6.1 Sammendrag

Formuesskatten ble vurdert både i forbindelse med 1992-reformen og 2006-reformen. Aarbakkegruppen (NOU 1989:14) anbefalte å videreføre formuesskatten for personer både ut fra hensynet til fordeling og effektiv ressursbruk. Skatteutvalget (NOU 2003:9) mente derimot at utviklingen med økt kapitalmobilitet og sterkere skattekonkurranse mellom land tilsa at formuesskatten burde trappes gradvis ned og erstattes med økt skatt på fast eiendom. Regjeringen Bondevik II fulgte opp Skatteutvalgets forslag om å trappe ned formuesskatten med sikte på avvikling, men ikke at dette skulle motsvares av økt skatt på eiendom.

Regjeringen har fra den overtok høsten 2005 vært opptatt av å styrke fordelingsprofilen i skattesystemet, og av at formuesskatten skulle spille en viktig rolle i fordelingspolitikken. I forbindelse med regjeringens oppfølging av skattereformen har derfor formuesskatten blitt et mye sterkere fordelingspolitisk supplement til inntektsskatten enn den var under regjeringen Bondevik II. De med store nettoformuer betaler nå en større andel av formuesskatten. Kombinasjonen av bredere grunnlag og sterk økning i bunnfradrag har gjort at om lag 500 000 færre personer betaler formuesskatt enn i 2005, mens de som betaler formuesskatt, bidrar med mer per person.

Formuesskatten, sammen med inntektsbeskatningen av kapital, påvirker både sparing og investeringer. Høy samlet skatt på kapital reduserer lønnsomheten av å spare. Dermed medvirker formuesskatten isolert sett til å redusere lønnsomheten av å investere for norske investorer. Men investeringer i Norge blir i utgangspunktet ikke mindre interessante for norske investorer enn investeringer i utlandet. Derimot kan formuesskatten i noen grad begrense kapitaltilgangen for bedrifter som ikke har tilgang til det internasjonale kapitalmarkedet og dermed er henvist til det norske markedet. Det kan bety at nivået på investeringer i norsk næringsliv kan bli påvirket. Dessuten er det fortsatt ulikheter i verdsettingen i formuesskatten som påvirker lønnsomheten av å investere i ulike formuesobjekter og dermed den samlede avkastningen av kapitalen. Vridningene på investeringene kan dempes ved å redusere forskjellen i effektive skattesatser mellom ulike formuesobjekter. Samlet sett er det en avveining i formuesskatten mellom hensynet til fordeling og hensynet til næringsdrivendes rammebetingelser og effektiv ressursbruk.

Det er derimot ingen god løsning å innføre formuesskattefritak for såkalt arbeidende kapital, slik blant andre NHO går inn for. Et fritak for «arbeidende» kapital kommer i konflikt med hensynet til likebehandling av ulike virksomhetsformer og typer kapital, har dårlige fordelingsvirkninger, vil medføre store administrative problemer for skattemyndighetene og gir nye muligheter for skattetilpasninger. Regjeringen går derfor ikke inn for å innføre et slikt fritak.

Regjeringen vil derimot opprettholde formuesskatten, men arbeide for endringer som bidrar til mer rettferdig fordeling og bedre rammebetingelser for norsk næringsliv, i tråd med den politiske plattformen i Soria Moria II. En vil komme tilbake til dette i de årlige budsjettene.

Formuesskatten er nærmere omtalt i kapittel 10 i meldingen.

6.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på de endringene som har vært gjort i formuesskatten siden 2005. Dette er endringer som har forbedret fordelingsprofilen og utvidet skattegrunnlaget. I 2005 var bunnfradraget på kr 151 000 også for ektepar som ble lignet for felles formue. I dag har man økt bunnfradraget til kr 700 000 for enslige og til kr 1 400 000 for ektepar, altså en over en firedobling for enslige og over en nidobling for ektepar. Dette har ført til at andelen som betaler formuesskatt i dag, er senket fra 33 pst. i 2005 til om lag 17 pst. i dag. Videre har man fjernet aksjerabatten og 80-prosentregelen som var to ordninger som førte til redusert skattegrunnlag. Regjeringen begrunnet disse endringene med at man ikke så særlige hensyn som skulle beskytte de mest velstående med slike regler, en begrunnelse flertallet kan slutte seg til.

Flertallet vil videre vise til at det også har blitt innført nye takseringsregler for å fastsette ligningsverdiene for bolig og næringseiendom. De nye reglene sørger for at ligningsverdiene blir langt mindre vilkårlige og retter i stor grad opp tidligere urettferdigheter.

Flertallet mener at i sum har alle disse endringene ført til at formuesskatten har en langt bedre fordelingsvirkning, og den sørger også for at de som har store formuer, betaler skatt løpende selv om de kan ha svært lav skattepliktig inntekt i enkelte år. Formuesskatten sørger også for at skattesystemet er progressivt i alle inntektsgrupper og ikke regressivt for de aller rikeste, slik det var under regjeringen Bondevik II.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i denne innstillingens avsnitt 1.2.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil understreke den avgjørende betydning det private, mangfoldige eierskap har for arbeidsplasser og sysselsetting i hele Norge, men spesielt i Distrikts-Norge. Det er dette eierskapet som utvikler og tar vare på arbeidsplassene lokalt og som gjennom sitt engasjement er selve fundamentet for opprettholdelsen av et lokalsamfunn. Det lokale eierskapet er synlig og delaktig, og gjennom sin direkte innflytelse på bedriftens utvikling utgjør eierskapet en avgjørende betydning for vekst og utvikling lokalt. Disse medlemmer viser til at skattereformens og regjeringen Bondevik IIs intensjon med skattereformen var at formuesskatten skulle nedtrappes og fjernes da utbytteskatten ble innført. Dette har ikke regjeringen Stoltenberg II bare unnlatt å følge opp, men man har også gjennomført endringer som medfører at for-muesskatten nå i stor grad er konsentrert til en beskatning av norsk, privat eierskap i næringslivet. Disse medlemmer viser til at beskatningen av arbeidende kapital er mer enn fordoblet etter at regjeringen Stoltenberg II tiltrådte og den er nær tredoblet i forhold til regjeringen Bondevik IIs forslag i sitt siste budsjett.

