Jeg viser til ovennevnte forslag fra stortingsrepresentantene
Ulf Leirstein, Gjermund Hagesæter, Christian Tybring-Gjedde og Kenneth Svendsen
om å avvikle eiendomsskatten og samtidig legge om naturressursbeskatningen, tilbakeføre
deler av selskapsskatten til kommunene og lage overgangsordninger
for å sikre kommuneøkonomien.
Innledningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på at representantene
tar feil når de under ”Bakgrunn” hevder at det i 2009 var 299 kommuner
som hadde eiendomsskatt på bolig. Det korrekte er at 299 kommuner
hadde innført eiendomsskatt i en eller annen form, men av disse
hadde 133 innført eiendomsskatt kun på verk og bruk. Det var altså 166
kommuner som hadde eiendomsskatt på bolig i hele eller deler av
kommunen. Videre er beskrivelsen av gjeldende skatteregler under eiendomsskatt
på kraftverk ikke korrekt. For en redegjørelse av grunnlaget for
eiendomsskatt på kraftverk viser jeg til departementets høringsnotat
av 15. april 2011 om maksimums- og minimumsreglene i eiendomsskatten
på kraftverk og Prop. 1 LS (2010-2011) kapittel 3.
Eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt og
i prinsippet den eneste skatten kommunene selv kan skrive ut. Kommunene
er gitt betydelig frihet til å tilpasse eiendomsskatten til lokale
forhold, for eksempel ved å bestemme hvilke kategorier av eiendom
som skal ilegges eiendomsskatt, om det skal brukes en reduksjonsfaktor,
hva et eventuelt bunnfradrag skal være og ikke minst hvilken skattesats
som skal gjelde. Svært få (om noen) kommuner skattlegger bolig og
fritidseiendom slik forslagsstillerne gir inntrykk av i sine regneeksempler
(100 pst. av markedsverdi, ikke bunnfradrag og raskest mulig økning
av satsen til 7 promille). Gjennomsnittlig eiendomsskatt i 2009
for en bolig på 120 kvm var 2 350 kroner i de kommuner som hadde eiendomsskatt
på bolig. Selv om enkelte eiere av bolig og fritidseiendommer betaler
betydelig mer eiendomsskatt enn gjennomsnittet, illustrerer det
at kommunene i stor grad holder eiendomsskatten på et relativt nøkternt
nivå.
En frivillig eiendomsskatt bidrar til å styrke lokaldemokratiet
og gir større mulighet for lokal tilpasning av tjenestetilbudet.
Selv om ikke hytteeiere bosatt utenfor en kommune med eiendomsskatt
kan påvirke om det innføres eiendomsskatt eller ikke, vil hytteeiere
utvilsomt benytte seg av kommunale tjenester, trolig i stadig større
grad ettersom mange nyere hytter har kvaliteter som gjør at de kan
fungere som en fullverdig bolig.
I tillegg kompenserer eiendomsskatt på bolig
et stykke på vei for mangelfull skattlegging av eiendom mer generelt.
Som kjent ble skattleggingen av fordelen av egen bolig opphevet
i 2006, men uten at en samtidig opphevet fullt fradrag for gjeldsrenter.
Dette bidrar til at bolig er svært lempelig skattlagt i Norge sammenlignet
med andre land. Eiendomsskatten kan i noen utstrekning kompensere
for dette.
Kort oppsummert mener jeg at eiendomsskatten er
en skatteform som er godt egnet for å ivareta hensynene til både
en viss lokal beskatningsrett og behovet for kommunale inntekter.
Jeg vil derfor ikke anbefale å frata kommunene mulighet til å ilegge
eiendomsskatt.
En eventuell fjerning av eiendomsskatten ville uansett
reise krav om kompensasjon fra de berørte kommunene. Alternativet
til kompenserende ordninger er at det kuttes i det kommunale tjenestetilbudet.
Økte statlige overføringer til kommunene må dekkes inn ved økte
skatter/avgifter eller motsvares av en reduksjon i offentlige utgifter
på andre områder.
Forslagsstillerne tar opp denne problemstillingen
og foreslår tre ulike løsninger som skal kompensere for inntektsbortfallet
ved fjerning av eiendomsskatten – legge om naturressursbeskatningen,
tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunenne og etablere
overgangsregler for å sikre kommuneøkonomien. Selv om jeg uansett
ikke vil anbefale å avvikle eiendomsskatten, vil jeg knytte noen
merknader til de tre forslagene om inntektskompenserende ordninger.
Forslagsstillerne foreslår at naturressursbeskatningen
skal gjennomgås og legges om slik at kommunene gis mulighet til
inntekter fra sine naturressurser basert på en så korrekt som mulig verdsettelse
av disse. I forslaget er konsesjonsavgift, konsesjonskraft og naturressursskatten særlig
nevnt.
Både konsesjonsavgift og konsesjonskraft inngår
som en del av konsesjonsvilkårene for kraftverksutbygger. Konsesjonsavgifter
er årlige avgifter som en kraftverkseier plikter å betale til staten
og kommunene som blir berørt av en regulering eller utbygging. Avgiftssatsen
for konsesjonen blir fastsatt når konsesjonen gis og indeksjusteres
deretter hvert femte år etter konsumprisindeksen. Kraftverkseier
avstår videre inntil 10 prosent av kraftgrunnlaget som konsesjonskraft
til kommunene og fylkeskommunene hvor kraftanleggene ligger. Vilkårene
om konsesjonskraft og konsesjonsavgift er altså ikke direkte basert
på verdsettelse av naturressursene. Staten har ikke hjemmel til
ensidig å endre konsesjonsvilkårene utover det som følger av alminnelige
forvaltningsrettslige regler om omgjøring og av reglene om revisjon
av konsesjonsvilkår.
