Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Prop. 84 S (2010–2011) Reindriftsoppgjøret 2011/2012, og endringer i statsbudsjettet for 2011 m.m., som har en økonomisk ramme på 102,0 mill. kroner.

Komiteen viser videre til at det den 17. februar ble brudd i forhandlingene. I samsvar med Hovedavtalen og vedlagt sluttprotokoll fra forhandlingene er det statens siste og reviderte tilbud som er grunnlaget for reindriftsoppgjøret 2011/2012.

Komiteen viser til at NRLs krav i forhandlingene hadde en økonomisk ramme på 125 mill. kroner, noe som innebar en økning av bevilgningene til Reindriftens utviklingsfond (RUF) med 15,5 mill. kroner, de direkte tilskuddene med 7,1 mill. kroner, samt en økning av organisasjonstilskuddet med 0,9 mill. kroner.

Komiteen viser for øvrig til at fjorårets avtale hadde en ramme på 101 mill. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at statens tilbud også innebærer en økning på 7,0 mill. kroner på inneværende avtale med virkning for budsjettåret 2011 for å bidra til finansiering av vedtatte ekstraordinære slakte- og reguleringstiltak.

I tillegg viser flertallet til at finansiering av tiltak for distrikt som er forhindret fra å bruke vinterbeiter i Sverige, på grunn av at ny reinbeitekonvensjon ikke er operativ, vil bli løst utenom reindriftsavtalen 2011/2012.

Flertallet har merket seg at NRLs hovedbekymring og begrunnelse for bruddet i forhandlingene var knyttet til hvilke prisvirkninger avviklingen av reguleringslageret ville kunne få.

Flertallet viser videre til de mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken som er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift, og til Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Flertallet viser videre til reindriftsloven som ble vedtatt i Stortinget våren 2007, Ot.prp. nr. 30 (2006–2007), jf. Innst. O. nr. 57 (2006–2007), som trådte i kraft fra 1. juli 2007. Sammen med den årlige reindriftsavtalen er loven de to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske målene.

Flertallet har merket seg at forslaget til reindriftsoppgjør vektlegger tiltak som kan bidra til å bedre gjennomføringen av slaktingen gjennom sesongen og økt salg, og at det i tillegg legges stor vekt på å stimulere til markedsrettet produksjon og verdiskaping. Flertallet har videre merket seg at forslaget er særlig innrettet mot reindriftsutøvere som har reindrift som hovednæring, og at forslaget innebærer en videreføring og videreutvikling av de produksjonsavhengige tilskuddene.

Flertallet viser til at reindriften kan gi god utnyttelse av ressurser i marginale utmark- og fjellområder, og er en sentral bærer av samisk kultur. Flertallet er derfor opptatt av at tiltakene i reindriftspolitikken må innrettes slik at næringen sikres, utvikles og styrkes innenfor de geografiske områder næringen skal drive.

Flertallet viser videre til at det er nedgang i resultatmålene også fra 2008 til 2009 og at det er meget store variasjoner i vederlag målt per årsverk for arbeid og egenkapital. Flertallet er bekymret over at reindriften i noen områder ikke drives verken økologisk eller økonomisk på en bærekraftig måte.

Flertallet viser til at å sikre, utvikle og styrke reindriftsnæringen er krevende utfordringer både for næringen og myndighetene, der felles virkelighetsoppfatning og samhandling mellom aktørene er en avgjørende forutsetning. Flertallet peker på at det fortsatt er store utfordringer knyttet til forholdet mellom beitetrykk og ressursgrunnlag i flere distrikt i Finnmark.

Flertallet viser til at det for det sør-samiske området er store problemer både med å sikre arealer for den nomadiske driftsformen, og det meget store tapet grunnet rovvilt.

Flertallet viser til at reindriften er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. Flertallet har merket seg at ifølge en undersøkelse som er gjort av Vizeum for MatPrat, sier 83 pst. av norske barnefamilier at barna liker å få servert reinsdyrkjøtt, og at hele 44 pst. av befolkningen svarer at de ønsker å spise mer reinsdyrkjøtt enn de gjør i dag.

Dette, sammenholdt med at reinkjøtt er en arktisk delikatesse og noe av det mest eksklusive kjøttet Norge har å by på, tilsier etter flertallets mening at reindriften bør ha gode muligheter til å nå de målsettinger for næringen som Stortinget har satt.

