også kan omfatte andre grupper forvaringsdømte med samme behov.
Det er en forutsetning for ordningen med prøveløslatelse til institusjon eller kommunal boenhet at den aktuelle kommunen samtykker i oppholdet. Tiltaket er fullt ut statlig finansiert, og kriminalomsorgen har ansvaret for sikkerheten. En lignende ordning er etablert for psykisk utviklingshemmede som er strafferettslig utilregnelige, og som omfattes av særreaksjonen tvungen omsorg.
Forslagsstillerne gir uttrykk for bekymring for at prøveløslatte forvaringsdømte kan løslates til vanlige boligstrøk. Som det fremgår av ovenstående, vil et forsterket prøveløslatelsesopplegg til institusjon eller kommunal boenhet medføre omfattende kontrolltiltak og oppfølgning av den prøveløslatte. Alvorlige eller gjentatte brudd på vilkår vil dessuten medføre gjeninnsettelse i forvaringsanstalt. Jeg mener derfor at hensynet til sikkerheten er ivaretatt på en tilfredsstillende måte.
For mange domfelte vil det være hensiktsmessig å ta opphold på hjemstedet etter løslatelse. Erfaring viser at kontakt med familie, venner og nærmiljø er av vesentlig betydning for den domfeltes evne til leve et lovlydig liv etter løslatelse. Hertil kommer at denne gruppen forvaringsdømte ofte vil ha behov for et omfattende offentlig tjenestetilbud også etter endt straffegjennomføring, og at det også av denne grunn er hensiktsmessig at de tar opphold i sin hjemkommune.
Når det gjelder informasjon om plassering av prøveløslatte, åpner dagens regelverk for at fornærmede og etterlatte får kjennskap til tidspunktet for løslatelse. Det er også adgang til å sette som vilkår for prøveløslatelse at domfelte ikke skal ha kontakt med "bestemte personer", som fornærmede eller etterlatte eller personer som kan representere en fare for at domfelte kan falle tilbake til sin tidligere livsførsel. Det er imidlertid ingen planer om å innføre bestemmelser som på generelt grunnlag gir adgang til å informere naboer eller andre som bor i samme område om prøveløslatelsen.
Det ble i 2006 oppnevnt en arbeidsgruppe som skulle foreta etterkontroll av de nye bestemmelsene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring. Utredningsgruppens mandat var å vurdere flere sider ved forvaringsordningen, herunder ordningen med prøveløslatelse med vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet. Arbeidsgruppen avla sin rapport den 30. april 2008 og rapporten følges nå opp av Justis- og politidepartementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet.
Det er hittil avsagt 18 dommer hvor forvaringsdømte er besluttet prøveløslatt med vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet, og16 domfelte er allerede utplassert til et slikt prøveløslatelsesopplegg. Utredningsgruppen har ikke foreslått endringer i ordningen med prøveløslatelse til institusjon eller kommunal boenhet. Jeg vil likevel understreke at departementet følger utviklingen nøye. Jeg er kjent med at Kriminalomsorgens sentrale forvaltning vil se nærmere på ordningen og herunder vurdere om den anvendes i større omfang enn opprinnelig tiltenkt.
Forvaringsdømte er en uensartet gruppe med ulike behov. Mange av dem har et fungeringsnivå som tilsier individuelle tilpasninger innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer. Dette gjelder ikke minst psykisk utviklingshemmede av lettere grad. Det er derfor viktig å ha adgang til å sette ulike type vilkår blant annet i forbindelse med prøveløslatelse. Det understrekes imidlertid at slik løslatelse alltid må skje under sikkerhetsmessig forsvarlige forhold, og at samfunnets sikkerhet er et overordnet mål. Her vises også til at særreaksjonssystemet, herunder reglene om forvaring, for tiden er under evaluering. Justisdepartementet støtter derfor ikke representantforslaget.