Formuesskatten ble vurdert både i forbindelse med
1992-reformen og 2006-reformen. Aarbakkegruppen (NOU 1989:14) anbefalte
å videreføre formuesskatten for personer både ut fra hensynet til
fordeling og effektiv ressursbruk. Skatteutvalget (NOU 2003:9) mente
derimot at utviklingen med økt kapitalmobilitet og sterkere skattekonkurranse
mellom land tilsa at formuesskatten burde trappes gradvis ned og
erstattes med økt skatt på fast eiendom. Regjeringen Bondevik II
fulgte opp Skatteutvalgets forslag om å trappe ned formuesskatten
med sikte på avvikling, men ikke at dette skulle motsvares av økt
skatt på eiendom.
Regjeringen har fra den overtok høsten 2005 vært
opptatt av å styrke fordelingsprofilen i skattesystemet, og av at
formuesskatten skulle spille en viktig rolle i fordelingspolitikken.
I forbindelse med regjeringens oppfølging av skattereformen har
derfor formuesskatten blitt et mye sterkere fordelingspolitisk supplement
til inntektsskatten enn den var under regjeringen Bondevik II. De
med store nettoformuer betaler nå en større andel av formuesskatten.
Kombinasjonen av bredere grunnlag og sterk økning i bunnfradrag
har gjort at om lag 500 000 færre personer betaler formuesskatt
enn i 2005, mens de som betaler formuesskatt, bidrar med mer per person.
Formuesskatten, sammen med inntektsbeskatningen
av kapital, påvirker både sparing og investeringer. Høy samlet skatt
på kapital reduserer lønnsomheten av å spare. Dermed medvirker formuesskatten
isolert sett til å redusere lønnsomheten av å investere for norske investorer.
Men investeringer i Norge blir i utgangspunktet ikke mindre interessante
for norske investorer enn investeringer i utlandet. Derimot kan
formuesskatten i noen grad begrense kapitaltilgangen for bedrifter
som ikke har tilgang til det internasjonale kapitalmarkedet og dermed
er henvist til det norske markedet. Det kan bety at nivået på investeringer
i norsk næringsliv kan bli påvirket. Dessuten er det fortsatt ulikheter
i verdsettingen i formuesskatten som påvirker lønnsomheten av å
investere i ulike formuesobjekter og dermed den samlede avkastningen
av kapitalen. Vridningene på investeringene kan dempes ved å redusere
forskjellen i effektive skattesatser mellom ulike formuesobjekter.
Samlet sett er det en avveining i formuesskatten mellom hensynet
til fordeling og hensynet til næringsdrivendes rammebetingelser og
effektiv ressursbruk.
Det er derimot ingen god løsning å innføre formuesskattefritak
for såkalt arbeidende kapital, slik blant andre NHO går inn for.
Et fritak for «arbeidende» kapital kommer i konflikt med hensynet til
likebehandling av ulike virksomhetsformer og typer kapital, har
dårlige fordelingsvirkninger, vil medføre store administrative problemer
for skattemyndighetene og gir nye muligheter for skattetilpasninger.
Regjeringen går derfor ikke inn for å innføre et slikt fritak.
Regjeringen vil derimot opprettholde formuesskatten,
men arbeide for endringer som bidrar til mer rettferdig fordeling
og bedre rammebetingelser for norsk næringsliv, i tråd med den politiske
plattformen i Soria Moria II. En vil komme tilbake til dette i de
årlige budsjettene.
Formuesskatten er nærmere omtalt i kapittel
10 i meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på de endringene som har vært gjort i formuesskatten siden
2005. Dette er endringer som har forbedret fordelingsprofilen og
utvidet skattegrunnlaget. I 2005 var bunnfradraget på kr 151 000
også for ektepar som ble lignet for felles formue. I dag har man
økt bunnfradraget til kr 700 000 for enslige og til kr 1 400 000
for ektepar, altså en over en firedobling for enslige og over en
nidobling for ektepar. Dette har ført til at andelen som betaler
formuesskatt i dag, er senket fra 33 pst. i 2005 til om lag 17 pst.
i dag. Videre har man fjernet aksjerabatten og 80-prosentregelen
som var to ordninger som førte til redusert skattegrunnlag. Regjeringen
begrunnet disse endringene med at man ikke så særlige hensyn som
skulle beskytte de mest velstående med slike regler, en begrunnelse flertallet kan
slutte seg til.