Flertallet er ellers kjent med at reindriftspolitikk vil bli en del av den varslede stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikk, og at meldingen bl.a. vil ta for seg systemer for hvordan uavklarte rettighetsforhold skal avklares.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at produksjon av reinkjøtt utgjør 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Reineierne og siidaene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Imidlertid merker disse medlemmer seg at reineierne fremstår som en fragmentert gruppe i markedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er negative til importvern som grunnlag for prisdannelse, som har vært situasjonen for reinkjøtt siden 2003. Disse medlemmer mener rammevilkårene for reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig fra det som er vanlig i andre næringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at reindriften er utsatt for tap av ulike årsaker. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at beitingen skjer i utmark året gjennom. Dette innebærer at driftsformen i seg selv medfører en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene.

Disse medlemmer finner grunn til å stille spørsmål ved omfanget av tap av rein som skyldes rovvilt. Den nåværende erstatningsordningen baseres i for liten grad på krav om dokumentasjon på tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning for ca. 25 pst. av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt. Av antallet som blir erstattet, er kun 6 pst. dokumentert.

Disse medlemmer viser til at det for 2009 var budsjettert med erstatning for tap av rein grunnet fredet rovvilt på 38,964 mill. kroner, mens regnskapet viser 63,460 mill. kroner. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved internkontrollen i reindriftsforvaltningen, noe Riksrevisjonen har gjort ved flere anledninger, uten at det viser tegn til forbedring.

Disse medlemmer er kritisk til dagens manglende individmerking av tamrein, noe som gir alvorlige negative konsekvenser for både dyrevelferd, mattrygghet og naturressurser. Disse medlemmer mener at slik merking vil gi grunnlag for en vesentlig forbedret sporing i matkjeden. Individmerking vil også åpne for effektiv telling av dyr på vidda og antall dyr per siida.

Disse medlemmer registrerer at det er strid om lovfortolkninger, slik at mange opplever at rein beiter på arealer som skal være fredet fra reinbeite.

Disse medlemmer viser til at det er uklarheter når det gjelder fortolkning av reindriftslov kontra plan- og bygningslov i tilknytning til reindriften. Dette problemet har i den senere tid eskalert. Det kan vises til konflikten på Lenvik-halvøya der flere hundre rein har oppholdt seg ulovlig over lengre tid. Området de har oppholdt seg innenfor er et område som ikke er godkjent som reinbeiteområde, noe som også kunne ha skapt problemer for kommunens vannforsyning for rundt 10 000 innbyggere som er lokalisert i det berørte området.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er et uheldig signal å gi, at forvaltningen belønner de i næringen som bryter lovverket istedenfor å prøve å forebygge konflikter til et stort lokalsamfunn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ser med bekymring på interne konflikter i næringen der noen aktører etterlyser en strukturering slik at det blir mulig å drive lønnsomt, mens andre mener at eierskap kun basert på en blanding av historisk hevd og kulturell bærekraft, må være tilstrekkelig.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Kåre Simensen under behandlingen av interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks- og matministeren 11. mars 2010, uttalte:

«Jeg tror denne debatten om reintallet i Finnmark er svært viktig, fordi det også er en omforent enighet om at reintallet i deler av fylket er for høyt. Ifølge den nye reindriftsloven fra 2007 skal reintallet fastsettes slik at det skal være bærekraftig både økologisk, økonomisk og kulturelt. Der er vi ikke i dag, og vi har en lang vei å gå.»

Disse medlemmer viser til dagens debatt og hendelser i Finnmark og ser at man dessverre ikke er kommet særlig lenger. Den store variasjonen på gjennomsnittlig slaktevekt man registrerer mellom reinbeitedistrikter med forholdsvis likt utgangspunkt, gir grunn til bekymring. Dette kan tyde på at problemene med for høyt reintall eskalerer, heller enn bedrer seg. Også denne sesjonen har man en rekke ganger debattert slike problemstillinger i Stortinget.

Disse medlemmer er kjent med at det også finnes eksempler på reindriftsutøvere som driver meget godt. Det er mange utøvere og distrikter som produserer store kvanta reinkjøtt av førsteklasses kvalitet. Deres driftsform er bærekraftig både hva gjelder økonomi, økologi og når det gjelder å ivareta den samiske kultur. Det er viktig å peke på at også disse utøvernes næringsvirksomhet lider når hverdagen preges av konflikt og negativ omtale.

