Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen og Morten Ørsal Johnsen om endring av praksis for bosetting av forvaringsdømte.

Komiteen understreker at prøveløslatelse fra forvaring bare kan besluttes når domfelte ikke lenger anses å utgjøre en fare for samfunnet. Både retten og kriminalomsorgen kan sette omfattende vilkår for prøveløslatelsen. Enkelte forvaringsdømte vil kunne ha behov for forsterket opplegg, og dette kan omfatte opphold i bolig med heldøgnsbemanning og kontinuerlig tilsyn. Komiteen understreker videre at det er et vilkår for prøveløslatelse til institusjon eller kommunal boenhet at kommunen samtykker til oppholdet.

Komiteen vil understreke at god tilbakeføring av innsatte til samfunnet i mange tilfeller vil være en forutsetning for å klare et liv uten videre kriminalitet.

Komiteen mener det er viktig at lokalmiljøene informeres i rimelig tid før det etableres overgangsboliger for prøveløslatte eller boliger for prøveløslatte fra forvaring. Slik kan utrygghet i nærmiljøet unngås, og de problemstillingene forslagsstillerne berører i representantforslaget vil avhjelpes.

Forslagsstillerne mener at forvaringsdomfelte ikke bør bosettes i vanlige boligstrøk, og komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at norsk straffegjennomføring skal være individuelt tilrettelagt mot en tilbakeføring i samfunnet. Det er ikke livstidsstraff i Norge, og alle domfelte skal derfor ut i samfunnet igjen etter ferdig sonet dom. Dette gjelder også for forvaringsdomfelte. Forvaring er imidlertid en tidsubestemt straff, og det er strenge vilkår for å bli prøveløslatt. Som en ekstra sikkerhetsventil har domstolen eller kriminalomsorgen da denne muligheten til forsterket prøveløslatelsesopplegg. Det er derfor av stor betydning at innholdet under soningen og overgangen til frihet er basert på kunnskap og tett oppfølging for å forhindre ny kriminalitet. Flertallet viser til at erfaring fra kriminalomsorgen viser at kontakt med familie og nærmiljø er av stor betydning for å kunne leve et liv uten kriminalitet. For mange er det derfor viktig å kunne bosette seg på hjemstedet etter ferdig sonet straff. Flere forvaringsdømte vil også ha behov for tett oppfølging fra det offentlige tjenestetilbudet etter endt straffegjennomføring. Det å bosette seg på hjemstedet kan av den grunn sikre god oppfølging fra hjelpeapparatet som kanskje tidligere har ytt bistand til den domfelte.

Flertallet viser til at de aller fleste av dagens forvaringsdømte i fremtiden skal sluses tilbake til samfunnet. For å redusere risikoen for tilbakefall så mye som mulig, er det viktig at tilbakeføringen skjer gradvis, med en resosialisering til samfunn som inkluderer botrening, arbeidstrening eller utdanning, samt omgang med mennesker som ikke er en del av kriminalomsorgen. Med dette som bakteppe mener flertallet det er viktig at kriminalomsorgen har et bredt spekter av virkemidler for å sikre god tilbakeføring, herunder bosetting av forvaringsdømte i boligområder.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser for øvrig til vurderingene av representantforslaget i justisministerens brev av 29. mars 2011 (vedlagt), og dette flertallet deler disse vurderingene. På denne bakgrunnen foreslår dette flertallet at forslaget ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til forslaget og slutter seg til de argumenter som forslagsstillerne legger til grunn for forslaget. Disse medlemmer mener at flertallet ikke tar opp de problemstillinger som fremkommer i forslaget, bl.a. den uheldige praksis som i dag følges ved at Kriminalomsorgen ikke informerer nærområdene når forvaringsboliger etableres. Disse medlemmer mener at dagens praksis med bosetting av forvaringsdømte i nærmiljøer som ikke kjenner til at en slik etablering er forestående, kun bidrar til frykt og usikkerhet i nærmiljøer hvor trygghet er en avgjørende faktor for at folk bosetter seg der og trives. At flertallet ikke ønsker å endre denne praksisen, viser at flertallet ikke er i stand til å ta inn over seg de behov som befolkningen i små lokalsamfunn har for å kunne føle seg trygge og ha følelsen av sikkerhet i sine nærmiljøer. En slik praksis er også til skade for de forvaringsdømte som skal ut i overgangsbolig fordi de da på grunn av manglende informasjon vil bli møtt med skepsis. Det vil igjen hindre tilbakevenning til samfunnet fordi det vil bli umulig å få til en integrering i lokalsamfunnet. I tillegg er faren for tilbakefall for enkelte grupper av forvaringsdømte stor, noe som viser at disse gruppene må være i miljøer som har nok ressurser til å følge dem opp på en forsvarlig faglig måte.

Disse medlemmer er av den oppfatning at når forvaringsdømte skal fases ut i samfunnet via en overgangsbolig, så må dette skje i et miljø som har tilstrekkelig faglig kompetanse og miljø til å gjennomføre en slik tilbakevenning på en best mulig måte. Å opprette små og fragmentariske fagmiljøer for i utgangspunktet en liten gruppe er etter disse medlemmers oppfatning lite hensiktsmessig. Disse medlemmer mener derfor at det må bygges en overgangsbolig for forvaringsdømte i tilknytning til Ila fengsel og forvaringsanstalt hvor det kan bygges opp et slikt fagmiljø som blir et nasjonalt kompetansesenter for tilbakevenning av forvaringsdømte. Disse medlemmer fremmer derfor på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette en overgangsbolig i tilknytning til Ila fengsel og forvaringsanstalt som utvikles til et nasjonalt kompetansesenter for tilbakevenning av forvaringsdømte.»

Disse medlemmer viser til det nevnte brevet fra statsråd Knut Storberget til komiteen av 29. mars 2011 (vedlagt) hvor statsråden skriver at det for mange domfelte vil være hensiktsmessig å ta opphold på hjemstedet etter løslatelse, og at det derfor er viktig med kontakt med familie, venner og nærmiljø under oppholdet i overgangsbolig. Disse medlemmer mener at dette i mange tilfeller ikke vil være ønskelig nettopp fordi den forvaringsdømte har gjennomført sin forbrytelse i tilknytning til familie og sitt nærmiljø. Mange ofre og pårørende til disse vil føle det svært ubehagelig og belastende dersom en gjerningsperson dukker opp i det samme lokalmiljøet enten i overgangsbolig eller etter soning.

Disse medlemmer viser for øvrig til de synspunkter fremmet av pensjonert politimester Knut Borgen på vegne av Borgen Vel i komiteens høring om saken den 3. mai 2011 om hvilken situasjon dagens bosettingspolitikk medfører for små og sårbare lokalsamfunn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvikle praksis med bosetting av forvaringsdømte i ordinære boliger.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en samlet oversikt over etablering av botilbud for forvaringsdømte under soning utenfor ordinære fengsler.»