Et bredt, mangfoldig privat eierskap er slik disse medlemmer ser det, helt sentralt for nyskaping, innovasjon og utvikling av nye og videreutvikling av eksisterende arbeidsplasser. Formuesskatten er en ren diskriminering av dette norske, private eierskap når det gjelder statlig og utenlandsk eierskap. Disse medlemmer er forundret over at regjeringen i meldingen bruker ressurser på å vise at «formuesskatten ikke gjør investeringer i Norge mindre interessante for norske investorer enn investeringer i utlandet», mens man ikke analyserer sentrale utfordringer som utflytting av kapital eller andre konsekvenser av diskrimineringen.

Disse medlemmer viser til at utviklingen av eierskapet blant selskapene på Oslo Børs viser en klar konsentrasjon mot statlig eierskap og utenlandsk eierskap og viser til at disse eierne fra årsslutt 1999 til årsslutt 2010 økte sin eierandel fra hhv. 15,6 pst. og 31,5 pst. til 34,3 pst. og 34,9 pst. Disse medlemmer tror at om den private, norske investor hadde tilhørt miljøområdet, ville man ha nærmet seg å bli klassifisert som «rødlistet», og viser til at eierandelen har gått ned fra 7,8 pst. til 4 pst. i samme periode. Private, norske foretak har redusert sin eierandel fra 34,2 pst. til 19,8 pst. Disse medlemmer mener at denne utviklingen i seg selv er farlig, fordi den indikerer at stadig færre nordmenn har direkte kontakt med næringsliv og verdiskaping som del av et eierskap. Dette er utfordringer som etter disse medlemmers mening burde ha vært undersøkt i en evaluering av skattereformen.

Disse medlemmer vil samtidig understreke at det er en balanse mellom statlig, utenlandsk og privat eierskap som er sentral. Det er diskrimineringen av det private, norske eierskapet som er problemet, ikke tilstedeværelsen av verken staten eller utenlandsk kapital i Norge. Disse medlemmer ser det snarere som ønskelig at alle eiergrupperingene er sterkt til stede.

Disse medlemmer vil samtidig understreke at formuesskattens innvirkning på arbeidsplassene og bedriftene er sterkest der man er lenger unna alternative egenkapitalkilder enn selskapene på Oslo Børs er. Formuesskatten rammer små og mellomstore bedrifter eid av gründere, familier og lokale eiere i hele landet, hardt. For disse eierne medfører for-mues-skatten en belastning som gjør at de må trekke utbytte ut av bedriftene uavhengig av om bedriften tjener penger eller ikke. Disse medlemmer vil samtidig understreke at forskning viser at dette eierskapet er et godt eierskap. Disse medlemmer mener at dette «unoterte» eierskapet kjennetegnes ved et engasjert, langsiktig og direkte eierskap som skaper høy avkastning og har en omsetning og sysselsetting om lag fire ganger så høy som selskapene notert på Oslo Børs. For disse medlemmer er det uforståelig at regjeringen både systematisk svekker eierskapet og øker skattebelastningen på dette eierskapet gjennom de grep de har foretatt med formuesskatten. Den manglende analyse av de langsiktige konsekvensene av denne særnorske diskriminering av eget privat eierskap i evalueringen, avslører for disse medlemmer regjeringens manglende vilje til seriøst å analysere konsekvensene av egen politikk. Disse medlemmer mener at den langsiktige svekkelsen dette innebærer for vekstkraft, innovasjonsevne og omstilling av norsk økonomi, langt overgår de fordelingsvirkningene regjeringen påberoper seg.

Disse medlemmer viser til følgende tabell med anslått proveny i mrd. kroner fra formuesskatten samlet sett og formuesskatten på næringstilknyttet kapital isolert sett i 2011 med hhv. vedtatte 2011-regler, framførte 2005-regler og framførte regler i tråd med regjeringen Bondevik IIs forslag for 2006:

Av beregningstekniske årsaker er det kun medregnet formuesskatten fra forskuddspliktige i de tre alternativene. Dette anslås å utgjøre 98 pst. av samlet formuesskatt i 2011.

Kilde: Statistisk sentralbyrås skattemodell, LOTTE-Skatt.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen heller ikke analyserer formuesskattens innvirkning på privat sparing og gjeldsdannelse. Formuesskatten er en beskatning av inntekt det er betalt skatt av og som ikke har gått til forbruk. Disse medlemmer mener at denne problematikken burde ha fått oppmerksomhet i evalueringen og viser til den oppmerksomhet som en økende gjeld i norske husholdninger har fått i media i det siste.

Disse medlemmer støttet ikke å bruke mer enn 100 mill. kroner på nye takstregler for bolig, fordi investeringen ikke ville ha hatt særlig verdi med disse medlemmer i regjering. Disse medlemmer mener at regjeringen snarere har lagt til rette for økt boligbeskatning i framtiden enn et mer rettferdig system.