Flertallet vil videre vise til
at det også har blitt innført nye takseringsregler for å fastsette
ligningsverdiene for bolig og næringseiendom. De nye reglene sørger
for at ligningsverdiene blir langt mindre vilkårlige og retter i
stor grad opp tidligere urettferdigheter.
Flertallet mener at i sum har
alle disse endringene ført til at formuesskatten har en langt bedre fordelingsvirkning,
og den sørger også for at de som har store formuer, betaler skatt
løpende selv om de kan ha svært lav skattepliktig inntekt i enkelte
år. Formuesskatten sørger også for at skattesystemet er progressivt
i alle inntektsgrupper og ikke regressivt for de aller rikeste,
slik det var under regjeringen Bondevik II.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i denne
innstillingens avsnitt 1.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre vil understreke den avgjørende betydning det
private, mangfoldige eierskap har for arbeidsplasser og sysselsetting
i hele Norge, men spesielt i Distrikts-Norge. Det er dette eierskapet som
utvikler og tar vare på arbeidsplassene lokalt og som gjennom sitt
engasjement er selve fundamentet for opprettholdelsen av et lokalsamfunn.
Det lokale eierskapet er synlig og delaktig, og gjennom sin direkte
innflytelse på bedriftens utvikling utgjør eierskapet en avgjørende
betydning for vekst og utvikling lokalt. Disse medlemmer viser
til at skattereformens og regjeringen Bondevik IIs intensjon med
skattereformen var at formuesskatten skulle nedtrappes og fjernes
da utbytteskatten ble innført. Dette har ikke regjeringen Stoltenberg
II bare unnlatt å følge opp, men man har også gjennomført endringer
som medfører at for-muesskatten nå i stor grad er konsentrert til
en beskatning av norsk, privat eierskap i næringslivet. Disse
medlemmer viser til at beskatningen av arbeidende kapital
er mer enn fordoblet etter at regjeringen Stoltenberg II tiltrådte
og den er nær tredoblet i forhold til regjeringen Bondevik IIs forslag
i sitt siste budsjett.
Et bredt, mangfoldig privat eierskap er slik disse
medlemmer ser det, helt sentralt for nyskaping, innovasjon
og utvikling av nye og videreutvikling av eksisterende arbeidsplasser. Formuesskatten
er en ren diskriminering av dette norske, private eierskap når det
gjelder statlig og utenlandsk eierskap. Disse medlemmer er forundret
over at regjeringen i meldingen bruker ressurser på å vise at «formuesskatten
ikke gjør investeringer i Norge mindre interessante for norske investorer
enn investeringer i utlandet», mens man ikke analyserer sentrale
utfordringer som utflytting av kapital eller andre konsekvenser
av diskrimineringen.
Disse medlemmer viser til at
utviklingen av eierskapet blant selskapene på Oslo Børs viser en
klar konsentrasjon mot statlig eierskap og utenlandsk eierskap og
viser til at disse eierne fra årsslutt 1999 til årsslutt 2010 økte
sin eierandel fra hhv. 15,6 pst. og 31,5 pst. til 34,3 pst. og 34,9 pst. Disse
medlemmer tror at om den private, norske investor hadde
tilhørt miljøområdet, ville man ha nærmet seg å bli klassifisert
som «rødlistet», og viser til at eierandelen har gått ned fra 7,8
pst. til 4 pst. i samme periode. Private, norske foretak har redusert
sin eierandel fra 34,2 pst. til 19,8 pst. Disse medlemmer mener
at denne utviklingen i seg selv er farlig, fordi den indikerer at
stadig færre nordmenn har direkte kontakt med næringsliv og verdiskaping som
del av et eierskap. Dette er utfordringer som etter disse
medlemmers mening burde ha vært undersøkt i en evaluering
av skattereformen.