Etter dagens regler betaler kraftforetakene
(for kraftverk over 5500 kVA) videre naturressursskatt på 1,3 øre
per kWh gjennomsnittlig produksjon ved det enkelte kraftverk over
de 7 siste årene, fordelt med 1,1 øre til kommunen og 0,2 øre til
fylkeskommunen. Naturressursskatten vil normalt ikke være en ekstrabelastning
for kraftselskapene, fordi den fungerer som en intern fordeling
av proveny fra staten til kommuner og fylkeskommuner. Økt naturressursskatt
for kommunene gir et tilsvarende redusert proveny for staten som
følge av at naturressurskatten er direkte fradragsberettiget krone
for krone mot utlignet skatt på alminnelig inntekt. Fjerning av eiendomsskatt
for kommunene vil på sin side føre til økt overskudd for kraftverkseierne
og økt proveny til staten som følge av lavere fradrag for eiendomsskatt
i grunnlaget for overskuddsskatten og grunnrenteskatten, men verdien
av det tapte fradraget utgjør maksimalt 58 prosent dersom alle kraftverk
er i skatteposisjon. Samlet vil derfor en provenynøytral omlegging for kommunesektoren, fra eiendomsskatt
til naturressursskatt, føre til redusert proveny for staten og økt
overskudd til kraftverkseierne.
Eiendomsskatten og naturressursskatten har imidlertid
ulike fordelingsnøkler med hensyn til hvilke kommuner som mottar
inntekter fra skattene. Fordelingsnøklene for eiendomsskatt ble inngående
vurdert i forbindelse med statsbudsjettet for 2001, hvor det blant
annet ble lagt vekt på at fordelingsnøk-lene i skatteloven ikke
har den nødvendige forankring i de verdier som er beskatningsobjekt
etter eigedomsskattelova. Det ble i stedet gitt egne fordelingsnøkler
for eiendomsskatteformål. Det vil derfor ikke være samsvar mellom
ev. fjerning av eiendomsskatt og økning i naturressursskatt for
den enkelte kommune. Videre inngår naturressursskatt i grunnlaget
for fordelingen av rammetilskudd i inntektssystemet for kommunene,
mens inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonskraft og konsesjonsavgifter
holdes utenfor.
Forslagsstillerne viser også til regelverket
om maksimums- og minimumsreglene i eiendomsskatten på kraftanlegg.
I den forbindelse vil jeg vise til at departementet 15. april 2011
sendte ut et høringsnotat med forslag om at maksimums- og minimumsreglene
justeres i årene framover. Dette innebærer at vertskommunene alt annet
likt vil få en større del av inntektene fra kraftsektoren.
Fra 2005 til 2008 fikk kommunene tilført en
andel av selskapsskatten. Disse skatteinntektene ble tilført kommunene
via rammeoverføringene. Fordelingen av selskapsskatt mellom kommuner var
basert på en kommunevis fordeling av syssel-settingen i de foretakene
skatten var utliknet.
Ordningen med å tilbakeføre en andel av selskapsskatten
til kommunene ble avviklet i statsbudsjettet 2009. En vesentlig
svakhet ved selskapsskatt som inntektsgrunnlag for kommunene er
at disse inntektene svinger kraftig med de økonomiske konjunkturene.
Ved å gjøre selskapsskatten statlig har kommunesektorens inntekter
blitt mer forutsigbare. Dette er en fordel både for kommunenes planlegging
og for den makroøkonomiske styringen av kommunesektorens inntekter.
Forutsigbarhet er viktig fordi kommunene har ansvaret for viktige
velferdstjenester og på grunn av kommunesektorens omfang og størrelse.
Selskapsskatten var også svært ujevnt fordelt mellom
kommunene. Ved avviklingen av den kommunale selskapsskatten i statsbudsjettet
for 2009 ble kommunene kompensert ved at de fikk en økt andel av
skatten fra personlig skattytere. Dette bidro til en jevnere inntektsfordeling
mellom kommunene. Å kompensere et eventuelt bortfall av eiendomsskatt
ved å gå tilbake til en ordning der en del av selskapsskatten skal
gå direkte til kommunene, er derfor ingen god løsning.
Inntektssystemet for kommuner baserer seg på en
rekke ulike parametre, og omfatter alle kommuner. En avvikling av
eiendomsskatten vil redusere inntektene kun for de kommunene som har
innført eiendomsskatt. Det ville være svært krevende å etablere
overgangsordninger som skal sikre kommuneøkonomien dersom eiendomsskatten
avvikles, slik forslagsstillerne ber om. En av problemstillingene
som må håndteres er at kompensasjon til kommuner som har hatt eiendomsskatt,
kan virke urimelig for de kommuner som har valgt å ikke ha eiendomsskatt. Ettersom
jeg uansett ikke vil fjerne eiendomsskatten, har jeg ikke vurdert
overgangsregler som skal sikre kommuneøkonomien nærmere. Som nevnt
ville økte overføringer til kommunene måtte dekkes inn på andre
områder, enten ved økte skatter og avgifter eller ved tilsvarende
kutt i andre offentlige utgifter.