Vedlegg
Det vises til ovennevnte representantforslag. Forslagsstillerne mener at servicehunder for personer med fysisk bevegelsesnedsettelse (rullestolbrukere, personer med nakkeskader mv.) eller anfallssykdommer vil kunne være av vesentlig betydning for funksjonsevne i arbeidslivet og/eller dagligliv, og bør derfor kunne tilstås som hensiktsmessig og nødvendig hjelpemiddel på lik linje med førerhunder for blinde og svaksynte.
Jeg vil i det følgende redegjøre for bakgrunnen for det pågående servicehundprosjektet og det videre arbeidet med saken, herunder spørsmålet om servicehund bør bli en permanent ordning.
Servicehund har fram til nå ikke vært et offentlig tilbud i Norge. Det at noen brukere har hatt servicehund, skyldes at stiftelsen Helse og rehabilitering ved hjelp av EXTRA-midler fra Norsk Tipping fra 2001 til 2006 finansierte to servicehundprosjekter (totalt 8 mill. kroner) i regi av Norges Blindeforbund og Norges Handikapforbund. Utover å stille midler til disposisjon for evaluering i etterkant, hadde offentlige myndigheter ikke noen direkte rolle i gjennomføringen av disse prosjektene. Det ble i denne prosjektperioden tildelt 29 hunder.
Arbeids- og velferdsdirektoratet og daværende Sosial- og helsedirektoratet, fikk i oppgave å gjennomføre en kartlegging og vurdering av nytte og behov for servicehunder med utgangspunkt i de hundene som var i bruk i de to tidligere prosjektene. Oppdraget ble gitt til Econ Pöyry, men gav ikke klare nok konklusjoner om servicehunders betydning i forhold til nytte og behov.
Etter folketrygdloven §§ 10-5 (arbeid) og 10-6 (dagligliv)er det et krav om at funksjonsevnen er vesentlig og varig nedsatt grunnet sykdom, skade eller lyte. Videre er det et vilkår for tilståelse av ytelser etter §§ 10-5 og 10–6 at ytelsen/tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig. Vurderingen av om stønaden eller tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig er en rettslig standard. Det vil si at vurderingen alltid vil være avhengig av utviklingen i samfunnet. Vilkårene er kumulative, dvs. at begge vilkårene må være oppfylt. Dersom andre tiltak eller rimeligere hjelpemidler kan benyttes, anses ikke det omsøkte hjelpemiddelet eller tiltaket som nødvendig. Folketrygdens ytelser skal komme i tillegg til, og ikke i stedet for, ytelser som kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning, se folketrygdloven § 10-17. Det må videre være en årsakssammenheng mellom den sykdommen den enkelte har og behovet for hjelpemiddelet eller tiltaket/ytelsen. Arbeids- og velferdsdirektoratet og daværende Sosial- og helsedirektoratet konkluderte blant annet ut fra dette med at det ikke burde opprettes en ordning for folketrygdfinansierte servicehunder.
Et flertall i arbeids- og sosialkomitéen på Stortinget ba høsten 2008 Regjeringen om å igangsette et forsøk i offentlig regi med servicehunder og bevilget 3 mill. kroner til formålet for budsjettåret 2009. Samme år ble det etablert et forsøk i regi av Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet. Det har imidlertid tatt mer tid enn opprinnelig forutsatt å rekruttere brukere til forsøksordningen, og det er følgelig ikke brukt midler på forsøket i 2009 og 2010. I forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2011 så et flertall i arbeids- og sosialkomitéen behov for styrke prosjektet økonomisk for å sikre et tilstrekkelig antall hunder i det pågående prosjektet, og for å gi et bedre grunnlag for en god evaluering av tiltaket. Forsøket ble på denne bakgrunn styrket med 2 mill. kroner, slik at bevilgningen til forsøket økte til 5 mill. kroner i 2011.
Rekrutteringen av brukere har som nevnt tatt lengre tid og vært mer utfordrende enn opprinnelig forutsatt. Dette har mellom annet sammenheng med at dette er en forsøksordning som har vært lite kjent og som relativt få har sett nytteverdien av. Det er nå etablert et samarbeid med hundeskolen ”Veiviseren”, som tilbyr hunder. Pr. dags dato er 2 brukere rekruttert og under opplæring for å få tildelt hund, samt at 2 brukere utredes nærmere. I tråd med de føringer som følger av stortingsflertallets merknader er retningslinjene for forsøket nå justert slik at det kan rekrutteres kandidater direkte fra brukerorganisasjonene. Det koster 450.000 – 500.000 kroner å trene opp en servicehund, og det er følgelig viktig å sikre at disse pengene blir brukt på en best mulig måte. I retningslinjene for forsøket er det derfor vektlagt å få en grundig sluttevaluering med hovedfokus på servicehundens konkrete nytte i forhold til bedring av funksjonsevnen i dagligliv og arbeidsliv, og i hvilken grad denne bistanden erstatter og/eller supplerer offentlige tjenester som bruker ellers ville ha fått. Jeg mener det er riktig å avvente denne evalueringen før vi tar stilling til om en ordning med servicehund i offentlig regi bør gjøres permanent.
Flertallet i arbeids- og sosialkomitéen ba i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet 2011 om at overførte midler fra 2010 knyttet til forsøket omtalt ovenfor skulle benyttes til erstatningshunder til personer som deltok i de to servicehund-prosjektene som ble finansiert av stiftelsen Helse og rehabilitering fra 2001 til 2006. Avhengig av Stortingets endelige godkjenning i forbindelse med behandlingen av revidert statsbudsjett for 2011, har departementet bedt Norges Blindeforbund (NBF) om å ta ansvar for å forvalte tildelingen av 3 mill. kroner til erstatningshunder, herunder vurdere hvordan foreningen Norske Servicehunder eller andre brukerrepresentanter eventuelt skal involveres i det videre arbeidet.
Jeg har forståelse for at servicehundbrukere opplever at hundene gir mening og økt livskvalitet. Ut i fra lovens krav er det imidlertid behov for en klarere dokumentasjon av hundens nytteverdi for den enkelte utover dette. Etter at prosjektet er gjennomført og evaluert, tar jeg sikte på å komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering av om servicehunder er en ordning som bør finansieres av det offentlige.