Disse medlemmer vil samtidig
understreke at det er en balanse mellom statlig, utenlandsk og privat
eierskap som er sentral. Det er diskrimineringen av det private,
norske eierskapet som er problemet, ikke tilstedeværelsen av verken
staten eller utenlandsk kapital i Norge. Disse medlemmer ser
det snarere som ønskelig at alle eiergrupperingene er sterkt til
stede.
Disse medlemmer vil samtidig
understreke at formuesskattens innvirkning på arbeidsplassene og
bedriftene er sterkest der man er lenger unna alternative egenkapitalkilder
enn selskapene på Oslo Børs er. Formuesskatten rammer små og mellomstore
bedrifter eid av gründere, familier og lokale eiere i hele landet,
hardt. For disse eierne medfører for-mues-skatten en belastning som
gjør at de må trekke utbytte ut av bedriftene uavhengig av om bedriften
tjener penger eller ikke. Disse medlemmer vil samtidig
understreke at forskning viser at dette eierskapet er et godt eierskap. Disse
medlemmer mener at dette «unoterte» eierskapet kjennetegnes
ved et engasjert, langsiktig og direkte eierskap som skaper høy
avkastning og har en omsetning og sysselsetting om lag fire ganger
så høy som selskapene notert på Oslo Børs. For disse medlemmer er
det uforståelig at regjeringen både systematisk svekker eierskapet
og øker skattebelastningen på dette eierskapet gjennom de grep de
har foretatt med formuesskatten. Den manglende analyse av de langsiktige
konsekvensene av denne særnorske diskriminering av eget privat eierskap
i evalueringen, avslører for disse medlemmer regjeringens
manglende vilje til seriøst å analysere konsekvensene av egen politikk. Disse
medlemmer mener at den langsiktige svekkelsen dette innebærer
for vekstkraft, innovasjonsevne og omstilling av norsk økonomi,
langt overgår de fordelingsvirkningene regjeringen påberoper seg.
Disse medlemmer viser til følgende
tabell med anslått proveny i mrd. kroner fra formuesskatten samlet
sett og formuesskatten på næringstilknyttet kapital isolert sett
i 2011 med hhv. vedtatte 2011-regler, framførte 2005-regler og framførte
regler i tråd med regjeringen Bondevik IIs forslag for 2006:
| Formuesskatt
i alt | Formuesskatt på
næringstilknyttet
kapital |
Vedtatte 2011-regler | 14,1 | 6,7 |
2005-regler | 12,2 | 4,2 |
Bondevik II-regjeringens forslag til 2006-regler | 9,6 | 3,4 |
Av beregningstekniske årsaker er det kun medregnet
formuesskatten fra forskuddspliktige i de tre alternativene. Dette
anslås å utgjøre 98 pst. av samlet formuesskatt i 2011.
Kilde: Statistisk sentralbyrås skattemodell, LOTTE-Skatt.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen heller ikke analyserer formuesskattens innvirkning på
privat sparing og gjeldsdannelse. Formuesskatten er en beskatning
av inntekt det er betalt skatt av og som ikke har gått til forbruk. Disse
medlemmer mener at denne problematikken burde ha fått oppmerksomhet
i evalueringen og viser til den oppmerksomhet som en økende gjeld
i norske husholdninger har fått i media i det siste.
Disse medlemmer støttet ikke
å bruke mer enn 100 mill. kroner på nye takstregler for bolig, fordi
investeringen ikke ville ha hatt særlig verdi med disse medlemmer i
regjering. Disse medlemmer mener at regjeringen snarere
har lagt til rette for økt boligbeskatning i framtiden enn et mer
rettferdig system.