Disse medlemmer har også merket seg gjennom media statsrådens engasjement for næringen, men mener problemenes høye antall og at disse involverer så mange forskjellige aktører, krever at man må gjøre en grundigere politisk jobb i denne sak.

Disse medlemmer viser til at allerede under behandlingen av lov om reindrift (reindriftsloven) 24. mai 2007, uttalte opposisjonspartiene følgende:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld. nr. 28 (1991–1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Disse medlemmer mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden. Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon, og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger. Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte rovdyrtap og lav produktivitet.»

Da situasjonen på ingen måte er bedret på disse årene, fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om reindrift i løpet av 2011.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener regjeringen snarest må iverksette tiltak for områdene i Finnmark som fremdeles sliter med et for intensivt beitetrykk i forhold til ressursgrunnlag. Disse medlemmer mener dette er viktig for å sikre en mer forsvarlig ressursforvaltning av reindriften i forhold til beitearealer.

Disse medlemmer har merket seg økte konflikter mellom reindriftsnæringen og øvrige interesser i Finnmark fylke. Disse medlemmer mener arealbehovet for reindriftsnæringen ikke skal gå foran eller på bekostning av annen næringsutvikling eller andre interesser i samme område.

Disse medlemmer viser til at det i perioden fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag, har vært mange medieoppslag om alvorlige problemer med et altfor høyt antall reinsdyr i store deler av Finnmark. I henhold til medieoppslag er Finnmarksvidda nedbeitet og mange dyr så avmagret at de ikke tåler å bli transportert til slakting. Disse medlemmer mener at en slik situasjon er svært alvorlig for både miljøet og dyrevelferden.

Disse medlemmer vil vise til interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks- og matministeren 11. mars 2010 om reindriftsnæringens utfordringer for å få på plass en bærekraftig reindrift.

I debatten ble det referert til at Rolf Anker Ims, som er prosjektleder for Økosystem Finnmark, som kombinerer fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt, uttaler følgende:

«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier, for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere, og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.

Men undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene som ligger bak de lave slaktevektene. Fostre hos simler som slaktes på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter på reinen allerede i mors liv. I tillegg ser vi at tennene hos rein fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene på ganske få år.

Årsaken er nedbeitingen, som fører til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.

De dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre seg den dårlige kosten de får i seg. Enkelte forskere har eksempelvis ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i positiv retning ved at beitene etter hvert domineres av produktive beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.

Denne teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene.

Konklusjonene baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn 15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter i Finnmark ble brukt som studieenheter. Distriktene ble valgt slik at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt med lavt reintall. På denne måten fikk storskalamålingene nesten et eksperimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.

Studiet har vært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg brukte vi satellittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste seg å være veldig fruktbar.

Den samfunnsfaglige delen av prosjektet har også avlivet noen myter, blant annet teorien om at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte «gulrot-virkemidler», er mer effektive enn den gode, gamle pisken.

Reindriftsnæringen deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for næringen, og uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.

Det viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet, og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.

Han mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter såkalte katastrofevintre.

Etter slike vintre vil personer som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre produksjon og få storparten av erstatningene fra myndighetene.

I realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen.

Reindriften oppfattes som en viktig kulturbærer i Finnmark. Samtidig skal næringen leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet.

Reindriftsnæringa ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor mange utfordringer, ikke minst i forbindelse med klimaendringer.

Et varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for reinen.

Mildvær med påfølgende frost eller mer snø på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter.»

Økolog Rolf Anker Ims legger ikke skjul på at prosjektet Økosystem Finnmark har vært utfordrende.

Disse medlemmer mener det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen.

Disse medlemmer mener at de årlige vedtak om reindriftsnæringens rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av erstatningsordningen for tap av rein, herunder vurdere skjerping av krav til dokumentasjon av innrapporterte tap. Gjennomgangen skal foretas av en uavhengig instans.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen av reindriftsoppgjøret til å følge kalenderåret og at forhandlingene kommer inn som en del av budsjettprosessen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Forslag til reindriftsoppgjøret 2011/2012 bifalles ikke.»